Historisk arkiv

Energi- og klimautfordringen: Paradokser, muligheter, løsninger

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

”Gi gass”. Oljeindustriens Landsforenings årskonferanse, Oslo 20. oktober 2011

- Jeg er overbevist om at vi – myndigheter, næringene, organisasjoner – må ruste opp markedsføringen av norsk gass som del av Europas bærekraftige energifremtid – vi må innrette oss slik at vi er med på å gjøre gassen relevant – inn i den energimiks EU-landene noe nølende nå styrer mot, sa utenriksminister Støre bl.a. i sin innledning på OLFs årskonferanse.

Sjekkes mot fremføringen

Kjære forsamling,

Takk for invitasjonen! Jeg skal vedgå at den ikke var rettet til meg – men til statsministeren, som for anledningen er på vei til Det hvite hus for et møte med USAs president. Det er viktig. Men det er også OLFs årskonferanse, så mens statsministeren er utenriks tar gjerne utenriksministeren denne oppgaven innenriks!

Tema i år er tidsaktuelt: energi og klimautfordringen. Egentlig henter den sin inspirasjon fra kjernen i den vedvarende fortellingen om Norge: Om kyststaten, forvaltningen av naturressursene, betydningen av kunnskap, viktigheten av å utvikle markeder, erkjennelsen av at vi er avhengig av verden omkring, markedene, men også klima.

Både kongeparet og statsministeren er i USA i disse dager, de førstnevnte i møte med det norskamerikanske; trolig er det flere med norsk avstamning i USA enn det er nordmenn i Norge i dag. Og når jeg møter skoleklasser pleier jeg noen ganger å spørre dem: hvorfor utvandret de fra Norge? De som bodde i et land som hadde olje og gass, som hadde fjorder til å drive oppdrett av laks og muligheter til utvikle verdier og arbeid fra – for eksempel – marin bioprospektering? Kildene til alt dette var jo der, i annen halvdel av det nittende århundre, og før den tid for den saks skyld.

Svaret – selvsagt – er kunnskapen. De visste ikke! De visste om havbunnen, men ikke om fossile energikilder. De så stein, men ikke mineraler. De så fjorder, men ikke anlegg for oppdrett. Og så sent som i 1960 slo våre beste geologer fast at det kunne utelukkes at det fantes hydrokarboner på norsk sokkel.

I dag smiler vi – fordi vi jo vet! Mitt åpningsbudskap er likevel; tenk hvor mye mer vi skal få vite! Det er direkte naivt å tro at alt som er å oppdage om Norges kyst, sokkel, natur og energiressurser er ferdig utforsket.

Jeg sier dette innledningsvis for å markere alle mulige forbehold – men samtidig for å bejuble potensialet i den næringen dere representerer. Ikke minst fordi det er en kunnskapsnæring – noen spurte i sin tid – hvor er ”Norges Nokia”? – svaret er jo at det er her – i forvaltningen av naturressursene – i kunnskapsutviklingen.

Derfor er dette en næring med store muligheter og perspektiver.

Men også med et stort ansvar. Til å skape verdier for mennesker og fellesskap. Og for å være det teknologiske kraftsentrum for utvikling av kunnskap som kan sette oss og andre i stand til å håndtere klimatrusselen.

Vi har nemlig kunnskap også om den. Om at verden trenger endring, ny teknologi, nye energikilder, nye produksjons- og forbruksmønstre, nye fordelingsmekanismer; alt dette vi bare kan makte med kunnskap som duger.

OLF med sine medlemmer er en del av Norges begivenhetsrike energihistorie, en del av nasjonens fortelling de siste tiårene. Dere har bidratt vesentlig til vellykket forvaltning av norsk oljesektor. Dere både begeistrer og fortviler hos meningsdannere i landet vårt. Det er vel også meningen. Å ha meninger – å ville noe, å bli lagt merke til – i alle fall ikke bli uvesentlige.

”Gi gass” er en fengende og relevant tittel. Naturgass er en fossil og ikke-fornybar energikilde og dermed en del av det jeg vil kalle vår tids energi- og klimaparadoks. Hvis vi stiller oss riktig, hvis vi viser ansvarlighet, så er naturgassen mer en del av løsningen enn av problemet – både i dag og langt inn i fremtiden. Jeg tror kunnskapen vil trekke i den retningen – om vi gir kunnskapen rom, respekt og ressurser.

Men vi kan ikke ta noe for gitt. I den store fortellingen ser vi på gassen til Europa som en stabil og langsiktig åre for eksport og verdiskaping. Det sitter i ryggmargen. Men mye er i endring nå.

