Umoderne utenrikspolitikk

I alle debatter jeg har hatt med Siv Jensen kommer Frp-formannen med to standardbudskap et stykke ut i samtalen: Hun ber meg opptre litt mer ydmykt og hun ber meg la være med å karikere Frps politikk.

Hensikten er kanskje å skape inntrykk av at Frp er i den forfulgtes posisjon. Men slik er det jo ikke. I dette innlegget skal jeg likevel prøve å ta Jensen på ordet, jeg skal ikke karikere men vurdere Frps planer for utenrikspolitikken ved å vise til partiets budsjettforslag i Stortinget for 2008.

Det slående ved Frps budsjetter på utenriksområdet er partiets kuttliste. Av UDs samlede budsjett på 27 milliarder foreslår Frp å kutte rundt 10. Det aller meste på bistandsområdet, altså midler Norge stiller opp med for å bidra til utvikling og bekjempelse av fattigdom. Frp vil kutte 88 % i bistanden til Afrika, 98 % i bistanden til Asia og 60 % i bistanden til Midtøsten, for å nevne noen tall.

Siv Jensen begrunner disse kuttene med en generell påstand om at det er mye sløsing, bl.a. i FN, og at det finnes bedre måter å hjelpe på, som friere handel. Her er vi ikke så uenige. Sløsing er uakseptabelt. Vi slår ned på missbruk av midler og vi avvikler støtte om mottakeren fører en uakseptabel politikk, slik vi gjorde for noen år siden i forhold til Zimbabwe og i forhold til den palestinske regjeringen da den ble styrt av Hamas. Og friere verdenshandel er viktig, riktig og nødvendig for at land skal komme ut av fattigdom.

Men er alt dette grunn god nok til å mer enn halvere bistanden? Er det et klokt signal fra verdens rikeste land i 2008? Behovene der ute er så enorme at det alltid vil finnes gode områder for satsing, fra akutt humanitær hjelp til langsiktig stasing på helse og utdanning. Det finnes det finnes et stort antall svært gode programmer og prosjekter som roper på finansiering.

Det er alltid risiko forbundet med å støtte utvikling. Det mest risikable prosjektet vi er engasjert i for øyeblikket er trolig bistanden til Afghanistan. Her har regjeringen, med bred oppslutning i Stortinget, økt norsk støtte med 50 % til 750 millioner kroner i 2008. Vi må få i gang sivil utvikling og politisk forsoning i landet for å lykkes med å gi afghanerne en fredelig fremtid. Samtidig vet vi at det er omfattende korrupsjon, dårlig sikkerhet og at det er ikke lett å garantere at alle midlene kommer i rette hender.

Landet har med andre ord alle synlige tegn på at Frp burde kutte. Men i Afghanistan har vi Frps fulle støtte! Kanskje har det noe med at NATO har en operasjon i landet og at USA fører an. Men om vi følger denne logikken burde Frp være varme tilhengere av økt støtte til palestinerne. USA øker nå utbetalingene kraftig, og bidrar i år med historiske 150 millioner dollar rett til de palestinske selvstyremyndighetene.

Amerikanerne har sett sammenhengen mellom å bekjempe fattigdom og håpløshet blant palestinerne og arbeidet for en fredsløsning med Israel. Like fullt står palestinerne øverst på Frps kuttliste.

Særlig opprørende er forslaget om å kutte over 90 % i støtten til UNWRA, FNs organisasjon for de palestinske flyktningene i Gaza og i Libanon. Vår regjering økte denne støtten markert da vi overtok fordi denne støtten sikrer et eksistensminimum for hundretusenvis av mennesker som er flyktninger på livstid. Det gir mange arbeid og gir også tilbud om ikke-religiøs skolegang til barn i skolealder. Og merk dette: Uten UNWRA legges veien åpen for Hamas og fundamentalistiske organisasjoner som får rikelig med penger fra Iran. Slik er virkeligheten skrudd sammen, like eller ikke like det. Jeg har møtt Siv Jensen i flere debatter hvor jeg har spurt hvorfor Frp vil kutte denne støtten med 90 %. Hun har aldri gitt et svar.

Siv Jensen sa til sitt landstyre i fjor: ”Hva har egentlig FN gjort for verdensfreden”? Ikke mye, om vi tror hennes egen kutteliste.

Frp kutter norsk støtte til FN med over 60 %. Jens Stoltenbergs arbeid for å bidra til fornyelse og effektivisering av FN er uttrykk for at Ap mener det trengs reformer i FNs organisering og bedre samordning på landnivå. Men vi satser på reformer fordi vi ønsker flere og bedre tjenester av FN, ikke fordi vi ønsker et mindre og svakere FN.

Kuttlisten viser et parti som fjerner ti milliarder i det vi bidrar med til utvikling, helse, utdanning, fred og forsoningsarbeid, alt dette for å få enda mer til oss. Frp kutter over 600 millioner til driften av bistanden. Det er dramatiske kutt, og ikke overraskende siden selve bistanden reduseres så kraftig. Men partiet kutter også 100 millioner til driften av utenrikstjenesten. Etter tre år i UD vet jeg hva det betyr; oppsigelser av UD-ansatte og nedleggelser av utestasjoner, ikke i bistandsland, men i Europa, Amerika og de utviklede delene av Asia.

Dermed ser vi konturene av et villet valg, og det midt i globaliseringens tidsalder: Frp prioriterer bevisst ned innsatsen ute, og det i en tid der verden utenfor ser et Norge som blir stadig rikere, et av få land som bygger overskudd når oljeprisen stiger.

Frp har brukt tid og ressurser på å styrke båndene til de mest konservative tenketankene i USA. Der får partiet både gehør og inspirasjon når det benekter klimaendringene, går i mot Kyoto-avtalen og i var det eneste partiet på Stortinget som støttet invasjonen i Irak og gikk inn for å sende norske styrker i 2003.

Nå er nok ikke budsjettforslaget på utenriksområdet avgjørende for velgere flest. Men et budsjettforslag sier noe om et partis identitet, profil og førstevalg. Det forteller om verdier som ligger til grunn for valg, om personligheten i politikken. Budsjettforslaget faller inn i mønsteret av en umoderne utenrikspolitikk som unnlater å møte de nye utfordringene i sikkerhetspolitikken.

I dag må vi på samme tid føre en aktiv politikk i nærområdene, med nordområdene som høyeste prioritet. Samtidig må vi bidra til å møte de globale sikkerhetsutfordringene som klima, migrasjon, terror, epidemier, fattigdom, nedrustning, ikke-spredning og bedre internasjonal styring. Å møte og mestre disse utfordringene har direkte betydning for vår egen sikkerhet. De rikeste landene må føre an og være rede til å bære de største byrdene. Jeg ser ikke spor etter en slik erkjennelse i Frps budsjetter.

Mer til oss – som har så mye i utgangspunktet – er partiets budskap fra Norge til resten av verden.