Utenriksdepartementets historie

Utenriksdepartementet ble opprettet den 7. juni 1905, samme dag som oppløsningen av unionen med Sverige.

Løvland malt av Henrik Lund

Regjeringens resolusjon av 7. juni 1905 om å etablere et eget utenriksdepartement kan bare betraktes som et foreløpig skritt på å bringe Norges utenriksforvaltning i orden konstitusjonelt og organisatorisk. Løvland ble ikke engang utnevnt til utenriksminister, men fortsatte i regjeringen under sin gamle tittel "statsminister".  

Så lenge unionsoppløsningen ikke var anerkjent av Sverige, kunne heller ikke Norge sende ut diplomatiske og konsulære representanter. Helt fram til 26. oktober 1905, da kong Oscar II anerkjente Norge som en selvstendig stat, fortsatte de svensk-norske legasjoner og felleskonsulater å ivareta Norges interesser utenfor landets grenser. Unionsvåpenet ble hengende over inngangen til de felles legasjoner og konsulater, og når det var flaggdag, vaiet unionsflagget over de samme bygninger. Det faktum at de aller fleste nordmenn som var ansatt i det felles norsk-svenske diplomati og konsulatvesen søkte og fikk avskjed, endret ikke fellesrepresentasjonenes folkerettslige stilling.

Først i begynnelsen av november 1905 kunne Norges første diplomatiske representanter bli mottatt i de respektive hovedsteder. Men i tidsrommet mellom 7. juni og 26. oktober oppholdt flere av landets fremstående menn seg i utlandet med særoppdrag for den "provisoriske regjering" i Kristiania. Dels gjaldt det uoffisielle forhandlinger, dels oppdrag av propagandamessig karakter. Blandt disse aktører var Fredrik Hartvig Herman ("Fritz") Wedel Jarlsberg, Fridtjof Nansen, Benjamin Vogt og Johannes Irgens.

I tiden etter 26. oktober 1905 handlet den "provisoriske regjering" i Kristiania raskt for å sikre at Norge var representert i de viktigere hovedsteder. Wedel Jarlsberg ble sendt til København med ministers grad - "envoyé extraordinare et minstre plénipotenitaire ad interim", mens det ble ansett tilstrekkelig å sende en chargé d'affaires til Stockholm, London, Paris, Berlin, St. Petersburg og Washington.

Den første stat som Norge trådte i diplomatisk forbindelse med, var De forente stater, der den norske chargé d'affaires, Hjalmar Christian Hauge, den 6. november 1905 fikk foretrede for utenriksminister Elihu Root i Washington. Ialt 14 konsulære embetsmenn fra den tidligere fellesetat fikk samtidig departementskonstitusjon i stillinger som norske, lønnede konsulære embetsmenn.

Det nye Udenrigs-Departement begynte svært så beskjedent. Departementet var inndelt i tre kontorer under ledelse av én ekspedisjonssjef. Staben for øvrig besto av to byråsjefer og ni saksbehandlere (sekretærer) foruten kontorfunksjonærer. I overgangstiden juni - oktober 1905 ble utgiftene til utenriksdepartementet dekket over av Handels- og sjøfartsdepartementets budsjett. Først 14. november 1905 fremsatte regjeringen proposisjon om tilleggsbevilgning for resten av budsjett-terminen 1905-06. De første tiltak for å bringe en norsk utenrikstjeneste på beina hadde ellers en rent provisorisk karakter. Alt ble unngått som kunne binde Stortinget før det fikk seg forelagt den endelige plan for departementets, diplomatiets og konsulatvesentets organisasjon. De nødvendige embetsutnevnelser skjedde ved konstitusjon.

Det nye utenriksdepartementet overtok til å begynne med hele Udenrigsavdelingens saksområde, men allerede 14. september 1905 ble spørsmål i tilknytning til sjøassuranse og dispasjørvesen, skipsfartslovgivning og sjømannsaker overført til Handelsdepartementet. Fra 28. september 1905 ble saker om utlevering av forbrytere og annen internasjonal rettshjelp samt emigrantlovgivning lagt inn under Justisdepartementet. Spørsmål om hjelp til norske borgere som ikke var sjøfolk ble 11. juni 1906 lagt til Handelsdepartementet.

Mye av ansvaret for å organisere det nye utenriksdepartement og den norske diplomatiske og konsulære etat ble lagt på Thor von Ditten, som var Løvlands nærmeste rådgiver - i realiteten hans utenriksråd. Hans forslag gitt ut på å organisere utenriksdepartementet i to avdelinger - en avdeling for administrasjon, politiske saker og protokollsaker; en annen avdeling for konsulære og kommersielle spørsmål samt en selvstendig arkivenhet. Lederen for den første avdeling skulle samtidig være departementets øverste fagsjef med tittel av utenriksråd (generalsekretær).

