Innlegg på møte i Stortingets Europautvalg

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:

Siden tiden er litt kort, skal jeg forsøke å gå gjennom dette på en forholdsvis rask måte.

Artikkel 19 har landbruksministeren redegjort for. Jeg vil si at det var forhandlinger som trakk ut i tid. Det var etter vår felles vurdering taktisk at det var en fordel å få avtalen konkludert med den utgående kommisjonen. Disse forhandlingene er krevende, og jeg vil bare si at i det videre artikkel 19-samarbeidet ligger fortsatt klausulen inne om balanserte avtaler. Det er en viktig del for Norge når vi går inn i disse forhandlingene. Det er forhandlinger der vi ikke har så mye å kreve, men veldig mye å gi, sett fra deres side. Som landbruksministeren sa, er det en utfordring for oss å utnytte de mulighetene vi får. Et av de tiltakene vi har sett litt på, er hvorvidt Innovasjon Norge kan bistå noen av de næringene som har fått nye muligheter til å gå videre på EU-markedet.

Jeg tror jeg skal ta utviklingen på Island til slutt, for det kommer i en litt annen kategori. Hvis jeg kan gjøre det, tar jeg de andre sakene først.

Vi har varslet inn et punkt her om EØS/EFTA-landenes deltakelse i de såkalte byråene i EU. Det er 25 byråer i EU under ulike politikkområder som er viktige i politikkutformingen og i gjennomføringen av EUs regelverk.

Det indre markedet, behovet for økt administrativ kapasitet og tilbakeholdenhet hos medlemsstatene mot å delegere mer myndighet til kommisjonen, bidrar til denne utviklingen. Så er spørsmålet: Hva med oss i denne sammenhengen? Disse byråene har ulik kompetanse og er organisert på ulik måte, men har noen fellestrekk. De er etablert utenfor EUs tradisjonelle organer og er geografisk spredt rundt om i unionen. De skal tilby informasjon og faglige vurderinger innenfor et avgrenset politikkområde.

I de senere årene er det etablert flere byråer med mer regelutformende karakter. Flere av disse vurderer sikkerheten til ulike produkter og tjenester, og de er tett koblet til det indre markedets virkemåte. Noen av dem har formell inspeksjonsmyndighet – de kan foreta kontroll av hvordan regelverket etterleves av private og offentlige aktører. I tillegg har enkelte byråer en viss vedtaksmyndighet. Vi deltar i disse byråene som en del av arbeidet med å følge opp EØS-avtalen. Det gir oss mange faglige kontakter. Vi deltar nå i 17 byråer innenfor rammen av EØS-avtalen. I tillegg ønsker vi å delta i fem andre byråer som er vedtatt opprettet i EU. Det inkluderer et byrå på energiområdet, et byrå på telekommunikasjonsområdet og tre tilsynsbyråer for finansnæringen. Utfordringen er selvsagt deltakelsen i arbeidet i disse organene. Som hovedregel er vi representert i styrene, men uten stemmerett i alle de byråene vi er medlem av. Vi legger til grunn at EØS/EFTA-landene fortsatt får delta med fulle rettigheter i nye byråer, men uten stemmerett. Det ser ut som om det ikke er noen spesiell motkraft mot det fra EUs side.

Så er det noen byråer hvor det legges opp til et styre med begrenset antall EU-medlemmer som rekrutteres på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner. Der må vi realistisk sett være forberedt på at vi ikke får styreplass, men at vi må arbeide for at Norge har tilknytning til andre fora i byrået som gir tilfredsstillende konsultasjonsmuligheter.

Så er det nye byråer hvor medlemslandene får begrenset representasjon i styret, basert på en rotasjonsordning. Der er EØS/EFTA-landenes utgangspunkt deltakelse i denne rotasjonsordningen. Vi vil fortsatt arbeide for slik deltakelse, men vi må foreta en vurdering av behovet for deltakelse fra byrå til byrå.

