Deres Majestet, Deres Kongelige Høyhet, Stortingspresident, kjære alle sammen,

Har en bygning sjel? Kan bygninger tale?

Svaret er vel ja. Et hus eller en bygning får sjel fra menneskene som bygger dem og fra menneskene som tar dem i bruk.

Slik sender de budskap til sin samtid. Og slik bærer de også budskap til ettertiden.

Men menneskene er like ansvarlig for håndteringen av ettertidens budskap som de er for samtidens handlinger. Det tilligger menneskene å forme sine liv, utvikle sine samfunn, velge mellom rett og galt – tro, tvile, søke, men så ta ansvar og velge.

Filosofen sier til det unge mennesket: Bli den du er! Vi kan ikke si det om en bygning. Den blir det menneskene gjør den til.

For mange nordmenn er bygningen der jeg har mitt virke ladet med symboler om en mørk fortid. På Victoria Terrasse mishandlet Gestapo fanger på bestialsk vis. I dag, to etasjer opp fra torturkjelleren, er Utenriksdepartementets kontorer for arbeidet med menneskerettigheter, fred, forsoning og humanitært arbeid.

Ser vi stort på det, så var det frihetskampen og demokratiet som gjorde den overgangen mulig. Mennesker tok ansvar, valgte en annen kurs og ga bygningen en ny sjel.

Villa Grande med sine solide vegger og mektige arkitektur ble reist av industribyggeren Sam Eyde og ruver i Bygdøy-landskapet. Før andre verdenskrigen hadde noen en visjon om at meteorologer skulle ha sitt virke her.

Men Villa Grande gikk inn i historien som symbol på skam og svik, som Quislings hjem og base. På den måten fikk bygningen sin sjel – for samtiden og langt inn i ettertiden.

Fra tårnet her kunne man trolig se båtene legge fra kai med 760 jøder stuet sammen på vei til leirene høsten og vinteren 1942-43. Færre enn 30 kom tilbake.

Da vi var samlet på Akershus-kaia i januar på Holocaust-dagen, markerte vi at avreisen begynte derfra, fra en kai i Oslo.

Men folkemord – som idé og som system – begynner et annet sted. Det begynner i menneskers sinn. Det utvikler seg i bygninger der mennesker virker – som her.

Holocaust var ingen naturkatastrofe. Det var menneskeskapte redsler. Og de utspant seg også i vårt land.

De ble gjennomført av vanlige mennesker, med vanlige liv. Det skjedde under tysk okkupasjon. Men de som gjennomførte deportasjonen, de som laget listene, de som ordnet rekkene, de som kjørte bilene ned til kaia – de var nordmenn.

Og handlingene kan ikke isoleres til selve deportasjonen, de kom fra et sted, grunnlaget for dem stikker dypere; i menneskene, i kulturen, i historien og i samfunnsånden.

Nå er vi samlet for å fylle Villa Grande med en ny historie og en ny visjon; vi besjeler bygget med et budskap om å forstå historien. Om å kaste lys over de små bekkene som kan lede helt til en flodbølge av menneskeskapt tragedie og ulykke. Om å forske videre på de sammenhengene som kunne lede sivilisasjonen like til avgrunnen – like til folkemordet.

Det er en glede for meg å være til stede på vegne av Regjeringen ved åpningen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling.

Det er en særlig glede å kunne si at det står flere regjeringer bak – og vi ser at flere tidligere regjeringssjefer og regjeringsmedlemmer er her i kveld.

Dette løftet skal ikke dele nasjonen; det skal samle oss omkring noen av de verdibjelkene og bærestolpene vårt samfunn trenger for å stå støtt.

Veien til denne dagen ble startet for snart ti år siden, og skritt for skritt har en bred arbeidsdugnad brakt oss hit.

Jeg vil rette en varm takk til alle som har bidratt – de er mange, som også er her i kveld. En helt spesiell takk går til de som overlevet leirene og lidelsene – til tidsvitnene som utrettelig har vitnet, fortalt og forklart, ikke bare om lidelsene de selv opplevde, men ganske særlig om de forhold i samfunnet som førte til dem.

Deres kall har vært å formidle, særlig til ungdommen. Vi er dem som samfunn stor takk skyldig.

Villa Grande tar nå deres budskap opp i seg. De er med på å gi bygget sjel for vår tid.

God forskning skal ikke bare lyse opp fortiden. Den skal også bidra til en langt mer krevende oppgave – å lyse opp samtiden og få oss til å forstå i tide det som skjer akkurat nå.

Det trenger vi. For strømningene som ledet til Holocaust ble ikke borte. De viser seg fram og kommer til uttrykk, trer fram i nye former, på nye steder. Vi har fått nye stedsnavn på en mørk liste – som Screbrenica, Rwanda, Darfur.

En statsleder fornekter Holocaust for åpen mikrofon. For åpen scene diskrimineres og forfølges minoriteter; noen ganger like til døden. I mer lukkede rom vokser fordommene som kan lede til den åpne scenen og de åpne mikrofonene.

Det er i disse gråsonene at slaget står – mot antisemittisme og ideologier og tankesett som ekskluderer og sprer hat.

Vi er ikke skånet. Livssynsgrupper, i vårt eget samfunn, på våre egne gater, føler seg stigmatisert, usikre, ja liketil redde.

Vi kan ikke ha det slik. Som samfunn må vi kjempe imot det.

Mennesker er ikke som bygninger. De kan ta sine valg. Men vi må gripes for å begripe.

Også det blir dette senterets utfordring.

Jeg ønsker alle som vil ha sitt virke her lykke til. Måtte Villa Grande og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling sette varige spor!

Takk for oppmerksomheten.

For mer informasjon om senteret.