NOU 1994: 9

Om sikkerhet og forhold som har betydning for norsk hurtigbåtnæring

3.2 Historisk utvikling

Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) og Sandnæs Dampskibs-aktieselskab (SDA) fikk Norges første konsesjon på en hydrofoilrute mellom Stavanger og Bergen i 1959. Hydrofoil-ruten startet opp 15. juli 1960 da H/F

VINGTOR
ble satt i drift. Forventningene var store. I mange deler av landet ble det foreslått hydrofoilruter, fra Oslofjorden til Troms. Imidlertid var myndighetene restriktive med konsesjoner, og det ble satt sterke begrensninger for bruken av fartøyene.

De første hydrofoilbåtene som ble satt i drift i Norge var bygget i Italia. I perioden 1961–1971 ble det også produsert hydrofoilbåter på lisens i Norge. Hydrofoilkonseptet bygger på et en-skrogsfartøy påmontert

foiler
.
Foilene
løfter skroget ut av vannet når det drives fremover. Fartøyet skal således
flyte
på foilene under fart. Hydrofoilbåtene hadde imidlertid en del driftstekniske problemer, og de var dessuten lite økonomiske i drift.

Det har også vært prøvedrift med luftpute­fartøyer i Norge, men fartøyene og driften av dem var beheftet med store tekniske problemer. Dette førte til at luftputefartøy aldri ble noen suksess i Norge, og det er i dag ingen slike fartøy i drift i norske farvann.

I 70-årene startet flere verft bygging av hurtiggående passasjerbåter av forskjellige typer. Verkstedene utviklet sine egne spesialiteter både når det gjaldt typer og størrelser. I 1971 lanserte Westermoen Hydrofoil A/S en ny fartøystype, westamaranen som er en to-skrogs katamarantype. Med denne fartøystypen begynte en ny epoke i hurtigbåthistorien. Westamaranen passet norske rederier og operatører vesentlig bedre enn både hydrofoilbåter og luftputefartøyer. Den første generasjonen ­westamaraner var ikke så raske som hydrofoil­båtene, men passasjerkapasiteten var større, vedlikeholdet enklere og fartøyene kunne benytte eksisterende kaier uten modifikasjoner. Etterhvert har man fått en ny generasjon katamaraner, annengenerasjonsfartøy, med slanke, symmetriske skrog med hastigheter på 35-40 knop.

I løpet av de siste årene er det utviklet tredjegenerasjons katamaraner med hastigheter opptil 50-60 knop. Dette har vært mulig ved å kombinere en to-skrogs katamaran med luftputeteknologien. Denne koblingen kalles SES (Surface Effect Ships) teknologi, og det snakkes om SES fartøy eller luftputekatamaran.

I 1992 ble de første fartøyene som er basert på

Foilcat
-konseptet sjøsatt. Dette er to-skrogs katamaraner som er påmontert foiler, og er således en kombinasjon av katamaran­teknologien og hydrofoilteknologien. Det er store forventninger både til SES og Foilcat. Utvalget er kjent med at Sjøforsvaret har under anskaffelse 9 stk. mineryddingsfartøy av SES-type med en marsjfart på ca 22 knop. Fartøyene bygges ved Kværner Mandal.

Innføringen av hurtigbåten har revolusjonert passasjertransporten langs kysten. Hurtigbåtene har gjort det mulig å utvide det eksisterende rutetilbudet og samtidig korte betraktelig ned på reisetiden. Dette har vært med på å opprettholde bosettingsmønsteret i kyst-Norge.