Hva vil vi med Arktis?

Utenriksministeren brukte følgende grunnlag for innledningen
(sjekkes mot fremføringen)

Kjære forsamling,

• Det slår meg, her jeg sitter, i dette store, opprinnelige bedehuset som het ”Bethania”, at bygninger har sjel, de har en lang historie. Hvor mange har ikke sittet her og bedt, intenst, om gode tider, opp gjennom historien? Denne delen av Norge hadde den største utvandringen til Amerika, for 75-100-125 år siden. Ja, hvorfor utvandret de? Vi trenger å minne hverandre om det. Folk var fattige. Folk foldet hendende og ba, om bedre tider ... Og så, et langt sprang til i dag: I dag er vi en overskuddsnasjon, et ”unntak” i verdensdel preget av dyp, økonomisk krise. (Noen må ha blitt ”bønnhørt”?) Kanskje er det derfor det blir kalt ”Begeistringens hus” i dag. Ja, det er mye historie i et hus og det er mye historie i nordområdepolitikken også.
  Bra å være i Stavanger – oljehovedstaden – kunnskapssenteret for nyere norsk energihistorie.
• Refleksprosjektet: Åpne debattmøter i Oslo og landet rundt, i samarbeid med lokale partnere, forskjellige temaer fra sted til sted. Kan følge oss på web.
• Ikke så ofte vi har en debatt om utviklingen oppe i Arktis her nede i sørvest. Men viktig: det å ta med alle kunnskapsmiljøene i denne byen og regionen når vi diskuterer retningen på vår utenrikspolitiske kurs i nord.
• Markerer 150 år siden Fridtjof Nansens fødsel: Gikk opp løypa, i front på veldig mange områder. Så muligheter i Arktis. Søkte kunnskap. Innledet norsk polarforskning, havforskning, klimaforskning. “Lenger og lenger mot nord...” (mai 1930). (Selv bruker jeg ofte også diktlinjen ”Det meste er nord”, Rolf Jacobsen). Hvordan fører vi arven videre?
  Fortellingen om Norge. Størrelse – land – hav, kyst, havrett, sokkel, rettigheter, forpliktelser og ansvar.
   

Noen ord om grunnlaget: – ”Det meste er nord...” (også i sør?)

• Nordområdene: Strategiske satsingsområde i regjeringens utenrikspolitikk. Viktig for norske interesser: Suverenitet, energiressurser, marine ressurser og forskning. Vårt forhold til Russland.
• ”Hva vil vi med Arktis?” – betyr derfor også: hva vil vi med norsk utenrikspolitikk – ja, en del av innenrikspolitikken også. Fordi:
  Arktis: representerer betydelig norsk territorium som foreløpig er lite utviklet, men hvor både press på, og muligheter for utvikling, nå kommer raskt inn på oss: Klimaendringene, nye sjøruter, voksende behov for energi globalt og teknologiutvikling: dette gjør det mulig å utvinne ressurser under krevende arktiske forhold.
• Derfor trenger vi en levende, kritisk og konstruktiv politisk debatt i Norge om utfordringene i Arktis. Vi trenger å forankre kreative ideer og strategier for hvordan vi best kan forvalte Arktis i dag og for kommende generasjoner. Vår ambisjon: Være ledende på kunnskap. Aktivitet og nærvær i nord.
  Samtidig: Vi forvalter Arktis i nært samarbeid med andre land. Russland og USA, samt Canada, og selvsagt våre nordiske naboer. I tillegg: Vi ser markant interesse også fra aktører som Kina, EU, India og mange andre.
  Ja, Arktis er en arena for nyskapende internasjonalt samarbeid. Det legale er på plass og det politiske er på plass. Norge spiller en sentral rolle. Arktisk Råd. Internasjonalt sekretariat i Tromsø, arktisk hovedstad.
• Arktis i dag er preget av stabilitet og samarbeid. Interessemotsetninger finnes, men konfliktpotensialet er lavt. ”High North – Low Tensions”. Det er ikke noe ”race for the Arctic” eller noe politisk eller juridisk vakuum.
  Ett åpenbart dilemma: Klimaendringene er en drivkraft, ja en ”paradoksal” drivkraft: De bidrar til å åpne Arktis for transport og energivirksomhet. Samtidig: energiressursene som gjøres tilgjengelig kan bidra til ytterligere utslipp av klimagasser. Ja, et dilemma, men verdens dilemma, ikke bare Norges dilemma. Mer om dette.
   

Hva vil vi så med Arktis?

• Vi vil sikre og videreutvikle norske interesser i Arktis til beste for dagens og kommende generasjoner. I nært samarbeid med andre land. Med bærekraftig utvikling av arktiske ressurser som hovedprinsipp. Lav spenning. Beskrive noen noen lange linjer: 1990-2011, Barents, Arktis, Nordområdene. Nye linjer, visjoner 2011-2030: Energiregion, klima, ny industri.
• Vi vil – gjennom Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, relevante FN-organer – bidra til god forvaltning og stadig tettere internasjonalt samarbeid om utfordringene i Arktis. Internasjonale, politiske institusjoner og fora finnes og de fungerer – men de må utvikles videre, i takt med stadig større oppmerksomhet om Arktis ressurser og muligheter. Arktis er også sentralt i våre relasjoner med Russland, EU-land, USA, Canada og andre.
• Vi skal gjøre alt det vi kan for at nye transportruter som blir tilgjengelige i arktiske farvann, blir så trygge som mulig. Vel vitende om at økt transport, blant annet av energi (gass), kan komme til å øke transportvolumet betydelig, også langs hele norskekysten. Dette er utfordrende – men det er en ønsket utvikling, ut fra hensyn til næringsutvikling og økonomisk vekst.
  Vi vil legge til rette for utvikling av de økonomiske ressursene i Arktis. Hensyn til lokale og regionale miljøutfordringer, sikkerhet og sameksistens mellom ulike næringer. Energi fra Arktis kan gi viktige bidrag til Europas og verdens energisikkerhet.
• Og vi vil at en god håndtering av miljø og sikkerhet ved petroleumsvirksomheten i Arktis skal være en forutsetning for utvikling av energiressursene i nord. Men selvsagt er det mange spørsmål ved dette: Hva er forsiktig og robust nok?
• Til alt dette trenger vi kunnskap, forskning, diskusjoner, et steg ad gangen – som ballast for beslutninger om hvordan og hvor raskt vi går frem.
  Altså, stikkordene er: Transport, søk og redning (Arktisk Råd), oljevernberedskap (Arktisk Råd), forskning, energi.
   

