Kontrolleres mot framføring
President,
Det store flertallet av verdens
mennesker har til alle tider vært fattige. Det nye i dag er at vi
for første gang i menneskehetens historie har muligheten til å
fjerne fattigdommen. Vi kan hvis vi vil. I Europa og Nord-Amerika
har vi kommet langt i å avskaffe absolutt fattigdom, i store deler
av Asia går det raskt framover. Kan det tenkes noen større oppgave
for vår generasjon enn å gjøre fattigdom til historie?
Vi ser at Tusenårsmålet om å
halvere andelen ekstremt fattige i verden innen 2015 er på god vei
til å nås. Afrika henger fremdeles etter, men også der er det
framgang. Land som Sør-Afrika, Mosambik og Botswana opplever god
økonomisk utvikling.
Vi vet hva som trengs for å få bukt
med fattigdommen. Man trenger fred, en sterk og velfungerende stat
som fordeler godene rettferdig, en åpen og markedsbasert økonomi,
sterk satsing på utdanning, og mobilisering av ressurser gjennom
investeringer og bistand. Da USA bestemte seg for å sette en
mann på månen klarte de det. Da supermaktene mobiliserte under den
kalde krigen, var det aldri mangel på ressurser. Hvis vår
generasjon ikke avskaffer den absolutte fattigdommen i verden, er
det ikke fordi vi ikke kan, men fordi vi ikke vil det nok.
Norges utgangspunkt for å bidra er
godt. Vi er nettopp kåret til verdens mest vellykkede stat, ifølge
Foreign Policy Magazine og Dagens Næringsliv. Økonomien går bra,
oljepengene fosser inn, og de aller fleste nordmenn er enige i at
vi skal dele godene både innenlands og utenlands. Norge har sterke
frivillige organisasjoner, en aktiv fagbevegelse og mange
kirkesamfunn som alle er avgjørende partnere i
utviklingspolitikken.
Jeg vil i denne redegjørelsen legge
vekt på de mange nye initiativene regjeringa vil ta i
utviklingspolitikken. Samtidig verdsetter jeg høyt at det er stor
enighet i denne sal når det gjelder Norges innsats overfor
utviklingslandene. Bondevik-regjeringa gjorde en god innsats. Dette
vil vi bygge videre på.
Utviklingsminister Erik Solheim la tirsdag fram sin
utviklingspolitiske redegjørelse for Stortinget.
Foto: Petter Foss, Utenriksdepartementet
Når vi vil gjøre vårt for å bidra
til å avskaffe fattigdommen i verden, handler det om solidaritet.
Alle religioner og de fleste store tankesystemer vektlegger at vi
skal gjøre mot andre det vi vil at de skal gjøre mot oss.
Vi ser at utviklingspolitikk er en
viktig del av vår nye sikkerhetspolitikk. Å trygge Norge kan
ikke lenger gjøres bare ved Fredriksten eller Grense Jakobselv.
Terrorisme med utspring i Palestina eller Sudan kan true
oss. Narkotika som ødelegger ungdom på gata noen hundre meter
herfra, dyrkes ikke i nærområdene, men i land i krig som
Afghanistan eller kanskje i Colombia. Forsvinner regnskogene i
Kongo eller Brasil, ødelegger det miljøet også for kommende
generasjoner i Norge. Utvikling skaper mindre sinne, mindre
ydmykelse og mindre vold. Det gjør verden tryggere også for
oss.
Utvikling er en brei historisk
prosess, der bistand er en liten, men viktig del. Utvikling handler
om fred, om kultur, om handel, sterk stat, marked og utdanning.
Vi vil arbeide for at norsk
politikk og næringsliv trekker i samme retning. Derfor etablerer vi
så snart som mulig et offentlig utvalg for å se på konsekvenser for
utviklingslandene av norsk politikk i sin fulle bredde, inkludert
handel, samferdsel, energi, landbruk og kultur.
Vestens handelspolitikk er av
særlig betydning for utviklingslandene. De fattige landene må
sikres mulighet til å delta i internasjonal handel og til å ivareta
sine behov for beskyttelse på en god måte. Norge har forsøkt å
bidra til at den pågående WTO-runden blir en reell utviklingsrunde,
der utviklingslandenes interesser står i sentrum.