Planene for den endelige organisasjon av diplomatiet og konsulatvesenet ble fremsatt i form av to kgl. resolusjoner den 14. november 1905. Forslaget omfattet budsjettet for terminen 1. april 1906 til 31. mai 1907 . Samlete utgifter til utenriksvesenet var oppført med 832 950 kroner. Norges interesser gjorde det, etter departementets vurdering, nødvendig å opprette egne legasjoner i seks hovedsteder i Europa samt i Washington. Hva angikk lønninger, ble det for ministre foreslått kr. 40 000 kroner pr. år, for legasjonssekretærer kr. 10 000 pr. år. Disse lønninger lå på linje med det som var vanlig i andre lands utenrikstjeneste, men langt over det som var vanlig i datidens norske embetsverk. Det ble imidlertid argumentert med at de sosiale krav som ble stilt til en diplomat var større enn dem som ble stilt til andre embetsmenn. Gasjen kunne derfor ikke ensidig fastsettes i forhold til landets alminnelige lønnsnivå. I tillegg ble det bl.a. fremholdt at Norge ikke kunne disponere over personer som var villige til å ofre personlig formue i stillingene og heller ikke - som Danmark - over "europeisk kjente aristokratiske navne". Helt konsekvent var imidlertid departementet ikke når det gjaldt å sette de private formuesforhold ut av betraktning. Det knesatte nemlig systemet med ulønte attachéer, som skulle styrke kontorsiden ved legasjonene og samtidig sikre den nødvendige rekruttering til etaten. For å sikre en viss uavhengighet ved valget av attachéer ble det foreslått et attaché-stipendium på kr. 7.500.

Når det ble fremmet to særskilte proposisjoner for hhv. diplomatiet og konsulatvesentet, bygget dette på forutsetningen om at de to tjenestegrener begge skulle høre under utenriksministeren og utenriksdepartementet, men for øvrig holdes adskilt som to forskjellige embetsverk. Det var imidlertid meningen at diplomatiet og konsulatvesenet skulle stå i nær forbindelse med hverandre, og at diplomatene og konsulene gjensidig skulle støtte og utfylle hverandre. Mens det generelt var stor forståelse og sympati for konsulatvesenet, var folkemeningen avgjort ikke i favør av diplomatiet. Det var både regjeringens og i enda høyere grad Stortingets forutsetning at den nye norske utenriksetat skulle ha et konsulært siktepunkt, dvs. yte praktisk bistand til handel og skipsfart. Særlig i radikale kretser så folk med uvilje og mistenksomhet på diplomatene og deres arbeidsmetoder, ikke minst deres forkjærlighet for hemmelige forhandlinger. Målet var å bringe også utenrikspolitikken under konstitusjonell kontroll. I tillegg kom at diplomatiet i de fleste land representerte en aristokratisk og konservativ tradisjon. Den felles svensk-norske utenrikstjeneste hadde dessuten vært følt som noe fjernt og fremmed og mer svensk enn norsk.

Da var det noe annet med konsulatvesenet: Landet trengte konsuler. Ikke minst gjaldt dette sjøfolk, redere og eksportnæringens folk. Et eget norsk konsulatvesen hadde vært tenkt som det første skritt i retning av full uavhengighet av Sverige og som en brekkstang mot selve Unionen. Fra alle politiske partier var kravet at den nye norske utenrikstjeneste først og fremst skulle bygges opp med tanke på sjøfolkenes, skipsfartens og det øvrige næringslivs interesser. Det lille diplomati som ikke var til å unngå, burde samordnes med konsulatvesenet til en etat, som kunne tjene praktiske formål.

Dette var bakgrunnen for den første store stortingsdebatt om utenriksbudsjettet og utenriksorganisasjonen i mars 1906. Under debattene i Stortinget var det alminnelig enighet om at utenrikstjenesten skulle ha "et forretningsmessig syn på livets forhold" og at Norge ikke skulle "drive noen særlig politikk i ordets egentlige forstand". Regjeringens budsjettforslag møtte sterk motbør - av sparehensyn. Det var liten forståelse for at lønningene måtte fastsettes med internasjonale forhold for øye. Fra radikalt hold ble det argumentert med at det ikke var så viktig for Norge at dets representanter i utlandet fikk innpass i hoff- og adelskretser. Et viktig motargument var at lave lønninger ville hindre dyktige, men uformuende menn å gi seg inn på den diplomatiske og konsulære løpebane og derfor være udemokratisk. Det var først etter at regjeringen hadde truet med kabinettspørsmål at de foreslåtte gasjer ble trumfet gjennom i Stortinget, og da etter en debatt der det ble brukt et temmelig kraftig språk. Regjeringen fikk sin sterkeste støtte hos Høyres fører, professor Francis Hagerup, som fremholdt at Stortinget måtte vite at en regjering - "selv om den var sammensatt av engler fra himmelen" - ikke kunne utøve noen innflytelse over lønningene.

