Verden uten atomvåpen

De siste årene har det vært for lite oppmerksomhet rundt atomnedrustning, med unntak av enkelte ildsjelers innsats. Når regjeringens melding om nedrustning og ikke-spredning i dag behandles av Stortinget, ønsker vi å få et nytt fokus på atomvåpenproblematikken.

Atomnedrustningen på 1990-tallet har stanset opp i de senere år. Men arbeidet må føres videre, det er mye som kan gjøres og gevinsten vil være stor om vi lykkes. USAs nyvalgte president Barack Obama har programfestet en sterk vilje til å arbeide for atomnedrustning. Dette har vi merket oss som et positivt signal.

Først og fremst må USA og Russland gå i bresjen. Disse to landene har mer enn 95 prosent av verdens kjernefysiske arsenaler. Vi ønsker at de styrker sine tosidige nedrustningsavtaler. Den viktigste – Start-avtalen – løper snart ut. Den må gis nye ambisiøse mål.

Tillit må bygges mellom USA og Russland. Det er et underskudd på slik tillit i dag. Derfor er vi opptatt av at USAs rakettskjoldsplaner ikke skal provosere. Derfor ber vi Russland komme tilbake til Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE) som er så viktig for vår egen og Europas sikkerhet.

Kjernefysisk prøvestans er viktig i nedrustningsarbeidet. Vi oppfordrer USA, Kina og atommaktene utenfor Ikke-spredningsavtalen om å ratifisere Prøvestansavtalen slik at den kan tre i kraft.

Verden har store overskudd av spaltbart materiale både til våpenformål og fredelige formål. Forhandlinger for å forby produksjon av slikt materiale til våpenformål bør igangsettes umiddelbart.

Ikke-kjernevåpenstater kan også bidra konkret til atomnedrustning. Norge har i mange år finansiert opphugging av atomubåter i Russland, og vi støtter et pågående samarbeid mellom norske og britiske institusjoner om overvåking av atomnedrustning. Også britiske myndigheter har ønsket dette samarbeidet velkommen. Det er gledelig at norsk kompetanse kan brukes i en direkte nedrustningssammenheng.

Kjernefysisk nedrustning henger sammen med kjernefysisk ikke-spredning. Gitt den realpolitiske virkelighet i dagens verden, er det nær utenkelig med omfattende atomnedrustning uten at vi har vanntette ikke-spredningssystemer.

Vi må ikke undervurdere betydningen av at Iran, Nord-Korea eller andre stater ønsker seg atomvåpen eller de nødvendige forutsetninger for å fremstille slike våpen. Over 40 land har i dag nødvendig teknologi for å skaffe seg slike våpen, noen i løpet av kort tid, noen på lengre sikt. Faren for en dominoeffekt er reell. Iran og Nord-Korea må ikke få lov til å sette farlige presedenser. Flere land i Midtøsten har indikert interesse for å skaffe seg eller videreutvikle kjernefysisk teknologi. Det hersker uklarhet om Syrias intensjoner på dette området.

Utbygging av sivil kjernekraft inngår ikke i norsk energipolitikk. Antallet sivile kjernekraftverk i verden vil likevel øke betydelig i årene som kommer, uansett hva Norge mener. Spredningsutfordringen vi har i denne sammenheng er at produksjon av brensel til sivile kjernekraftreaktorer lett kan misbrukes til fremstilling av materiale til våpenformål.

Det er likevel unødvendig at alle land som utbygger sivil kjernekraft skal ha egen brenselsproduksjon. Det er fullt mulig å ha en internasjonal brenselsbank som kan levere brensel og ta ansvaret for tilbakeføring av brukt brensel. Norge støtter IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået) sitt arbeid på dette området fordi vi må gjøre alt vi kan for å bidra til ikke-spredning.

Jeg deler bekymringen for mulig kjernefysisk terrorisme. Strategien må være å sikre farlig spaltbart materiale maksimalt. Forslaget om en brenselsbank må sees i dette perspektivet. I tillegg drives mange sivile forskningsreaktorer i dag med høyanriket uran som er våpenanvendelig og som kan representere en fristelse for terrorister. Norge har bidratt til å igangsette en prosess for å erstatte høyanriket uran med lavanriket uran i slike reaktorer.

Norge er tradisjonelt en støttespiller for en FN-ledet verdensorden basert på samarbeid mellom statene. Dette gjelder også på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet. Vi arbeider for et effektivt fokus på disse spørsmålene i FNs generalforsamling. Det er også viktig at Sikkerhetsrådet er involvert i slike saker. IAEA, som er FNs vaktbikkje på ikke-spredningsområdet, må styrkes og gis tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre sine kontrolloppgaver på en betryggende måte.

Norge er aktiv i det store globale regimet for eksportkontroll av ulike typer våpen og teknologi. Vi er en profilert statspart til Ikke-spredningsavtalen og de andre konvensjonene som forbyr masseødeleggelsesvåpen.

Nato er en annen arena. Vi ønsker økt fokus i Nato om hvordan arsenalene av taktiske atomvåpen i Europa kan reduseres. Vi mener at atomvåpnenes plass i internasjonal politikk bør reduseres, og at Nato kan være en pådriver for dette. Vi arbeider aktivt i Nato for dette, i samarbeid med andre allierte.

I andre sammenhenger er det nordiske samarbeidet sentralt. Noen ganger allierer vi oss med EU. Eller med representanter for grupper som står for ulike perspektiver i nedrustningsarbeidet. I det såkalte syv-landsinitiativet (Storbritannia, Sør-Afrika, Indonesia, Australia, Chile og Romania i tillegg til Norge) har vi mobilisert blant annet Nato-land, en atomvåpenstat og alliansefrie land i et forsøk på å oppnå global enighet om hvordan atomvåpenspørsmålene bør håndteres.

I Norge er det en stor grad av tverrpolitisk enighet om atomvåpenspørsmålene. Dette gir oss tyngde og kraft på de internasjonale arenaer. De fleste av oss deler visjonen om en verden fri for kjernefysiske våpen. Jeg tror vi også deler målet om å oppnå økt sikkerhet for alle land på et lavere rustningsnivå enn tilfellet er i dag. Alle stater har rett til å ivareta sin sikkerhet. Men det er avgjørende at ivaretakelse av egen sikkerhet ikke skaper mindre sikkerhet for andre.