Rettigheter i motvind?

Menneskerettighetene er FNs normative fundament – her fastsetter organisasjonen mål og regler som gjelder for alle. Vi har et ansvar for å gjøre det vi kan for at menneskerettighetskrenkelser ikke forties. Ansvarliggjøring av stater for overgrep har alltid vært kontroversielt. Det blir ikke enklere av at FN har medlemsland som står for klare brudd på grunnleggende menneskerettigheter og at disse landene gjennom sitt medlemskap i FN kan bremse og blokkere aktiv FN politikk på dette området.  Det gjør det desto viktigere at vi engasjerer oss. Derfor kunngjør Norge nå at vi ønsker å bli medlem av FNs Menneskerettighetsråd i perioden 2009-2012.

FNs menneskerettighetskommisjon ble lenge kritisert for å være lite effektiv. Kritikerne hevdet kommisjonen viste manglende evne til å påpeke og følge opp klare brudd på menneskerettighetene. Flere av kommisjonens medlemsland hadde selv stått for grove brudd på menneskerettigheter. De ønsket ikke å bidra til at kommisjonen ble en aktiv ”vaktbikkje”. Kritikken rammet ikke bare kommisjonen. Hele FNs troverdighet sto på spill, nettopp fordi beskyttelse av menneskerettighetene tilhører kjernen av FNs mandat.

Etter en lang dragkamp besluttet FNs generalforsamling i fjor å erstatte kommisjonen med et nytt Menneskerettighetsråd. Denne sommeren ble den nye organisasjonens struktur endelig vedtatt. Nå begynner for alvor arbeidet med å gjenopprette tilliten til FN på menneskerettighetsfeltet. Det er en krevende oppgave.

Hovedproblemet i dag er ikke mangel på regelverk, men de mange land som ikke sikrer sine borgere de rettigheter de har i henhold til dette regelverket. Gapet mellom forpliktelser og realiteter er stort. Arbeidet for å styrke menneskerettighetene må fortsette gjennom overvåking, dialog og internasjonalt samarbeid – og klar kritikk av menneskerettighetsbrudd når det er nødvendig.

Krisen i Midtøsten ledet til at det i fjor ble avholdt tre spesialsesjoner i Menneskerettighetsrådet. To av dem munnet ut i to delegasjoner som undersøkte forhold i Det palestinske området og en undersøkelseskommisjon om menneskerettightssituasjonen i Libanon. Rådet drøftet utenomrettslige henrettelser, religiøs intoleranse, blasfemi, ytringsfrihet, rasisme, tortur, vilkårlig forvaring og forholdene på Guantanamo. Rådet vedtok også å sende en høynivådelegasjon for å vurdere menneskerettighetssituasjonen i Darfur.

Den krevende forhandlingsprosessen om mandatet for dette besøket sier mye om handlingslammelse og politiske motsetninger, men også noe om den betydning Rådet tillegges av regimer som frykter internasjonal oppmerksomhet og kritikk. Det forteller oss at kritikken biter, og dermed at den kan ha virkning.

Arbeidet i Menneskerettighetsrådet foregår i et krevende politisk terreng. Det er skarpe skillelinjer mellom forkjempere av menneskerettighetene og land som avviser kritikk som ”innblanding i et lands interne anliggender”. Vestlige land har tradisjonelt fokusert på politiske og sivile rettigheter. For mange utviklingsland står de kulturelle, økonomiske og sosiale rettighetene – og ikke minst retten til utvikling – høyere på dagsorden. Et annet område som er blitt stadig viktigere er debatten rundt forholdet mellom religions- og livssynsspørsmål og ytringsfrihet. Dette er verdiladede spørsmål preget av sterke motsetninger, motsetninger vi ikke kan organisere oss bort fra.

Menneskerettighetsrådets arbeid det første året har vært preget av manglende enighet om veien videre. Fortsatt fører politiske motsetninger til at noen regimer slipper unna fokus og kritikk. Vi må beklage at et flertall av rådets medlemmer har sett reformprosessen som en mulighet til å svekke FNs evne til å føre et uavhengig tilsyn med staters menneskerettighetsforpliktelser. Omleggingen fra kommisjon til råd har ført til at vestlige og latinamerikanske land har færre plasser og nå er i mindretall. For å få støtte for ”våre” posisjoner må denne gruppen søke støtte fra asiatiske og afrikanske land.

Denne analysen rommer en politisk utfordring som setter vår tro på FN og multilaterale løsninger på prøve. Men vi må også spørre: Er Norges engasjement betinget av at vi tilhører et flertall? Hvordan posisjonerer vi oss i et FN-organ som speiler verden av i dag og ikke verden anno 1946?

Dersom vi har tro på at Norges innsats kan gi resultater av betydning synes jeg svaret er gitt. Det er både en humanitær forpliktelse og i Norges egen interesse å bidra til at FN leverer på menneskerettighetsområdet. Vi har viktige innsatser å tilby. Som et engasjert land med troverdighet på menneskerettighetsrådet i mange leire kan vi bidra til å forene motsetninger. Selv om erfaringene med Rådet er blandede er vi fortsatt i en startfase og vår holdning er at vi må arbeide for å skape resultater mens MR-rådet er i støpeskjeen.

Vi vil arbeide for å styrke det internasjonale samarbeidet med menneskerettighetene. Vår linje vil preges av dialog og engasjement, fordi vi har erfart at det gir best resultater. Samtidig kan vi ikke kompromisse med universelle rettigheter. De er ikke vestens rettigheter, de tilhører alle. Det må gis klare beskjeder til undertrykkende regimer som ikke viser vilje til samarbeid og forbedring. Vi vil arbeide for at FNs menneskerettighetsråd kan være en arena der slike regimer kan ansvarliggjøres.