Regjeringa ønsker å legge til rette
for økte investeringer, flere etableringer og mer handel i våre
samarbeidsland. Norske bedrifters engasjement i utviklingsland er
både positivt og viktig. Om det ikke skapes arbeidsplasser i privat
sektor i utviklingslandene, vil vi aldri få bukt med fattigdommen.
For en rettferdig fordeling av godene forutsetter at man har noe å
fordele. Vi er allerede i gang med å legge til rette for økt
innsats innenfor vannkraft og andre bærekraftige energiformer.
President,
Selv om det å gi bistand ikke er
det eneste vi gjør i utviklingspolitikken, kanskje ikke engang det
viktigste, så skal vi gi mer og gi bedre. Målet om 1 prosent står
fast. Samtidig skal ikke Norge være et ”mini-FN” som prøver å gjøre
alt, være overalt eller engasjere seg i alt.
Internasjonal arbeidsdeling er
avgjørende for en effektiv utviklingspolitikk. Det er for eksempel
opplagt at det trengs sjukehus i utviklingsland.
Det er ikke like opplagt at
Tyskland, Storbritannia eller for den del Japan eller Kina ikke kan
bygge dem like bra som oss. Det betyr at vi i Norge bør
konsentrere innsatsen om de områdene vi er best på, de områdene der
vår ekspertise er udiskutabel.
Vi vil tilpasse kartet til
terrenget. Palestina og Afghanistan har lenge mottatt mer bistand
enn de fleste av våre hovedsamarbeidsland. Sudan er i dag
samlet sett Norges største engasjement i utlandet - uten
engang å være definert som samarbeidsland. Jeg vil gjerne komme
tilbake til Stortinget med forslag til styringsredskaper som
stemmer mer med virkeligheten.
Jeg ønsker også rydde opp i alle
måltallene som lenge har vært brukt som regnemåte for hvordan vi
bidrar til utvikling. Et prosjekt for kvinnelige entreprenører i
miljøvennlig jordbruk, for eksempel i Zambia, vil telles opp
både på kvinne, miljø, næringslivs-, landbruks- og Afrika-kvoten.
Dette blir lett en lek med tall. Det viktigste er ikke å
gi mest mulig, men å
gjøre mest mulig. Regjeringa vil komme tilbake til
dette i budsjettet for 2007.
Jeg har definert fire områder der
Norge er blant de beste i verden – eller kan bli det: Energi, fred
og forsoning, kvinne- og likestillingsspørsmål og miljø. Dette er
områder der vi kan mye, der andre land har tro på vår
kunnskap. Her bør vi intensivere innsatsen. En del andre
områder kan vi trygt overlate til andre.
Dette er også i tråd med de
forpliktelsene vi har påtatt oss under Paris-erklæringen (2005),
der giverlandene ble enige om økt samordning av bistanden.
President,
Energi er et område der Norge er
verdensledende. Det må vi vektlegge i samarbeidet med
utviklingsland. Afrikas voksende kraftunderskudd og de store
utfordringene i enkelte land knyttet til forvaltning av inntektene
fra petroleumsproduksjon, er områder der norsk kompetanse særlig
kan komme til nytte.
Ikke minst har Norges håndtering av
oljeressursene og - inntektene fått stor internasjonal
oppmerksomhet. Mange utviklingsland ønsker å lære av de erfaringene
vi har gjort oss. Regjeringa har derfor satt av midler for å kunne
bistå utviklingsland med dette. Det er etablert et tett
samarbeid med Olje- og
energidepartementet, Finansdepartementet og
Miljøverndepartementet. Her er det snakk om både bistand til å
øke oljeinntektene, og hjelp til å få til en bedre bruk av
inntektene. I Øst-Timor har vi for eksempel bidratt til å styrke
landets forhandlingssituasjon i forhold til naboland, og vi har
gitt råd om opprettelse av et oljefond (som der i landet går under
navnet ”Norway +”).
