Kunnskap i et globalisert samfunn

Kjære alle sammen – kjære kommune-Norge!

Takk for invitasjonen. Det er andre gang denne uka at jeg blir invitert til å snakke om en internasjonal vinkling på noe veldig norsk.

Sist var på tirsdag på den store nasjonale helsekonferansen – om koblingene mellom helse og utenrikspolitikk. Og så i dag til landets ordførere – og rådmenn og -kvinner – om kunnskap i et globalisert samfunn.

Det er et talende tegn på hvordan vi er vevet inn i en gjensidig avhengighet med verden rundt oss. Og det er et tegn på at vi bryr oss om det.

For vi må ha kunnskap, og vi må bry oss.

Det går en historie om mannen som ble spurt: Hva tror du er farligst – at folk ikke har kunnskap eller at folk ikke bryr seg? Han tenkte seg om og svarte: - Det vet jeg ikke og for øvrig gir jeg blaffen!

Kunnskap er ikke nasjonal. Kunnskap er global.

Det fascinerende er at kunnskap er kanskje den eneste ”naturressursen” det blir mer av, jo mer vi bruker av den.

Men ellers er det med kunnskap som med alle andre ressurser – den er ujevnt fordelt. Det gjelder i Norge, mellom kommuner, og innen kommuner, skoler og små og store fellesskap – og vi har som ambisjon å rette på det, akkurat som vi har ambisjon om å rette på de voksende helseforskjellene i landet vårt.

Men dette gjelder også ute i verden med store nesten sjokkerende ulikheter.

Særlig når verden er så nær. Jeg kan bli svimmel når jeg står over skulderne til sønnene mine, over de bærbare PCene, og ser hvordan de bruker Google Earth til å reise rundt i verden. Har dere alle prøvd det ut?

Ved et par tastetrykk, som astronauter, skuer vi ovenfra og rett ned i New Yorks gater, i Bergens streder, eller vi kan sjekke været og om torvtaket ligger godt på hytta i Nore og Uvdal.

Et par trykk fra hverandre på tastaturet. ”Likestilt” på en måte – New York og Nore og Uvdal. Det er en fascinerende reality. Nore og Uvdal og hver eneste av alle våre 431 kommuner kan besøkes med noen tastetrykk, og alle andre steder, på hele kloden, som et globaliseringens atlas.

Det er som om vi lever i en tidsepoke ”etter Google” – ja, la oss kalle det ”e.G.”. Hver eneste dag skjer det 90 millioner søk på Google – fra PC’er i alle verdens hjørner.

Jeg har forresten ”googlet” dere også, jeg ”googlet” ordet ”ordfører” og i løpet av 0.09 sekunder fikk jeg 3.070.000 treff, litt over 3 millioner.

Det er mange ordførere i Norge! (Ja, noen ganger føles det sånn…). Og – kjære rådmenn - ”ordfører” kom tett fulgt av søkeordet ”rådmann”, med 2.760.000 treff, som Google fant etter 0.03 sekunder!

Fra spøk til alvor: Man kan spørre seg: Hvor fant vi all informasjonen og kunnskapen før? Før Google, eller ”f.G.”? Det vil si, for bare ni år siden.

Vi lever altså i en tid med grensesprengende forandringer. Det er noe av det mest faste vi kan forholde oss til – endring. Kunnskap i en global verden.

Jeg tenker på dette når vi nå diskuterer strategi for reduksjoner av klimautslipp mot 2050. Det er 43 år til. Og debatten går nå, hvor skal vi kutte. Hva vet vi om teknologiske endringer de neste 43 årene? Hvilken forutsetning har vi for å spå, hvilken kunnskap har vi til å mene?

Eller sagt slik: Tenk på alt som er skjedd de siste 43 årene – siden 1964?

Eller la oss gå et helt århundre tilbake, plassere oss i 1907, og tenke at vi da skulle ha tatt beslutninger om industri og økonomi og teknologi og utslipp og andre endringer de neste 43 årene – frem til 1950.

Hva var kontrastene mellom 1907 og 1950? Og hva vil de ikke være mellom 2007 og 2050? Det at vi ikke vet dette, er noe av det ”sikreste” vi vet.

I dag kan vi bringe informasjon, beslutninger, utsagn, bilder og handlinger fra den andre siden av kloden og hit til oss, øyeblikkelig, på et hvilket som helst sted i Norge. 

