Norad 50 år

”Alle lykkelige familier er like, men alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte”.

Slik lyder åpningen i romanen Anna Karenina. Det Tolstoj prøver å si med dette er at det er så mye som må være på plass for å leve en bekymringsfri og lykkelig tilværelse, mens fravær av bare en av faktorene er nok til å gjøre en familie ulykkelig.

Det er dette som gjerne kalles Anna-Karenina-prinsippet.  

Slik er det også med utviklingspolitikken. Det er komplekst. Det er komplisert. Mye kan gå galt. Mange medspillende faktorer ligger utenfor herredømmet til den storfamilien som er samlet her i dag.  

Jeg er bedt om å peke på fem utfordringer. Det kunne vært flere. La meg like fullt prøve:

1. Ta utviklingspolitikken ut:

I over 50 land er bruttonasjonalinntekt per innbygger på under 1000 kr i måneden.  Dette skal dekke alle utgifter – private og offentlige. Her er det er åpenbart at bistand fremdeles har en viktig rolle å spille. Både rike land og mellominntektsland må ta del i den globale dugnaden mot fattigdom og for utvikling og rettferdig fordeling.

Mange ser til Norge på det utviklingspolitiske feltet. Busan-møtet var en bekreftelse på at vi ligger i forkant i vår tenkning. Mange ønsker å lære av oss. Vi skal dele vår kunnskap og erfaring.

Men penger må også til. Der har vi lenge ligget i forkant. Jeg tror ikke at om vi ligger på 0,98 prosent eller 1,02 i seg selv er avgjørende for verdens fattige. Men at vi ligger der vi ligger, er viktig for å kunne utøve det nødvendige press på de land som fortsatt er langt unna å oppfylle de forpliktelsene de har påtatt seg. Minst 0,7 prosent må være vårt budskap.

Vi har også viktige verdier å ta med oss ut i verden. For meg er ikke det vakreste i Norge verken Holmenkollen, fjordene eller fjellene. Det er ikke en gang Bryggen i Bergen. For meg er det vakreste ved Norge at vi har små forskjeller mellom mennesker. Dette er en del av vårt verdisett som er basert på rettferdighet, likestilling, likhet, tillit og sosial dialog. Dette er faktorer som har bidratt til den norske samfunnsmodellens suksess. Det er ikke bare moralsk riktig å bygge på disse verdisettene. Historien har også vist at det er økonomisk smart. 

2. Løft utviklingspolitikken opp

Klimakrise, finanskrise, energikrise, matkrise; det er en evig kamp om oppmerksomheten. Hvordan kan vi bidra til at fattigdomskrisen fortsatt får en høy plass på den globale agendaen?

Vårt budskap skal være:
En god global utviklingspolitikk er nøkkelen til bærekraftig, grønn vekst som ikke setter framtidige generasjoner i fare. Og ikke minst; en rettferdig fordeling av veksten.

I det å løfte utviklingspolitikken opp, hører det også med å ta inn over seg erkjennelsen om at et stadig økende flertall av verdens fattige bor i mellominntektsland.

Her handler kampen mot fattigdom og for velferd og vekst mindre om hva vi kan gjøre og mer om landenes egne veivalg: forsvar og fordeling, skoler og sykehus, forretning og forbruk.

Hvordan kan vi bidra til at disse landene velger en retning som ikke truer, men snarere støtter opp om våre felles interesser og verdier? Jeg tror svarene ligger i en FN-ledet verdensorden, demokratisk styring, respekt for menneskerettighetene, likestilling og rettferdig fordeling. 

3. Ta utviklingspolitikken ned

Hvordan få all den kunnskapen og erkjennelsen som utvikles i Norge og internasjonalt, ned og anvendt på bakkenivå? Kunnskap om f.eks. bistandseffektivitet, om utfordringer knyttet til sårbare stater, om risiko og korrupsjonsforebygging.

Utfordringen blir ikke mindre når aktørene i stadig større grad blir eksperter fra andre områder som, olje, økonomi, statistikk, skatt, militær osv. Hvordan sikre at de tar med seg den utviklingspolitiske erfaringen som er bygd opp over 50 år?