Regjeringas intensjon med ”Olje for
Utvikling” er å sette petroleumsproduserende utviklingsland i stand
til å omsette inntektene fra olje- og gass-ressurser til redusert
fattigdom og bedrede levekår for befolkningen. Basert på den
norske petroleumskompetansen, internasjonaliseringen av norsk
oljeindustri og det allerede eksisterende engasjementet innen
ressursforvaltning, utvikling, fred og menneskerettigheter, er
Norge godt posisjonert til å spille en slik rolle. Vi må gjøre vårt
for å sikre at hver dråpe olje blir omsatt i velferd. Oljen må
omgjøres til skoler, helsestasjoner, medisiner og utvikling til de
mange – ikke forsvinne i lommene til de få. Vi ser at det er stor
interesse for å samarbeide med Norge her, og dette vil bli en
viktig del av norsk utviklingsinnsats i årene som kommer.
President,
Norges fredsengasjement har jeg
sagt mye om før, og jeg har derfor valgt å fokusere mer på andre
deler av norsk utviklingspolitikk i denne redegjørelsen. La meg
bare her understreke at freds- og forsoningsarbeid er og forblir en
sentral del av vår utviklingsinnsats. For vi kan ikke
skape fred uten utvikling – og vi kan ikke skape utvikling uten
fred. Derfor vil Norge bygge på sin kunnskap gjennom flere tiår med
fredsforhandlinger, og fortsatt styrke sitt engasjement i Sri
Lanka, i Sudan og mange andre steder.
Vår utviklingsbistand er ofte
rettet mot stater med svake eller manglende samfunnsstrukturer. For
å kunne drive effektiv bistand, må også forsvars-, freds- og
sikkerhetspolitikk være en del av utviklingsarbeidet. Vi ønsker
derfor i større grad å se humanitær hjelp, utviklingsbistand og
militær innsats i sammenheng, samtidig som vi må være klare på
rollefordelingen.
Utviklingen i Palestina er veldig
bekymringsfull og i Sri Lanka for øyeblikket bare til å grine av.
Partene ser bare hva den andre siden kan gjøre for å bringe fred og
gjengjelder konsekvent vold med vold. Men som Martin Luther King
har sagt: Øye for øye etterlater alle blinde.
President,
Kvinne- og likestillingsspørsmål er
det tredje av de fire områdene der Norge har særlige fortrinn
internasjonalt. Innen utgangen av 2006 vil regjeringa lansere en ny
handlingsplan for kvinne- og likestillingsrettet
utviklingssamarbeid.
Gjennomgangen av den gamle
strategien for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid
(1997-2005) viste at det gjenstår mye når det gjelder å reelt
innarbeide kjønnsperspektivet i utviklingssamarbeidet. Regjeringa
skal øke fokuset på likestillingsrettede tiltak fremover.
Det er ingen motsetning mellom å
sterkt vektlegge kvinneperspektiver på alle felt i politikken og å
satse på spesifikke kvinne- og likestillingstiltak. Vi må si: Ja
takk, begge deler. Vi vil kreve av våre samarbeidspartnere, det
være seg regjeringer, internasjonale institusjoner eller frivillige
organisasjoner, at de viser at de tar kvinne- og
likestillingshensyn på alvor. De som over tid ikke viser evne eller
vilje til å gjøre det, må regne med at det vil ha konsekvenser for
samarbeidet.
I tillegg vil vi se nøye på om
deler av vår bistand bidrar til å sementere forskjeller mellom
kjønnene og dermed hindrer likestillingsarbeidet. Jeg mener vi
trenger bedre systemer internasjonalt for å vurdere og rapportere
om kvinne- og likestillingsspørsmål i utviklingsarbeidet og vil
følge opp det.
Da jeg besøkte Liberia i mars i år
ga Ellen Johnson-Sirleaf, Afrikas første folkevalgte kvinnelige
president meg et jordnært perspektiv på hva kvinnekamp betyr i et
av verdens mest ødelagte land: ”Vi trenger mer og bedre politi.
Hjelp oss å luke ut korrupsjon blant politifolk, ellers har kvinner
og barn ingen beskyttelse mot voldtekt og overgrep”. Derfor har vi
nå besluttet å gi støtte til egne mottaksenheter for kvinner og
barn på politistasjonene i Liberias 15 distrikter. Inspirert av
Johnson-Sirleaf har vi også utarbeidet en handlingsplan for
gjennomføringen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred
og sikkerhet.