Den organisasjon utenrikstjenesten i første omgang fikk, var ifølge den radikale venstremannen Wollert Konow en "beskjeden lommeutgave" av den felles svensk-norske organisasjon, som igjen hadde vært bestemt av svensk tradisjon. Stillingen som utenriksråd ble forkastet, og Stortinget var ikke engang villig til å etablere to departementsavdelinger på permanent basis. Argumentasjonen var at arbeidsmengden ville bli betydelig mindre når delingen av den felles utenrikstjeneste var endelig gjennomført.

Wollert Konow hadde allerede i en "forestilling" datert 25. januar 1906 gitt uttrykk for mistenksomhet mot alt som smakte av diplomati. Selv om diplomati ikke var direkte skadelig, var det ihvertfall unyttig i sin gamle form. Men regjeringen Michelsen - Løvland holdt igjen mot Konows krav om en enhetsetat. Regjeringen ønsket foreløpig å holde seg til de etablerte mønstre. Den 12. juni 1906 kom en egen lov om "Diplomat- og Konsulatvæsenet". Den 9. februar 1907 kom Reglement for diplomatiske og konsulære embetsmenns uniformer, med tilleggsbestemmelser om tropeuniformer datert 27. april 1907. Først ved den store utenriksreform av 1922 fant det sted en sammenslåing av de diplomatiske og konsulære deler av utenrikstjenesten. Da hadde andre europeiske utenrikstjenester forlengt begynt å gå bort fra det tidligere skarpe skille mellom diplomati og konsulatvesen.

Den organisasjonsstruktur som budsjettbehandlingen våren 1906 resulterte i, hadde nære likhetstrekk med von Dittens opprinnelige forslag. Departementet var delt i to avdelinger: Avdelingen for diplomatiske og politiske spørsmål besto av to kontorer; ett kontor for administrasjonen av hjemme- og utetjenestenesten, utenlandske representasjoner i Norge og protokollære spørsmål og ett kontor for politiske saker, territoriale og arktiske spørsmål og folkerett. Konsulat- og handelsavdelingen var også organisert i to kontorer: ett kontor for konsulære oppgaver i utlandet og fremmede lands konsulater i Norge, inn- og utvandring og sjømannssaker og ett kontor for utenrikshandel, skipsfart, samferdsel, finansielle spørsmål og nasjonaløkonomi. Arkivet var som opprinnelig forutsatt plassert utenfor avdelingsstrukturen. Hver avdeling ble ledet av en ekspedisjonssjef med to eller tre saksbehandlere knyttet til hvert kontor, under ledelse av en byråsjef. I tillegg kom en samlet kontorstab på sju personer, slik at Utenriksdepartementet ialt hadde 23 ansatte.

Budsjettbehandlingen i 1906 førte til opprettelsen av 8 utenriksstasjoner. Av disse var 6 i Europa, én i USA og én i Argentina. I tillegg ble det etablert tilsammen 20 lønnede konsulater (fagkonsulater).

Utenrikstjenestens første år ble en urolig tid. Dels var det spørsmål i hvilken grad Norge skulle føre noen egen utenrikspolitikk. Dels var det forholdet mellom den diplomatiske tjeneste og konsulatvesenet. Rekrutteringsordningen til utenrikstjenesten, herunder ordningen med attachéstipendier var også under debatt.

I 1909 ble det besluttet å slå de to departementsavdelinger sammen under ledelse av én ekspedisjonssjef. Endringen var først og fremst begrunnet i ønsket om en mer enhetlig administrativ kontroll med den diplomatiske og konsulære virksomheten i utlandet. I praksis fortsatte man imidlertid å operere med to avdelinger som tidligere, og denne tilstand ble stadfestet ved kgl. resolusjon av 14. juni 1912.

I 1913 vedtok regjeringen å overføre sjøfartsavdelingen fra Handelsdepartementet, samtidig som det ble etablert et alminnelig avdeling for å kunne gi administrative støttefunksjoner til de fire kontorer som opprinnelig hadde utgjort Utenriksdepartementet. Men også dette ble en midlertidig ordning; allerede i 1916 ble sjøfartsfartsavdelingen tilbakeført til Handelsdepartementet. Dette til tross for at både avdelingene selv, Rederforbundet og de lokale rederiforeninger uttalte seg mot endringen.

