Redegjørelse for FN-forumet foran FNs 62. generalforsamling høsten 2007

Kjære venner,

Velkommen til dette vårt andre møte i FN-forum, som Bård nevnte, og det er jo dermed blitt en tradisjon! For Regjeringen står åpenhet om utenrikspolitikken og dialog med det sivile samfunn aller fremst, både som mål og virkemiddel – som metode – og vi har nå etablert fora innen blant annet omdømmearbeidet, nedrustning og sikkerhet, og et nasjonalt europaforum.

Engasjementet rundt omkring om norsk utenrikspolitikk er stort. Ikke minst hos unge mennesker og på videregående skoler, hvor jeg ofte er. På Tromsdalen Videregående sist mandag fikk jeg godt begrunnede, komplekse spørsmål om blant annet FN og om Israel og Palestina. Kunnskapene om internasjonale spørsmål er store, også om FN og de saker som står fremst under årets generalforsamling, den 62. i rekken. Jeg har også nå en foredragsserie på debattmøter på studentersamfunnene rundt om; i Oslo for noen dager siden og så videre til blant annet Trondheim og Bergen, for å snakke norsk utenrikspolitikk, norske interesser, i en ny tid. Kunnskap, deltakelse, engasjement. Over 1.000 deltok på møtet i Oslo.

Så konkret til dagens tema: Regjeringen slo fast i Soria Moria-erklæringen at ”det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner tar seg til rette på egenhånd”.

Er vi på vei dit?

For noen år siden var flere bekymret for FNs framtid. Det ble framholdt at FN måtte vise større nytteverdi, at FN måtte gjenvinne mer av sin relevans.

Det er vanskelig å besvare slike spørsmål ved å ”måle” – vi har ingen ”måleinstrumenter”.

Mye av kritikken var konstruktiv, og jeg har selv påpekt nødvendigheten av at Norge, som lojalt og tungt bidragsytende medlem, som FNs venn, ikke bør gå av veien for å målbære kritikk.

Jeg har vært opptatt av at Norge må innta realistiske holdninger om FN og organisasjonens muligheter og utfordringer. Vi skal si klart ifra når det er noe vi ”ikke liker”.

Det har skjedd ting i løpet av tre-fire år. Også siden jeg sto her for ett år siden. Jeg vil hevde at FN – til en viss grad – er blitt mer relevant, tydeligere, og møter mer respekt. Kanskje kan det skyldes at man har fått mer erfaring med ”alternativene”, for å si det slik, for dem som mente at slike alternativer fantes. Alternativene er dårlige.

Vi ser at FN – som er summen av sine medlemsland – må tåle en situasjon konstant preget av ”berg- og dalbane” fordi medlemslandene veksler i sine holdninger. Vår nære allierte, USA, for eksempel, har et kraftig vekslende syn.

I en rekke viktige internasjonale saker har USA valgt å ikke delta i multilaterale løsninger - for eksempel Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Kyoto-protokollen. USA har ønsket å etablere ”koalisjoner av villige” for å løse oppgaver knyttet til fred og sikkerhet. Og vi ser det interessant nok i ”invitasjonslisten” til USAs eget klimainitiativ nå denne høsten.

Det blir et problem når holdningene – etter mitt syn – får preg av ofte å søke alternativer til det multilaterale samarbeidet basert på likeverdig deltakelse. Dette har vært spesielt tydelig under president Bush, og det har ført til motreaksjoner som preger arbeidet i FN.

Også Norge skal være kritiske når vi må. Som FNs venn må vi ikke overlate kritikken til andre, til de mest skeptiske til FN.

FN kommer aldri til å bli ”perfekt”. Det er viktig å kjenne og respektere FNs svake og sterke sider. Noen ganger er det riktig å bruke FN, andre ganger er det bedre å se på alternativer. Ofte er alternativene dårlige.

Vi styrker ikke FN ved å insistere på politiske prosesser som ikke fører noe sted. Syvlandsinitiativet innen nedrustning – et godt initiativ som min forgjenger Jan Petersen tok, som jeg har videreført, og som jeg skal komme tilbake til – er ett eksempel på at vi er realistiske og tenker kreativt.

For ett år siden sa jeg at FN har for mange oppgaver i forhold til ressursene. Det problemet er ikke blitt mindre. Oppgavene vokser og krever ressurser som FN ofte ikke har. Men det krever også prioritering, fokus, vekt på resultater, en personalpolitikk som gjør at kapasiteten settes inn der det er størst behov. Her er det fortsatt mye å gjøre, og Norge skal være en kritisk og konstruktiv støttespiller for FN; for generalsekretæren og for organisasjonen som helhet.

Vi må helt opplagt fortsette å holde oppe trykket på behovet for reform og effektivisering av FNs arbeid. Jo viktigere FN er for oss, desto viktigere er det at FN fungerer godt. Vi må ville noe med FN, vi må vise hva vi synes at FN skal være, og vi må også være realistiske i forhold til det FN er i dag.

Men – for å stoppe opp litt – hva mener vi egentlig når vi sier ”FN”. Uttrykket ”FN” kan være alt fra FNs generalforsamling med sine 192 medlemsland representert, til FNs sikkerhetsråd, til generalsekretæren, til OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs), til fredsbevarende styrker, særorganisasjoner, programmer og fond – ja, en lang rekke institusjoner og organer – selv har jeg mye erfaring fra WHO – og så kommer konvensjoner, avtaler og standarder – hele normverket. – Alt dette er FN. Store deler av FNs arbeid har ulike rammevilkår.