Det fjerde satsingsområdet er
miljø. Regjeringa vil i sterkere grad enn den forrige
vektlegge betydningen av dette. Vi vet at det er en klar sammenheng
mellom fattiges livsvilkår og nasjonale og globale miljøforhold. Vi
vil arbeide for å øke samarbeidslandenes kapasitet og kompetanse på
miljø og bærekraftig utvikling, spesielt på områder som biologisk
mangfold, vannressursforvaltning, energi, klima og kjemikalier. Det
betyr at vi må være obs på de miljømessige sidene ved økonomisk
utvikling. Miljøforpliktelser og miljøprioriteringer vil legge
viktige føringer for norske støtteordninger til næringsliv i Sør. I
den nye handlingsplanen som nettopp er presentert står det mye om
dette. Derfor velger jeg i dag å fatte meg i korthet og bare si at
jeg ser fram til innspill og reaksjoner fra miljøorganisasjonene og
andre interesserte på det vi har lagt fram.
Og selvsagt - selv om vi definerer
fire hovedområder, skal vi også gjøre en innsats på andre områder.
Eksempler her er forskning og utdanning, landbruk og fiske. Vi vil
også støtte aktivt opp om det arbeidet statsministeren gjør for at
verden skal nå FNs tusenårsmål om å redusere barnedødeligheten med
2/3 innen 2015. Et viktig virkemiddel i dette arbeidet er å nå ut
med vaksiner til verdens barn (GAVI). Gjennom en slik innsats
ønsker vi også å signalisere at ALLE tusenårsmålene kan nås, hvis
den nødvendige politiske vilje er til stede.
President,
Regjeringa har fra første dag lagt
vekt på behovet for å styrke FN. Ingen annen organisasjon har FNs
legitimitet. FN må kunne møte hele spekteret av utfordringer – fra
fattigdom og epidemier til terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. FN
skal sikre at alle stater blir hørt, og være en garantist for å
unngå en verdensorden der den sterkestes rett er enerådende. Innen
utvikling er FN den desidert viktigste normsetter og selv en
betydelig aktør.
FN er enestående – men langt fra
perfekt. FN kan bli bedre, men bare dersom medlemmene selv står for
oppussingsarbeidet. For FN er hva vi, medlemslandene, gjør det til
– verken mer eller mindre.
FN må fornyes, dersom vi vil at
organisasjonen skal gjøre det vi ønsker at den skal gjøre. Gjennom
reformpanelet som Statsministeren er en av lederne for, har Norge
en enestående mulighet til å skape et sterkt FN innen miljøvern,
nødhjelp og utvikling.
Norge har vært en pådriver i
opprettelsen av et fredsbyggingsfond og en fredsbyggingskommisjon i
FN. Dette betyr en viktig styrking av FNs evne til å planlegge og
koordinere bredt sammensatte fredsbyggingsoperasjoner. Norge har
også bidratt til at FNs nødhjelpsfond nå er realitet, som et svar
på behovet for rask respons på humanitære kriser knyttet til krig,
konflikt og naturkatastrofer.
Norge er også en pådriver for at FN
blir mer enhetlig på landnivå – med en ledelse, ett program og ett
budsjett.
Som et ledd i den økte satsingen på
FN, ønsker regjeringen også å øke vår militære deltakelse i
FN-operasjoner, særlig i Afrika. Ikke bare viser det vår
vilje til å bære vår del av byrden, det vil også styrke vår
innflytelse i reformarbeidet i FN.
Det er viktig at FN vet hva de har
å rutte med fra ett år til det neste. Ellers blir det vanskelig å
planlegge godt. Derfor har Norge, som FNs sjuende største
bidragsyter, gitt tilsagn om flerårig støtte til flere av de
viktigste FN-organisasjonene.
Men vi har også gjort det klart at
FN-organisasjoner som motsetter seg reform, ikke vektlegger verdier
vi synes er viktige eller nekter å samarbeide med andre, vil få
redusert eller stoppet norsk støtte. Vi ønsker å premiere de gode
FN-organisasjonene og straffe de dårlige. Her vil vi bruke både
pisk og gulrot.