Vedtakskompetanse for disse byråene reiser spørsmål av rettslig og politisk karakter. For EØS/EFTA-landene kan det være problematisk å la seg underlegge slike vedtak. Det vil som regel ikke være naturlig f.eks. å legge tilsvarende kompetanse til EFTAs overvåkningsorgan.

EU-byråene får en stadig viktigere rolle i å forvalte eksisterende politikk og bistå i utformingen av ny politikk overfor EU. Vi vektlegger derfor deltakelse i alle de byråene som er relevante, for å sikre rettighetene våre i en situasjon hvor EUs arbeidsmåte endres betydelig. UD har satt i gang et arbeid med berørte departementer på dette feltet for å sikre at vi får best mulig medvirkning. Jeg kommer tilbake til utvalget når det foreligger mer konkret informasjon om vår deltakelse i de nye byråene, som jeg omtalte.

Så skal jeg kort nevne makrellsaken.

Vi ble den 26. januar enige med EU om en bilateral fiskeriavtale og en avtale om makrell. Makrellavtalen gir langsiktig forutsigbarhet om fordeling og gjensidig rett til å fiske i hverandres soner.

Samarbeidet med EU har vært langvarig. Det har vært omfattende, og det ble, som denne komiteen vet, satt på prøve i fjor høst da EU stengte norske makrellfiskere ute fra EU-farvann.

Et viktig punkt for oss i disse forhandlingene har vært å få på plass en tilfredsstillende gjensidig soneadgang for fiske etter makrell. I tillegg ble vi enige med EU om andre elementer i makrellforvaltningen som gjør at vi nå sammen kan se framover. Utfordringene er imidlertid ikke over. Vi er nødt til å få på plass et forvaltningsregime som også inkluderer Island og Færøyene. Forhandlingene her starter 15. mars, og det blir erfaringsmessig en krevende prosess. Den norske målsettingen er å få på plass en omforent avtale som omfatter alt fiske av makrell i Nordøst-Atlanteren.

Så kom det et par spørsmål på forrige møte som jeg vil si noe om. Selv om representanten Nesvik ikke er her nå, vil jeg allikevel svare. Det ene spørsmålet gjaldt at vi burde delta på alle arenaene der det er mulig å påvirke EU i fiskeripolitikken, Grønnboken, som utvalget har vært opptatt av.

Vi har kommet med et omfattende skriftlig bidrag til Grønnboken, og så har vi arbeidet for å få i stand et møte med Europaparlamentets fiskerikomité, hvor fiskeri- og kystministeren ønsker å ta opp reformen. Hun har også sendt gratulasjonsbrev til sin nye kollega i EU-kommisjonen og uttrykt ønske om et snarlig møte.

Så nevnte representanten Nesvik at det hadde vært en åpen høring med de fiskeriansvarlige i Brussel den 1. desember, at Norge ikke deltok, og at det var beklagelig. Vi har sjekket den saken. Det stemmer at det var møte 30. november og 1. desember. Dette var et møte i fiskerikomiteen i Europaparlamentet.  Her ble EUs reform av den felles fiskeripolitikken debattert, med utgangspunkt i komiteens utkast til rapport. Det som viste seg, var at de som holdt innlegg, eller hadde ordet utenom parlamentarikerne, var blitt spesielt invitert. Det var representanter for regionale råd, bestående av nærings- og miljøorganisasjoner, fiskeindustri, NGO-er og andre parter internt i EU. Det forklarer hvorfor Norge ikke var blant de inviterte.