Og omvendt: Hvem som helst, hvor som helst i Norge, kan spre sine tanker, ideer, forslag, produkter. Hun eller han kan samhandle med nesten hvem som helst – og dermed – på ett vis - påvirke situasjonen – hvor som helst i verden. 

Dette er globaliseringens gjensidige avhengighet.

Og noen kaller det en global nærhet. – Men er det et riktig begrep? Det handler jo egentlig ikke om nærhet, for selv ikke Google kan oppheve geografien.

For det vi opplever er en global samtidighet – en samtidighet mellom New York og Tunhovd i Nore og Uvdal

Og den samtidigheten er ofte mer enn det vi kan fordøye – og da bidrar det knapt til mer nærhet – men like gjerne til mer distanse. For eksempel: Brenning av norske flagg og symboler i Midtøsten i vinter under karikaturstriden; samtidighet – men samtidig distanse.

Alt er drevet frem og gjort mulig av et samspill mellom teknologiske nyvinninger og politiske beslutninger.

Men mest av alt handler det – som alltid – om oss mennesker, om menneskelige relasjoner, ikke minst på lokalt plan. Og menneskelig kunnskap. Evnen til å bruke kunnskap.

I dag er global politikk også lokal, og lokal politikk er global. Innenrikspolitikk har store konsekvenser utenriks – og ikke minst omvendt, begivenheter og utviklingstrekk utenriks har store konsekvenser hos oss. Skillene viskes ut. Dette er mitt hovedtema.

*****

Kunnskap – det å søke etter kunnskap – er ikke bare en forutsetning for og årsak til disse grensesprengende forandringene - men like viktig:

Kunnskap er en forutsetning for å møte globaliseringen på best mulig måte, være godt rustet, godt skodd.

Og kunnskap koplet med et verdigrunnlag må styre oss til å jobbe for det samfunnet vi ønsker, lokalsamfunn som verdenssamfunn.

Spørsmålet er, fra mitt ståsted: Hvordan kan vi best utforme og samarbeide om utenrikspolitikken for å møte kunnskapens utfordringer i et globalisert samfunn?

Noen oppfatter globaliseringen som et slags naturfenomen, som vi mer eller mindre passivt må ta inn over oss, tilpasse oss, så godt vi kan.

Slik er det etter mitt syn ikke.

Det er riktig at vår trang til innovasjon og forbedring er en viktig drivkraft bak globaliseringen. På den måten bidrar søken etter opplysning, kunnskap, forskning og utvikling til å skape det globaliserte samfunnet.

For det første: Teknologiske nyvinninger har gjort det billigere, og praktisk mulig for langt flere, å delta globalt. Tenk på dette: For 25 år siden kostet det 28 kroner per minutt å ringe fra Norge til Hong Kong. I dag kan du kommunisere med nesten hvem du vil, i hvilket som helst land i verden, med tale, tekst og bilder, til en brøkdel av prisen, ja til og med gratis, over internett.

Eller: Tall fra Det internasjonale pengefondet viser at eksportinntekter fra lisensavgift og andre avgifter for bruk av patent- og merkevarebeskyttede produkter ble mer enn fordoblet fra 1995 til 2005: Fra 54 milliarder dollar til 124 milliarder dollar. Kondensert kunnskap.

For Norges del ble disse eksportinntektene femdoblet i denne perioden, fra 110 til 524 millioner dollar.

Så, for det andre: Som årsak til denne utviklingen, er det skapt en kunnskapsbasert økonomi, der forskning og utvikling utgjør en stadig større andel av totale aktiviteter og produksjonskostnader.   

Med andre ord: Stordriftsfordeler får igjen større betydning i økonomien. Det har kraftig forstørret gevinsten ved globale markeder. Det har gjort det tilsvarende kostbart å opprettholde nasjonale handelshindre. Derfor blir det stadig færre av dem.

Noen har pekt på dette at agrarsamfunnet var lokalt og industrisamfunnet nasjonalt, mens informasjons- og kunnskapssamfunnet – det er globalt. Det er i og for seg interessant.

Men i dagens verden er jo situasjonen den at disse tre samfunnskategoriene, utviklingsstadiene – og flere til – de eksisterer side om side – på samme tid. Og alle forsøk på å bestemme regler som skal gjelde for alle land – de må ta høyde nettopp for at land med radikalt forskjellig utviklingsnivå skal passe inn.

