Mot nord!

Norge i nord

Utfordring: Å gjøre historien, kulturen og folkene kjent med hverandre som utgangspunkt for nye handlinger i framtida.

Menneskene som vandret på Nordkalotten for 7 000 år siden må ha opplevd et mirakel. De gikk over fjellene, gjennom dalene og stanset ved den blå fjorden der fisken spratt og fuglene flakset. Det gikk ikke lenge før komsakulturens første mødre og fedre risset sine drømmer og håp inn i fjellet ved Altafjorden. Den store fisken og den feite reinen. Antakelig var det en kvinne som oppdaget at like mye som kjøttet kunne tørkes var det mulig rive ut innvollene, brette fisken ut på bergene og tørke den til mat med verdens først kjente konserveringsmetode.

Lite ante denne kvinne og hennes menn av fiskere, fangere og jegere at hun også hadde oppfunnet Norges lengst vedvarende eksportartikkel, den samfunnsøkonomisk mest lønnsomme eksportvare ved siden av gass, olje, seilingsinntekter fra Norges handelsflåte, også sammenlignet med andre varer og tjenester som i århundrenes løp ble solgt fra Norge. Og lite ante kvinnene og mennene at de hadde laget et produkt som i løpet av noen tusen år skulle bygge byer og gjøre Nordkalotten til et økonomisk og politisk spenningsfelt. Tørrfisken fikk noen varianter av boknafisk, lutefisk og saltfisk i århundrenes løp. Langt frem i moderne tid ble torsken til fileter og ferdigmat i frysebokser og ferskvaredisker. Men det var den tørkede torsk som bygde Norge. Med tørrfisk stablet i langskipene dro vikinger og håløyger ut i verden, dels for å herje og slåss, i noen tilfelle også for å drive handel.

På slutten av 900-tallet tok håløygen Ottar tjeneste hos kong Alfred av England som nedtegnet alt den langveisfarende høvdingen fortalte. Ottar fortalte han han bor lengst nord av alle nordmenn og at han har foretatt reiser til Bjarmeland, det vil si områdene rundt Kvitsjøen.» Her oppe, fortalte Ottar, møtte han bare fiskere, jegere og fuglefangere og alle var finner.» Samene var altså de første til å utnytte ressursene nordpå, men det er lite vi vet om småkårsfolket på den tid. Desto mer har vi fått historien om de gamle håløyghøvdinger som var de første til å skattlegge folket også i Finnmark.

Tørrfiskeksportøren

Den islandske ættesagaen Egils saga har pekt ut høvedsmannen Torolv Kveldulvsson som den første kjente eksportør av tørrfisk nordfra. Han sloss ved Kongens side da Harald Hårfagre samlet Norge og har trolig forsynt kongens hær med tørrfisk. I år 875 rustet Torolv ut store skip for å dra til Vågan i Lofoten- Han ville være nær det store eventyret der torsken ble døpt om til skrei, trolig etter det gamle uttrykket skrida som altså betyr å vandre. Sagaen forteller at Torolv lot «bera om bord skrei og huder og røyskattskinn» og lot skipet seile vestover til England ”for å kjøpa klede og andre ting som han trong om». Kjente håløyger som Tore Hund og Ottar fra Hålogaland seilte de samme rutene i 880-årene, antakelig med tørrfisk i lasten. Så vellykket var den handelen at Ottar gikk i tjeneste hos kongen som dermed fikk skrevet ned beretningene om landet som ligger i «nord-wegr».

Nordveien var på vei til å bli nordområdene på håløygenes tid Trolig lå tørrfisken i lasten da Leiv Eriksson kom ut av kurs på ferden til Grønland og endte opp i Amerika i det første året etter tusensårsskiftet.

Fiske og folk nordpå

I løpet av noen århundre har mange mennesker klort seg fast på den lange kysten som kom ut av historien som Norges land. Uten fisk i havet, heller ingen mennesker i fjorder, sund og fiskevær. Livsform, erfaring og kunnskap forenet seg med slit og selvberging inntil tørrfisken nordfra ble politikk og økonomi.

Olav Kyrre grunnla Bergen i 1070, og tørrfisken og dens budbringere fra det nordlige Norge må ta sin del av ansvaret for at byen ble et av de største handelssentre i Nord-Europa på den tid. Kong Håkon Håkonson ga bergenserne monopol på all handel med varer fra det nordlige landet. «Der var det snart mange rike menn som slo seg ned og kjøpmenn fra andre land seilte dit», skrev Snorre Sturlasson om Bergen. Mens Vågan i Lofoten var det naturlige senter for produksjon av fisk, var vågen i Bergen samlingspunkt for handelen mellom Norge og Europa.

