Historisk arkiv

Fortellingene som forandrer Norge

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, 24. november 2011

En offentlig budsjettkrone alene endrer ikke samfunnet. Politikk for vår tid krever samspill, tillit og tilhørighet fra mange. Fortellinger knytter oss sammen, skriver utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Min venn og kollega Bård Vegar Solhjell har skrevet en interessant og tankevekkende bok om politikk (så bra at boken fortsatt kan være kanal for politiske tanker!).

I boken reflekterer Solhjell over hvor vanskelig det er å frigjøre store pengebeløp til viktige formål over statsbudsjettet. Han trekker frem barnehageutbyggingen som ett unntak. Her kom det egentlige vedtaket etter at et uvanlig flertall på Stortinget inngikk forlik om full barnehagedekning, mot den sittende Bondevik-regjeringens vilje. Siden har den rødgrønne regjeringen gjennomført reformen, krone for krone, plass for plass. Det tankevekkende for Solhjell er at det knapt hadde vært mulig å bli enige om en slik satsing ”fra innsiden” av regjeringen. Her holder hver statsråd så fast på ”sine” budsjettposter at det ikke er mulig å frigjøre større midler.  

Nå mener jeg at denne fremstillingen underkjenner alle de prioriteringene vi faktisk har foretatt gjennom seks år i regjering. Tydelig økning i bistand, tidenes kulturløft og rekordhøye investeringer i infrastruktur, for å nevne noe, viser at vi har prioritert, flyttet og satset penger så det monner. For hvert budsjettvalg finnes det mange alternative valg. Dette er hverdagen i regjeringen, det velges ut noe hver dag, noe fremfor noe annet. 

Men et annet og viktigere poeng: Samfunnsendringer og samfunnsbygging kommer ikke som resultat av en offentlig budsjettsatsing alene. Til det er samfunnet rett og slett for komplekst. Samfunnsendringer oppstår i samspill, debatt og dragkamp mellom bedrifter, organisasjoner, lokalsamfunn og enkeltmennesker. Dette er kjernen i det vi kaller den norske modellen. Offentlige investeringer og bevilgninger kan stimulere til endringer og bidra til at flere trekkes med, men for de virkelig store samfunnsprosjektene er offentlige kroner ikke nok. Prosjektene trenger samlende fortellinger som skaper retning og entusiasme. 

Jeg har erfart dette med nordområdepolitikken. I nord møter vi store, spennende og krevende muligheter; som følge av naboskapet med Russland, klimaendringer vi alle kan se, nye skipsruter, bærekraftig utnyttelse av ressurser som fisk, olje og gass, men også utnyttelse av nye næringer knyttet til mineraler og organismer på de store dyp – for å nevne noe. 

Lenge var en ubestridt holdning at bevilgninger over offentlige budsjetter var det som måtte til for å levere satsingene i nord. Veien var kort til de historiske krisepakkene. Men i nord handler det nå om noe helt annet, ikke om å håndtere krise, men om å gripe eksisterende og nye muligheter. Ja, vi satser mer enn noen gang også over offentlige budsjetter, med særlig vekt på kunnskap. Men det trengs noe mer. 

Sist fredag presenterte regjeringen Melding til Stortinget nr 7 (2011-2012) om visjoner og virkemidler for nordområdene. Vi tegner et bilde av en strategi for de neste 20 årene, vi åpner opp for et generasjonsprosjekt som inviterer gode krefter fra hele landet, ikke minst fra Vest- og Sør-Vestlandet der vi har så mye sterk og kunnskapsbasert offshoreindustri. 

I nord trenger vi tre typer partnerskap; mellom offentlig og privat, mellom sentrale og lokale myndigheter og mellom norske og utenlandske aktører. Nå aner vi at leverandørindustrien vurderer store investeringer i nord. Det er deres beslutning, ikke regjeringens. Men den kommer fordi en utvikling er skissert og lagt til rette for. 

Tegnebrettet inneholder fortellinger. Den store fortellingen om nordområdene tegner muligheter det er verdt å gripe. Å lykkes i nordområdene handler om å fortsette historien om Norge der storsamfunn og småsamfunn utvikler og forvalter havets og kystens ressurser, og der de store fremskrittene kommer som følge av kunnskap, kapital, arbeid og erfaring som vi utvikler sammen. Vi er ikke ved enden av den fortellingen, trolig bare ved begynnelsen, slik stortingsmeldingen beskriver.

Tilsvarende trenger vi fortellinger som kan mobilisere hjerter og sinn til medvirkning og forandring på andre samfunnsområder; som samlet innsats mot klimaendringene og vellykket politikk for integrering. Fortellinger engasjerer, setter saker i sammenheng, forklarer komplekse utviklingstrekk over lang tid.

Jeg tror dette blir fellesskapets test i vår tid; å sikre et verdigrunnlag som samler oss nok til at vi trekker i samme retning i de store sakene – i tillit til hverandre. At det er en positiv sammenheng mellom mennesker og generasjoner i et mer mangfoldig Norge, at forskjellene mellom folk ikke er for store. At det fortsatt finnes noe som heter felles mål og evne til samfunnsmobilisering.