Den første verdenskrig ble en vekker, spesielt for dem som hadde trodd at Norge kunne klare seg uten en utenrikspolitikk. Å forsvare nøytralitetspolitikken viste seg å bli en større politisk enn et militært og rettslig utfordring, og stilte Utenriksdepartementet overfor en rekke nye oppgaver som det ikke var særlig vel rustet til å takle. Det var utenrikshandelen og sjøfarten som skapte de største problemene i nøytralitetspolitikken. Service-virksomheten overfor næringslivet kom til å bli den mest arbeidskrevende del av departementets virksomhet, spesielt før et eget Industriforsyningsdepartement ble etablert i 1917. På grunn av den betydning importen spilte for norsk økonomi, var Utenriksdepartementet den viktigste samarbeidspartner for de nyopprettede krisedepartementer og krisedirektorater innen sentraladministrasjonen.

En umiddelbar konsekvens av den nye situasjon krigen hadde skapt var en betydelig økning av utenriksdepartementets arbeidsbyrde. I løpet av krigens første år fant det sted en tredobling av antall innkomne brev og telegrammer. Arbeidsaktiviteteten økte på en dramatisk måte som ingen hadde forutsatt da departementet ble etablert og da utenrikstjenestens oppgave først og fremst var å fremme Norges kommersielle og maritime interesser i utlandet.

Svaret på den nye situasjon som hadde oppstått var en rekke midlertidige løsninger og improvisasjoner. Selv om det fant sted en betydelig økning i antall ansatte, ble selve organisasjonsstrukturen tilsynelatende i liten grad påvirket. Mange av de nyansatte ble gitt midlertidig ansettelse, deres plass i organisasjonene ble i departementets budsjettforslag kamuflert som "ekstraarbeidere". Innen utgangen av 1915 var antall ansatte økt med 50 prosent. Utenriksdepartementet var ikke desto mindre underbemannet under hele krigen. Et nytt kontor for eksportkontroll ble etablert på midlertidig basis samme år, etterfulgt av opprettelsen av et kontor for handelstraktater og tollavtaler i 1916. Som et ledd i utviklingen mot en sammenslåing av den diplomatiske og konsulære tjeneste ble det i 1917 etablert et felles administrasjonskontor for de to tjenester.

En annen nyskapning var etableringen av en egen pressetjeneste i 1920, i nært samarbeid med Norges Presseforbund. Den nye pressetjenesten ble ledet av en presseråd bistått av en pressesekretær, mens ansvaret for virksomheten i utlandet ble ivaretatt av fire "korrespondenter" stasjonert i London, Paris, Berlin og Washington. I saker som berørte Norges forhold til fremmede stater, var "korrespondentene" underlagt den lokale norske sendemanns instruksjoner.

Utenriksdepartementet, den diplomatiske tjeneste i utlandet og konsulatvesentet ble slått sammen til en tjeneste 7. juli 1922, i medhold av "Lov om utenriksvesenet" av 7. juli 1922. Reformen bygget på innstillingen fra utenrikskommisjonen av 1919, som ved nedsatt av Stortinget etter initiativ av utenrikstjenestens mest aktive kritiker, generalkonsul O. J. Storm. Heretter var den ingen formelle hindringer mot å overføre tjenestemenn fra diplomatiet til den konsulære tjeneste og omvendt. Fagtjenestemenn var forutsatt å akseptere overføring til enhver annen stilling av samme eller høyere rang innen den nye felles tjeneste, medmindre det forelå uttrykkelig unntak. Det ble også åpnet for regulær flytteplikt mellom departementet og den ytre etat. Samtidig ble stillingen som utenriksråd formelt etablert. Utenriksråden var foruten å virke som Utenriksdepartementets øverste administrative leder også forutsatt å være utenriksministerens fremste rådgiver i utenrikspolitiske spørsmål.

Utenriksordningen av 1922 understreket betydningen av utenrikstjenestens oppgave som næringslivets tjener. På utesiden ble det for å hjelpe fram omsetningen av norske produkter etablert stasjoner ut fra områdets antatte betydning som marked for norsk eksport, samt spesielle stillinger som handelsutsendinger.