*****

Venner,

Vi har laget en ny utgave av informasjonsheftet ”Aktuelle FN-spørsmål”. Det viser bredden. Ta med dere et eksemplar eller to. Jeg skal derfor ikke redegjøre for alle spørsmål nå – men konsentrere meg om fire hovedtrekk i vår FN-politikk og utenrikspolitikk – de to er gjerne sammenfallende:

• Først, om fredsmekling, fredsbygging og forebygging av væpnet konflikt.
• For det andre, nedrustning og våpenkontroll.
• For det tredje, menneskerettighetene.
• Og til sist, noen tanker om utvikling, tusenårsmålene og noen ord om utfordringene knyttet til klima og helse.

Og så tar jeg gjerne i mot spørsmål etterpå.

Under det første tema skal jeg omtale vår nye Afrika-plattform – noe jeg annonserte i min utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget i 2006. Jeg kommer også til å si noen ord om den aktuelle situasjonen mellom Norge og Etiopia, blant annet fordi den belyser noen av de utfordringene vi står overfor i vår engasjementspolitikk.

*****

Det første hovedtema: Fredsbygging.

Det sier seg selv: I nesten alle konflikter siden 1945 har FN på en eller annen måte vært uunnværlig. Ikke så ofte alene, men sammen med andre aktører så er FN på sitt potensielt beste.

FNs største fortrinn som forum for å styrke verdensfreden, er bredden i virkemidlene: FN kan spille en rolle i alle stadier i en konflikt: Fra før konflikt bryter ut, via fredsoperasjoner og bistand i overgangen etter en fredsavtale, til langsiktig utvikling og institusjonsbygging på veien mot varig fred. 

Nå har FN tatt på seg flere krevende nye fredsoperasjoner verden over. En av dem er operasjonen i Darfur, hvor FN vil samarbeide med Den afrikanske union – AU. Der ser vi også hva FN betyr for flyktninger, internt fordrevne og mennesker som er rammet av katastrofer.

Men vi ser her også hvor fortvilet lang tid det tok før FN kunne gripe inn, jamfør Kina/USA i Sikkerhetsrådet i spørsmålet om Darfur, Sudan, ja Kinas nye rolle i Afrika i det hele. Det viser – igjen – at det er summen av alle de enkelte – særlig de mektigste – medlemslandene som utgjør FNs evne, styrke og makt – og at det særlig er beslutninger i FNs sikkerhetsråd som avgjør.

Flere steder har FN ansvaret for vanskelige politiske oppdrag som skal bringe fred og stabilitet, som i Nepal og Burundi.

Andre steder er det FNs oppgave å bringe mer rettferdighet, som i Libanon med Hariri-tribunalet, i det ødelagte rettssystemet i Guatemala, og i saken mot krigsforbryteren Charles Taylor fra Liberia.

FN har kommet på banen – som mekler, som fredsbygger, som katalysator for rettferdighet og ansvarliggjøring. Noen ganger lykkes det. Andre ganger vil politisk konflikt komme i veien, i et risikofylt landskap. Men ofte kan FN spille en rolle innen fred og forsoning.

Alt dette arbeidet vil Norge fortsette å støtte. Og med ”to tanker i hodet” samtidig: Historie, kontekst og komparative fortrinn aktører imellom tilsier ulik vekt på FN i ulike sammenhenger.

Så er Norge selv en del av bildet – som fredsaktør – men ikke alene. Vi har folk med gode erfaringer fra arbeid med fredsmekling og konfliktløsning. Flere ser jeg i salen i dag.

Regjeringen har økt innsatsen for fred og forsoning med 170 millioner kroner fra 2006 til 2007, til totalt 760 millioner kroner. Vi har særlig økt vår innsats på dette feltet i Afghanistan, Midtøsten, i Somalia og Nepal, og vi har økt støtten til tiltak for å fremme likestilling, inklusive støtte til oppfølgning av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Norsk fredsarbeid er ikke et solospill. Det foregår i nært samarbeid med FN.

FN spiller en betydelig rolle for å bygge fred og hindre væpnet konflikt i Libanon og Syria. Geir O. Pedersen og Terje Rød-Larsen har lenge stått sentralt i FNs arbeid her. Vår fredsinnsats i Midtøsten er nært koordinert med FN.

I Sudan er FNs legitimitet og operative kapasitet av uvurderlig betydning. Her har Norge vært med på å legge grunnlaget for det som nå kan bli dagens FN-innsats. Gjennom flere tiår har vi stått bak en betydelig del av nødhjelpen til Sør-Sudan – mange av dere i salen kjenner til det – og senere til Darfur.

I Haiti, der Norge i noen år har drevet forsoningsarbeid, har vi nå gått inn i et direkte samarbeid med FNs spesialutsending. Vi har etablert et forsoningsfond som FN-operasjonen i landet (MINUSTAH) trekker på for å stabilisere situasjonen.

Norge bidrar også som medlem av denne nye FNs fredsbyggingskommisjon. Vi er tilrettelegger for det internasjonale fredsbyggingsarbeidet i Burundi der FN-ambassadør Johan L. Løvald spiller en sentral rolle.

