Tale ved åpning av Olavsfestdagene i Trondheim

Sjekkes mot fremføringen

 

Kjære forsamling,

Her i Borggården, tett inntil Nidarosdomen – selve domkirken – et norsk landemerke i så mang en forstand - merker vi også hvor tydelig vi er en del av en europeisk kulturarv. Vi har vår plass i en større historie her i nord. Det føles godt.

Samtidig står vi alle også med dype, vonde følelser. Vi har som nasjon vært samlet de siste dagene – ikke minst i kirker, ved blomstertog, lystenninger og fakkeltog landet rundt – vi har vært samlet om en dyp nasjonal tragedie, et terrorangrep mot AUFs ungdommer på Utøya og Regjeringskvartalet i Oslo. Vi føler savn, sorg, sinne, smerte.

Men når vi kommer sammen på denne måten – som her i dag – så sier vi også at frykten ikke skal gripe oss. I disse dagene viser vi det samhold og fellesskap – og den omsorg, ly og støtte – som det åpne norske samfunnet kan mobilisere, på tvers av geografi, generasjoner, etnisk og religiøs tilhørighet. Denne kraften må vi også ha med oss under denne festivalen.

Det er når vi går videre i dette mangfoldet av kulturelle, religiøse og politiske arrangementer og festivaler at vi driver drapsmannens tankegods tilbake. Det er når vi samles slik at vi er norske.

Veien i tid og rom – historisk, kulturelt, religiøst – fra Nidarosdomen og til gudshus i York, Lincoln, Paris eller Chartres er kort. Her markeres et større fellesskap – ja, vi kunne nå ha vært utenfor en katedral i England eller Frankrike. Domkirken – som medlem av en monumental familie – de høye buene, spennet oppover, skulpturene, vestveggen, samlingsplassen.

Alt er mektig, høyt, vidt, utsynet er bredt. Én hensikt var kanskje å gjøre oss mennesker små, ydmyke. Men så er det også dette: Det gjør at vi opplever en storhet, utenfor oss selv. En sammenheng, som vi er en del av. Dagen før Olsok, hellige Olavs dag i 2011, kan vi la oss bli gjort store i møtet med historiens lange buer og hvelvinger.

Også det kjennes spesielt godt i dag, i dager da hver og en kan føle seg liten og alene.

Og vi blir kallet til å tenke historie. Det må ha vært helt unike omstendigheter i Middelalderen som gjorde at Europa bygde disse katedralene, bispegårdene, borggårdene. Hundrevis av mennesker startet opp. Steinhuggere, smeder, snekkere og kunstnere av alle slag, norske, danske, engelske og franske. Nye generasjoner fulgte opp, atter nye overtok redskapene, erfaringene, ferdighetene og fullførte. Flere livs verk.

Og målbevisstheten, langsiktigheten, prioriteringen! Midt i en tid som for mange var preget av armod og uro. Sykdommer man ikke klarte å kurere, dyp fattigdom, barn som ikke levde opp, uår ingen hadde bot for. Men katedraler, klostre og et stort antall kirker – og ikke minst stavkirker, Norges bidrag til verdensarven – ble reist.

Hellig Olav er i og rundt Nidarosdomen og i dagene fremover. Men ikke bare her. I min egen lokale kirke, Ris kirke i Oslo, en ung kirke – bare 80 år gammel, finner vi på toppen av tårnet et stort kors med en skulptur av Olav, kjempende mot en drage – kampen mot hedendommen, ved innføringen av den kristne tro i Norge for ett tusen år siden.

”Sverdkristningen” har religionshistorikere kalt den tiden, for det gikk ikke så fredelig for seg og heller ikke på særlig kristelig vis, etter dagens normer.

I dag møter vi Olav mange steder mye lenger unna Trondheim enn Oslo. I påskeuken traff jeg på vår helgenkonge i et av de serbisk-ortodokse klostrene i Kosovo – i Dekani. Der møtte jeg biskop Teodosije, leder for den serbisk-ortodokse kirken i Raska og Prizren, som flere av dere her i Trondheim kjenner godt til. Her er serberne en minoritet blant muslimske kosovoalbanere.

Biskopen tok i mot meg i dette vakre klosterområdet utenfor Prishtina. Han viste meg steinkirken fra 1300-tallet, som er på UNESCOs verdensarvliste, vakkert dekorert med veggmalerier og ikoner over det hele, og nå pyntet for påsken. Han ba en bønn på et språk jeg ikke forsto – men med et budskap jeg fattet – det var Fader Vår. Og så fikk jeg med meg en flaske rødvin, et stykke ost, et glass honning.