Også overfor Verdensbanken vil vi
være en kritisk partner. Vi vil arbeide for en demokratisering av
de multilaterale finansinstitusjonene, og vi ønsker åpenhet omkring
Norges rolle i disse. Det er positivt at Verdensbanken nå
vektlegger betydningen av sosial likhet i sine dokumenter og vi vil
passe på at dette også får betydning i de enkelte land. Samtidig er
vi opptatt av at det ikke stilles krav om privatisering ved
sletting av gjeld og ved utbetaling av lån. Der privatisering og
liberalisering er noe landene selv ønsker, vil vi ikke gå imot
dette. Vi vil imidlertid gå grundig gjennom i hvilken grad
Verdensbanken fortsatt presser gjennom ideologisk basert
privatisering og reagere når det trengs.
Første juli overtar Norge den
nordisk-baltiske styreplassen i Verdensbanken for neste
treårsperiode. Det gir oss en god mulighet til å påvirke, og den
vil vi benytte til fulle.
Vi er i ferd med å opprette et
konsultasjonsforum om bankspørsmål med norske frivillige
organisasjoner.
President,
Denne regjeringa vil være dristig i
utviklingspolitikken. Vi må tørre mer, våge å være det land
som sier fra der andre tier. Vi må våge å ta opp de upopulære
spørsmålene – om likestilling, om hiv/aids, om grupper som ingen
vil vedkjenne seg.
Ikke minst når det gjelder hiv/aids
må vi sette ord på det som skjer og ta fatt i realitetene som de
er. Aids handler om sex, blod, dop og sprøyter.
Ønsketenkning og misforstått
fintfølelse har bidratt til at epidemien har spredt seg bredere og
dypere enn nødvendig. Hvem giverne velger å hjelpe, er også et
kontroversielt spørsmål. Mange er opptatt av mor/barn-smitte og
foreldreløse barn, og fint er det - men også grupper som
sexarbeidere og sprøytemisbrukere må hjelpes om vi skal lykkes i å
stanse hiv/aids i den fattige del av verden. Kondomer og rene
sprøyter er for eksempel avgjørende virkemidler for å få bukt med
epidemien. Kvinner, som utgjør en stadig større del av de smittede,
må få mulighet til å påvirke sin egen livssituasjon slik at de kan
beskytte seg.
For vi må snakke om verden som den
er og forbedre den verden som finnes - ikke ta utgangspunkt i
verden som noen ønsker at den skulle være. Homofili, for eksempel,
er nok i motsetning til hva noen synes å tro, kommet for å bli. At
hiv/aids-epidemien skulle kunne bekjempes med seksuell avholdenhet
alene, er fullstendig usannsynlig. Å late som noe annet er farlig.
Det kan føre til at mange dør en tidlig død. Her er jeg glad
for at Stortinget har vist et sterkt engasjement.
Vi må også tørre å ta klare
standpunkt når det gjelder kvinners rett til trygg selvbestemt
abort. I Soria Moria-erklæringen har vi forpliktet oss til å jobbe
internasjonalt for avkriminalisering av abort. Derfor ønsker vi å
støtte det såkalte globale fondet for trygg abort, som er opprettet
av den internasjonale familieplanleggingsorganisasjonen IPPF.
Hensikten med dette fondet er å gi støtte til tiltak som har mistet
midler som følge av anti-abortføringer fra andre land.
Vi må være klare til å forsvare
menneskerettighetene hvor som helst og når som helst. Her er det
ikke rom for kompromiss.
Også når det gjelder korrupsjon må
vi gi klare meldinger. Det er neppe noe som er viktigere for
utvikling enn en velfungerende stat. Korrupsjon bidrar til
demoralisering i stat og politikk, til feilinvesteringer og
sløsing. I tillegg undergraver korrupsjon tillit hos giverne.
Vi vil bekjempe korrupsjon gjennom
en tredelt strategi: For det første nulltoleranse for korrupsjon i
alle våre egne programmer og alt vi gir støtte til. Dersom vi ser
at pengene forsvinner i private lommer, vil vi slå hardt ned på
det. For det andre vil vi hjelpe våre samarbeidsland med å bekjempe
korrupsjon - ved å bygge opp riksrevisjoner og gi støtte til
organisasjoner som Transparency International og til frie
medier. For det tredje støtter Norge Verdensbankens og de
regionale bankenes kampanje mot korrupsjon, og finansierer et
internasjonalt nettverk av anti-korrupsjonseksperter. Vi har også
inngått avtale med Verdensbanken om opprettelse av et fond for
fremme av godt styresett.