Ta Verdens handelsorganisasjon, WTO, som eksempel her, og dette har jeg sett med mine egne øyne. Her møtes spenningene mellom land og grupper av land, her møtes og samles og mobiliserer agrarsamfunnet, industrisamfunnet, informasjons- og kunnskapssamfunnet. På tvers av landegrensene. Nettopp derfor blir det så krevende å bli enige og nå en avtale.

Ta Norge i denne sammenheng: Et ledende kunnskapssamfunn, med så mye å hente på bedre handel innen tjenester. Men med en landbrukssektor som betyr mye for oss, for matvareproduksjonen – men for mye mer enn det. Og med en fiskerisektor som for sin del vil ha regler for minst mulig beskyttelse og mest mulig markedsadgang.

Noen sier at dette er et norsk paradoks. Kanskje. Dette er en litt for ”innovervendt debatt”, synes jeg. Men jeg tror det er riktigere å si at dette er alle verdens lands paradoks. For alle har det slik: Alle må forene motstridende interesser. Alle har det slik, den type spenninger.

Like fullt: Teknologi og kunnskap løfter frem et trykk som har hele verden som ramme, ikke bare lokalkommunen, fylkeskommunen eller nasjonen.

Politiske myndigheter i nesten alle verdens land søker etter å trekke fordeler av utviklingen, og de søker å gjenvinne relevant politisk kontroll ved å fjerne politisk bestemte hindringer for globale markeder – som tjener dem.

Problemet er at ”drivet” i markedet går så mye fortere enn ”drivet” i politikken. Politikken og styringssystemene henger ikke med. Det er et demokratisk problem.

*****

Norge er en av globaliseringens vinnere. Ingen tvil om det. Og det forplikter. Med en av verdens mest åpne økonomier nyter vi godt av både billig import og god avsetning for produktene vi har spesielle forutsetninger for å produsere. 

Hva er årsaken til det? Naturens forutsetninger for vår økonomi, men fremfor alt kunnskapene.

Og her vil jeg avlive en litt seiglivet myte – som vi er gode til å pleie selv:

Norge er ikke bare en ”råvareøkonomi”. Vi er ikke rike på grunn av - men snarere på tross av - oljen.

Det vi først og fremst lever av, er godt utdannet befolkning, godtfolks kunnskap. En befolkning som vet å utnytte Norges naturgitte fortrinn, ikke bare direkte, men også indirekte, ved å skape høyteknologiske nisjeprodukter innen områder der vi har spesielle forutsetninger. Og vi gjør nettopp det, i nær sagt hele landet, i de aller fleste kommuner. Kunnskap.

I økende grad vil det ikke være oljen vi lever av – det vil være kunnskap, spesialisert kompetanse og teknologi – som er utviklet som ledd i forvaltningen av våre naturressurser.

Noen tall for å vise dette:

I Nasjonalbudsjettet for 2007 ble statens andel av petroleumsformuen anslått til hele 3 600 milliarder kroner. I tillegg har vi spart om lag halvparten av det vi tidligere har hentet opp, mesteparten nå plassert i Statens pensjonsfond Utland, som nå er verdt om lag 2 000 milliarder.

Likevel: Petroleumsformuen utgjør bare fire prosent av vår samlede nasjonalformue. Arbeidskraften er verdt 87 prosent! Hodene og hendene, samarbeidet, kunnskapen og omtanken.

Det hender ganske ofte – både i utlandet og her hjemme – at jeg får spørsmålet: ” – Men hvor er Norges Nokia?” – og underteksten i spørsmålet er: ”Dere har jo ikke noe tilsvarende det finske Nokia, eller det svenske Ikea eller Ericsson?”.

Det er feil. Vi behøver ikke bli svar skyldig på den typen spørsmål og sammenligninger.

Vi finner ”Norges Nokia” mange steder – på Melkøya, Mongstad, Sleipner, Oseberg, Ormen Lange og mange andre steder. Her er Norge verdensledende, høyteknologisk, industrielt, kommersielt, innenfor forskning, kapitalressurser, menneskelige ressurser, internasjonalt samarbeid. – Og vi finner dermed også en del av ”Norges Nokia” for eksempel i omsorgssektoren, i skolesektoren.

Ja, dette var muligens en digresjon, men en viktig bisetning for meg. – At vi har også ”vårt Nokia”.