En av utfordringene vi står overfor er å støtte en helhetlig fredsbyggingsstrategi. Norge støtter også konkrete tiltak for å utvide FNs egen evne til å forebygge væpnet konflikt, gjennom økonomisk og praktisk støtte til FNs nyopprettede kontor for fredsmekling; hele FNs brede mandat. FN har ulik relevans i ulike faser.

Paradoksalt nok er det forbausende få som jobber med fred innen FN. Ressursene til dette er ganske begrensede.

En av de ting jeg vil nevne i dag, er at vi har påtatt oss å finansiere en stående beredskapsgruppe av eksperter på fredsmekling. Vi er avhengig av det blir trukket på denne gruppens ressurser. Den skal være til disposisjon for FN og administrert av Flyktninghjelpen. Gruppen er under rekruttering og vil gi en betydelig styrking av FNs evne til konfliktløsning.

En annen nyhet er at Regjeringen er i ferd med å etablere et norsk ressurssenter for fredsbygging. Det vil komme i gang i løpet av neste år og være knyttet til norske forskningsmiljøer med internasjonalt nettverk. Etablering og drift er ute på anbud nå. Senteret skal bidra til å videreutvikle det norske ressurs- og kompetansemiljøet innen fredsbygging og statsbygging og støtte FNs kapasitet. Vi håper å komme i gang neste år.

*****

Venner,

Jeg har nevnt Darfur, Sudan, og vi skal holde oss i Afrika:

Jeg lanserer i dag en plattform for en mer helhetlig norsk Afrika-politikk. Ett hovedmål er å se vår samhandling med afrikanske land i et samordnet perspektiv – utover bistandsrelasjonene.

Denne samhandlingen omfatter stadig flere områder, fra sport og kultur, til kampen mot hiv/aids, klimaspørsmål, til bekjempelse av terror. Vi berøres i sterkt økende grad av utviklingen på det afrikanske kontinent. Vi har felles interesser.

Det er nesten 50.000 mennesker av afrikansk opprinnelse i Norge, og vi har lang tradisjon fra samarbeid med afrikanske land, med stikkord som støtte til frigjøringskamp, utviklingssamarbeid, næringslivssamarbeid, studentutveksling, kulturprosjekter og kontakt mellom kirkesamfunn. For å nevne noe. Alt dette har gitt oss kontakter og kunnskap om afrikanske forhold.

Afrika er i endring. Kontinentet har i de senere år hatt betydelig økonomisk vekst og afrikanske land blir stadig viktigere internasjonale aktører, politisk og økonomisk. Fred og utvikling i afrikanske land vil styrke vår egen sikkerhet. Fattigdom, krig og undertrykkelse fører blant annet til ekstremisme, spredning av smittsomme sykdommer, flyktningestrømmer, miljøødeleggelser.

Norsk næringsliv har tradisjonelt vært lite engasjert i Afrika. I dag står norske selskaper knyttet til petroleumsindustrien for store investeringer  – som Statoil i Angola, som bidrar med store skatteinntekter der. Afrikanske land ønsker og trenger utenlandske investeringer som kan bidra til utvikling og velferd.

Bistand kan ikke alene skape utvikling. Andre private og offentlige investeringer er helt avgjørende. Og det er selvsagt helt nødvendig at norske selskaper viser sitt samfunnsansvar – i afrikanske land som ellers. Vi er forøvrig nå i gang med en stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar.

Vi ønsker nær kontakt med andre norske aktører – så herved har dere en åpen invitasjon! Med utgangspunkt i plattformen blir det derfor lagt opp til møter for å drøfte utfordringer vi står overfor – som for eksempel framtidig samarbeid og norske prioriteringer i Angola og norske strategier i Vest-Afrika. Vi ønsker et partnerskap med afrikanske land basert på en holdning om likeverd og gjensidig respekt.

Regjeringen har dessuten som klar målsetting å øke sivil og militær deltakelse i FN-ledede fredsoperasjoner, med særlig vekt på Afrika, ja jeg nevnte Sudan.

De afrikanske landene er sentrale samarbeidspartnere også i arbeidet for å styrke FN og det multilaterale systemet. Vi vil støtte utviklingen av sterke felles institusjoner og samarbeid med afrikanske land. I dag ser vi hvordan afrikanske land gjør seg sterkere og sterkere gjeldende i WTO-sammenheng.

Klimaendringene kan bli katastrofale for Afrika. Global oppvarming gir oss milde vintre – men for Afrika mer tørke og flom. Sammen blir vi fattigere.

Kostnadene vil bli tyngst å bære for de fattigste landene. Dette er ikke holdbart og det krever global handling. Utviklingslandene må få økonomisk vekst og utvikling, samtidig som miljøet beskyttes.

Vi må ikke generalisere når det gjelder Afrika – kontinentet som rommer over 50 land – mangfoldet er stort – og vår egen politikk må tilpasses hvert enkelt land. Det skapes flere og flere muligheter for økonomisk og annet samarbeid som ikke har fattigdom, sult og nød som utgangspunkt.

Den nye Afrika-plattformen gir oss en styrket basis for vårt engasjement og begrunner prioriteringene i Regjeringens Afrika-politikk. Dokumentet finner dere nå på departementets nettsider og selve heftet er tatt med hit på møtet her i dag.

