Bistandens betydning og betingelser

Yash Tandon, professor i internasjonal politikk fra Uganda, er en til tider spennende aktør i bistandsdebatten. Klassekampen har 25. januar et intervju med ham. Tandon mener at det følger for mange krav med bistanden. Fattige land ville klare seg bedre uten bistand. Som vanlig er Tandon spissformulert. Det er bra.

Tandons kritikk er en helt annen enn den kritikken som bistanden vanligvis utsettes for. Dette handler nemlig ikke om et enkeltprosjekt som går galt eller at bistand som idé er feilslått. Han mener rike land bruker bistand for å holde fattige land nede. Der jeg ser bistand som et verktøy for å bidra til global rettferdighet, ser Tandon på bistanden som en del av undertrykkelsen i verden. Tandon sliter med å forklare hvorfor samtlige fattige land i for eksempel klimaforhandlingene i København krever mer og ikke mindre bistand. Hva er det han har skjønt som har gått hus forbi – fra India til Tanzania, fra Bolivia til Nepal.

Tandons diskusjon om avhengighet av bistand og hvordan myndigheter i fattige land kan bli mer lojale overfor givere enn overfor eget folk og folkets behov, er viktig. Jeg ser også hvor Tandon kommer fra, når han snakker om at bistanden kommer med urimelige krav. Jeg var selv blant dem som advarte høyest mot økonomisk liberalisme og strukturtilpasningsprogrammer den gang det var samtidas musikk.

Men ja, det kommer også budskap i norsk utviklingspolitikk og krav i bistanden. Vi har en utviklingspolitisk dagsorden der vi fremmer menneskerettigheter og godt styresett. Vi har krav om at bistandspenger skal forvaltes godt, at pengene skal komme helt fram. Korrupsjon er uakseptabelt. Jeg finner det vanskelig å tro at Tandon ikke vil dele en slik plattform.

Utdanning er den verste form for bistand, og bistandsfinansiert utdanning fører til hjernevask, hevder Tandon. Miljøene for fri tenkning ødelegges. På dette punkt sliter jeg med å ta Tandon seriøst. Norges støtte til utdanningsinstitusjoner har kun som formål å bidra til å bygge kompetanse – for enkeltmennesket og for nasjoner. Det er gjennom å satse på mennesker og menneskers utdanning vi bidrar til å bygge utvikling. Det er nettopp dette fattige land krever. Når jeg treffer enkeltmennesker i fattige land er det ofte støtte til skole og utdanning de ber om.

Debatten om bistand ville ha vært kjedeligere uten Yash Tandon. Men jeg spør meg om han ikke har stivnet litt i fortida. Det virker på meg som om Tandon ikke helt skjønner at vi befinner oss i en globalisert verden: Gjensidig avhengighet på tvers av landegrenser er stor. Skal vi takle utfordringer som klimaendringer, må det en felles dugnad til. En dugnad der fattige og rike land trekker sammen. Det er ikke lenger slik at det går et klart skille mellom landene som gir på den ene siden og landene som mottar på den andre. Bistandens betydning som drivkraft for utvikling har blitt mye mindre sammenliknet med et ekspanderende globalt orientert næringsliv.

Bistandens største betydning er som verktøy for maktendring, for flere og bedre investeringer, for tiltak mot klimaødeleggelser og for fredsbevaring. Alle disse politiske målene blir lettere å nå gjennom en effektiv og strategisk bruk av bistanden.