På 1980-tallet var jeg med på å skrive Scenarier 2000, tre fremtidsbilder av Norge. Da vi oppsummerte spådommene i 1999, så vi at vi hadde rett i mye. Men vi konstaterte at vi ikke hadde forusett oppdrettsnæringens vekst. Ikke på langt nær.

Og da kan vi jo igjen begi oss innpå spekulasjoner, fremtidsbilder, 2010 – 2020 – 2030 –. I Regjeringens nordområdesatsing fokuserer vi på marin bioprospektering – et ord som er vanskelig både å si og skrive. Det handler om genmateriale i havet. Som har vært der i millioner av år, men nå har vi kunnskapene. Kanskje er det her vi finner det nye ”norske Nokia”?

Eller hvordan kan det ha seg at norske selskaper – fra Norge med så mange mørke måneder - i dag leder an i solcelleteknologi – som kan bli en vekstnæring i kampen mot klimaendringer? Det er fordi vi har kunnskap om å smelte metaller – smelte og smelte og raffinere.

Kunnskap er nøkkelen – hvis den blir utviklet riktig, fordelt rettferdig og klokt anvendt.

Og dette er jo spørsmålet som klimakampen vil stå og falle på: Kan vi dele kunnskap? Kan fattige land, som skal bruke sin soleklare rett til utvikling, unngå de forurensende stegene på veien? Det var Gro Harlem Brundtlands budskap i Our Common Future i 1987 – og nå skal hun inn å arbeide med dette igjen.
 
I Bangladesh har vi vært vitne til at størstedelen av befolkningen ganske enkelt har hoppet bukk over den teknologiske utviklingen – der gikk man fra å ikke ha telefon og direkte til bruk av mobiltelefon. Hjemmetelefonen, slik vi kjenner den, ble aldri tatt i bruk!

Eller ta Indias rolle innen informasjonsteknologi. Store vestlige selskap, ja også Norges Skattedirektorat – aktører i en globalisert verden - legger nå sine IT-sentre til land som India. Arbeidskraften der er godt skolert og utfører oppgavene billigere og like godt som noe vestlige land. India hopper over trinn.

*****

Venner,

Det er mange årsaker til at vi har lykkes i å skape et kunnskapssamfunn i en global verden, selv i vår overflod av naturressurser rett utenfor stuedør og brygge.

For meg - som sosialdemokrat – vil jeg fremheve hvordan vårt styresett – preget av fellesskap, likhetsidealer og deltakende demokrati - har gjort det til et mål i seg selv å få hele folket i produktivt arbeid, ikke minst gjennom ambisiøs offentlig satsing på god utdanning – til alle.

Satsingen på at alle skal med – alle skal med – godt sagt forresten… – er for meg en nøkkel – også når det gjelder kunnskap – og igjen: lokalt, nasjonalt og globalt. 

Jeg skal ikke ta norsk skoledebatt her. Men jeg mener dette er av aller største betydning. Vi trenger flinke elever, ingen kan være uenig i det. Vi trenger en skole som ser den enkelte elev, ingen kan mene noe annet.

Men det som gjør oss sterke er at vi har et gjennomgående høyt utdanningsnivå på tvers av befolkningen. Et sterkt gjennomsnitt. En sterk felles kunnskapsbase – som skaper plattform for dem som skal gå videre med mer kunnskap – og trygghet for dem som går andre veier.

OECD understreker i sin analyse av norsk økonomi fra februar i år: Selv om norske selskaper selv produserer bare en begrenset del av den teknologien de benytter, er de spesielt flinke til å dra nytte av ny teknologi slik at denne bidrar til effektivisering, omstilling og økt produktivitet. Vi er blant de ”beste” i verden på dette; trygghet når det gjelder teknologiske endringer.

Med andre ord: Det er ikke nødvendigvis vår egenutviklede teknologi, men snarere vår evne til å nyttegjøre oss ny teknologi som slår positivt ut med hensyn til innovasjon.

I sum: Kunnskap og innovasjon, evne til å virke i en global verdensøkonomi, handler om et generelt høyt evnenivå – hos alle.

Og: Vi avgjør lokalt vår konkurranseevne globalt.

Så skal vi møte fortsatt dramatiske endringer – som jeg sa. Vi må forstå dem og forholde oss til dem, hurtigere, raskere. Som Kina og Indias reformer og deres integrasjon i det globale samfunn. – Kina og India - men også nye land som gjør seg gjeldende med sterk kunnskap og sterk arbeidskraft. 