Jeg er overbevist om at vi – myndigheter, næringen, organisasjoner – må ruste opp markedsføringen av norsk gass som del av Europas bærekraftige energifremtid – vi må innrette oss slik at vi er med på å gjøre gassen relevant – inn i den energimiks EU-landene noe nølende nå styrer mot. The Financial Times lekker denne uken fra EUs kommende ”Roadmap 2050”, om Europas fremtidige energimiks. Her er det som om naturgassen forsvinner litt mellom linjene, og når gassen først nevnes, slås den i hardkorn med kull.

Vi må alle være oss veldig bevisst denne utfordringen – myndigheter som energiaktører. Det er en realitet. For når vi møter europeiske beslutningstakere og ser fremover sammen, da sier de noe annet: at gassen blir en nøkkel – men at norsk gass nesten tas for gitt (et kompliment, for så vidt) – og i alle fall dette: Om tilgangen på gass skulle bli kraftig redusert, ville det bli virkelig alvorlig – for både økonomi og klima.

Vårt budskap må være at vi er langsiktige gasspartnere.

Vi må lete og finne mer gass – i kjente områder i sør- og midt-Norge, og i nye tilgjengelige felt i nordområdene – og vi må investere i transportløsninger som kan bringe gassen til markedet. Det er en vedvarende utfordring. Det kan være gassrørledninger fra nord, gjennom enn forlengelse av dagens rørnett – hvis det er volum og markedsmuligheter for det – både i Norge og i Europa – eller det handler om utvidelser i LNG.

Det viktige er at vi viser både Europa og vekstregionen Nord-Norge at vi trår til med det som trengs fra myndighetenes side for å maksimere verdi, tilgjengelighet og forutsigbarhet.

***

Men først: Noen globale perspektiver på energiutfordringene. Vi møtes og diskuterer mot en bakgrunn av turbulens – maktforskyvning fra vest mot øst – uro og finanskrise – og politiske systemer satt på historiske prøver – i Europa og EU og i USA.

På energifeltet opplever vi stadige overraskelser, voksende kompleksitet – samt alle perspektivene med sine føringer, til mitt tema: energi- og klimaparadokset. Noen flere stikkord om dette globale bakteppet, som er broket – men som i alle fall har åtte tydelige tråder i veven:

Først, skifergassrevolusjonen.

Bare noen få år tilbake, ja inntil 2007, trodde alle at USA var et lovende marked for gassimport i form av LNG. Så kom skifergassen. USAs raske utvikling av skifergass har snudd opp ned på den virkeligheten. USA er eller blir selvforsynt på gass, og skipene med LNG legger om kursen og seiler tilbake til Asia og Europa.

Så vet vi samtidig at skifergass slett ikke er noe rett frem. Det er store miljøbekymringer i USA og flere i Europa. Men skifergassen er kommet for å bli, og den positive siden fra norsk hold er at den bidrar til trygghet for at vi kan stole på at gass blir sentral – langt inn i fremtiden.

Dernest, i en annen del av verden: Atomkraft i krise.

Fukushima-tragedien har katalysert radikale energibeslutninger i Europa – og i noen grad globalt – med potensielt betydelige implikasjoner for norsk gasseksport. Samtidig er bildet variert: Storbritannia fortsetter sine planer om ny atomkraft, med klimahensyn som viktig drivkraft. Det samme gjør Finland, og jeg tror ikke Frankrike gir seg. Tyskland på den andre siden overrasker alle og imponerer de fleste med radikal utfasingsbeslutning. Likevel hersker usikkerhet. Viktige aktører i Tyskland strever med å områ seg og stiller regjeringen spørsmål om hvordan den har tenkt å dekke inn kraften som nå blir borte – i kort tidsperspektiv.

Trolig vil vi se et markant løft for fornybar energi når de tyske industrilokomotivene nå innretter seg etter nye signaler – og vi vet at de leverer når de snur seg om. Samtidig kan et nei til atomkraft bety at Tyskland vil importere enda mer gass i tiden som kommer. Om de ikke skriver det i sine planer, så sier de det i våre samtaler. Isolert sett gir atomkraft til gass økte klimautslipp, men gass erstatter også kull i Tyskland og andre steder, og gass vil være helt sentral – trolig den viktigste – balansekraften for ustabil sol- og vindenergi. Men altså: vi opplever atomkraft, generelt sett, på vikende front. 

For det tredje: Nye gassrørforviklinger.

Norge støtter Europas og EUs ambisjoner om økt energisikkerhet gjennom diversifisering av transportruter for gass, inklusive en sørlig korridor fra Kaspiske hav gjennom Tyrkia til Europa, og altså utenom Russland.

