AUFs sommerleir på Utøya

Sjekkes mot framføringen.

Kjære AUFere!

Det er hyggelig å komme tilbake til Utøya – dette blir min tredje gang.

Dere er viktige! Dere viderefører det som alltid har vært sosialdemokratiets varemerke: Lokalt engasjement og internasjonal solidaritet går hånd i hånd.

Og, kjære dere, dere gjør at vi vinner valg!

Vi trenger dere nå mer enn noen gang.
Vi skal inn i den tøffeste valgkampen på lenge.
Vi vant valget i 2005 på verdier.
Vi taper valg på å ikke levere på løfter.
Vi vinner valg på det vi sier at vi skal gjøre.

Våre prioriteter:
For det første: Vinne våre egne. De som er på gjerdet. De som sitter i sofaen. Vi må fortelle folk at det ikke er uvesentlig om de stemmer, og på hvem.

For andre: Få frem forskjeller og ikke dukke unna verdiene våre. Fellesskap er moderne. Det er moderne, fremtidige verdier.

Derfor er valget til høsten så viktig.

Valget handler om vi skal overlate mer til det frie markedet eller om vi skal ha politisk styring.

Om vi skal satse på fellesskapet eller på skattelette og privatisering.
Om vi skal redusere eller øke forskjellene.
Om vi skal ha en aktiv næringspolitikk eller om staten skal selge ut nøkkelbedrifter.
Om vi skal styrke eller svekke arbeidstakernes rettigheter.
Valget handler om vi skal bruke de store pengene på rettferdighet og fellesskap eller på skattelette og privatisering.

FrP har gitt oss to klare valgløfter:

Det første fikk vi rett før sommeren. Da sa Siv Jensen i et intervju; ”Om Frp får styre, så blir det markedstenkning på alle nivåer”.

Det er et ærlig valg. Men vi skal vite hva konsekvensene av et slikt valg blir.

Det nye prinsipprogrammet gjentar med tydelighet at Frp er et liberalistisk parti: Statens rolle er i vårt idealsamfunn begrenset, sier partiet. De ønsker en helt annen samfunnsmodell enn oss og utfordrer selve grunnpilaren i vår velferdsstat: Det at vi tar ansvar sammen.

Vi møter, nå igjen, den kjente høyresiden som vil ha mindre stat og mindre offentlig ansvar. Og de forsøker å danne et bilde av at stat og offentlig ansvar hindrer privat frihet.

Jeg er grunnleggende uenig i den analysen.

Vi betaler skatt i dette landet for å finansiere fellesgoder.
Vi har en sterk offentlig sektor i dette landet for å sikre rettferdig tilgang til disse godene. Og dette er en samfunnsform som er bygget opp for å ta vare på vanlige folks interesser, opp mot finansmaktens og pengemaktens kontroll!

Derfor er det et sundt tegn når de rikeste i Norge nå kappes om å rope på FrP, fordi dette partiet ”samsvarer med deres verdier”.

Vår bevegelse har bygget opp denne samfunnsordenen. Vi skal på ingen måte ”unnskylde oss” for det. Vi skal stå oppreist i debatten – og, kjære dere, den debatten vinner vi!

Det andre klare valgløftet FrP har gitt, er at det blir skattelettelser.

FrPs finanspolitiske talsperson bekreftet for en uke siden at de skal gi skattelette på 50 milliarder de neste fire årene. Det er ikke et urealistisk tall, sa Ulf Leirstein i FrP til NRK.

Igjen: Det er et ærlig valg. Men vi vet hva det betyr: Mest til dem som har mest fra før, og noen hundrelapper til dem som tjener minst. Vi skal slutte å kalle det skattelettelser. Det er ikke det det er: Det er skatte- og velferdskutt.

50 milliarder er så mye at det kan være vanskelig å forestille seg hvor mye det er. Det er for eksempel:

9 ganger så mye penger som det Sylvia Brustad har i Nærings- og handelsdepartementet.
12 ganger så mye som det Erik Solheim har i Miljøverndepartementet.
1,5 ganger så mye som Anne-Grete Strøm-Erichsen bruker på Forsvaret.
Det er 70 % av alt det vi bruker på utdanning og forskning.
Det er 50 % av det Bjarne Håkon Hanssen har til rådighet i Helse- og omsorgsdepartementet.