Disse landene, rundt halvparten av jordas befolkning, vil om kort tid både være lavkostprodusenter og kunnskapsøkonomier og kapitalsterke investorer, med flere millioner høyt utdannede eksperter. 

For å si det slik: De 25 prosent ”smarteste” i Kina er flere enn hele Vest-Europas samlede befolkning. De har opplevd fattigdom, er fleksible, hardt arbeidende og sultne på økonomisk suksess. 

Jeg mener vi må møte dette ved å holde fast ved noen gode tradisjoner vi kjenner igjen – som er en kombinasjon av god allmennutdanning for alle og spesialisering basert på nasjonale, regionale og lokale fortrinn – og et stort innslag av nordmenn som studerer i utlandet – og åpne dører for de utenfra som vil studere her hos oss.

*****

Vi har mål om jevn fordeling av kunnskap. Fordi det svarer til verdier mange deler i vårt land. Og fordi det virker. Likhet og fordeling er det mest moderne et samfunn kan streve etter.

Og desto tydeligere er dramatikken når det er voksende ulikheter og mangel på fordeling.

La meg ta et par eksempler fra noe jeg kjenner godt til – først fra global helse:

I klimadebatten sier økonomene at global oppvarming i realiteten handler om markedssvikt, ”market failure”. Det finnes også svikt i markedet for kunnskap.

Tall viser at 90 prosent av verdens helseutgifter går til å gjøre noe med helseproblemene til 10 prosent av verdens befolkning. Eller omvendt: Bare 10 prosent av ressursene går til å møte behovene for 90 prosent av verdens mennesker – de millioner, milliarder som må leve med risiko for malaria, tuberkulose og AIDS, tropiske sykdommer – fattigdomssykdommer - uten mulighet for behandling.

Fordi de har ikke penger til å betale.

Afrika har 25 prosent av verdens sykdommer, men dette kontinentet har bare 1,3 prosent av verdens helsestell.

Og som en leder i et farmasøytisk selskap sa til meg, for noen år siden, da jeg spurte om hvorfor det ikke ble forsket mer på medisiner mot malaria – sykdommen som tar opp mot en million liv i året – så sa han: Det finnes ikke noe marked.

Det finnes ikke noe marked. Bare en million mennesker med behov.

Men mannen hadde jo rett – i hans verden – for den millionen mennesker har ikke penger til å betale, og i hans verden så forsker og produserer man ikke for dem som ikke kan betale.

Teoretisk sett er sammenhengen denne: Markedet kjenner ikke til behov, bare etterspørsel. Og etterspørsel forutsetter kjøpekraft, altså penger.

Men vi har kunnskap – og innsikt – til å se at det ikke kan være slik. Vi kan ikke slå oss til ro med det. Det holder ikke moralsk. Og det holder ikke økonomisk, fordi det er skrekkelig dårlig økonomi å la folk dø i sin beste alder.

Derfor trener vi politikk, demokrati, vilje til å endre, til å korrigere markedet – slik vi har gjort gjennom årtier i vårt land på så mange områder.

I Verdens helseorganisasjon – WHO – under Gro Harlem Brundtlands ledelse – fikk vi opp et fond, offentlig finansiert, som skaffet til veie incentiver for forskning på nettopp malariamedisiner. Vi fikk bygget en bro, en avtale om hvordan patentene skulle håndteres. Det fikk forskningen i gang, ny kunnskap ble utviklet, og nå kommer det nye medisiner.

Vi har altså kunnskap om at vi trenger politiske valg i vår verden; valg til å korrigere markedet, bruke markedet. Og til å ta nye initiativ.

Som initiativet om å sikre vaksiner til alle verdens barn. Gjennom felles global satsing er det gjort viktige skritt for å sikre høy dekning med basisvaksiner, og raskere tilgang til nyere vaksiner til lavere pris. – Alle våre barn i Norge er jo vaksinert.

Se resultatene: Siden Norge var med og dro dette i gang: 150 millioner nye barn vaksinert og antageligvis 2,3 millioner ekstra liv er reddet.

Politikk nytter. Kunnskap nytter.

Vi ønsker å spre kunnskap om denne markedssvikten innen internasjonalt helsearbeid. Vi ønsker internasjonalt samarbeid for å skaffe til veie penger for å skape etterspørsel, slik at markedet kan fungere, også for de fattigste og mest sårbare.

