Gi meg kuttkandidater

Bistand er viktig, men ikke nok for å gi utvikling. Vi oppnår mest når bistandspenger brukes slik at de utløser større investeringer, for eksempel fra privat sektor. Eller når vi hjelper fattige land med å få på plass bedre skattesystemer slik at naturressurser som for eksempel olje, blir til mer klingende mynt i slunkne statskasser.

Slik kunne vi velge å tolke tittelen på det inspirerende innlegget til Jonas Hjorth i DN 7. mai: Begrenset bistand best.

Men det Hjorth ønsker er bistand frigjort fra politikken, konsentrert om færre land og smale målsettinger. Her er jeg uenig i mye. Utvikling handler definitivt om politikk. Utvikling skapes først og fremst når de politiske lederne i fattige land tar kloke beslutninger. Synspunkter fra ulike eksperter bør selvsagt være en del av beslutningsgrunnlaget, men politiske ledere må bestemme.

Jeg er derimot gjerne med på en diskusjon om å begrense antall fagområder Norge engasjerer seg i. Det har lenge vært den rødgrønne regjeringens politikk å satse på områder hvor norske kunnskaper og erfaringer er etterspurt. Likestilling mellom kvinner og menn, god forvaltning av olje og gass, vannkraft og andre rene energikilder er eksempler på dette. Samtidig samarbeider vi med andre land, med frivillige organisasjoner og med FN for å skape en mer rettferdig verden gjennom å nå tusenårsmålene.

Jeg innrømmer likevel gjerne at vi nok kunne bli enda flinkere til å prioritere. Derfor hører jeg gjerne på konkrete forslag fra Hjorth og andre som engasjerer seg i utviklingspolitikk: Hva kan vi med fordel kutte ut? Send meg gjerne en e-post med gode forslag til utviklingsminister@mfa.no.