Jeg har sittet i regjering nå i fire år. Hver eneste gang vi skal inn og flytte på penger, så er det krevende. Det er mange gode tiltak. Og det kan jeg si dere: Å bruke 50 milliarder på skattelettelser, kommer aldri til å være noe jeg kommer til å argumentere for.

Vi må bruke de store pengene på de store oppgavene:

På å skape arbeidsplasser.
På skole og utdanning.
På helse- og eldreomsorg.
På kultur og frivillighet.
Det som gir livene våre mening.

De som nå mobiliserer for alvor på høyresiden, er jo dem som ser at de tjener på det. Det er frustrerte Høyrevelgere som nå spør Per Kristian Foss om hvorfor de skal stemme Høyre i stedet for FrP.

Nå fokuserer de på et parti som er mest systematisk i det å svekke faglige rettigheter. Jeg er stolt over å ha LO på lag i samfunnsutviklingen.

Kjære venner,

Aldri før har vi i Norge hatt større individuelle muligheter: Muligheter til utdanning, opplevelser, selvrealisering.

Vår politikk må være at alle skal få del i disse mulighetene.

Men: Mens vi har store individuelle muligheter, står vi overfor store, kollektive risikoer. Fra global finanskrise og til narkoflom, klimaendringer, epidemier og internasjonal terrorisme.

Poenget med ”Thatcherismen” var at den hadde som prinsipp: Maksimal liberalistisk økonomisk politikk – men minimal fokus på sosial trygghet og beskyttelse som en buffer mot de kreftene den utløste.

Når Siv Jensen vil ha markedstenkning på alle nivåer – og når hun inviteres til det britiske Underhuset av Thatchers gamle løytnanter – og hylles som liberalismens nye fyrtårn, så ser vi den samme politiske – og for meg – moralske selvmotsigelsen mellom maksimal individuell frihet og minimal kollektiv sikkerhet.

Vårt svar, vår visjon – som vi må si til velgerne: Gå heller med oss i stedet for dem. Vi må ha fullt fokus på at hver og en av oss kan ta egne evner i bruk.

Og da mener jeg hver og en av oss, og ikke bare de få heldige. Samtidig som vi styrker, snarere enn å svekke, vår evne til kollektiv handling og evne til å dele risiko. – Som i stortingsmeldingen om forebygging til Knut Storberget.

Jeg vil si det så direkte: At uten sterk evne til felles satsing, så er vi sjanseløse. Vi er sjanseløse som samfunn. Og vi er sjanseløse som individer.

Mens nesten alle land i Europa sliter med store underskudd og store lån. Og neppe kommer man utenom å måtte øke skattene, så må vi være passe ”dumme” hvis vi nå skal kutte skatt, velferd og felles ansvar med flere titalls milliarder.

Perspektiver:

1940: ”Jeg trenger”.
1980: ”Jeg vil ha”.
Nå: ”Jeg kan”.

Jeg har snakket om individuelle muligheter: Vi kan. Hele sosialdemokratiets prosjekt er: Jeg kan, dersom vi kan. Fellesskapene er viktig for hver enkelt.

Også i utenrikspolitikken er det ikke noe som heter jeg kan. I utenrikspolitikken er det bare noe som heter vi kan.

Det moralske ansvaret. Verdikjeden i utenrikspolitikken. Forsvaret for norske grenser starter ikke ved grensen.

La meg ta noen eksempler:

Vi skal løfte frem dem som kjemper for grunnleggende menneskerettigheter.
De modige menneskene, som med livet som innsats snakker der andre tier, som er stemmer for de undertrykte og for de som forfølges.

Norge skal være en tydelig stemme. Gjennom de siste tiårene er det skjedd historiske løft for menneskerettighetene. De er i dag forankret i internasjonale avtaler som aldri før.

Men de brytes, i stor skala. Menneskeverdet krenkes. Mennesker tortureres og henrettes. Mennesker sulter og har ikke adgang til helsetjenester. Mennesker strever i ekstrem fattigdom.

Vi skal hjelpe, bruke vår stemme og være til stede når det gjelder.

Vi fikk erfare betydningen av begge deler under ”rasismekonferansen” i Genève tidligere i år. Noen mente at jeg skulle ha tidd, reist meg og gått da Irans president begynte å tale. Vi tok et annet valg. Vi ble – og vi tok til motmæle. Og sammen med andre land sørget vi for at teksten ble bra.