*****

Så noen ord om Etiopia:

Som dere har sett av mediebildet de siste dagene har Etiopia – på et ensidig grunnlag og fullstendig uventet for oss [i en note av 15. august] – pålagt Norge å redusere vår diplomatiske tilstedeværelse i Addis Abeba.

Beslutningen innebærer ikke brudd på de diplomatiske forbindelsene med Etiopia.

Etiopiske myndigheter har framsatt ubegrunnede påstander om at vi har undergravet etiopiske sikkerhetsinteresser. – Men hva skulle det være?

Vi er overrasket og alvorlig bekymret over denne beslutningen. De forsøk vi har gjort på å oppklare misforståelser og få endret den etiopiske beslutningen har ikke ført fram. Samtidig er det viktig å holde fast ved hva som har vært Norges rolle i arbeidet for å bidra til en fredelig utvikling på Afrikas Horn. Vår rolle har verken vært som tilrettelegger eller som nøytral observatør. Vi har engasjert oss, ikke alene, men sammen med FN og andre land. Ikke bare for å støtte partene i å finne en løsning på grensekonflikten, men også for å bedre menneskerettighetssituasjonen i regionen. Dette har vi gjort med utgangspunkt i internasjonal rett og Sikkerhetsrådets resolusjoner.

Vi må vurdere hvilke følger en redusert bemanning (fra 9 til 3 utsendte) ved ambassaden får for vårt utviklingssamarbeid. Dette kan ramme våre samarbeidspartnere. Vi vil fortsatt legge stor vekt på å opprettholde vårt samarbeid med Den afrikanske union (AU), men vi må vurdere hvilke begrensninger færre personer på ambassaden vil få for dette samarbeidet. Norge har hatt et langvarig og godt samarbeid med Etiopia og vi beklager dypt den situasjonen som er oppstått. Jeg har bedt om et møte med Etiopias utenriksminister i forbindelse med møtene under FNs generalforsamling neste måned.

Denne situasjonen inviterer også til noen refleksjoner om viktige utfordringer i norsk engasjementspolitikk. Vår rolle vil alltid være tuftet på respekt for menneskerettighetene og internasjonale rettsprinsipper. Norge er ikke nøytrale i den forstand. – Det gjelder også vår klare holdning til Israels bosettingspolitikk, som var tema for Politisk Kvarter i morges.

*****

Venner,

Tilbake til vår FN-politikk og freds- og sikkerhetspolitikk. Vi har to innfallsvinkler til styrking av FNs fredsoperasjoner – som pekt på i Soria Moria-erklæringen.

• For det første: Vi er i gang med å utvide vår innsats og deltakelse. Militært - men også i sivile funksjoner.
• For det andre: Vi vil bidra til å videreutvikle den flerdimensjonale og integrerte tilnærmingen til FNs fredsoperative aktiviteter. Vi ønsker en bedre samordning mellom fire ”stolper” i FNs fredsoperasjoner: sikkerhet, politisk prosess, humanitær innsats og langsiktig utvikling.

Også i krigsområder skal de ulike deler av FNs apparat ”levere sammen som én”, slik vi sier om FNs utviklingsaktiviteter på landnivå – jamfør FNs reformpanels rapport der statsminister Stoltenberg deltok.

FN har blitt mye bedre her. Alle FN-operasjoner etter 1999 har hatt flerdimensjonale mandater. Planlegging og gjennomføring er blitt bedre. Men mye gjenstår.

Som oppfølging av en konferanse i Oslo i 2005 om nettopp dette som Utenriksdepartementet ledet, har vi i løpet av det siste året fulgt opp og gjennomført seminarer på fire kontinenter. Vi har hentet erfaring fra aktører i FNs operasjoner i felt på områder som samordning av det sikkerhetsmessige, humanitære og langsiktige utviklingspolitiske bidrag i fredsoperasjoner. Vi arrangerer en hovedkonferanse i Oslo i slutten av oktober, og anbefalingene herfra vil bli oversendt FNs generalsekretær.

Vi følger også opp målet om mer norsk personell i viktige stillinger i FN. Norge har nå den nest høyeste militære stillingen i FN-hovedkvarteret - med generalmajor Per Arne Five som tjenestegjør som Deputy Military Adviser.

Vi håper FN-AU operasjonen i Darfur snart vil komme i gang. Dette vil bli en stor og krevende utfordring for det internasjonale samfunn og for Norge. Samtidig vil vi fortsette vårt engasjement i fredsprosessen mellom Nord- og Sør-Sudan.

Hvert tredje menneske i Darfur er drevet fra sine hjem. Flere millioner er avhengig av humanitær hjelp. Og de humanitære organisasjonenes tilgang til de nødlidende er fortsatt dårlig, langt under hva vi må kunne kreve. FN-styrken kommer for å endre på dette.

En god utvikling i Darfur er avhengig av utviklingen også i nabolandene, først og fremst i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. FN arbeider med planer for en egen operasjon i disse to landene – og det i nær kontakt med EU, som forventes å ville bidra med den militære komponenten i en innledende fase.