Så spurte representanten Flåtten om hvordan vi har tenkt oss vårt videre arbeid i forbindelse med reformen av fiskeripolitikken. Det opptar oss mye. Vi jobber, særlig Fiskeri- og kystdepartementet, med å legge en møteserie med representanter for EU og ulike medlemsland med jevne mellomrom. Så vi holder nærvær og trykk. På alle slike møter er denne reformen et naturlig agendapunkt. Den 24. februar var Fiskeri- og kystdepartementet i formannskapslandet Spania, i Madrid, for å møte formannskapet. Det å møte formannskapet for å fremme norske synspunkter har vært en bevisst strategi fra norsk side. Vi forbereder nå tilvarende med Belgia, som kommer inn. Selv om det nå er en utenrikssamordner på EU-siden, Lady Ashton, er det for alle andre saker formannskapslandet som står sentralt.

Vi har to fiskeriråder ved den norske delegasjonen i Brussel. De deltar i ulike møter og fora for å fremme norske synspunkter. Også her må vi, som på andre områder, bruke mer tid på Europaparlamentet nå, etter Lisboa, enn før, og vi jobber med å ha økt kontakt.

Så til Island, som siste punkt. Jeg skal gjøre dette kort, for vi følger jo med i media.

Siden sist vi møttes, i slutten av januar, har den islandske regjeringen fulgt to spor: Det ene var forberedelse til folkeavstemning, noe som automatisk fulgte etter at presidenten ikke signerte. Det andre var å få til en dialog med Nederland og Storbritannia for å komme fram til en avtale med bedre betingelser, slik at folkeavstemningen, om avtale ble oppnådd, kunne avlyses. Så vet vi at man ikke lyktes med det. Det ble ingen avtale, og det ble en folkeavstemning. Resultatet kjenner vi – et stort nei-flertall. Det er ikke overraskende, for det forelå allerede et tilbud fra Nederland og Storbritannia som var gunstigere enn det som folkeavstemningen var innkalt til å stemme over, selv om det ikke ble noen avtale. Det betyr at lovvedtaket av 30. desember bortfaller.

Vi kan ha ulike tolkninger av hva som nå vil skje. Vi konstaterer at regjeringspartiene Samfylkingen og Venstre Grønne ved sine ledere har sagt at de har til hensikt å fortsette regjeringssamarbeidet og å fullføre Icesave-avtalen. Finansministeren har sagt at et nei i folkeavstemningen ikke var et nei til at Island skal ta ansvar, men til vilkårene i avtalen. Jeg tror det er viktig å få fram det. Både presidenten og de fleste partier har stort sett sagt at Island har sine forpliktelser, men at det er vilkårene som diskuteres.

Jeg vil si noe om Norge, for jeg går ut fra at det vil komme spørsmål om dette. Island har ikke på noe punkt fremmet forespørsel om lån fra Norge utover IMF-lånet, formelt. Men la meg si at i de ukene som Island nå har forhandlet tett med Storbritannia og Nederland, har vi også hatt en tett dialog med statsminister, finansminister og utenriksminister på Island. Vi har vært åpne for å se på ulike måter som Norge kan bidra på. Det ene er denne pakken som Norden bidrar med inn i IMF-pakken, som gir en internasjonal ramme for å gi Island lån til å betale tilbake til de to landene det de to har lagt ut. Men om dette kan bli pakket på en annen måte, skal ikke vi være formalistiske på det. Det vet Islands regjering.

Men Island har altså ikke fremmet noen forespørsel til Norge om å gi noe annet bidrag enn det etter mitt skjønn veldig romslige bidraget vi allerede har gitt. Norge er det landet som kommer til å bidra mest. Så er den islandske regjeringen også fullt ut klar over at det ikke er Norge som blokkerer for at andre gjennomgang i IMF kan gjennomføres, slik at neste tranche kan utløses. Vi stiller ikke noe krav til at det skal inngås en avtale med Storbritannia og Nederland. Men vi erkjenner samtidig at uten en slik avtale er det vanskelig for Island å få på plass i IMF en slik helhetlig pakke, som de trenger for å ha soliditet framover.