Ikke jeg, men vi.

Kjære venner,

Jeg kan love dere dette: Så lenge denne regjeringen har ansvaret, skal vi fortsette å ta til motmæle – og jobbe sammen med andre.

Vi vil ikke la dem tale uimotsagt. Vi skal møte ytringer med ytringsfrihetens styrke: Klar tale! Derfor skal vi igjen være tydelig overfor det som nå skjer i Iran. Vi har alle fulgt TV-bildene, modige mennesker som bruker twitter, mobiltelefoner, sosiale medier til å fortelle verden om det som skjer.

Derfor gir jeg følgende beskjed til iranske ledere: Vi fordømmer arrestasjonene av medlemmer av opposisjonen; journalister, menneskerettighetsforkjempere og fredelige demonstranter. Iranske myndigheter må umiddelbart stanse politiske arrestasjoner og løslate de som er urettmessig fengslet. Bruken av dødsstraff må stanse. Det iranske folket har krav på demokrati. Ordentlig demokrati.

Vi skal også bruke vår stemme i Midtøsten.

Okkupasjonen må stanse. Bosettingspolitikken må stoppe. Palestinerne må få sin egen stat.

Vi skal sette fokus på ”de glemte konfliktene”. En av dem er Vest-Sahara. Norge slutter opp om FNs innsats for å finne frem til en politisk løsning på situasjonen, som innebærer selvbestemmelsesrett for befolkningen i Vest-Sahara, i tråd med folkeretten og FNs resolusjoner. Vi støtter Generalsekretærens oppfordring til partene om direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser. Det internasjonale samfunn må nå stå samlet i sitt press på partene, for raskest mulig å nå en varig politisk løsning av konflikten.

Jeg vet at dere har et sterkt engasjement for situasjonen til den sahrawiske befolkningen. Det er en veldig vanskelig humanitær situasjon i flyktningleirene. Vi skal være med å bidra. Derfor har jeg i dag besluttet at Norge skal doble den humanitære støtten til den sahrawiske befolkningen.

Pengene skal gå til kontaktskapende virksomhet for sahrawiske familier som bor atskilt i Vest-Sahara og i flyktningleire i Algerie, og til forbedring av ernæringssituasjonen i flyktningleirene og til rydding av miner og andre udetonerte sprengladninger i Vest-Sahara.

Det siste er viktig. For vi skal fortsette å bruke vår stemme for at verden nå ruster ned – og ikke opp.

Før jul inviterte vi over 100 land til undertegning av konvensjonen som forbyr klaseammunisjon. Det var en seier. Noen trodde det ikke var mulig da vi satt oss dette målet i oktober 2005.

Men vi nådde målet. Det mennesker har skapt, kan mennesker gjøre om!

Nå skal vi sette oss nye mål. Vi skal ta tak i håndvåpen – og ikke minst skal vi løfte opp igjen 1980-tallets parole: Vi skal arbeide for en verden uten kjernevåpen. Dette vil også kreve en ”vi-tenkning”.

Vi skal ha fullt fokus på global helse, og vi skal være en stemme for at verden tar ansvar for klimaendringene. Vi leser sjeldnere om klimakrisen i overskriftene. Men saken blir ikke borte. Tvert i mot. Kloden blir varmere. Isen smelter raskere enn antatt. Oppvarmingen i de nordligste og sørligste delene av kloden er de sikreste tegnene på et klima i dramatisk endring.

Derfor må vi gå i front, for å redusere utslipp der ute og her hjemme. Vi må mobilisere to ressurser som er fornybare: Den politiske og den folkelige. En ny og omfattende, forpliktende klimaavtale må på plass. Utslippene må ned.

Vi har tre roller for Norge:

For det første: Vi må leve opp til vår forpliktelser.

For det andre: Vi må gjøre en ekstra innsats der vi kan gjøre en forskjell. For eksempel: CCS, tropisk regnskog, teknologioverføring for u-land.

For det tredje: Aktivt klimadiplomati.

Også når det gjelder utenrikspolitikken er FrP vår hovedmotstander. En FrP-regjering ville dramatisk endre norsk utenrikspolitikk. En FrP-regjering ville ikke bare kutte i den innsatsen Norge gjør for å bekjempe fattigdom og for bygge internasjonale institusjoner som handlekraftig kan møte internasjonale utfordringer; den ville redusere Norges innflytelse internasjonalt.