Vårt hovedfokus nå er på FN og AUs fellesoperasjon i Darfur. Samarbeidet her er en nyvinning. De øverste sivile og militære ledere er begge afrikanere, utpekt av FN og AU i fellesskap.

Vi skal gjøre vårt for at styrken skal komme på plass så raskt som mulig – men det er ikke vi som bestemmer det. Norge og Sverige har tilbudt å bidra med en felles ingeniøravdeling. Samtidig vet vi av erfaring at det tar noe tid å rekruttere personell og få styrken ”opp og gå” – ja, det er snakk om flere enn 20.000 mann. Det er ikke realistisk at hele styrken er på plass før et stykke ut på nyåret i 2008. 

*****

Fra fredsoperasjoner og til neste hovedtema – nedrustning og våpenkontroll.

Jeg har nylig satt i gang et arbeid i departementet for å kartlegge våre nedrustningspolitiske utfordringer – og vi skal ha et fullt trykk på det. Det skal lages en egen stortingsmelding om nedrustning og ikke-spredning, og innspill fra det sivile samfunn – som alltid – vil være viktig for dette arbeidet.

Arbeidet har mange dimensjoner:

Vi må hindre at nye land skaffer seg kjernevåpen. I første rekke gjelder det Iran og Nord-Korea. For sistnevnte er utviklingen ikke bare negativ – men også løfterik, men av erfaring vet vi at nye tilbakeslag kan komme. Vi – og andre land – må derfor støtte opp om den diplomatiske prosessen. Nord-Korea må forstå at de har alt å vinne på å avskaffe sitt kjernevåpenprogram.

For Irans del ser vi noen positive utviklingstrekk. Det internasjonale atomenergibyrået – IAEA - fortjener honnør for sitt engasjement for å søke å løse dette spørsmålet politisk. Men vi er langt fra i mål. Det ville ha hjulpet – for å si det slik - om iranske styresmakter tok en pause i sine aktiviteter som FNs Sikkerhetsråd har definert som problematiske, slik som anrikning av uran. Et slikt skritt ville ha vært viktig for å få i gang reelle forhandlinger. Inntil vi kommer dit, må vi opprettholde det politiske presset på Iran. Norge stiller seg bak og gjennomfører de tiltak som mer enstemmig besluttet av Sikkerhetsrådet.

Skulle Iran og Nord-Korea skaffe seg kjernevåpen, vil det globale ikke-spredningsregimet bli alvorlig svekket og vi risikerer regionale våpenkappløp, som omtalt i avisene de siste dagene.

Vårt mål er en verden fri for kjernevåpen. Veien dit er både lang og vanskelig – men visjonen må stå fast.

I tillegg til utfordringene med Iran og Nord-Korea, ser vi at framdriften på nedrustningsområdet går for sakte, og det er urovekkende. Noen eksempler:

For 11 år siden ble Prøvestansavtalen ferdigforhandlet, men den har likevel ikke trådt i kraft. Fortsatt eksisterer det om lag 30 000 kjernefysiske stridshoder. Det må omtales og påpekes.

Vi registrerer urovekkende tegn på at kjernevåpenstatene vil kunne gi sine våpen ny aktualitet. Modernisering av våpen er et galt signal å sende, når man samtidig skal gjøre det klart at disse våpnenes rolle i sikkerhetspolitikken må få redusert betydning. Modernisere er ikke nødvendigvis det samme som å redusere.

Norge spiller en viktig rolle internasjonalt i arbeidet for kjernefysisk nedrustning og mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Vi leder det såkalte syvlandsinitiativet, som har fått bred støtte fra et hundretalls land. Vi har også gjort maksimalt ut av vårt medlemskap i styret i Det internasjonale atomenergibyrå (IAEA) de siste to år.

Styrken i syvlandsinitiativet ligger i den helhetlige tilnærmingen – med fremdrift innen disse tre: Kjernefysisk ikke-spredning, nedrustning og fredelig bruk av kjernekraft. Initiativet omfatter både en kjernevåpenstat – Storbritannia – og ledende land innenfor Den alliansefrie bevegelsen – Sør-Afrika og Indonesia. De tiltak vi kan enes om i denne kretsen, kan legge grunnlaget for en ny internasjonal konsensus. – Ja, dette er en samarbeidsmetode jeg har stor tro på, som i vår ”Oslo-gruppe” innen WTO og i gruppen av land etablert i forbindelse med initiativet helse og utenrikspolitikk.

Hvilke tiltak er de mest aktuelle?

• For det første: Fortsette å støtte systematisk opp om Prøvestansavtalen.
• For det andre: Komme i gang med forhandlinger som forbyr fremstilling av spaltbart materiale for våpenformål.
• For det tredje: Fortsette prosessen med å skjære ned antallet kjernefysiske stridshoder.
• For det fjerde: Støtte arbeidet med opprettelse av kjernevåpenfrie soner.
• Og for det femte: Fortsette anstrengelsene med å gjøre ikke-spredningsregimet helt ”vanntett”. I den sammenheng arrangerte vi i fjor, på Nobel Fredsprissenter en internasjonal konferanse – med både politiske beslutningstakere og vitenskapsfolk – for å motvirke bruken av høyanriket uran i sivile anlegg. Igjen en god samarbeidsmodell.