Noen flere ord om utfordringer og dilemmaer:

• Å motvirke menneskeskapte klimaendringer er en av vår tids aller største utfordringer, kanskje den største.
  Nordområdene gir et unikt utsiktspunkt for observasjon, forskning og formidling om klimatrusselens omfang og tempo. Nansen var en de første som forsto dette. I dag: Norge har vært pådriver for kunnskapsinnhenting, bl.a. gjennom ”the Arctic Climate Impact Assessment” (IACIA) i Arktisk Råds regi.
• Jeg tror ikke Norge hjelper det globale klimaet ved å legge ensidige, norske begrensninger på utvikling av olje og gass i arktiske strøk. Det internasjonale energibyrådet (IEA) viser at verden trenger raskt økende energitilgang de nærmeste tiårene – og at mye av dette vil fortsatt, i lengre tid, fremover være fossil energi.
• En ”olje- og gassembargo” i Arktis ville bidra til knapphet på energi, øke energiprisene – også for fattige land – og drive verdens oljeselskaper stadig dypere inn i oljesand, tungolje og andre andre varianter av fossil energi som forurenser mer enn arktisk olje og gass. 
• Men, dette er selvsagt et dilemma: Verden trenger mer energi, den trenger mer fossil energi, samtidig som klimautfordringen tilsier lavere, og ikke økte utslipp. Samtidig: det er et genuint globalt dilemma, ikke bare Norges eller petroleumsprodusentens dilemma.
• En politikk for å begrense tilgangen til energi, er å begynne i feil ende, mener jeg, og rammer uskyldige tredjeparter (som verdens fattige), bommer på målet og er ineffektiv klimapolitikk, gitt hvordan verdens økonomiske og politiske strukturer er skrudd sammen. Dette er ikke ansvarsfraskrivelse, men å ta ansvar ved pragmatisk å følge flere spor samtidig.
• Klimapolitikken må settes inn der den virker. Nødvendige tiltak for å begrense utslipp av klimagasser vil ramme økonomiske interesser, også i Norge. Men nettopp fordi reduksjon av utslipp er så viktig, og så sensitivt, er det avgjørende at politikk og tiltak treffer best mulig, er mest mulig kostnadseffektiv, og bidrar til at vi klarer å stake ut en langsiktig kurs for økt bærekraftig utvikling og forbruk av energi.
• Teknologiutvikling for karbonfangst- og lagring, som kan gjøre dette klimavirkemiddelet effektivt og kommersielt tilgjengelig internasjonalt. 
  Vi bør i større grad bidra til teknologiutvikling for å redusere utslipp av CO2 fra vanlig bruk av olje og gass.
• Dessuten har vi intensivert innsatsen mot såkalte kortlivede klimagasser (sot, metan, bakkenær ozon). Reduserer vi utslippene av slike gasser oppnår vi en umiddelbar positiv klimaeffekt. Realiserbare og gode handlingsalternativer er tilgjengelige (bl.a. å redusere fakling av gass). 

Avrunding

• Om noen uker legger jeg frem for Stortinget Nordområdemeldingen: Status for arbeidet og trekke opp politikken: Hva blir de viktigste oppgavene de neste 20 årene?
• Overordnet hensyn:

Skape bærekraftig balanse mellom økt menneskelig og økonomisk aktivitet og bevaring av klima og miljø.

Sameksistens mellom forskjellige næringer; fiskeri/havbruk, petroleum, mineraler og turisme.

• Dette fordrer kunnskap, kompetanse, forskning.
• Min ambisjon: være kunnskapsledende i Nordområdene.
• Og vi skal ha et nærvær, tuftet på bærekraftig utnyttelse av naturressursene og menneskelige ressurser.
• Gjennom kompetanse og nærvær vil vi styrke vår evne til å påvirke utviklingen i hele Arktis. Dette ser vi allerede resultater av; i fiskeriforvaltningen; i søk- og redningsavtalen i regi av Arktis Råd, i utvikling av HMS-standarder for petroleumsvirksomheten i Barentshavet.
• Jeg legger ikke skjul på: vi står overfor mange vanskelige avveininger. Kunnskapsbasert og åpen debatt, og en mer ”avideologisert” og pragmatisk tilnærming, kan bringe oss gjennom disse. Ved å søke den bærekraftige balansen mellom økonomiske interesser og klima/miljø i Arktis, kan Norge fortsatt være en sterk aktør med store muligheter til påvirke utviklingen i hele Arktis. 

***** 

Se nett-tv fra arrangementet.