Men: det er viktig å få frem at dette ikke er, eller bør være, noen politikk med negativ brodd mot Russland. Som Norge er vårt store naboland minst like avhengig av Europa, som Europa er av Russland. En stor, gjensidig avhengighet. Og med landets store gassressurser, er Russland den fremste garantist for Europas langsiktige valg av gass som energikilde. At europeiske energiselskaper nå eier halvparten av South Stream, som er russernes alternativ til den sørlige korridor, viser hvor sammensatt dagens energisikkerhetsbilde i Europa er.

Det samme viser BPs plutselige lansering for et par uker siden av et fjerde alternativ for transport av gass gjennom den sørlige korridor, like før fristen for viktige investerings- beslutninger.

For det fjerde: En arabisk vår etterfølges av sommer og nå høst – også i overført betydning – og uansett utfall vil utviklingen få energiimplikasjoner.

Vidt definert er Midtøsten verdens ledende energiregion. Den arabiske våren har ikke snudd opp ned på energikartet så langt, men Det internasjonale energibyråets (IEAs) kontroversielle utløsning av nødlageret for olje i juni – på grunn av Libya-krisen – viser hvor raskt uro i denne regionen slår ut i de globale energimarkeder.

Og bare vissheten om hva som kunne eller kan skje dersom uroen sprer seg til enda viktigere energinasjoner i regionen – som Algerie, som ville bety mye for Europas gassimport, og Saudi-Arabia – ja, det tilsier et fortsatt skjerpet fokus på energi og geopolitikk i lang tid fremover. Og norsk utenrikstjeneste er tilpasset norske energiinteresser ute, vi er f.eks. til stede i Baku, i Alger, i Luanda.

For det femte: Sokkelkonflikter i Middelhavet.

Mens Norge har løst sine grensetvister til lands og til havs med Russland og alle andre naboer i nord, så fyres det i dag opp under sokkelkonflikter mange andre steder i verden.

Jeg kunne nevne Sør-Kina-havet, men la oss holde oss til det nære – til Middelhavet. De antatt rike petroleumsressursene fra Nord-Afrika via Palestina, Israel, Libanon, Syria, Tyrkia, Kypros og Hellas er – mildt sagt – ikke avklart med hensyn til grenser og ansvar. Ressurser ved grenser. Dette berører ikke norske politiske interesser direkte i dag, men med Kypros’ EU-formannskap høsten 2012, kan konfliktene komme stadig nærmere våre trakter. Og Norges erfaring og kompetanse med hensyn til avklaring av sokkelspørsmål kommer til å bli stadig mer etterspurt. Det erfarer vi.

For det sjette: Klimaendringene åpner nye transportveier i Arktis.

Dette har vært et hovedtema på møter om nordområdene, Norge, Europa og energi i Stavanger i går.

Den beste illustrasjonen på noe nytt i vår tid er malmskiptransporten fra Kirkenes til Kina og Sør-Korea, gjennom den nordlige sjørute, ikke helårs – men deler av året. Utenkelig for få år siden. Opptil 40 prosent seiletid spart. Her er vi ved et av dagens virkelige paradoksale sammenhenger: Klimaendringene, issmeltingen av Polhavet åpner nye transportveier og gjør leting etter olje og gass mulig, i en av verdens få gjenværende, lovende petroleumsprovinser.

Dette er gode nyheter isolert sett for europeisk og global energisikkerhet. Men det kan bidra til en selvforsterkende prosess, hvor økte klimautslipp smelter mer is og klargjør ytterligere områder for produksjon av mer fossil energi. Arktis er trolig den fremste kunnskapsbanken for å registrere den globale oppvarmingen.

For det syvende – for å vende hjem: de store, nye funn på norsk sokkel, i nord og i sør.

Ja, jeg vil nevne dette i denne rekken av globale energi- og klimabegivenheter som farger dagens bakteppe. Og jeg mener ordet globale. De særdeles lovende funnene på norsk sokkel – og som dere har langt mer detaljkunnskap om enn meg – gjør Norge til det land i verden som har funnet mest olje og gass i år. Vi vet ikke hvor lenge det varer, men det viser hvor store ressurser som fortsatt kan ligge uoppdaget.

Igjen – kunnskapen baner vei, tøyer grensene. Og det gir ikke minst grunn til optimisme for hva vi kan ha i vente av mulige funn i nordområdene.

Gledelige som disse perspektivene er, er de også en del av at vi drøfter klimaparadokset – for er det slik at vi finner mer av det verden trenger mindre av – de fossile brenslene?