Kapital og betalingsmiddel

I nesten 800 år var Bergen senter for handel med fisk fra Nord-Norge og varer som kom på kjøl fra Europa og andre fjerne land. Det kunne være luksusvarer som silke, krydder og håndverk som gikk i bytte for fisk. Senere kom også korn, trelast og tekstiler med i det store varebyttet. Det mektige Hansaforbundet bygde opp et nett av handelsstasjoner i Nord-Europa. Det varslet innledningen til varebytte i et stort frihandelsområde som også løftet nordlendingene inn i en tilværelse mellom handel og selvberging på de rike fiskeressursene nordpå.

Etter 1380, da nordmennene ble drevet inn i unionen med Danmark, fikk fisken enda større betydningen. Bergenserne og hanseaterne åpnet dørene til glimrende markeder ute i Europa, der byutviklingen skjøt fart og befolkningstallet økte. I 1520-årene kunne fiskerne nordpå få en tønne tysk rugmel for knapt to våger tørrfisk (en våg er vel 18 kilo). Tørrfisk var blitt kapital og betalingsmiddel i et varebytte som spente over hele spekteret, fra mat i bua til kjøpsskåler over tørrfiskbuntene, med andre ord i hele pendelen fra vugge til grav. Da Guri Nilsdatter fra Røst i 1635 ble anklaget for å ha «søkt seng med søskenbarnet sitt» måtte hun ut med en våg tørrfisk til lensmannen for hver uke hun satt i arresten. Og da Guri senere ble dømt til døden måtte hun betale fire våger til mestermannen for å bli halshogd.

Jektene til Bergen

Kirkens tukt ble til svøper da biskoper og prester tok kontroll med den meget lønnsomme jektefarten til Bergen. Før reformasjonen, da Norge tilhørte Paven i Rom, hadde kirkens menn sikret seg store jordeiendommer. Nå tok de grepet om tørrfiskhandelen også. Mange mente at kirkens menn var mer opptatt av tørrfisken enn av sjelene. Jektene hadde romantiske navn som «Den vandrende ørn» og ”De tvende Brødre». Skipperne førte skutene langs en led uten lys og merker og med tørrfiskstabler som ofte raget fem meter over dekket. Derfor var de ansette folk med navn som «Lars i Finnkjerka», «Peder Rafn under Tinden», «Daniel i Nykne» og «Jukum i Vålje». Presten Uckermann fikk klar beskjed om jekteskippernes plass på middelalderens norske kjendiskart, da en lofotværing ville komplimentere han med prekenen: ”Dokker e’for god til å vær prest. Dokker sku ha vorre skipper».

Maktsenter

I flere hundre år var Hansaforbundet et maktsenter i handelsbyen som vokste opp på tørrfisken nordfra. Hanseatene var praktiske folk som visste å organisere fisket nordpå og handelen i Europa. Velstand og folketallet økte, ikke bare i Finnmark, men i hele Nord-Norge. Mens folk i det sørlige Norge måtte ty til barkebrødet, ble store fiskevær skapt nordpå i hansatida.

Det fiskerike Nord-Norge var blitt spenningslandet, der mange land og folk kranglet om retten til å innkreve skatt av fiskerbondebefolkningen. En side av saken var at russerne ville ha retten til skattlegging helt ned til Lyngenfjorden. En annen sak var at også nordmenn krevde retten til å skattlegge russerne på Kola. Det førte til en konflikt som ble løst ved at både russere og nordmenn fikk rett til å inndrive skatter som ble betalt med tørrfisk. Og på toppen av dette: Også svenskene gjorde krav på retten til å skattlegge nordlendingene. Men det så folk mørkt på. Svenskene var ikke ansette, verken som fiskere eller fiskekjøpere og slett ikke som skatteoppkrevere.

Inn i unionen

Da den danske dronning Margrete I i 1363 giftet seg med kong Håkon VI, kom nordmennene intetanende med i Kalmarunionen som også omfattet Sverige, Island og Færøyene. Nordmennene fikk et forholdsvis tilpasset liv under danskekongene. Svenskene derimot ble urolige medspillere i Nordens første store unionsforsøk. Etter blodbadet i Stockholm i 1520, stakk svenskene ut sin egen kurs. Kalmarkrigen tidlig på 1600-tallet dreide seg om Sveriges vei til havet, men også om retten til å skattlegge befolkningen i det nordlige Norge.

Mot slutten av 1600-tallet gikk fiskeprisene ned, de tyske handelsfolkene fikk problemer med kornleveransene. Hansaforbundets storhetstid var over og bergenserne fikk grepet om handelen nordpå med plikt til å forsyne befolkningen nordpå med nødvendige forbruksvarer. Etter 1680 fikk bergenserne også ansvaret for administrasjon og forvaltning av Finnmarken amt.

