Etter Tahrir

For første gang i moderne tid øyner vi at folkeviljen vinner frem i arabiske land, ikke ved stemmeurnene, men gjennom press og protester fra gater og torg. Vi står ved et vannskille i den arabiske verdens utvikling. Dette er verken Teheran i 1979 eller Berlin i 1989.  

Vi er vitne til en spontan og fredfull oppstand med krav om overgang til reelt demokrati – en sammensmeltning av den gamle verdens gateopptøyer i protest mot høye brødpriser med det hypermoderne informasjonssamfunnets blogger og mobiliserende sosiale medier. Vi har sett at krav fremsettes uten vold, men med verdighet. 

«Nå venter friheten», sto det over en hel avisforside etter Mubaraks avgang. Det er for tidlig å fastslå det. På overflaten har en general i sivil gitt makten videre til en generalstab i uniform. Generalene har oppløst parlamentet, suspendert grunnloven og forlenget unntakstilstanden. Men arbeidet er i gang med å bygge institusjoner, forberede valg og endre grunnloven som slipper folkets vilje frem. 

Alt dette må skje snarlig, med verdens øyne rettet mot seg og på en måte som har troverdighet i møte med skyhøye forventninger. Det blir ikke lett. 

Står vi overfor en ny demokratibølge som vil skylle over Nord-Afrika og Midtøsten, som vi tidligere har sett blåse over Latin-Amerika og Øst-Europa? Og kommentatorer spør videre: Vil stabiliteten i Midtøsten svekkes? Hva med Israels fredsavtaler med Egypt og Jordan? Hva med de strategisk viktige oljeressursene i Golfen? 

Ingen kan ennå gi fullgode svar. Men vi må ha lov til å velge en positiv innfallsvinkel: Tunisia og deretter Egypt kan være begynnelsen på en lenge etterlengtet politisk utvikling i en del av verden som i årtier er blitt hengende etter i den globaliseringen som har formet og drevet mange andre land og regioner fremover. 

Dette vil ikke bare være i Midtøstens store og unge befolknings egen interesse, men også i hele verdens langsiktige interesse; fra utsiktene til stabile energileveranser, via mulig løsning på regionens konflikter, til troen på at en ung befolkning gjennom adgang til demokrati og medier vender ryggen til ekstremismen. Et autoritært styresett ga verken frihet, arbeid til alle eller økonomisk utvikling. Demokratiet kan bedre, om det får sjansen. 

Demonstrantene på Tahrir-plassen har også vist oss et nytt bilde av den arabiske verden og nye politiske fremtidsmuligheter. 

For det første: Informasjonsteknologien har endret den globale politiske maktarenaen, åpnet den opp og virket demokratiserende. Folk kan organisere seg spontant; unge mennesker får del i utviklingen i naboland, regionen og et globalt utsyn; myndighetenes fremferd blir mer gjennomskuelig. Tv-kanaler som Al Jazeera kan følges på internett hele døgnet. 

Summen av dette er oppskriften på en ny og frigjørende politisk kraft som ikke begrenser seg til Egypt, men utfordrer ethvert regime som ikke lytter til befolkningens stemme og innfrir deres forventninger. 

For det andre: Midtøsten er langt mer sammensatt enn det vi ofte umiddelbart forestiller oss. Etter 11. september 2001 ble det vanlig å se verden gjennom en religiøs linse og frykt for ekstremisme. Ledende vestlig retorikk har definert grupper i Midtøsten hovedsakelig som muslimer, med kort vei til ekstremisme og hang til terror. En følge har vært påtagelig skepsis overfor en demokratisering av regionen i frykt for at radikale islamistiske krefter vil vinne makten, slik som i Iran i 1979 og den halve valgseieren i Algerie på 1990-tallet. 

Lærdommen fra Tahrir-plassen er at dette i beste fall er en grov forenkling. I Egypt har både den sekulære, islamistiske og kristne opposisjonen stått samlet om demokratiske verdier, og dermed tilbakevist den nesten automatiske slutningen om at islam er uforenlig med universelle menneskerettigheter og en trussel mot vårt samfunn. 

Og for det tredje: Etter invasjonen av Irak i 2003 håpet president George W. Bush å stimulere til demokratisering av Midtøsten gjennom ytre press og påtvunget regimeskifte. Resultatet er nedslående. I Egypt ser vi en helt annen demokratiseringsmodell – en politisk prosess som vokser innenfra – og nedenfra – ikke utenfra. Lærdommen – ikke overraskende – er at demokratisk utvikling må forankres og tilpasses lokalt, og ikke pådyttes som et diktat fra omverden. 

Hva betyr alt dette for vår egen politikk? Vi skal stå tydelig på demokratiets side i Midtøsten. Demokratisk utvikling er et viktig hensyn når Norge velger å ha kontakt med stemmer og grupper i det sivile samfunn i araberverden - som med det muslimske brorskapet i Egypt og med de ulike palestinske grupperingene. 

«Vi vant friheten selv», ropte en stolt egypter på Tahrir-plassen. Det skal vi merke oss. Egypterne vil ha styringen over neste kapittel i landets historie også. Mye vil stå og falle på om den jevne egypter merker en bedring i levekår. Økonomisk utvikling er derfor avgjørende; jobber, billigere matvarer, nye investeringer, vekst. Næringslivet vil spille en viktig rolle i Midtøstens politiske utvikling. 

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å begynne å reise til Egypt igjen, ikke minst som turister. Norge vil også være en støttespiller for den videre demokratiske utviklingen. Vi styrker nå kontakten med sentrale aktører i Egypt og i regionen for øvrig. Vi øker vår demokratistøtte, særlig rettet mot gjennomføring av valgene og støtte til det sivile samfunnet – men hele tiden med en fundamental premiss fremst i bevisstheten; utvikling og reform må komme innenfra.