Fred lønner seg

Fredsarbeid er en utenrikspolitisk hovedsatsing. Det er en viktig del av et moderne norsk visittkort.

*****

Sist helg satt jeg på flyet hjem fra Afrika. Det var avslutningen på en dramatisk uke i verden. Det begynte med de brutale hendelsene på havet utenfor Gaza. Senere fortsatte det i Afghanistan og Pakistan med nye selvmordsbomber og angrep. Selv var jeg på vei hjem fra Sudan, Etiopia og Uganda, full av inntrykk fra land herjet av blodige konflikter.

Vevd sammen
Selv om uken hadde vært dramatisk, så var hendelsene langt fra ekstraordinære. Tvert om. Krig og konflikt utgjør en stor del av verden vi lever i, hver eneste uke. Riktignok er det færre kriger mellom stater i dag enn tidligere. Men krigene er fortsatt mange, de omfatter store lidelser og rammer i første rekke sivile, de forsterker fattigdom og nød og de har direkte og indirekte konsekvenser også for oss.

Tenk for eksempel på Afghanistan eller Midtøsten. Konfliktene der treffer oss ikke bare emosjonelt og moralsk. De angår det norske samfunnet direkte: Våre egne soldater; flyktninger som behøver beskyttelse; terrortrusselen rundt i verden; oljepriser og stormaktspolitikk. Slik er verden anno 2010: Geografien er vid og menneskene mange, men livene våre er vevd tett sammen. For meg var forrige uke nok en påminnelse om akkurat dette. Det sier noe om å være på vakt mot både gamle og nye utfordringer. Men også om evne og vilje til å ta ansvar for å gjøre noe med det.

Viktig politikk
I mange år har Norge investert betydelige ressurser i det vi kaller Freds- og forsoningspolitikk. For denne regjeringen er fredsarbeid en utenrikspolitisk hovedsatsing. Norge er i dag engasjert som støttespiller for å tilrettelegge for fred og utvikling i en rekke konflikter rundt i verden.

Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor bruker vi så store ressurser på konfliktarbeid og fredsbygging? Kan vi gjøre en forskjell?

Det er flere viktige grunner til dette. Og la meg nevne tre: Den første er knyttet til en viktig historisk erfaring, nemlig at krig og konflikt ytterst sjeldent lar seg løse militært. Jeg er sikker på at dette er noe de fleste har erfart også i sine egne liv. Konflikter kan sjeldent vinnes. De må løses. Og da trengs det ofte assistanse. Partene i konflikten må ta hovedansvaret. Men ofte går det galt om de overlates helt til seg selv. Konflikten i Midtøsten eller på Afrikas Horn lar seg permanent avslutte bare hvis omverden er villig til å investere i fredsbygging over tid, og langsomt bygge veier mellom fiender. Det er nettopp her Norge har bygget kompetanse og vunnet viktig erfaring.

For det andre: Norsk freds- og forsoningspolitikk handler ikke om en slags snill sjenerøsitet. Målet er ikke å feire Norge som en fredsnasjon. Fredspolitikken er en kjerne i norsk utenrikspolitikk fordi den er effektiv, den tjener overordnede norske interesser fordi Norge som få andre stater har godt av fravær av krig og at internasjonale spilleregler følges.

Og den er en viktig del av et moderne norsk visittkort – at vi som lever fredelig og med store overskudd engasjerer oss. Det er helt avgjørende at vi forstår Norges fredsinnsats akkurat i en slik global sammenheng.

Moralsk riktig
Men virker det? Ja, det gjør det, selv om det også finnes viktige unntak og selv om vi ikke sitter med et eksakt instrument som måler oppturer og nedturer. Norske initiativer i land som Colombia, Filippinene, Sudan og Haiti, og en rekke andre steder, har betydning. Noen vil innvende at Norges innsats ikke har resultert i en bestemt fredsavtale slik som Oslo-avtalen om Midtøsten i 1993. Det er lett å forstå denne typen forventninger. Men det er ikke alene inngåelser av fredsavtaler som er siktemålet med politikken vi bedriver. Siktemålet er å åpne veier mellom fiender, holde prosesser i gang og hindre tilbakefall. Avgjørende arbeid må til for å redusere konfliktens nivå og hindre opptrapping.

Men fredsarbeid er sjeldent en type arbeid man kan slå seg på brystet for. Og det må våre forventninger gjenspeile. Neste uke samles nærmere 100 politikere og fredsmeglere til en stor konferanse i Oslo. Dette er en konferanse vi arrangerer hvert år for å dele erfaringer med andre.

Dette er bare en liten bit av det arbeidet vi driver. Men det understreker likevel noe av det viktigste: Viljen til å satse langsiktig. Viljen til å investere i et målrettet utenrikspolitisk instrument som kombinerer norske interesser og engasjement.