FN-konvensjonen mot korrupsjon, som
trådte i kraft i desember 2005, er den første globale avtale for
bekjempelse av korrupsjon. Stortingsproposisjon om ratifikasjon av
denne er oversendt Stortinget. Denne avtalen vil skape en global
standard i den internasjonale kampen mot korrupsjon.
Korrupsjon bekjempes mest effektivt gjennom krav om åpenhet i alle
ledd.
President,
Nelson Mandela forteller i sin
sjølbiografi om hvordan han etter at han var blitt en fri mann var
oppe i et fly. Plutselig åpnet døra seg inn til cockpiten, og
Mandela oppdaget at piloten var svart. Mandela bekjenner
åpent at han, av alle, med en gang tenkte: - Kan virkelig en svart
mann føre et fly….?
Mandela roet seg fort. Men episoden
illustrerer den manglende sjøltilliten i en verdensdel som føler
seg glemt. Regjeringa vil derfor forsterke den norske
innsatsen i Afrika og utforme en samlet Afrika-politikk.
Alt går ikke galt i Afrika, slik
vil kan få inntrykk av via media. Kontinentet opplever nå i
gjennomsnitt fem prosents økonomisk vekst. Bedre enn på lenge, men
for lite til å hente igjen Asia eller Vesten. Det er flere
demokratier i Afrika enn noen gang, og færre kriger. Gjennom
Den afrikanske union og andre regionale organisasjoner gjøres en
innsats for økt afrikansk eierskap og innsats i forhold til fred og
forsoning, økonomisk utvikling og integrasjon. Dette gir
grunn til optimisme.
Samtidig som hovedinnsatsen forblir
i Afrika, vil vi gjøre mer i Latin-Amerika. Det feier en
venstrevind over kontinentet. Gjennom demokratiske prosesser
er representanter for fagbevegelsen, urfolk og tidligere
opprørsbevegelser valgt inn i regjering i mange av landene. Dette
er nye og viktige signaler fra et kontinent som har vært kjent for
sin elitistiske maktstruktur og sine enorme sosiale forskjeller.
Bak de nye lederskikkelsene står folkelige og politiske bevegelser
som trenger hjelp for å lykkes i å skape demokrati og mer
rettferdig fordeling. Det er ønskelig å styrke disse bevegelsene
gjennom å utveksle erfaringer med oss om vår nordiske
velferdsmodell og hvordan vi regulerer bruk av våre naturressurser.
Den nye venstrebølgen har mange
elementer, og kan i verste fall forfalle til ren populisme. Det kan
være grunn til å advare mot kortsiktige løsninger som gir rask
politisk gevinst. Det viktigste er å sikre det langsiktige – å
arbeide for gode løsninger som vil vare.
Det er nedsatt en arbeidsgruppe i
departementet som skal utarbeide et sett med anbefalinger om det
videre norske samarbeidet med Latin-Amerika. Gruppen vil legge fram
sitt arbeid i slutten av mai, og dette vil danne grunnlaget for den
reisen jeg planlegger å gjennomføre i Sør-Amerika i annen halvdel
av juni.
I tillegg til vårt arbeid i Afrika
og Latin-Amerika, vil Norge fortsatt være engasjert i Asia, både på
konfliktløsing og bistand. Men også i vår tenkning i forhold
til Asia er det grunn til å sjekke kartet mot terrenget. For land
som Kina og India er ikke lenger viktigst som mottakere av bistand,
de er nå betydelige globale aktører og givere selv. I Afrika kan
man ikke reise langt uten å støte på kinesiske investeringer eller
bistandsprosjekter. Vi må ta inn over oss denne nye virkeligheten,
og forholde oss til Asia på en mer nyansert måte. For jeg tror Kina
og India er i ferd med å gjenskape historien slik den var gjennom
hundreår: Med et Asia som leder an i verden, både politisk og
økonomisk. Kina og India, sammen med land som Brasil og Sør-Afrika,
er i ferd med å innta en betydelig rolle som globale ledere. Det er
en utvikling jeg mener gir håp for en mer rettferdig verden i årene
som kommer – en akse av håp!
President,
Norge skal fortsatt være i front
internasjonalt for å lette de fattige landenes gjeldsbyrde, både
gjennom å bidra til bedre internasjonale gjeldslettemekanismer og
gjennom å redusere utviklingslandenes gjeld til Norge.