Og for det åttende – når jeg nå fortsatt snakker om det globale bakteppet: De vanskelige klimaforhandlingene.

Ja, for her er et annet paradoks: Klimautfordringen innebærer en kompleksitet som gjør effektivt internasjonalt samarbeid viktigere enn noensinne. Klima utfordrer tradisjonelt diplomati på nær sagt alle måter. Alle stater må med. Hvordan organiserer vi det?

På den ene siden er statene fortsatt aktørene som forhandler og derfor de som påtar seg forpliktelser, men statsgrenser er i beste fall mangelfullt som ramme for å finne effektive klimaløsninger.

Så ser vi at sammenbruddet i København – og den strevsomme fremdriften i dagens klimaforhandlinger – ikke bare viser at vi har et spesielt alvorlig problem fremfor oss, men det bidrar også til pessimisme mer generelt med hensyn til menneskehetens evne til å løse problemer gjennom internasjonalt samarbeid, ikke bare innen klima, men f.eks. innen handel om andre områder.

Jeg deler denne uroen – særlig når bakteppet er økonomisk krise i dag, som gjør at de samme statene blir mindre rede til å ta kraftfulle beslutninger.

Og fordi alle værtegn bekrefter hvor reell og alvorlig klimaendringene er. Kunnskap fra Arktis og nordområdene er en nøkkel for å forstå. Det som kom fra IPCC i 2007 bygget i stor grad på funn i Arktis fra 2004-2005. Oppdatering av funnene i 2009 viste at prognosene var mer alvorlige enn antatt – endog på utsiden av det mest alvorlige anslaget. Og nye oppdateringer som er ventet om noe tid, synes å bekrefte hvor omfattende og raske endringene er.

Du skal være godt plassert på politikkens absolutte ytterside for å fornekte dette alvoret – og behovet for handling – ikke symbolsk – men handling som virker.

***

La oss så gå videre til essensen her: Til begrepene paradoks og dilemma – fra tittelen på mitt innlegg – som begge er uttrykk for ligninger som ikke går opp. Konflikter mellom ønskede mål og prioriteringer som ikke lar seg løse, sammen eller samtidig. Ordet ”paradoks” er i mitt hode noe mer ondartet enn ”dilemma”, men uttrykk for mye av det samme.

Den ene halvdelen av energi- og klimaparadokset består i at verden trenger mer energi, og at mye av denne tilleggsenergien de nærmeste tiårene kommer til å være fossil.

Mange av talerne under dagens konferanse kommer til å dokumentere dette, blant annet basert på analyser fra Det internasjonale energibyrået (IEA). Essensen er: at Asia og også andre regioner vokser, at verdens reserver av fossil energi fortsatt er omfattende og relativt lett tilgjengelig, og at det er tvingende nødvendig å utvikle fornybare alternativer – men at de i aller beste fall har en lang vei å gå før de kan erstatte fossil energi – og at verdenssamfunnet siden klimaproblemet ble såkalt oppdaget, har sviktet grundig i å snu utslippsutviklingen, til tross for mer og mer tilgjengelig kunnskap og teknologi. Bare siden år 2000 har energiforbruket i verden steget med 30 %.

Det er mange grunner til at energiforbruket vokser. For to uker siden inviterte vi 500 politikere og eksperter fra hele verden til ”Energi for alle” – konferansen her på dette hotellet for å drøfte følgende: Halvannen milliard mennesker lever fortsatt uten tilgang til moderne og bærekraftig energi.

Tilgang til elektrisitet er avgjørende for å hjelpe mennesker ut av fattigdom og stimulere økonomisk utvikling og vekst i fattige land. Konferansen drøftet strategier og virkemidler for raskere utvikling av fornybar energi; slik at land kan komme i gang uten å binde seg til de mest forurensende energibærerne. Bunnlinjen er like fullt at det vi tidligere kalte ”Den tredje verden” – inklusive BRICS-landene – vokser raskt og vil forbruke langt mer energi i 2020 og 2030 enn i dag.

Den andre halvdelen av energi- og klimaparadokset består i at utslippene må bikkes kraftig nedover dersom vi skal klare å håndtere klimaendringene på en ansvarlig måte.

Budskapet fra FNs klimapanel og fra verdens klimaforhandlere er klart og tydelig: om vi skal nå målet om å begrense klimaendringene til en oppvarming på tilsvarende 2 grader, må overgangen til et lavkarbonsamfunn gå langt raskere enn vi har klart til nå. Men det siste tiåret er kull styrket på bekostning av olje og atomkraft. Fornybar energi vokser, men – som vi alle vet – fra et svært lavt nivå, og utgjør fremdeles bare 3-4 prosent av verdens energiforbruk i 2011.