I Utenriksdepartementet ble to nye avdelinger etablert, begge under ledelse av en ekspedisjonssjef. Dette gjaldt dem administrative avdeling med fire kontorer (administrasjonskontoret, protokollkontoret, arve- og rettskontoret og arkivkontoret). Den nye avdeling for utenrikspolitikk og utenrikshandel, som var et resultat av de erfaringer om den gjensidige avhengighet mellom utenrikshandel og utenrikspolitikk som var gjort under Første verdenskrig, besto av ialt 6 kontorer. Sistnevnte avdeling demonstrerte også at tyngdepunktet i utenrikstjenesten var i ferd med å forskyve seg i retning av større politisk og økonomisk engasjement i det internasjonale samfunn. Det innebar også en utvidelse av utenrikstjenesten i den retning som næringsorganisasjonene i lengere tid hadde krevet, med økte statlige tjenester overfor skipsfart og utenrikshandel. Dette til tross for at utvidelsen av departementet under krigen hadde sammenheng med forbigående krigsforhold med bruk av bl.a. statskontroll og direkte statlig handelsvirksomhet.

En annen nyvinning i 1922 var etableringen av en egen rekrutteringsordning for utenrikstjenesten, basert på et årlig opptak av aspiranter. Opptakskravene var universitetsutdannelse eller examen artium samt tre års yrkeserfaring innen handel eller skipsfart. Det siste var en innrømmelse til næringslivets krav om at utenriksdepartementet skulle ansette ikke-juridisk, forretningsutdannet personale. Utenrikskomiteens formann, C. J. Hambro stilte seg imidlertid klart kritisk til disse krav, og uttrykte tvil om nytten av å ha "sittet i en sildeforretning". For å bli opptatt som aspirant, måtte søkerne gjennomgå en skriftlig eksamen i utenriksdepartementets regi. Opplæringsperioden var på tre år, og en stipendordning ble etablert for å tillate søkere uten egne midler å begynne i utenrikstjenesten. Opptaksordningen ble lagt under en egen aspirantnemnd med representanter for utenrikstjenesten og ulike organisasjoner innen handel, skipsfart og industri.

Reformene i 1922 bragte tilsynelatende utenrikstjenesten et stort skritt fremover, både administrativt og organisatorisk. I 1922 hadde Utenriksdepartementet 61 faste og 20 midlertidige stillinger. Ingen andre departementer hadde en tilsvarende økning i antall ansatte (24) som utenriksdepartementet i perioden 1912 til 1922. I årene som fulgte ble imidlertid mange av de forhåpninger som reformen skapte, gjort til skamme, først og fremst p.g.a. de økonomiske nedgangstider som fulgte. Men det skyldtes også motforestillinger innen utenriksdepartementet mot utbyggingskrav med ensidig vekt på handelsrepresentasjon - og personlige motsetninger innen embetsverket. Viktigst var at "øksebevegelsens" krav om sparsomhet nå hadde næringslivets støtte. Både Rederforbundet og Industriforbundet ga i 1925 uttrykkelig utrykk for at de oppga tidligere storstilte krav og forventninger til utenrikstjenesten (i næringslivets interesse) av hensyn til statens finansielle stilling. Utenriksminister Mowinkel klaget under budsjettdebatten i 1925 over at forretningsstanden "nu på en måte later til å ville rive ned det den selv har vært med på å bygge opp". Utenrikskomiteen var heller ikke overbevist om at det økonomisk sett var mindre viktig å være representert ute i dårlige tider enn i gode. C.J. Hambro mente at depresjonen hadde ført til en "åndelig forfjamselse".

Et uttrykk for sparelinjen var at stillingen som førstearkivar forble ubesatt i perioden 1924- 35, og at en av byråsjefstillingene ble nedlagt allerede i 1926, etterfulgt av to ekspedisjonssjefsstillinger i 1927. Det innebar at flere av kontorene ble lagt direkte under utenriksråden. Dette gjaldt bl.a. politisk kontor og Folkeforbunds-kontoret.

Fra 1922 til 1927 ble utenriksdepartementets personale redusert med 27 tjenestemenn, fordelt på 7 høyere stillinger, 6 saksbehandlere og 14 kontoransatte. Ved utenriksstasjonene ble 18 stillinger nedlagt eller holdt ubesatt. Utenriksreformen av 1922 ble også undergravet ved at bevilgningene til aspirantutdannelsen ble sløyfet.

Utenriksdepartementet holder seg deretter, både hva personale og organisasjon angikk, omtrent stabilt til midten av 1930-årene, da utvidelsen påny satte inn. Allerede noen år tidligere var hovedtyngden i impulsene utenfra igjen svingt rundt fra "sparelinjen" til reorganisering og utbygging for å oppnå slike ytelser som de vanskelige internasjonale avsetnings- og varebytteforhold etter krisen i 1930 gjorde nødvendig. En bedring av situasjonen fant sted i 1934, da de to ekspedisjonssjefsstillingene i utenriksdepartementet ble gjenopprettet. Først i 1938 ble en stilling som ekspedisjonssjef opprettet for å lede den nyopprettede politiske avdeling.