Foruten syvlandskretsen arbeider vi tett med Nato-land. Vi er i Nato en pådriver for at organisasjonen skal engasjere seg mer aktivt innenfor nedrustning. Vi har et nært samarbeid og tett dialog særlig med Tyskland om disse spørsmålene – og jeg snakket sist med utenriksminister Steinmeier under besøket denne uken til Tromsø og Svalbard.

Jeg har ingen illusjoner om at det er enkelt å få til en ny giv på det nedrustningspolitiske området. Det er mange nok vanskelige saker.

Én av dem er planene om utvikling av et territorialt missilforsvar – et åpenbart krevende tema. Norge er blant de land som ikke er overbevist om hensiktsmessigheten av dette, for å si det ”diplomatisk”. Jeg frykter at et missilforsvar vil kunne lede til et nytt våpenkappløp, og jeg er usikker på hvilke trusselvurderinger som ligger til grunn.

Men det er også noen mer positive ting: I New York skal jeg delta under 10-årsmarkeringen for ikrafttredelsen av Kjemivåpenavtalen – som forbyr fremstilling og bruk av et masseødeleggelsesvåpen som sist ble brukt på 1980-tallet.

Poenget er at internasjonalt samarbeid nytter og internasjonalt engasjement gir resultater. Det gir inspirasjon: I dag er det ganske nøyaktig 10 år siden Oslo-konferansen hvor Minekonvensjonen ble forhandlet startet. Og det var et gjennombrudd for viktige humanitære målsettinger da man i Folkets Hus 18. september 1997 ble enige om den teksten.

Minekonvensjonen ble til i nært samarbeid mellom det sivile samfunn og et tverregionalt utvalg stater, inklusive flere minerammende land. Den var enestående også fordi den lyktes å favne vidt om hele det humanitære problemkomplekset som nettopp miner utgjør.

I dag har 155 stater sluttet seg til – riktignok ikke noe av de viktigste landene her – men trykket er stort fra de øvrige. Mange av FNs organisasjoner har bidratt til gjennomføringen av forpliktelsene. Og noen av resultatene er:

• De siste 10 årene er 40 millioner anti-personellminer destruert.
• Handelen med miner har i praksis stoppet opp.
• Mange tusen ofre blir hjulpet hvert år, og antallet nye ofre synker.
• Og selv land som ikke har undertegnet konvensjonen, har valgt å respektere den.

Derfor: Minekonvensjonen kan stå som et eksempel til etterfølgelse. I jubileet om et par tre uker har jeg invitert alle statspartene, FN-organisasjoner, Røde Kors og mange frivillige organisasjoner – mange av dere er her i dag. – For å drøfte erfaringene, selve ”metoden”. For å drøfte hvordan dette arbeidet skal føres videre. For å se på hvordan vi kan samarbeide om nye humanitære utfordringer.

En av dem er klaseammunisjon. Norge har nå startet en internasjonal prosess for et forbud mot denne ammunisjonen.

Dette arbeidet er kommet godt i gang. Systematisk lærdom er hentet fra landminearbeidet. Igjen handler dette om ”metode”. Norge leder prosessen sammen med en kjernegruppe av likesinnede land, og – også her – avgjørende med støtte fra det sivile samfunn, nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner og fra FN. Denne prosessen støttes nå av 75 stater!

Det er en uavhengig prosess i den forstand at den er åpen for alle stater som ønsker å delta – og uavhengig om de er medlemmer av FNs tradisjonelle nedrustningsfora eller ikke.

Noen mener dermed at prosessen går ”utenfor FN”. Det er feil. Prosessen støttes aktivt av FNs generalsekretær, og de store humanitære FN-organisasjonene som UNDP, UNICEF, OCHA og UNHCR er med.

*****

Venner,

Mitt tredje hovedemne er menneskerettigheter - og FNs menneskerettighetsråd.

Det hevdes, at det noen kaller ”vestlige verdier”, er på vikende front. ”Vestlige verdier” er ikke et godt uttrykk, det er et begrep som skiller verden i ”dem” og ”oss”, ”de andre” og ”vi”. Hvis vi med ”vestlige verdier” mener liberale grunnverdier og troen på at hvert enkelt menneske er bærer av ukrenkelige rettigheter – ja, så handler dette om verdier som deles av det klare flertall av jordens befolkning. De er universelle. 

At noen regimer og makteliter av politiske grunner kan se seg tjent med å svekke disse verdienes plass i FN, er noe annet, og det er en utfordring. Vi kan oppleve at FNs verdigrunnlag er under press – et verdigrunnlag som blant annet framhever likestilling.

For Norge gir det oss en utfordring: Vi må arbeide kreativt innenfor nye og skiftende allianser, på tvers av regionale og politiske skillelinjer. Vi legger vekt på å bygge bro mellom de ulike synspunktene.

Dette er en rolle vi har spesielle forutsetninger for å spille. Effektiv brobygging kan vi gjøre når vi i dialogen med andre klart gir uttrykk for hva vi selv står for, samtidig som vi respekterer andres meninger. Det gjelder også i FN. Det skal ikke være tvil om hva Norge mener og står for i sentrale spørsmål. – Som for eksempel når det gjelder dødsstraff.

I løpet av det siste året har et nytt menneskerettighetsråd erstattet den gamle menneskerettighetskommisjonen. Og så er spørsmålet: Hva har det hatt å si i praksis?