For noen er da svaret – og løsningen – på Norges energi- og klimaparadoks at vi trapper ned videre leting etter olje og gass, og at vi i alle fall ikke åpner nye områder i Barentshavet og Arktis for petroleumsvirksomhet. Logisk er tanken besnærende; ved å stoppe eller kraftig bremse utvinningen av olje og gass – og ikke åpne nye områder – vil vi bidra, direkte eller indirekte, til reduserte utslipp av klimagasser. Tilhengerne av denne strategien har, slik jeg ser det, rett på et punkt: Redusert produksjon av olje og gass innebærer reduksjon i norske utslipp. Gitt at petroleumsrelaterte utslipp utgjør om lag 25 prosent av samlede norske utslipp, så er ikke dette en helt ubetydelig størrelse.

En side av saken er at en slik utvikling ville frata det norske fellesskapet store inntekter, fra vanlige folk. Men om vi forholder oss til klimaregnskapet: et stort og viktig spørsmål er om redusert tempo i norsk olje- og gassutvinning faktisk bidrar til reduksjon i globale utslipp?

Det gjenstår å bevise. Jeg tror det like gjerne kan være omvendt. I en verden med fortsatt voksende etterspørsel etter energi, så vil nedbygging av norsk sokkel – som fortsatt produserer med mindre utslipp enn andre områder– innebære økt press på ressursene i andre deler av verden.

Selv om oljeutvinning på dypt vann og langt til havs innebærer mer utslipp enn snittet på norsk sokkel til nå, så er de lave i global målestokk. Redusert norsk produksjon kan gi raskere utvikling av f.eks. tungolje i Venezuela og av kull fra mange hold. Da er fasiten ganske sikker: Globale utslipp reduseres ikke, snarere tvert i mot.

Mitt poeng er da dette: Ja, vi står overfor et reelt klimadilemma, eller paradoks, om man vil. Men det er ikke bare Norges paradoks, oljeprodusentens eller eksportørens dilemma som vi snakker om. Det er et globalt dilemma, for alle.

Vi er tilbake ved klimautfordringens grunntese: dette er alles problem og stykkevise svar gir dårlige løsninger. Det fordrer både globale og lokale strategier for reduserte utslipp. Utslippene må angripes der effektene er størst og sikrest.

Bare i unntakstilfeller er det gode argumenter for fysisk eller direkte reduksjon av tilgangen på energi. Tiltakene må adressere forbruk av energi og utslipp av klimagasser, gjennom blant annet reell og effektiv karbonprising. Og der er vi ikke i dag.

Dette argumentet styrkes i og med at naturgassen i betydelig omfang kan erstatte langt mer forurensende kull. Dette skjer allerede i Europa i dag. Og det blir viktigere i lys av de store investeringene som Europa og deler av verden står overfor i fornyelsen av infrastruktur for energi.

Tysklands utfasing av atomkraft aktualiserer disse utfordringene – og mulighetene – ytterligere.

Naturgassen er også rimelig, tilgjengelig i lang tid fremover og bidrar til energisikkerhet. Dens attraksjon som balansekraft for klimamessig attraktiv – men ustabil vind og sol – virker i samme retning.

Men vi må være våkne nå; Europa vil ta nye generasjonsvalg for produksjon, transport og distribusjon av kraft. I langt større grad enn før vil de favorisere oppsett som letter overgangen til fornybare kilder – ja, de vil trolig favoriseres politisk og fiskalt. Som selger av gass må vi ta dette inn over oss; hvordan kan gassen samvirke?

Mye vil igjen handle om kunnskap teknologi – og om hvordan all den viten deres industri besitter innretter hjerne og teknologikraften. Om hvordan vi kan streve videre mot en tilstand der selv den minst forurensende fossile naturgassen ender opp uten utslipp i det hele tatt. Og hvordan verden kan utvikle biodrivstoff til å bli et reelt klimavennlig alternativ – som blant annet ikke utkonkurrer matproduksjon. Vi er på vei mot begge deler, men veien må bli kortere.

***

La meg så tenke høyt om muligheter og løsninger – to begreper vi må holde opp mot de to andre; paradokser og dilemmaer. Til ulike strategier for å løse energi- og klimaparadokset, la meg gi tre forutsetninger, på et mer overordnet plan:

For det første: Vi er kritisk avhengig av rask og omfattende teknologisk fremgang. Endringstakten må akselereres sammenlignet med det vi har opplevd de to første tiårene etter at kampen mot klimaendringene startet. Økonomiens virkemåte må bidra til å underbygge endringene. Det vil si å gjøre det lønnsomt og attraktivt å ta de rette teknologiske og forbruksmessige valgene.