Svaret tror jeg langt på vei er dagens jubilant; Norad. Vi må bli enda bedre til systematisk å utnytte den enorme kompetansen og erfaringen som Norad, de frivillige organisasjonene, forskningsinstitusjoner og andre aktører sitter med. 

4. Ta utviklingspolitikken på alvor

Vi skal forvalte 28 milliarder kroner årlig. Men oppdraget vårt er ikke å bevilge bistandsmidler. Oppdraget er å bidra med alle midler til at utviklingsland kommer seg ut av fattigdomsfellen og kan gå for egen maskin. Da er det mange faktorer som teller mer enn bistand. Handel og investeringer er bare to av dem.

En tredje faktor er fordeling. Henry Ford skal ha sagt at han betalte arbeiderne sine så høye lønninger at de hadde råd til å kjøpe seg en Ford. I dette ligger den enkle erkjennelse at fordeling ikke bare lindrer nød og fattigdom, det skaper også økonomiske muligheter for folk til å gjøre sine egne valg og det skaper gunstige ringvirkninger for hele samfunnet.

Politikken vår, nasjonalt og internasjonalt, har virkninger som betyr mye for om utviklingsland får investeringer, om de kan få solgt varene sine, og om tørke eller flom tar avlingene de er avhengige av.

Vi må tore å satse også når det innebærer risiko for oss. Noe av det siste Erik var inne på som statsråd, var hvordan sosialøkonomisk ortodoksi står i veien for løsninger på klimafeltet. Jeg tror avgjort at Eriks tanker om dette også har en overføringsverdi til det utviklingspolitiske feltet. Gode løsninger i den virkelige verden må ikke stoppes av at det muligens finnes enda mer ideelle løsninger i en ideell verden. At en slik verden ikke finnes, er noe alle vi i dette rommet vet. 

5. Ta utviklingspolitikken hjem

Diskusjonen om bruk av bistandspengene er viktig. Men det er også behov for økt forståelse om hvorfor utviklingspolitisk innsats har direkte betydning for nordmenn.

Hvordan en voksende global middelklasse kommer vår egen sysselsetting og vekst til gode. At bedret global helse, fravær av konflikt og robusthet i forhold til naturkatastrofer i fattige land også er av betydning for oss.

Den høye oppslutningen bistanden har i det norske folk kan bare opprettholdes dersom vi også greier å formidle resultater av arbeidet. Like viktig er det å føre en konsekvent kamp mot økonomiske misligheter.

Som barn måtte jeg dele barnevognen med protestplakater mot Vietnam-krigen. Trilleturene gikk fra husvegg til husvegg for å klistre plakater. Jeg tror det fortsatt ligger et utappet potensial i det brede folkelige engasjementet. Det handler om de tradisjonelle frivillige organisasjonene, om ungdom, om diaspora og alle de andre som ønsker å bidra. Å legge til rette for at de kan gjøre det, er av stor betydning for å sikre bred folkelig forankring.

 

Det var fem utfordringer; ut, opp, ned, på alvor og hjem. 

La meg avslutningsvis få returnere til familiemetaforen. Min rolle er vel å anse som en slags pater familias i den utviklingspolitiske storfamilien. 

Og om dagens jubilant tenker jeg at Norads rolle på mange måter er litt det å være den kloke svigermoren som stadig kommer med velmente råd. Det er ikke alltid man liker det man hører, men det er like fullt verdt å lytte til ettersom det er basert på lang erfaring og dyp innsikt.

En annen som – på sin måte – var opptatt av familieverdier var Don Corleone i Gudfaren. Han sa; “A man who doesn’t spend time with his family can never be a real man”.

Det er derfor en stor glede og ære å få være her sammen med dere i dag og få lov til ønske Norad til lykke med femtiårsdagen. Det er en vital, oppegående og kunnskapstung femtiåring. Uten Norad kan jeg vanskelig gjøre jobben min på en god måte. Uten Norad blir verden et dårligere sted!

Hjertelig til lykke med de halvt hundre!