Så min analyse er at så lenge Icesave-avtalen forblir uløst, vil det virke negativt på de betingelsene Island kan oppnå på det internasjonale kredittmarkedet. Noe av dramaet nå er jo at selv om de har fått en avtale i horisonten som er bedre enn den forrige, så er effekten av den bedringen i ferd med å bli forspilt ved at tiden dras ut. Dette er ikke en forhandling mellom Island og Norge. Det er en forhandling mellom Island, Storbritannia og Nederland, som de må gjennom, uansett.

(...)

I diskusjonen om at Norge må gjøre noe mer eller annerledes, bare ber jeg om ryddighet i hva som er de to agendaene. Den ene agendaen er at de må komme til enighet med Storbritannia og Nederland. Det er ingen vei utenom. Det andre punktet er hvordan pakken skal finansieres. Det er der vi kommer inn. Der kommer vi til å være fleksible og imøtekommende, slik vi har vært til nå. Så jeg håper intenst at prosessen ikke blir forsinket, og at det kommer til en omforent løsning.

Når det gjelder Islands EU-søknad, har jeg ikke annet å si enn at EU-kommisjonen har gitt sin såkalte avis, der de vurderer hvordan Island står i forhold til EUs regelverk. Uttalelsen gjennomgår de ulike forhandlingsområdene, med konsentrasjon av områder der det vil være behov for forhandlinger og tilpasninger.
Det er noen områder som er spesielt utfordrende for Island. Det er ikke uventet fiskeri, landbruk, regionalpolitikk, miljø, fri bevegelse av kapital samt finansielle tjenester.

Uttalelsen konkluderer med at Island er godt forberedt på å påta seg medlemskapsforpliktelser på de fleste områdene, spesielt på områder som er dekket av EØS, og det anbefales at EU åpner medlemskapsforhandlinger med Island om medlemskap. Den islandske regjeringen har uttalt at den ønsker at forhandlingene igangsettes snarest mulig, og at de får grønt lys i slutten av måneden på neste toppmøte.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres svar på noen av spørsmålene:

Medlemskapsforhandlingene: Norge har tilbudt Island at i den grad våre erfaringer fra 1994 er relevante for dem, er vi villige til å bidra med det, og der har vi jo også mange typer kontakter. Det har vel ikke vært slik at Island har forespurt direkte om det, men jeg vil jo si at 15 år med EØS har gitt oss ganske god samkjøring på det, og islendingene vet jo at det er to–tre områder dette kommer til å stå på, og på de områdene, når det gjelder fiskeripolitikken, har ikke Island for vane å komme og be Norge om råd, for å si det forsiktig.

*****

Takk for anerkjennende ord om makrell. La meg ta for meg artikkel 19 først. Jeg tror ikke – dette blir mer en følelse – det er nødvendig å jobbe opp mot Europaparlamentet når det gjelder artikkel 19. Det blir spennende å se hvordan dette vil virke, om det vil ha større betydning for Europaparlamentets saker. Dette har vært en sak hvor kommisjonen har forhandlingsmandat fra landene. Det er jo på en måte slik at dette nesten blir en sak om det interne maktspillet i EU.

Jeg kan også nevne at det vel er slik at når det gjelder EØS-finansieringsordningene – som vi i og for seg er ferdig med – har de fortsatt diskusjoner internt i EU om fordeling. Disse spørsmålene blir ikke noe lettere etter hvert. Dette er ikke noe som berører oss direkte, men det berører oss fordi man nødvendigvis ikke kommer videre før de er blitt enige seg imellom. I kontakter opp mot Europaparlamentet, i kontakter partigrupper imellom – som vi alle er enige om at vi trenger mer av – kan også dette være et tema. Vi tror ikke at dette er en sak hvor vi må drive med intensivt lobbyarbeid, for denne avtalen skal være balansert. Og da er spørsmålet. Hvordan finner man den balansen? Den har vi nå funnet. Så jeg tror altså ikke at det er behov for dette.