Regjeringa vurderer i disse dager
en mulig ensidig norsk sletting av gjeld fra utviklingsland,
inkludert gjeld som skriver seg fra den norske
Skipseksportkampanjen (1976-80). Konklusjonene vil bli lagt fram i
budsjettforslaget for 2007.
G8-landenes gjeldssletteinitiativ
fra i fjor sommer har etter vedtak i styrende organer i IMF,
Verdensbanken og Afrikabanken blitt et globalt initiativ og ansvar.
Regjeringa vil komme med en egen Stortingsproposisjon om dette i
inneværende sesjon.
Så er det også viktig at land som
får massiv gjeldslette ikke på ny låner seg til fant. Dette er
først og fremst et ansvar for låntakerlandene, men også for
kreditorland. En utfordring er å få nye kreditorer som Kina med på
felles analyser av gjeldsbærekraft.
Regjeringa følger opp Soria-Moria
erklæringen på illegitim gjeld. Men dette er et delikat tema, også
for FN. På hvilket tidspunkt ble det for eksempel "illegitimt" å
låne penger til Mugabe? Når gikk han fra å være
frigjøringshelt til å bli diktator? Her vil vi være aktive
pådrivere internasjonalt for å få samstemmighet blant giverne.
Norge har bestilt to internasjonale studier om illegitim gjeld, en
fra Verdensbanken og en fra UNCTAD.
President,
Migrasjon er et saksområde som
fortjener større oppmerksomhet fra vår side. Summen av
pengeoverføringer fra innvandrere i Vesten eller folk som jobber i
Gulfen er langt større enn den samlede bistand. I en rekke
land er dette den suverent viktigste kilde fremmed valuta, ofte
også en stor del av BNP. Samtidig tappes land for kvalifisert
arbeidskraft, for leger, sjukepleiere og ingeniører.
I 2004 ble det i alt overført 72
milliarder dollar i bistand (485 milliarder kroner), mens
overføringene fra slekt i utlandet utgjorde 126 milliarder (848
milliarder kroner, UNDP-tall). For en del land er denne
pengestrømmen avgjørende: I land som Nepal, Jamaica og El Salvador
er dette over 10 prosent av BNP.
Felles for slike overføringer er at
de ofte skal til områder der banksystemet er dårlig eller
ikke-eksisterende. Det betyr store overføringskostnader. Ofte må
avsenderne betale 15-20 prosent i gebyr. Dette og mange andre
problemstillinger rundt migrasjon må vi se nærmere på.
Jeg vil derfor delta på FNs
toppmøte om migrasjon og utvikling i september. I den forbindelse
er det igangsatt et arbeid i departementet for å synliggjøre
virkninger av migrasjon på vår utviklingsinnsats.
Flere av våre samarbeidsland har
innvandrergrupper i Norge. Disse er en ressurs – for oss, og for
opprinnelseslandet. Det så vi ikke minst da jordskjelvet rammet
Pakistan i fjor høst. Pakistanske grupper i Norge gikk i bresjen
for hjelpearbeidet, og samlet inn betydelige ressurser til den
rammede regionen. Vi vil søke å legge til rette for at
samarbeidsland lettere kan trekke på sine innvandrergrupper i
Norge. Vi er i ferd med å se på hvordan vi bedre kan utnytte den
kompetansen innvandrergruppene sitter med i utviklingssamarbeidet.
Vi må også oppmuntre til at overføringene i større grad styres mot
offentlig velferd, slik at ressursene kan komme landet som helhet
til gode. Vi vil se på hvordan pengeoverføringer kan skje enklere
og tryggere og med mindre profitt for mellommenn.
Regjeringa er opptatt av å skaffe
nok ressurser til utvikling. Det betyr at man også må være villig
til å vurdere nye og utradisjonelle former for finansiering.
Norge har støttet det britiske
initiativet om en ny finansieringsordning for vaksiner i
utviklingsland, og vi støtter det franske initiativet om å innføre
en solidaritetsavgift på flytrafikk. Pengene fra dette vil gå til å
skaffe billige medisiner til utviklingsland.