For det andre: Vi er kritisk avhengig av gode rammer og mekanismer for effektiv, internasjonal handling mot klimaendringene, slik at ressursene kan settes inn der effektene er størst, der vi får størst reduksjon av utslipp for hver krone investert. Vi er kommet et stykke, men ikke langt nok. Norge prioriterer høyt dette arbeidet.

For det tredje: Vi må lykkes, både i Norge og – enda viktigere – globalt, med å gi incentiver til og motivere dagens unge og kommende arbeidsstyrke til å prioritere næringer, teknologi, kunnskap og prosesser som bidrar til en bærekraftig energifremtid, med reell reduksjon av klimagassutslipp. Det gjelder selvsagt teknologi – men også alle samfunnsfagene som fokuserer på nasjonal og internasjonal organisering og forvaltning.

Lykkes vi langs disse tre dimensjonene, vil dagens paradoks i økende grad bli et tilsynelatende paradoks, som i overskuelig fremtid kan reduseres og elimineres.

Men om vi mislykkes, kan paradokset bli større og mer reelt. Da vil det også bli stadig mer krevende for olje- og gassnasjonen Norge å kombinere økt utvinning av fossile brensler med en pådriverrolle i det globale klimaarbeidet.  

***

Så spør noen – og spørsmålet er betimelig: Påhviler det ikke uansett den rike olje- og gassnasjonen Norge – overskuddsnasjonen – et spesielt ansvar å bidra til reduserte utslipp?

Strengt formelt, i politisk eller folkerettslig forstand, kunne vi si at det gjør ikke det. Et slikt utgangspunkt ville gi ganske uhåndterlige forhandlinger om byrdefordeling i blant annet klimapolitikken.

Men: i vår tilnærming mener jeg vi må tenke slik når vi sikter inn der vi vil legge ambisjonsnivået – og jeg er stolt av at den regjering jeg er medlem av tar et betydelig ansvar – i noen tilfeller også et globalt lederansvar – i arbeidet for å oppheve dagens energi- og klimaparadoks.

La meg her peke på minst fem av de aller viktigste strategier og tiltak jeg tror på i kampen mot klimaendringene:

For det første, noen store stikkord: Karbonfangst og lagring (CCS), utfasing av fakling, reduksjon av metanlekkasjer, klimaeffektiv produksjon av fossile brensler, reduksjon av subsidier til fossile brensler.

Det er og blir en norsk hovedstrategi å bidra mest mulig effektivt til dekarbonisering av fossile brensler. Derfor forblir både den nasjonale og globale norske CCS-satsingen en hjørnestein i vår klimapolitikk.

Men det er mange skjær i sjøen, nå sist flere tilbakeslag for CCS-saken i Tyskland, og våre egne utfordringer med å lande de viktige prosjektene på hjemmebane. Men – og jeg spør dere: bør dette egentlig overraske oss?

Jeg regner med at pionerene i vår oljealders barndom – og noen av dere er her i dag – også så mange, tilsynelatende helt uoverstigelige problemer med å få petroleum opp av Nordsjøen. Og vår tids krav til kjappe resultater underkjenner ofte at denne type teknologisk pionervirksomhet krever vilje til å gå den vanskelige veien mot resultater – den tar tid, den opplever tilbakeslag, men vi må ha kraft til å stå løpet, lære underveis og justere om nødvendig. Vi kan ikke hige etter løsninger som gir kortsiktig prestisje.

Vi må i CCS-arbeidet hente inspirasjon, kompetanse og ideer fra alt det dere i salen representerer av erfaringer og klokskap. Naturgassens langsiktige attraksjon i et Europa på vei mot bærekraftige energiløsninger, fordrer suksess med CCS, intet annet.

For det andre: Regjeringens skogsatsing – et eksempel på global kostnadseffektivitet.

Vår skogsatsing med i første rekke Indonesia og Brasil er potensielt banebrytende. Dette er ikke et bidrag til å si at vi gjør mye stort ute, i en hevdet kontrast til hjemme. Jeg mener vi gjør mye hjemme, men vi må se etter områder der vår innsats virkelig kan gjøre en forskjell. – Ikke bare med hensyn til de reduserte utslippene som sådan, men som eksempel på at det nytter å tenke stort og djervt i klimapolitikken – og som eksempel på viktigheten av å prioritere kostnadseffektivitet: nemlig å redusere utslipp der vi får mest igjen for hver krone investert.