Utbruddet av Annen verdenskrig i september 1939 ble for utenrikstjenestens vedkommende mye av en gjentakelse av hva som hadde skjedd i 1914: Arbeidsmengden i krigens første måneder økte dramatisk og innebar både et raskere tempo og lengere arbeidsdager. Det var nødvendig å opprette en rekke ekstrastillinger, slik at ansatte i Utenriksdepartementet ultimo mars 1940 utgjorde 119 personer, eller 29 flere enn de 90 stillinger som det var budsjettert for i 1939/40-budsjettet.

I de første månedene av 1940 var det en voksende erkjennelse i Utenriksdepartementet at bestrebelsene på å forsvare norsk nøytralitetspolitikk hadde nådde et kritisk punkt og at Norge når som helst kunne komme i en situasjon der landet ville bli trukket inn i krigen. Visse begrensete administrative tiltak ble truffet i løpet av denne perioden, bl.a. planer for evakuering av departementets arkiver.

Da den tyske invasjonen kom den 9. april 1940, fulgte en liten gruppe fagtjenestemenn og kontorfunksjonærer Kongen, regjeringen og Stortinget nordover. De bragte med seg en betydelig del av departementets arkiver, som noe senere ble fraktet over grensen til Sverige og plassert i den norske legasjonen i Stockholm. Da Kongen og regjeringen i mai 1940 etablerte seg midlertidig i Tromsø, fulgte en mindre gruppe tjenestemenn med for å bistå utenriksministeren i hans arbeid. Samtidig hadde utenriksråd Jens Bull kommet til Stockholm, der han innen den norske legasjonen etablerte en annen enhet betegnet B-avdelingen. Avdelingen i Stockholm hadde som oppgave å utføre de oppgaver som det ikke var mulig å iverksette fra norsk jord. Av hensyn til de svenske myndigheter måtte utenriksråd Bull anmeldes som legasjonsråd. B-avdelingen ble etterhvert inkorporert i den norske legasjons organisasjonsstruktur.

Den overveiende del av Utenriksdepartementets personale var imidlertid blitt etterlatt i Oslo. Denne delen av departementet, under ledelse av en ekspedisjonssjef, fortsatte sin virksomhet under de første måneder av den tyske okkupasjon, og var sysselsatt med rent forvaltningsmessige oppgaver. Ved Administrasjonsrådets avsettelse og innføring av "kommisarisk" styre i september 1940, ble disse oppgaver overført til en egen avdeling i det kommisariske Innenriksdepartementet.

Da Kongen og regjeringen den 7. juni 1940 forlot Tromsø for Storbritannia, fulgte utenriksministerens stab med. I løpet av sommermånedene 1940 ble et utenriksdepartement etablert i London, som del av eksilforvaltningen. Til å begynne med flyttet en liten stab på sju personer sammen med utenriksminister Koht til herregården Bracknell i Berkshire, ca. 50 km utenfor London. Utenriksdepartementets stab økte etterhvert, slik at den ved krigens slutt utgjorde tilsammen 72 personer. Utvidelsene ble gjort enklere ved at utenriksdepartementet mot slutten av 1940 flyttet inn i større kontorer i Kingston House ved Princess Gate i Vest-London, sammen med de andre regjeringskontorene.

Plasseringen i Bracknell var uheldig på mange måter: Dels fordi den skapte geografisk og psykologisk avstand til resten av regjeringen som holdt til i London, men også fordi det førte med seg en psykologisk avstand mellom utenriksledelsen og britiske myndigheter. Koht var heller ingen særlig god administrator og klarte ikke å skape et effektivt apparat rundt seg. Den direkte foranledning til at Koht gikk av som utenriksminister var forøvrig spørsmålet om å utnevne en utenriksråd, som kunne styrke Utenriksdepartementets administrative ledelse. Koht oppfattet forslaget (som kom fra justisminister Terje Wold) som en direkte innblanding i hans interne disposisjoner som fagminister og et klart uttrykk for mistillit. Koht ba derfor om at Trygve Lie overtok som utenriksminister.

Krigstidens utenriksdepartement besto av en alminnelig avdeling, som dekket administrative spørsmål, arkiver, samband, regnskaper og korrespondanse, en politisk avdeling, en handelsavdeling, en protokolltjeneste, en presseråd og en konsulent i politisk historie. Selv om fødselen hadde vært trang, ble utenriksdepartementet i London etterhvert en både effektiv og velsmurt organisasjon som på forsommeren 1945 kunne vende tilbake til et frigjort Norge.