*****

Så er det klimaendringene, som også – som jeg sa – er et eksempel på markedssvikt:

Ingen kan lenger skylde på manglende kunnskaper når vi en gang skal forklare de kommende generasjoner hvordan klodens klima kom ut av kontroll.

Hver enkelt av oss – individuelt - og lokalt, regionalt og nasjonalt, kan ikke benekte kunnskapen. Derfor må vi handle.

Men vi vet også, at våre tiltak koster oss en del, mens også at andre høster av gevinsten. Og det kunne være fristende si; at siden vi bare bidrar med 0.2% av problemet, hvorfor da bry oss så mye?

Klimaproblemet er med andre ord et eksempel på kollektiv avmakt – det som kalles ”allmenningens tragedie” – der det som er fornuftig for den enkelte av oss ikke er fornuftig for oss alle i fellesskap.

Fiskeriene et annet godt eksempel her. Dersom ingen tar styring over beskatningen av felles fiskeribestander, vil allmenningens tragedie kunne føre til at bestanden tømmes – til skade for alle.

Nå har vi kunnskapen vi trenger for å møte denne type politiske utfordringer.

Jeg skal ikke gå langt inn i dette. Vi skal kutte mye her hjemme. Og vi skal bidra til kutt ute. Den debatten pågår nå.

Dere kjenner målene, som det blir politisk konsensus om: Overoppfyllelse av Kyoto-forpliktelsene – altså 10 % kutt innen 2012, 30 % kutt innen 2020, og karbonnøytrale innen 2050.

Poenget er at vi må satse på anvendelse av kunnskap – både kunnskap om hvilke internasjonale avtaler som skal til for å få alle med – igjen; alle skal med, eller snarere – alle må med!

Og kunnskap i form av at vi satser på de tiltak der vi nettopp har den kunnskap verden trenger.

Derfor Mongstad-prosjektet. Derfor satsing på lagring av CO2, der vi har ledende kunnskap. Derfor satsing på fornybar energi tilpasset Norges muligheter.
 
På områdene som jeg har nevnt – helse og klima – handler det om kunnskap – i form av teknologi, forskning og målrettede løsninger.

Men i vår verden handler det om noe mye mer. Det handler om evnen til å finne en ny generasjon politiske løsninger.

De krever godt styresett – good governance – også på globalt nivå. Det krever evnen til å sikre globale fellesgoder. Slik vi har sikret nasjonale fellesgoder her.

Også dette må bygges på kunnskap. Men det er en annen historie som det ikke blir plass til her.

*****

Alt dette tar oss tilbake til behovet for en annen ny kunnskap.

”Langt borte” finnes knapt mer. Internasjonale relasjoner er på ingen måte lenger forbeholdt stater og store bedrifter. Internasjonale relasjoner er et anliggende for småbedrifter, fylker, kommuner, enkeltmennesker, det sivile samfunn, organisasjoner. – Derfor er det på dagsorden her på denne konferansen.

Derfor er det så bra at kommuner og fylker etablerer direkte kontakter i utlandet. Som Rogaland fylkeskommune som åpnet kontor i Brussel bare noen dager etter folkeavstemningen i 1994. Flere har nå gjort det samme. Og Lærdal kommune som inngikk vennskapsavtale med Jeriko for ti år siden – og jeg fikk et spørsmål nå i morges fra en kommune som vurderte noe lignende. Som Hordalands mange kontakter og bånd til både Storbritannia og Frankrike. Eller Arendal som nå med ambisjon og tiltagende god grunn kan kalle seg en FN-by.

Det er mange slike relasjoner, bånd og etableringer. De kunne fått et foredrag hver. – Som for eksempel om Stavanger, Kulturbyen, som unnlater her å feire seg selv – men som ser utover til en større kulturkrets.

Dette fører blant annet til at vi ikke kan si at noe bare er lokalt. Heller ikke når vi skal ha lokalvalg.

Derfor hører mange utenrikspolitiske spørsmål hjemme i lokalvalgkampen til høsten. Jeg hører allerede noen si at det ikke er slik. Men de som sier det, må få høre det, at de tar feil.

Når havet stiger og vannet siger innover Bryggen i Bergen, innover butikker, kontorer og kulturminner, så er det et tegn på at noe er galt, at ”noe er galt med været” – og med klimaet. Det opptar folk i Bergen.