Det var til meg. Men til Norge hadde han noe annet. Med stolthet overrakte biskopen meg et ikon laget av kirkens munker – ikonografene, ikonmalerne. Det fremstiller, som biskop Teodosije uttrykte det, ”St Olav av Norge og St Stephen av Dekani”: ”To kristne konger som begge døde som martyrer i middelalderen og som begge i dag er feiret som helgener av kirken”. Malt i tradisjonell bysantinsk stil og teknikk fra det 14. århundre.

To helgenkonger. Ikonet er unikt, det har tatt flere måneder å male – og mye tid før det til forarbeider og research. Jeg har tatt dette med meg her i dag for å gi det videre til Nidarosdomen ved biskop Tor Singsaas. Her hører det naturlig hjemme. Det var også den serbiske biskopens ønske.

Så her har vi en linje i historien, Olav den hellige gjort levende av munker i Kosovo i 2011, Olav med dragen på toppen av Ris kirke fra 1932, og her – selve Olavskirken – hvor helgenkongen ble gravlagt – i 1031. Ortodoks, katolsk, protestantisk, en del av den mangfoldige veven Europa er.

Disse linjene kan vi ta med oss når vi igjen åpner for festival – kultur og fellesskap her i Trondheim. Også dette er en del av en større europeisk tradisjon, med røtter i Middelalderens kirkespill. Vi i Norge er i økende grad opptatt av kulturfestivaler – og vi kan tenke litt rundt dette: Hva er Olavsfestdagene – og alle de andre, det vil si minst et halvt tusen musikk- og kulturfestivaler i Norge – uttrykk for?

For det første handler det om samvær. Festivalen er som et torg, som brønnen midt på plassen, vannposten, hvor man øste opp fra kilden til husholdningen, traff kjente, hørte nytt. Olavsfestdagene tapper av det samme behovet for samvær, om musikken og kunsten. Behovet for levende musikk, rett fra kilden.

For det andre: Tilhørighet. En kulturfestival – som denne i Trondheim – eller i Molde og Risør og mange andre steder – skaper et samlende symbol for byen. Identifikasjon – denne festivalen er vår. Den vil vi være med å støtte, jobbe som frivillig, være statist, gå på konsertene. Dette skjer hos oss, her i vår by, dette er jeg stolt av!

Festivalen uttrykker forankringen, mangfoldet og kraften i byen. Og ingen er i tvil om at Trondheim og Trøndelag er blant Norges mest ressurssterke, tradisjonsrike og nyskapende kultursentra. Som det heter: Tarv man Trøndelag ut av Norgeshistorien, står man bare med bare permene igjen. Trondheim har en historie å ta vare på – på vegne nasjonen – og verden utenfor - og Olavsfestdagene viser dette. 

For det tredje: Tilgjengelighet. Festivaler senker skuldrene, de senker også tersklene til konsertstedene, åpner dørene og portene og gjør dem videre og høyere enn ellers. Vi kommer tettere på – som på plasser, borggårder og torg. Uhørt blir hørt. Kjent blir gjenkjent. Det er bra!

Og for det fjerde, en ustanselig utfordring og oppgave: Betydningen av nye impulser. Vi trenger nye impulser for å overleve, puste fritt. Musikkgenre har vært mangfoldige og flerkulturelle lenge før disse begrepene fantes. Jazz kan ikke eksistere uten en kontinuerlig oversjøisk mix. Norsk folkemusikk er slett ikke så veldig ”norsk” og trenger påfyll fra andre land.

Også dette er et budskap fra denne vakre og mektige katedralen: For et ganske gjenkjennelig område som Trondheim og Trøndelag – og Norge – er det en livsnødvendighet at nye kulturelle impulser bringes hit til oss.

Får vi nok med oss selv, ender vi opp med å ikke tåle andre. Da ender vi opp helt alene - som nasjon og som individ. I samfunnets personlighet kan vi hente inspirasjon fra musikkens personlighet: Musikk - som dans, teater og all kultur – er og blir internasjonalt, musikkspråket er universelt, musikken bygger broer – på samme måte som politikken trenger kompromisser.

Kjære forsamling,

Disse fire kjennetegnene viser at vi er vel tjent med å ha et levende og lokalt forankret kirkeliv og kulturliv – og rikholdige festivaldager – i en tid da folk ikke bare spør hva vi skal leve av – men også hva vi skal leve for – og hvordan vi skal mestre å leve godt med hverandre – på tvers av ståsted, bosted, generasjoner, etnisk tilhørighet og trosretninger.  

Og mens nasjonen er i sorg, tar vi fremtiden tilbake ved å vise glede over festivaldagenes mangfold og livskraft.

Med Olav fra Dekani-klosteret i Kosovo vel i hus her i Nidaros, er det derfor en glede for meg å kunne åpne de 49. Olavsfestdagene!