• For det første: FNs menneskerettighetsarbeid er oppgradert – og det er viktig – ved at rådet skal være direkte underlagt Generalforsamlingen.
• For det andre vil rådet være et permanent organ, og ikke bare møtes til en sesjon en gang i året.
• For det tredje vil det gjøre rådet bedre i stand til å overvåke situasjonen for menneskerettighetene i verden over.

Men: Det nye rådet har siden det trådte i kraft på mange måter vært en skuffelse, og hovedinnvendingene er: Politisering av debattene, ensidig fokus på Israel og at rådet har vist for liten evne til å ta opp grove brudd på menneskerettighetene i andre land. Det er et faktum man ikke kan skjule.

Jeg er enig i denne kritikken. Likevel – nettopp derfor – mener jeg at Norge bør tre inn på arenaen.

Menneskerettighetsrådet er FNs hovedorgan for menneskerettigheter, og menneskerettighetene er FNs normative fundament. Så enkelt, så komplisert. Det påhviler oss et ansvar å gjøre det vi kan for at menneskerettighetskrenkelser ikke forties. Ansvarliggjøring av stater for overgrep har alltid vært nødvendig – og alltid vært kontroversielt. Vi kan aldri stille oss utenfor dette arbeidet.

Derfor har jeg nå besluttet at Norge stiller til valg til Menneskerettighetsrådet for perioden 2009 til 2012. Vi stiller til valg fordi FN trenger land som ser løsninger der andre ser problemer. Vi har mye å tilby FNs menneskerettighetsarbeid. Vi skal søke nye allianser og bryte opp regionale blokker. Såkalt tradisjonelt ”vestlige land” er nå i et mindretall. Vi vil være med i denne viktige fasen der rådets arbeid fortsatt er i støpeskjeen. Med klart budskap. Med engasjement.

*****

Under mitt siste tema skal jeg komme inn på emner knyttet til utvikling, helse og klima.

En av generalforsamlingens viktigste prosesser har et usedvanlig ”kjedelig” navn - Finansiering for utvikling - som skal føre fram til et toppmøte i Qatar i 2008. Norge er tilrettelegger sammen med Egypt.

Det er en utrolig viktig prosess. Manglende resultater på utviklingssiden vil føre til dårlig forhandlingsklima i FN også på helt andre, og en lang rekke, områder. ”Alt henger sammen med alt!”

Innen 2015 skal innsatsen for tusenårsmålene gi en merkbart bedre verden, særlig for de fattigste. For å få dette til må forholdene legges til rette i hvert enkelt land og nye ressurser mobiliseres.

Norge bidrar: Med økt bistand, med målrettet satsing for å redusere barnedødeligheten, sletting av utviklingslandenes gjeld, med innovative finansieringsmekanismer, og ved initiativer mot korrupsjon, mot kapitalflukt og for bedre styresett. For å nevne noe.

Norge bidrar: Som en betydelig og pålitelig støttespiller og samarbeidspartner for FNs fond og programmer, som FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs barnefond (UNICEF) og FNs befolkningsfond (UNFPA) – viktige aktører.

At Norges engasjement blir lagt merke til, ser vi også av det siste årets utnevnelser av nøkkelpersonell. Hilde Frafjord Johnson – nestleder i UNICEF – og Olav Kjørven – leder for utviklingspolitisk avdeling i UNDP – og Paul G. Larsen i WFP. 

Norge er den syvende største økonomiske bidragsyter til FNs arbeid. Vi har rett og plikt til å kreve at pengene brukes på best mulig måte, at vi kan se resultater. FN-reform har derfor høy prioritet hos oss.

Som dere vet, var statsminister Stoltenberg en av lederne for et panel som så på FNs effektivitet innenfor miljø, humanitær bistand og utvikling. Panelet leverte sin rapport i november i fjor, med konkrete forslag og disse er nå til utprøving.

Oppfølgingen av panelets anbefalinger vil stå sentralt i norsk FN-politikk. Treårsgjennomgangen av FNs utviklingsarbeid blir en hovedsak under den kommende generalforsamlingen. Målet er – som dere vet – at FN på landnivå skal ”levere sammen som én”, med én leder, ett program, og ett budsjett og helst ett FN-kontor.

Denne modellen prøves nå ut i åtte pilotland, delvis finansiert av Norge. Vietnam er det landet som har kommet lengst og resultatene er lovende.

Styrking av arbeidet for kvinner og likestilling var blant de områder der reformpanelet kom med ambisiøse, konkrete forslag. Likestilling må få større trykk i FN og jeg håper at styrking av likestillingsarbeidet blir et av de første resultatene vi kan se av reformarbeidet. Norge har hele tiden vært i front for å styrke dette arbeidet i FN. Sammen med andre nordiske land har vi fått forelagt saken for Generalforsamlingen.  

Og til dere: Vi har hele tiden hatt god nytte av presset fra norske og internasjonale frivillige organisasjoner. Fortsett med dette engasjementet – også ute i globale nettverk.

*****

Utvikling har nær sammenheng med de globale klimaendringene, en av de største miljømessige og økonomiske utfordringene verden står overfor i dag. Det vil prege årets generalforsamling. Rapportene fra FNs klimapanel konkluderer som kjent med at det ikke lenger er rimelig tvil om at den globale oppvarmingen de siste femti årene er menneskeskapt.