Fra og med 1. juli 1945 var Utenriksdepartementet tilbake på norsk jord etter nesten fem år i eksil. En ny tid begynte med nye utfordringer og oppgaver. Etterkrigstiden var uten sidestykke når det gjaldt norsk deltakelse i internasjonalt samarbeid, både globalt, regionalt og på nordisk plan. Mange av de spørsmål som tidligere var blitt løst bilateralt, måtte nå finne multilaterale løsninger, samtidig som bilateralt samarbeid på nye områder ble mer vanlig. I tillegg til å engasjere seg aktivt i FNs mangeartede aktiviteter, kom Norge aktivt med i det økonomiske samarbeidet innen OEEC, senere OECD, EFTA og i NATOs forsvarssamarbeid.

En slik radikal ekspansjon på det utenrikspolitiske området og i en periode preget av etterkrigstidens gjenoppbyggingsproblemer og svært begrensete ressurser, innebar en betydelig belastning på det apparat som sto til rådighet. Regjeringen hadde ved kgl. resolusjon av 27. juli 1945 fastslått Utenriksdepartementets nye struktur: Departementet var oppdelt i fire avdelinger, bestående av en alminnelig avdeling, en politisk avdeling, en handelsavdeling og en krigsoppgjørsavdeling, den siste på midlertidig basis. Utenfor departementsstrukturen og plassert under utenriksrådens direkte instruksjonsmyndighet var en protokolltjeneste, en pressetjeneste, en folkerettsrådgiver og en rådgiver i moderne politisk historie. Samlet antall ansatte utgjorde 156 personer.

Norges Eksportråd ble etablert i 1945 og avløste Opplysningskontoret for næringsveiene, som ble innlemmet i Utenriksdepartementet ved organisasjonsreformen i 1922.

Denne strukturen forble i store trekk uendret i flere år, selv om krigsoppgjørsavdelingen ble nedlagt allerede i 1948 og dens oppgaver overført til andre deler av utenriksdepartementet. I 1950 ble det besluttet å etablere en kontor for kulturelt samband med utlandet utenfor avdelingsstrukturen. Først i 1967 ble kontoret fullt integrert i departementets øvrige virksomhet. I 1954 ble alle rettsspørsmål overført til den nyetablerte rettsavdelingen. Pressetjenesten, som i 1958 var blitt integrert i utenrikstjenesten, ble i 1961 omgjort til en egen presseavdeling. I 1973 gikk kulturkontoret og presseavdelingen sammen til en felles presse- og kulturavdeling.

Et nytt arbeidsområde for utenriktjenesten etter krigen var samarbeidet med utviklingslandene. Disse spørsmål ble først håndtert av politisk avdeling, og fra 1962 av Norsk Utviklingshjelp (Norwegian Agency for Develpment Aid), som fikk ansvaret for den direkte bilaterale utviklingshjelpen. I 1968 ble Direktoratet for utviklingshjelp (NORAD) opprettet, samtidig som det ble etablert en egen utviklingsavdeling i utenriksdepartementet. Imidlertid ble det i 1984 opprettet et eget departement for utviklingshjelp (DUH).

Fram til 1948 var utenriksministeren uten noen politisk stedfortreder. Da fikk Utenriksdepartementet en statssekretær. Statssekretæren ble rangeringsmessig plassert etter utenriksråden. Først i 1980 ble statssekretæren i UD stilt på linje med statssekretærene i de øvrige departementer, med rang etter utenriksministeren. De tre første statsekretæren i UD ble tillagt ansvaret for bestemte saksområder. Ved senere utnevnelser unnlot man å definere arbeidsområder, idet det ble forutsatt at statssekretæren i videste forstand skulle avlaste utenriksministeren, særlig på det politiske område.

Den politisk ledelse ble senere styrket gjennom opprettelsen av en egen stilling som politisk sekretær og et eget sekretariat for utenriksministeren. Siden 1905 har Norge hatt ialt 27 forskjellige utenriksministre. Hittil er det Halvard Lange som har sittet lengst med ialt 19 år (1946-63 og 1963-65). Flere utenriksministre har innehatt stillinger flere ganger: Johan Ludwig Mowinckel var utenriksminister fire ganger (1922- 23, 1924-26, 1928-31 og 1933-35), mens både Christian Fredrik Michelet, Halvard Lange, Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg har vært utenriksminister i to perioder.