Så vil jeg også legge til: Skogsatsingen er potensielt sett solid omdømmebygging for en klimabevisst energinasjon som Norge. Vi bruker av vårt overskudd til å investere i klimaprosjekter globalt; setter et godt fotavtrykk. Og heller ikke her er svaret gitt, fasiten klar, eller veien lagt; men vi må sette en retning og holde presset på oss selv og våre samarbeidspartnere for å lykkes med denne viktige satsningen.

For det tredje: Nasjonal og global satsing på fornybar energi, ”Energi for alle” og ren energi/Energi+.

”Energi for alle” i Oslo tidligere denne måneden ble en god start. I noen sammenhenger vil dette høyst legitime målet bidra til økte klimautslipp, fordi land med fossil energi naturlig ser til egne ressurser. Og her er vi ved dilemmaet igjen – og la oss håpe naturgass trumfer kull.

Men konferansen viste også det store potensialet som finnes for fornybare energiløsninger i utviklingsland. Det er nesten to milliarder kroner til disse formålene i regjeringens forslag til 2012-budsjett. Erik Solheim levner ingen tvil om hvor høyt prioritert dette er i utviklings-, miljø- og klimapolitikken – og han har selvsagt hele regjeringen med. Det avgjørende er å gjøre det attraktivt – for privat sektor – å velge slike energikilder tidlig i utviklingsløpet, før landene binder seg til en sterkt forurensende infrastruktur.

For det fjerde: Bidrag til Europas dynamiske omlegging til mer bærekraftige energiløsninger.

I fraværet av fremdrift i globale klimaforhandlinger, er det desto viktigere at land og institusjoner regionalt tar ansvar og leder an i klimaarbeidet. Jeg vil spesielt fremheve EU her og nøkkelland i Europa, som Tyskland og Storbritannia, som potensielle lyspunkter på en ikke altfor lys klimahimmel.

Klima – og ikke minst løsningene på energi- og klimautfordringene – står helt sentralt på EUs dagsorden nå. Vi – og dere – må ta inn over oss at EU har satt seg djerve mål – utover 20-20-20 innen 2020, men mål om 80 % fornybarkraft innen 2050. Det er – mildt sagt – revolusjonerende. Historisk sett er det ikke lenge til – men slike fremtidsforpliktelser er likevel spesielle: Tenk tilbake på om man i 1910 hadde satt seg presise mål for energi og produksjon i 1950 – og tenk på alt som hendte av godt og ikke minst vondt i årene i mellom. Og politiske mål blir lett utsatte; det rekker å minne om de stabilitetskrav eurolandene satte for egen økonomistyring – og hvor det endte.

Likefullt; en massiv omstilling av energimønstre og tankegang er underveis i Europa – vårt viktigste marked – og vi må forstå det – selv om bildet er uoversiktlig. Det blir ikke business as usual.

Storbritannia og Tyskland har ulike utgangspunkt, men de representerer en dynamikk og systematikk i klimaarbeidet som inspirerer og utfordrer.

Vi må bygge på våre fortrinn, kompetanse og våre erfaringer. Vi er allerede inne i tunge satsinger på vindkraft både på land og til havs – ikke minst i Storbritannia – her har vi åpenbare muligheter og må satse videre. Havvind fremholdes fortsatt som en hovedsatsing for Europa innen fornybar energi.

Norge vil delta i Europas ambisiøse satsing på utbygging av mer fornybar energi. Etter grundige drøftelser med Kommisjonen legges det nå til rette for at Norge skal innlemme Fornybardirektivet i EØS-avtalen. Vi vil påta oss konkrete forpliktelser for å øke vår fornybarandel fra et europeisk rekordnivå på om lag 58 % i 2005 til 67,5 prosent i år 2020. Intet annet land ligger høyere.

Det grønne sertifikatmarkedet med Sverige som kommer fra neste år, vil sikre utbygging av over 26 TWh i de to land frem til 2020. Dette er mye når vi tenker på at den norske vannkraftproduksjonen i dag er på rundt 130 TWh. Det plasserer Norge i en særstilling i Europa. Norge og Sverige blir med dette foregangsland i Europa når det gjelder i fellesskap å utnytte ressurser til kraftproduksjon – med et markedsbasert instrument som de grønne sertifikatene jo er.

I hvilken grad vår vannkraft på kort sikt kan komme til erstatning for forurensende kullkraft på kontinentet, er likevel et komplisert spørsmål. Men jeg mener det må være dekning for å si at jo mer ren energi vi produserer i Norden, desto lettere vil det bli å få ned utslippene i EU.