Når det gjelder kommuner og fylkeskommuner, skal vi ha et møte med KS om ikke lenge. Det gjelder en konferanse om bl.a. europapolitikken. Der kan dette være et tema å ta opp og forfølge. Vi ønsker å forsterke den kontakten.
Så vil jeg si til Høybråten, som har problemer med å forstå. Det respekterer jeg, for dette er ikke uten videre en enkel sak. Men jeg vil komme tilbake til det forholdet at det som i dag er det store spørsmålet, er Islands utestående avtale med Nederland og Storbritannia.

Den forhandlingen mener jeg vi står helt utenfor. Og her kan jeg bare si at jeg siden høsten 2008 jevnlig har forsøkt overfor min britiske kollega å viderebringe hvordan et lite land opplever et stort land, hvordan Geir Haardes ansikt så ut da han på sitt kontor viste meg listen fra det britiske departementet, som terrorlistet Landsbanken, noe som noen på en måte har smilt litt av og har ment så litt spesielt ut – men hva det betyr psykologisk. Vi har veldig tydelig forsøkt å jobbe den veien, og jeg tror det har hatt en viss oppvekkende effekt i Storbritannia.

Dette er en forhandling Island ikke kommer utenom. De to landene har lagt ut 30 milliarder kr for å gjøre opp med sine kunder, og de mener at Island må betale regningen. Island har så langt ikke villet prøve dette rettslig ut fra gjeldende EØS-rett, langt på vei fordi – tror jeg – islandske jurister anser at det vel er omtrent der det ligger. Så kan det være diskusjoner om hvor stort ansvaret er, men det er de vurderingene Island til nå har gjort seg. Disse forhandlingene må på plass, og jeg tror ikke vi kan gjøre mer enn det vi har gjort når det gjelder dette.

(...)

Så til det andre spørsmålet, som gjelder den andre agendaen: Hvordan settes lånepakken sammen? Det viktige å få fram tror jeg er – for å bruke et begrep fra annen finansieringsvirksomhet – at noen ganger når man skal finansiere et stort prosjekt, er det et lånekonsortium som stiller garantier, ikke bare en, men flere. Det islendingene har vært tydelige på fra starten av, er at de ønsker en slik bred pakke. I forhistorien var det slik at det islandske SV, som har finansministeren, var veldig skeptisk til IMF, begrunnet i deres politiske syn på denne organisasjonen. Finansminister Sigfússon har beveget seg mange skritt når det gjelder det, og ønsker nå denne balanserte pakken, fra IMF og de nordiske landene sammen. Et annet alternativ, som et supplement til dette, har vært å mobilisere mulige lån fra EU som kan bidra til at de kan betale mer tilbake tidlig, slik at rentebelastningen blir mindre underveis.

Det er et islandsk anliggende å vurdere å regne på disse marginene. Vi sendte for noen uker siden en delegasjon til Island fra Utenriksdepartementet, Finansdepartementet og Norges Bank for å kunne sette seg grundig inn i faktagrunnlaget og se om vi kunne bistå noe i de vurderingene. Men det er Island som må foreta disse vurderingene.

Poenget mitt er at vår rolle er i det konsortiet, som den ledende i Norden. Inntil Island skulle ønske å snu rundt på dette og si at vi ønsker ikke konsortiet lenger, vi ønsker ikke IMF, tror jeg vi skal stå veldig stødig på dette. Hvis vi nå bryter ut av det og sier at det kan gå som det går med IMF, men Norge kommer med sine 500 mill. euro, så er det en femtedel/en sjettedel av hele beløpet – det er bare det. Jeg tror det er en dårlig løsning for Island at de skal ha Norge, ett land, som sin primære kreditor her. Det er nettopp balansen mellom IMF og land som gir et stabilt grunnlag videre.

Så det er her vi har ligget. Og vi kommer til å opprettholde det synspunktet at for oss er det ikke avgjørende for å kunne gå videre at denne avtalen er i boks. Men jeg tror en lesning av holdningen til EU, med de to landene som har lånt ut pengene – amerikanerne er litt både og – vil vise at denne avtalen må på plass for at det skal være stabilitet til å gå videre. Jeg vil legge til at når det gjelder hvor mye det haster, er det litt ulike syn.