Det har vært noen grunnleggende hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. De har betydd at dersom det har vært regjeringsskifter, så har vi kunnet stole på at disse linjene ligger fast.

Med FrP ville det bli et brudd. Norge ville ikke være til å kjenne igjen.

Jeg tar FrP på alvor. Derfor sier jeg i fra.

FrP vil, for eksempel:
 
Svekke FN som global aktør. Siv Jensen har selv sagt at FN er en trussel mot verdensfreden. I tillegg kutter de kraftig i støtten til FN. I sitt alternative budsjett for 2009 ville de mer enn halvere norsk støtte til FN. Sitat: ”Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anerkjenner FNs helt sentrale rolle som arena og aktør i det internasjonale systemet, og støtter prinsippet om en FN-ledet verdensorden.”

FrP vil kutte kraftig i bistanden til de fattigste. Vi vet hvem som blant annet skal være med å betale for skattelettelsene FrP vil gi til de rikeste i Norge: Fattige mennesker.

FrP vil kutte bistanden til Afrika, Asia og Latin Amerika med 85 %.

Verden opplever nå tre kriser samtidig. Klimakrise, finanskrise og matvarekrise. De fattigste rammest hardest. Å kutte bistanden til de fattigste i dagens situasjon er ”trippel-usosialt”.

FrP har ”null tro” på menneskeskapte klimaendringer. FrP er mot Kyoto-avtalen og menneskeskapte klimaendringer; de to forutsetningene som må være tilstede for at land i det hele tatt kan være en del av diskusjonene opp mot klimatoppmøtet i København i desember, der målet er en sterk, internasjonal forpliktende avtale for reduksjon av utslipp. Med FrP i regjering vil Norge gå fra å være pådriver til ”sinker” i det internasjonale klimaarbeidet.

FrP vil undergrave tostatsløsning mellom Israel og palestinerne. FrP vil kutte bistanden til Midtøsten med 85 % og halvere støtten til FNs organisasjon for palestinske flyktninger. Som leder for giverlandsgruppen for palestinerne, er Norge med på å bygge det som må bli en palestinsk stat. Den jobben vi gjør verdsettes av alle parter, fordi det er en viktig parallell til arbeidet som gjøres for å få på plass en endelig tostatsløsning. Konsekvensen av FrPs kutt er undergraving av tostatsløsning.

FrP vil privatisere global helsesatsing. FrP vil redusere postene vi bruker til å støtte WHO og WHOs prosjekter med 75 % og 85 %. I sitt utenlandsbudsjett vil de bidra med 1 milliard til helse – men bare kanalisere penger via private stiftelser. Det skal de ha; de er gjenkjennelige.

FrP vil svekke de internasjonale finansinstitusjonene. FrP vil kutte støtten til multilaterale finansinstitusjoner med 83 %. De vil både kutte norske bidrag til Verdensbanken og støtte til regionale banker og fond. Disse finansinstitusjonene er avgjørende for å hjelpe de hardest rammede landene ut av finanskrisen. ”Alle” (det vil si G20-landene, finansministrene i utviklingsland, private finansinstitusjoner, forskere, og andre) understreker derfor viktigheten av at utviklingsbankene har tilstrekkelige ressurser nå, og er positive til å diskutere økte ressurser til bankene.

Tenk dere den dagen: Når Siv Jensen skal møte opp på kontoret til FNs generalsekretær og si at vi skal mer enn halvere den norske støtten til FN. Den dagen Per Sandberg sender brev til G20-landene med beskjed om at vi helst ser at de alle sammen nå reduserer støtten til de fattigste landene. De får klare seg selv.

Kjære AUFere, dere må være med på å sørge for at den dagen ikke kommer!

Vi kan oppsummere:

Vi vil et samfunn som er godt til både å skape og dele. Der vi tar vare på hverandre.
Vi har store utfordringer. Vi møter dem hjemme og ute. Vårt verdigrunnlag sier oss at slike utfordringer henger sammen.
Vi er en bevegelse som både har vilje, mot og evne til å gjøre en forskjell.
Vi er en del av en bevegelse som både kan vinne hjertene og hodene – og, kjære venner – som kan vinne valg!

Det er oppgaven vår de neste ukene.

Kjære AUFere, når jeg ser dere – så vet jeg at vi klarer det!