Vi kjenner interessen der ute i Europa for mer utveksling med norsk vannkraft. Vi har allerede kabler til Sverige, Danmark og Nederland, og Tyskland og Storbritannia er entusiastiske kandidater for de neste kablene til Europa. Vi må bygge mer infrastruktur og våge nye runder om vannkraftens rolle – nå i en dynamisk, europeisk kontekst.

Her støter vi på mange slags utfordringer – ikke minst synligheten i det overføringsnettet som skal ta kraften frem – mastene og ledningene. Om det er krevende med høyspentstrekk over fjorder på Vestlandet, er det ikke enklere gjennom befolkningssentra i for eksempel Tyskland.

Men vi må ta Europas utfordring og ønske om betydelig større utveksling med norsk vannkraft på alvor. Tyskland og Storbritannia tar europeisk lederansvar i klimakampen og de inviterer Norge til nært klimasamarbeid. Den invitasjonen vil vi ikke avslå. – Heller ikke i diskusjonene og utredningene våre, om teknologi og lønnsomhet, ved mulige forlengelser av gassrørledningene til Barentshavet.

For det femte: Arbeidet mot svart karbon og kortlivede klimagasser i nordområdene.

Nordområdene er utsiktspunktet og kompetansesentrum i det globale arbeidet mot klimaendringer. Dette har også inspirert oss til en viktig, konkret klimasatsing som statsminister Stoltenberg også drøfter i dag med president Obama. Igjen er det norske fortrinn og vekt på kostnadseffektive løsninger som motiverer innsatsen. Målet er å redusere betydelig utslippene av såkalt svart karbon, som er farlige klimagasser – svarte partikler fra blant annet sot som lander på hvit snø eller is. Vi har arbeidet med dette i det regionale, meget aktive samarbeidsforumet Arktisk Råd siden 2008.

Og til sist, på dette området – om klimafinansiering. Norge har både ressurser og ideer som må anvendes for å gi fortgang i de internasjonale klimaforhandlingene. Jeg nevnte skoginitiativet. Vi bidrar også for å mobilisere den klimafinansiering som er helt avgjørende for å lykkes med genuint globale forhandlingsløsninger. statsministeren ledet et panel for FNs generalsekretær på dette feltet og statssekretær Kjetil Lund leder oppfølgingen sammen med Sør-Afrika og Mexico.

Verden ser til oss i disse spørsmålene fordi vi har ressurser og fordi vi har erfaringer, nettverk og tillit – ikke minst i en rekke viktige utviklingsland.

***

Så til sist, kjære forsamling: Denne konferansen kommer til å gi dere en rekke eksempler på hvor viktig gassen er for Norge og Europa – og at den er en del av både kortsiktige og langsiktige klimaløsninger. 

Min holdning er at det er store muligheter i gassen, langsiktighet, forutsigbarhet – så gjerne ”gi full gass” - om det er på den rette måten – og det ikke gjør fartsblind. Vår energihistorie handler om evnen til fornyelse. Det må fortsette. Jeg vil påstå at vår gass bare er relevant om vi fortsetter utviklingen med å produsere den mer effektivt, mindre forurensende liketil null utslipp, bedre integrert i det fornybare energi-Europa som tar form.

Det var her jeg startet – med kunnskapen. For 120 år siden var vi en nasjon folk utvandret fra, titusener. Vi er i dag en politisk, økonomisk og ressursmessig overskuddsnasjon, ja en ”kontrastnasjon” når vi ser rundt oss i Europa. Det forplikter.

Innrettet på riktig måte kan vår gass bli en del av løsningen for det globale energi- og klimaparadokset. Men da må vi ikke sette oss tilbake, la oss beruse av nye funn - og kortsiktig si at mer av det gamle er godt nok for oss – vi som har så mye av det som nesten alle andre ville takke ja til uten å blunke.

Min generasjon vokste opp mens Norge ble olje- og gassnasjonen – på toppen av vannkraften. Mine barn har dette som fundament – i tillegg til at vi nå også er den finansielle forvalteren – av energiressursenes inntekter.

De vil også forvente at vi løser det som er vår tids kombinerte paradoks og mulighet; energisikkerhet, energitilgang for land i utvikling og klimasikkerhet for alle.

Vi kan greie dette – for et stort mål! Det er kunnskapen som vil avgjøre. Da må vi også mobilisere unge menneskers interesse for å velge nettopp de kunnskapsveiene som gjør det mulig å nå dette målet. Greier vi det blir det nye stolte kapitler i fortellingen om Norge.