Og dere kjenner jo til at vi selv har satt oss ambisiøse klimamål. (Regjeringen har besluttet å overoppfylle vår del av Kyotoavtalen med 10 % innen 2012. Det betyr at vi skal ned på 9 % under 1990-nivå – og ikke pluss 1 %. Vi skal forplikte oss til å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 % av Norges utslipp innen 2020. Vi skal ta ansvar for å redusere de globale utslipp av klimagasser tilsvarende 100 % av egne utslipp innen 2050. Dette vil gjøre Norge karbonnøytralt).

Norge deltar også – på invitasjon fra FN – i arbeidet som generalsekretæren har startet for å gjøre selve FN-organisasjonen karbonnøytral. Og Gro Harlem Brundtland spiller en nøkkelrolle igjen her som rådgiver for generalsekretæren.

Kyoto-protokollen er bare et første skritt. Det er behov for en mer ambisiøs global klimaavtale med mer omfattende utslippsforpliktelser og deltakelse. Vi må få med flest mulig land som i dag ikke har påtatt seg utslippsforpliktelser under protokollen. Det gjelder USA. Det gjelder de største utviklingslandene. 

*****

Ved åpningen av generalforsamlingen vil statsministeren og jeg delta i flere arrangementer knyttet til helse og utvikling, helse og utenrikspolitikk.

FNs tusenårsmål nr. 4 handler om å redusere barnedødelighet med to tredeler, og mål nr. 5 om å redusere mødredødeligheten med tre fjerdedeler. Innen 2015. Men om utviklingen som vi har sett fra 2000 fortsetter, så kommer vi ikke til å nå målene. Noen land gjør det bra, men det samlede bildet er ikke oppløftende.

Norge er opptatt av og forpliktet i forhold til alle de åtte tusenårsmål, men Regjeringen har besluttet å gjøre en spesiell innsats for de to nevnte. 

Hva gjør Norge? Jeg vil kort nevne:

Vi har etablert en spesiell satsing i tre land, India, Pakistan og Tanzania, og vi er i ferd med – sammen med noen andre land og internasjonale organisasjoner – å ferdigstille en handlingsplan – som er kalt ”A Global Business Plan for MEG 4 and 5”. Den offentliggjøres i New York 26. september av blant annet statsminister Stoltenberg.  

Handlingsplanen settes innenfor en bredere internasjonal ramme som vi utvikler sammen med Storbritannia, Canada, Gates Foundation og andre og som har som mål å styrke helsesystemene og bedre tilgangen til helsetjenester i verdens fattigste land. Stoltenberg og kollega Gordon Brown har et sterkt engasjement sammen og de to vil legge fram forslag i forkant av generalforsamlingen. De møtes i neste uke i London.

Helse og utvikling er nært forbundet med arbeidet for fred. I Burundi, der vi driver fredsbygging, er levealderen 44 år. Hvordan kan man bygge varig fred og skape utvikling når befolkningen dør mens de er i sin mest produktive alder?

Smittsomme, men kurerbare sykdommer som malaria og tuberkulose, tar ufattelig mange liv. Utbredelsen av hiv/aids tapper samfunnene for ressurser.

De mest utsatte land er også preget av krig og vold. Varig fred er avhengig av utvikling. Helsefaktoren er her en avgjørende del av regnestykket. Også dette er et satsingsområde for Norge, i nært samarbeid med FN og andre aktører.

Her skal vi stille opp med ressurser, men også med politikk. Vi skal i større grad sikre at vår utenrikspolitikk tar hensyn til globale helseperspektiver – med diplomatisk innsats der det trengs. Vi kan dempe konflikt og nå andre utenrikspolitiske mål gjennom innsats på helsearenaen. Stikkord: Fugleinfluensa, munn- og klovsyke, SARS. Med andre ord: Initiativet som jeg har tatt om tettere kobling helse – utenrikspolitikk, innen en gruppe på syv land, som møttes i New York under generalforsamlingen i fjor, dette følges opp. Den nye franske utenriksministeren, med sin bakgrunn innenfor det humanitære arbeidet, vil være en engasjert kollega på dette feltet. 

*****

Venner,

Jeg går nå snart ”inn for landing...”. Det er snart tyve år siden forrige stortingsmelding ble utarbeidet om de store linjene i norsk utenrikspolitikk. Her ble FN framhevet som en sentral hjørnestein – ja, ”selve hjørnesteinen” – i norsk utenrikspolitikk. Det gjelder fortsatt, men verden endrer seg, og jeg har satt i gang prosjektet ”Refleks – norske interesser i en globalisert verden”. Vi skal teste refleksene, utfordre oss selv og styrke debatten om hvordan Norge bør møte globaliseringen og internasjonal makt i endring. Det gjelder sikkerhetspolitikken, nordområdepolitikken og mange andre områder. – Hvor reflekser er viktig, men refleksjoner er bedre.

Også her står FN sentralt og vår egen FN-politikk. Jeg ser frem til den debatten og til deres deltakelse i den. Det skal lages en stortingsmelding, vi driver nå et utredningsarbeid og vi lager en grunnlagsrapport. Jeg inviterer dere til å være med, besøk våre nettsider, spill inn med korte notater!

Takk for oppmerksomheten.