I begynnelsen av juni vil jeg delta
på lanseringen av denne nye internasjonale innkjøpsordningen for
medisiner, sammen med Brasil, Chile og Frankrike. Inntil flere land
blir med, vil Norge bruke deler av inntektene fra CO2-avgiften på
flydrivstoff til slike utviklingsformål. Samtidig vil vi arbeide
videre med å få flere land med på det franske initiativet. Vi
vil bruke Norges kommende formannskap i den internasjonale
pilotgruppen for nye finansieringsmekanismer (fra 1.september) for
å bidra til dette.
President,
Vi har de siste årene sett en rekke
sultkatastrofer i Afrika - på Afrikas Horn, og i det vestlige og
sørlige Afrika. Miljøskader, klimaendinger, flom og tørke tar livet
av de minste og svakeste, gang på gang, tiår etter tiår. Nødhjelpen
lindrer i øyeblikket, men tar ikke tak i de underliggende årsakene.
Det kan være krig og konflikt, som i Somalia og Sudan. Det kan være
dårlig styresett, som i Zimbabwe. Det kan være tilleggsvirkninger
av hiv/aids-epidemien. Skal vi hindre nye katastrofer, kan vi ikke
bare drive nødhjelp. Politikken er viktigst – også her.
Jeg ønsker å rette et kritisk
søkelys på hvorfor noen land, nesten bare i Afrika, gjentatte
ganger opplever sultkatastrofer, mens andre land makter å komme
videre.
Vi må våge å si det som det er:
Mange sultkatastrofer skyldes mangel på politisk innflytelse.
Det er politisk marginaliserte grupper som blir rammet av sult –
ikke de gruppene makthaverne trenger stemmer fra. Dagens krise på
Afrikas Horn er for eksempel først og fremst en krise for
nomader.
I en del tilfeller er sult til og
med et politisk våpen.
Når katastrofen er et faktum, må vi
selvsagt stille opp med nødhjelp, men vi må samtidig gjøre det
klart for landets ledere at de er ansvarlige for at alle får den
mat de trenger. Dette handler om ansvarliggjøring og om
rettferdighet. For vi vet at det ofte er nok mat i de landene det
er snakk om, og vi vet at politisk innflytelsesrike grupper går
mett til sengs, verden over. Problemet er fordeling, og til dels
transport – utfordringer landets ledere er satt til å løse.
Ansvaret for å brødfø egen befolkning ligger hos egne myndigheter,
ikke hos giverland i Vesten.
Dette er en direkte oppfølging av
retten til mat og de frivillige retningslinjene for iverksetting av
denne retten. Det er også en oppfølging av
menneskerettighetsperspektivet i utviklingspolitikken. Her er også
retten til egen matproduksjon vesentlig.
Så må også vi som givere våge å ta
fatt i de vanskelige spørsmålene for oss: Er giverne med på å
undergrave lokale markeder ved å pøse ut overskuddskorn fra Vestens
matlagre? Er det internasjonale giversamfunnet og matvareindustrien
tilstrekkelig opptatt av bærekraftig utvikling, eller bidrar vi til
at krisene fortsetter? Satser vi på kortsiktige løsninger fordi det
er enklest for oss i stedet for å legge press på afrikanske
politikere til å ta sine egne innbyggere på alvor? Brukes
matvarehjelp som en prisreguleringsmekanisme av vestlige land når
prisene ikke er høye nok på hjemmemarkedene?
Jeg har tatt initiativ til en
gjennomgang av slike spørsmål i løpet av høsten.
President,
Jeg har i denne redegjørelsen
vektlagt områder der Norge virkelig kan gjøre en forskjell i
bekjempelsen av fattigdom i verden – energi, fred, kvinnekamp og
miljø. Jeg har også forsøkt å få fram nye trekk i en verden som
endrer seg stadig raskere.
Men uansett endring: den
grunnleggende tenkning må stå fast. Vi mennesker er avhengige av
hverandre. En verden som ikke er god å leve i for alle, er i det
lange løp ikke god å leve i for noen.
Vi bør som nasjon kunne gjøre
Edward Kennedys ord fra broren Roberts begravelse til våre:
- Min bror så urett og forsøkte å rette den opp.
- Min bror så lidelse og forsøkte å lindre den.
- Min bror så krig og forsøkte å stoppe den.
Vi kan hvis vi vil - nok.
Takk.
