Ingen grunn til å unnskylde

Økonomisk framgang gjør arbeidet for menneskerettigheter og demokrati lettere. Det er to hovedgrunner til det. Framgang skaper en bred middelklasse, og vever et land tettere sammen med resten av verden.

Norsk bistand og investeringer bidrar til dette i mange fattige land. Jeg avviser tankegangen om at det er å støtte lederne i land med dårlig styresett. Enkeltinvesteringer forandrer ikke verden, like lite som ett enkelt bistandsprosjekt. Men det bidrar til et bedre liv for folk.

Middelklassen
Det er en fundamental forskjell på Egypt, Tunisia og Libya sammenlignet med resten av Afrika. Det er stort sett middelklassen i Nord-Afrika som gjør opprør. Den samme middelklassen finnes ikke lengre sør.

Bistand og investeringer er med på å skape en middelklasse. Og det er middelklassen som stort sett bidrar til endringer i samfunnet. Den økonomiske framgangen er en formidabel kraft for utvikling i verden. Det har vi sett i mange tidligere diktaturer som Sør-Korea, Indonesia og Chile.

Middelklassen har mindre å tape og mer tid til å delta i politikk. Folk som lever hver time, hvert døgn for å skaffe seg nok mat, vann og kanskje litt penger, har begrenset mulighet til å engasjere seg.

Verdensveven
Det er likevel ulikheter mellom Egypt, Tunisia og Libya. I Egypt og Tunisia skjøt ikke lederne på folket. De visste det ville være mye å tape på å bruke de brutale metodene vi nå ser i Libya.

Økonomisk framgang skaper tettere bånd til andre land. Da blir det vanskeligere for statsledere å ty til ekstrem vold. For slike land vil de internasjonale reaksjonene være en høy pris å betale.

Det etniske kortet
Nord-Afrika har en bred middelklasse. I de fleste land lengre sør i Afrika er middelklassen mindre. Befolkningen er ofte delt etter stammer, religion og språk. Derfor kan mange afrikanske ledere dra det etniske kortet i en krisesituasjon, og dermed mobilisere støttespillere.

I Elfenbenskysten skjer akkurat dette. Det kan bli et av de farligste stedene i hele Afrika. Den forrige presidenten tviholder fremdeles på makta. Men det var utfordreren Alassane Ouattara som vant valget. Landet er på randen av en blodig borgerkrig langs etniske skillelinjer.

Framgang
Norsk bistand og norske investeringer i fattige land bidrar til vekst. Det gjelder også i diktaturer. Over tid er det med på å undergrave dårlige styresett.

Det betyr ikke at vi skal koseprate. Vi skal sikre at investeringer og bistand ikke går i lomma på brutale og korrupte ledere. Vi har nulltoleranse for korrupsjon. Norske selskaper og organisasjoner må sørge for at ingen har sugerør ned i kassene deres. Alle investeringer er ikke gode. Men når vi gjør det riktig, er det er ingen grunn til å unnskylde oss for at vi investerer. Økonomisk framgang gjør det ikke vanskeligere å kjempe for demokrati. Det gjør det lettere.