Den 13. desember 1948 kom en ny lov om utenrikstjenesten, som fastla den organisasjonsmessige og administrative oppbygging av utenrikstjenesten og som langt på vei gjelder i dag. Loven og nye bestemmelser for opptak i utenrikstjenesten bygget på innstillingen fra "Reformutvalget for utenrikstjenesten", som ble oppnevnt i 1946, den tredje i rekken av de store utenrikskommisjoner.

Loven av 1948, ble den 18. juli 1958 erstattet av en ny lov, som igjen ble avløst av en ny lov av 3. mai 2002 om utenrikstjenesten. Instruks for utenrikstjenesten, som er revidert en rekke ganger siden 1906, ble sist fastsatt ved kgl. resolusjon av 13. desember 2002.

Utenriksdepartementet gjennomgikk i perioden 1988-90 betydelig endringer. I 1988 ble Departementet for handel og skipsfart slått sammen med Utenriksdepartementet og i 1990 skjedde det samme med Departementet for utviklingshjelp. En viktig grunn for de to sammenslåingene var behovet for en bedre samordning av utenrikspolitikken med handels- og skipsfartspolitikken og med bistandspolitikken, samt en bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser.

Ved opprettelsen av  Nærings- og handelsdepartementet i 1997 var Utenriksdepartementet  igjen gjenstand for en større endring ved at én avdeling fra Utenriksdepartementet ble slått sammen med avdelinger fra det tidligere Nærings- og energidepartement. Utenriksdepartementet beholdt det overordnede ansvaret for handelspolitikken.

Regjeringen besluttet i 2003 å samle de fleste virkemidlene for innovasjon og internasjonalisering av norsk næringsliv i én enhet, Innovasjon Norge. Selskapet ble opprettet 1. januar 2004, og består av Norges Eksportråd, Norges Turistråd, Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond og Statens veiledningskontor for oppfinnere. Innovasjon Norge skal samarbeide med utenrikstjenesten i sin virksomhet utenfor Norge. Siktemålet er å få til et helhetlig apparat og et tett faglig samarbeid mellom selskapet og utenrikstjenesten. Det legges opp til at Eksportrådets og Turistrådets kontorer og personell i utlandet skal integreres i utenriksstasjonene.

Nye, store oppgaver ble tilført departementet og utenriksstasjonene ved Regjeringens vedtak av 11. september 2003 om omlegging av utviklingsforvaltningen. Vedtaket innebar at gjennomførings-, resultatansvaret og ”policy”-funksjonene for utviklingspolitikken ble overført fra Norad til UD. Ansvaret for de integrerte Norad-administrerte ambassadene ble overført til departementet 1. januar 2004.

Med 8 avdelinger og et uteapparat på mer enn 100 stasjoner er Utenriksdepartementet det personellmessig største departement i norsk statsadministrasjon.  Les mer om departementet.

Som fagdepartement er Utenriksdepartementet saksforberedende og utøvende organ for utenrikspolitiske saker, for utenriksøkonomiske spørsmål og utviklingssaker. Utenriksdepartementet har også en viktig samordnende og rådgivende funksjon overfor andre departementer og statsinstitusjoner, ettersom det er utenriksministeren som har det øverste ansvar for å tilrettelegge, samordne og iverksette norsk utenrikspolitikk.

I løpet av sin historie har Utenriksdepartementet hatt en rekke forskjellige adresser.  Ved etableringen i 1905 flyttet departementet fra Handelsdepartementets kontorer i Carl Johansgt. 41- 43 til Victoria Terrasse 7 (Midtkvartalet). Kontorene omfattet 28 rom, 3 pikeværelser og 3 kjøkken, til en leie av kr. 6.200. I flere år måtte Utenriksdepartementet dele plassen med private leieboere før hele huset ble kjøpt av staten i 1913 og omgjort til kontorer. Her holdt Utenriksdepartementet til inntil bygningen ble evakuert den 9. april 1940. I årene etter krigen hadde departementet midlertidig tilhold i en ny forretningsgård på Solplassen (nåværende Kronprinsesse Märthas Plass 1). Først i 1963 flyttet Utenriksdepartementet tilbake til Victoria Terrasse med adresse 7. juniplassen 1. Selv om departementet disponerer både det såkalte Nord- og Midtkvartalet på Victoria Terrasse, har plassen vist seg for liten for et stadig økende antall ansatt og nye arbeidsoppgaver. Deler av virksomheten har derfor blitt overført til leide kontorer i Haakon VIIs gate, Ruseløkkveien og Kronprinsens gate. 

 

 
Basert på tekst av Erik-Wilhelm Norman og Jon Bech.

 

Sist oppdatert: 16.10.2013
Utenriksdepartementet