Hører det hjemme i et lokalvalg? Bergensere kan klare mye, men Bergen by kan ikke vedta at vannet må stoppe å stige.

Vi kan bygge bedre beskyttelse, sterkere vern, lage kompensasjonsordninger, flytte innganger, flytte bygninger og en del slike ting, men vannet vil fortsette å stige.

Og fortjener ikke velgerne å høre hvilken politikk Bergen vil jobbe for at Norge og verden legger seg på for å stoppe havet fra å stige?

*****

Norske kommuner og fylker er mer engasjert internasjonalt enn de selv vet. Det viser en studie som Rambøll Management gjorde på oppdrag fra KS i 2006. Over 290 kommuner deltok i undersøkelsen, og det var visstnok ganske så lite man visste om kommunenes eget internasjonale prosjektarbeid. – Det må dere gjøre noe med! Dette er viktig informasjon å få ut.

Og da sier jeg som Rolf Jacobsens kjente diktstrofe - Se mot Nord!

Der har de tre nordligste fylkene blitt en integrert del av norsk utenrikspolitikk – intet mindre – som aktører i Barentssamarbeidet.

Og dette tar meg til nordområdesatsingen, en strategisk hovedsatsing for Regjeringen, også i utenrikspolitikken.

Nordområdestrategien setter kunnskap i sentrum – kunnskap er selvet navet i denne satsingen.

Som nasjon må vi fortsatt ligge i forkant når det gjelder kunnskap om nordområdene. Bare på den måten kan vi gripe mulighetene og møte utfordringene vi står overfor.

Vi trenger mer kunnskap om naturressurser, om klimaendringer, om miljøet for å fremme norske interesser i nord. Vår ambisjon er at vi skal bli best på kunnskap om nordområdene. Det skal vi oppnå gjennom sterkere satsing på polarforskning og styrket forsknings- og utdanningssamarbeid med våre partnere i nord, nasjonale som internasjonale. 

*****

Før jeg avlutter, så vil jeg ta et skritt tilbake og understreke dette: Det er mye vi ikke vet, særlig om det globale samfunn, om en verden i endring, og hvordan alt dette påvirker oss her i Norge.

Vi har behov for mer kunnskap, oppdatert kunnskap, en gjennomgang av vårt atlas.

I erkjennelsen av dette har vi i Utenriksdepartementet tatt to ulike initiativer som jeg kort vil nevne – og invitere dere til å ta del i.

For det første: Det er en demokratisk utfordring å sikre at alle, ikke bare ekspertene og spesielt interesserte, kan skaffe seg kunnskap som er nødvendig for å delta aktivt i møte med globaliseringen. – Om hva det betyr, hvor det kommer fra.

Derfor tok jeg i fjor initiativ til - og stilte midler til rådighet - for at utenlandsk globaliseringslitteratur blir oversatt til norsk, i et samarbeid mellom UD og Pax forlag. Denne bokserien, som kalles ”Mundus” – verden på latin – skal bidra til styrking av et norsk begrepsapparat og stimulere til kunnskapsutvikling på dette viktige feltet. Bøkene blir nå tilgjengelige etter hvert.

Det andre – og langt mer omfattende initiativet - er prosjektet som kalles ”Refleks - Norske interesser i en global verden”. En verden hvor mange ”størrelser” er i rask endring, gjør at vi ønsker å teste våre utenrikspolitiske reflekser, som jeg liker å kalle det. Norsk utenrikspolitikk er ikke alltid noe som uten videre ”ligger fast”.

Refleks er bra, men refleksjon er bedre.

Jeg ønsker å invitere til en bred dialog og tenkning om kjernespørsmål i utenrikspolitikken, om Norges interesser og prioriteringer, og jeg ønsker å bringe flere aktører – det nye, større norske ”vi” – ikke minst fra kommuneNorge og fylkesNorge, tettere på utformingen av utenrikspolitikken.

I en verden der det globale er blitt lokalt og det lokale globalt, er vi avhengig av en bred og inkluderende samtale om spørsmål som gjelder Norges interesser, nordmenns interesser, ja – det nye norske ”vi”.

Jeg vil derfor runde av nå med å invitere dere alle til å delta i denne dialogen om utenrikspolitikk. Det være seg ved å ta initiativ til egne møter og seminarer, ta del i våre arrangementer om utenrikspolitikk og globalisering – eller ved å lage deres egne.

Lykke til med Kommunedagen 2007, ni år etter Google.