*****

La oss bare være tydelige på hva det er forfatningsdomstolen har sagt noe om. Jeg har ikke satt meg veldig grundig inn i dette, men jeg forstår det på følgende måte: Det er ikke direktivet, men lovgivningen rundt direktivet Tyskland har vedtatt. Det dette illustrerer, er at det er opp til landene selv – som vi alle vet – å innføre en nasjonal lovgivning som lever opp til direktivet. Regjeringen har antydet at hvis vi skal implementere datalagringsdirektivet, er det opp til oss om det skal være 6 eller 24 måneders lagring. Det er opp til oss om vi vil kreve domstolsgodkjennelse for innsyn i lagringen. Og det er opp til oss når det gjelder krav om hvordan det skal lagres osv., for å balansere mellom personsikkerhet og sikkerhet mot kriminalitet.

Slik jeg forstår det, er det altså slik at den tyske dommen ikke sier at datalagringsdirektivet er i strid med grunnloven. Bestemmelser som gjennomfører direktivet i tysk rett, kan således vedtas, men de må sikre personvernet og kan bare åpne for bruk av data i begrenset utstrekning.

Så langt anser vi det slik at datalagringsdirektivet ikke er i strid med den norske Grunnloven. Men vi må gå grundig igjennom hvordan reglene eventuelt skal vedtas for at det skal implementeres. Spørsmålet om gjennomføring er på høring. Høringsfristen er 12. april 2010. Det har vært mer enn tre måneders høringstid. Vi arbeider med utgangspunkt i at vi her vil få et godt grunnlag for arbeidet fram mot det å komme med saken på vanlig måte.

Det saken egentlig illustrerer, er at det er de vedtakene landene selv treffer, som virkelig får betydning, og det er det grunnlovsdomstolen har gått inn og sett på.

*****

For alle de øvrige innlegg se: www.stortinget.no

Dagsorden var:

Utenriksministeren redegjør for:

-       Avtale med EU om handel med landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 19:
28. januar 2010 ble artikkel 19-forhandlingene avsluttet. De har pågått siden 2006. Forhandlingsresultatet vil omgjøres til en brevvekslingsavtale og legges fram for EUs råd og Europaparlamentet. På norsk side vil resultatet framlegges for Stortinget.

-       Utviklingen på Island:
Torsdag 25. februar ble det brudd i samtalene mellom Island, Nederland og Storbritannia om bedre lånebetingelser for Icesave-avtalene, og det ser ut til at det går i retning av folkeavstemning 6. mars. Det har i løpet av de siste ukene også vært kontakt mellom norske og islandske regjeringsrepresentanter, men det har ikke kommet noen konkret forespørsel fra islandsk side om ytterligere lån fra Norge eller de øvrige nordiske landene.  EUs behandling av Islands søknad om EU-medlemskap har kommet et skritt videre med Kommisjonens uttalelse (”avis”) 24. februar om søknaden.

-       Makrellsaken: Langsiktig avtale om forvaltningen av makrell inngått med EU:
Etter flere forhandlingsrunder ble Norge og EU 26. januar i år enige om en bilateral fiskeriavtale og en avtale om makrell. Makrellavtalen gir langsiktig forutsigbarhet om fordeling og gjensidig rett til å fiske i hverandres soner.

-       EØS/EFTA-landenes deltakelse i EUs byråer:
EUs byråer spiller en stadig viktigere rolle i EUs politikkutforming. Det er viktig å sikre EØS/EFTA-landene de rettigheter som EØS-avtalen gir i en situasjon hvor EUs institusjonelle ramme endres. Det er etablert 35 byråer i EU. Innenfor rammen av EØS-avtalen deltar EØS/EFTA-landene i 17 byråer, og ønsker å delta i fem byråer som er på trappene/er vedtatt i EU.