Visjon innen rekkevidde?

Da jeg var student på 80-tallet, var det en folkebevegelse mot atomvåpen i Vest-Europa og USA. Vi var redde for atomkrig mellom stormaktene USA og Sovjetunionen. I låten “Russians” fra 1985 synger Sting at ”there is no such thing as a winnable war, it’s a lie we don’t believe anymore”. Det var ikke lett å øyne håp for nedrustning. Så kom toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov i Reykjavik i 1986. Sammen definerte de visjonen om en verden uten kjernevåpen. Pessimisme ble snudd til forsiktig optimisme.

Noen få år senere var den kalde krigen over. Massemobiliseringen mot atomvåpen opphørte, frykten for atomkrigen avtok. Nye generasjoner rettet øynene mot nye saker som miljøvern, menneskerettigheter, fattigdom, globalisering, klimaendringer og internasjonal terrorisme.

Men kjernevåpnene forsvant ikke. Flere stater, og hvem vet grupper, har skaffet seg både teknologien og bomben, og andre er nær ved å gjøre det samme. Det som mobiliserte folkemengder for 25-30 år siden er like sant i dag: Kjernevåpen er vår største umiddelbare eksistensielle trussel. 

Nå kan vi stå ved en korsvei. For to uker siden ble Obama og Medvedev enige om å forhandle om nye reduksjoner i antallet strategiske raketter. I en tale i Praha 5. april la Obama frem en detaljert ambisjon for nedrustning og ikke-spredning.

”Trusselen om en kjernefysisk krig har blitt mindre, mens faren for et kjernefysisk angrep er blitt større”, sa Obama. Han henter frem visjonen fra 1986 om en verden fri for kjernevåpen. Målet blir kanskje ikke nådd i min levetid, sa Obama, men vi må sette oss målet for å få i gang prosessen.

Først må USA og Russland bli enige om nye reduksjoner. Sammen sitter de to landene på 95 prosent av alle verdens kjernevåpen. En avtale mellom dem kan bane vei for ytterligere avtaler om nye reduksjoner. En enighet mellom de to store vil svekke argumentene til dem som vil ruste opp.

Den nye given kan også avgjøre om vi lykkes med Tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen (NPT) i 2010. NPT-avtalen har i nærmere 40 år bidratt til å hindre en ukontrollert spredning av atomvåpen. Avtalen var et historisk kompromiss, der det store flertallet av land sa fra seg retten til atomvåpen, mot at de fikk tilgang til sivil kjernekraft og at atommaktene rustet ned. Med andre ord, nedrustning er helt nødvendig.

President Obama varsler nå amerikansk ratifisering av avtalen som forbyr prøvesprengninger av kjernevåpen – den såkalte Prøvestansavtalen. Ratifiserer USA, øker sjansene for at land som Kina, India og Pakistan følger etter. Vi må presse på for at det skjer.

Samtidig må vi arbeide for å hindre spredning. Det vil være et mareritt om kjernevåpen faller i hendene på terrorister. Det er videre et skritt i veldig gal retning om nye land konkluderer med at de må ha kjernevåpen for å føle seg sikre. Resultatet vil bli at alle blir mer usikre.

I dag er fokus mot Nord-Korea og Iran. Nord-Korea har kjernevåpen og vil vise at landet har raketteknologi som kan frakte dem over store avstander – ja, helt til vestkysten av USA. Tvilen som knytter seg til det iranske atomprogrammets ambisjon og formål må Iran nå selv rydde av veien. Begge land må forholde seg til internasjonale spilleregler. Det gjelder de krav FNs sikkerhetsråd og IAEA har stilt.

Norge har vært engasjert i nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet i lang tid og langs flere spor. Vi har bidratt til å holde det faglige og politiske arbeidet gående gjennom de siste årene med minimal bevegelse mellom atomvåpenstatene. En viktig ramme for vår innsats er ledelsen av 7-landsinitiativet, hvor bl.a. Storbritannia, Sør-Afrika og Indonesia deltar. Vi er også pådriver for større engasjement fra Natos side i nedrustningsspørsmål.

Nå kan dette og annet arbeid gi resultater. Da er det viktig at det sivile samfunn igjen engasjerer seg, inspirert av engasjementet for 20-30 år siden, men tilpasset vår egen tid. I 1985 sang Sting om at ”what might save us me and you is if the Russians love their children to”. Slik var avskrekkingens logikk på 80-tallet. Det er grunn til å tro at russerne elsker barna sine. Men det gjør vi andre også. Derfor har vi rett og ansvar til å arbeide for å nå visjonen om en verden uten kjernevåpen.