Syt og klage

Bergensmonopolet varte til 1715 og virket aldri slik det var tenkt å være. Alle parter klaget. Fiskerbøndene følte seg lurt opp i stry og påsto at varene sørfra aldri kom fram. Monopolistene sørpå klaget over tap, økende gjeld og late fiskere. I de små stuene på kysten ble det magre kår. Men selv om det ble magre år for folk nordpå, var det ingen som omkom av sult. Fisken stod i fjordene og på kysten. Den ga blodfersk, næringsrik kost i grytene, på en tid da barkebrødet ble alminnelig i mange innlandsbygder. Folk livnærte seg på fisken og kunne samtidig selge varene sine i det som er blitt kalt en fiskerbonde-økonomi. Riktignok ble mange fiskerbønder nordpå skildret som late og udugelige og uten evne til å tenke på framtida. Men når alle fordommer er skrellet vekk, er det både historikere og økonomer som mener at den nordnorske fiskerbonden levde i harmoni med de gode dydene i all klassisk økonomi: Minst mulig innsats for mest mulig utbytte. Fisken kom jo heller ikke i kontortiden. Dessuten hadde fiskerbonden og hans hustru en åkerlapp som skulle pleies.

Bakveien

Mens bergenserne, senere også kongen i København, festet grepet om fiskehandelen nordpå, fant nordlendingene en bakvei ut av knipetakene sørfra. Allerede på 1500-tallet var russerne kommet til Finnmark og byttet «russemel» mot torsk og annen fisk. I andre halvdel av 1700-tallet vokste russehandelen til et omfang som vakte forferdelse i København, i Bergen og blant lokale handelsfolk i Nord-Norge.

Kystområdene ved Kvitsjøen var blitt kolonisert allerede på 1100-tallet av folk som ble kalt «pomorer». Det betyr «kystboer» eller «en som bor ved havet». Dermed fikk Bergens-handelen en konkurrent som i norsk historie har fått navnet Pomorhandelen. I ettertid er Pomorhandelen ikke bare blitt betegnelsen på et handelssamkvem. Den er blitt et kulturbegrep som fulgte nordmenn og russere fram til 1917. Da satte Bolsjevik-revolusjonen bom for slik privat handel.

Liberale ideer

Pomorhandelen hadde sine motstandere, rotfestet i de gamle privilegiene sørpå. Men de liberale vindene som feide over Europa i andre halvdel av 1700-tallet, fylte også seilene til Pomorhandelen. Russerne kom med mel og gryn, seilende på skuter som ble kalt lodjer. I lange tider var tørrfisk av torsk den viktigste handelsvare fra Nord-Norge. Senere fikk torsken følge av kveite og flyndre. Et viktig trekk ved Pomorhandelen var at den bare fant sted om sommeren på et tidspunkt da folk ikke produserte tørrfisk og da norske handelsmenn heller ikke kjøpte fisk. Handelen med russerne var derfor ingen konkurrent til de norske oppkjøperne.

Nå ble monompolet avviklet og frihandel innført. Pomorhandelen ble lovlig og tre kjøpsteder fikk i årene som fulgte plass nordpå. Det var Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794. Byene fikk havneområder med brygger bygd av rundtømmer og svære bryggedører åpne mot handelen og verden.

På 1800-tallet forandret Norge seg fra bondesamfunn til industrisamfunn. Nord-Norge hadde fått en ny generasjon kjøpmenn som åpnet dørene til Russland. De merket knapt at Norge skiftet eier, fra danskekongen til unionen med Sverige. Men ganske visst merket nordlendingene virkningene av Napoleonskrigene da britene i 1812 blokkerte kysten blant annet for å stanse tilførslene fra Arkhangelsk.

Livet i fiskeværene pendlet mellom rorbuene i Lofoten, innsiget av gytemoden torsk og det periodiske vårtorskefisket i Finnmark. Pomorhandelen lot seg ikke stanse. Nordlendingene var opptatt av handel og makketid. Det siste var de seks ukene fra 10. juli til 20. august da nordlendingene kunne handle fritt med russerne. I 1830 kom en ny handelslov som utvidet handelen. Senere ble russehandelen frigitt også for den nordnorske almuen. Liberalisme og handel hadde rykket landsdelen løs fra de gamle tvangsbåndene til København og Bergen.

Slaget i Trollfjorden

Mens Norge mot slutten av 1800-tallet ble preget av en voksende nasjonalfølelse og tanken om løsrivelse fra Sverige, var fiskerbøndene nordpå opptatt av de nye utfordringer på havet og i fiskeværene. Fremmede fiskedampskip var blitt konkurrenter i Lofoten og på andre rike fiskefelter, der snøre, line og garn ble brukt som redskaper i små båter. En marsdag i 1890 ble Trollfjordslaget utkjempet i den to kilometer lange fjordarmen og med hundre meters bredde fra Raftsundet inn i Austvågøy med fjellvegger så rake at de sperrer store deler av himmelen.

Mens gyteferdig skrei sprellet i fjorden styrte lofotfiskere i fembøringer og ottringer mot fire fremmede fiskedampskip som hadde sperret den trange fjorden med nøtene. Det ble et slag som ga gjenlyd i historien. Kaskader av årer, klepper og bannskap haglet over folkene om bord i notskipene To nye trender kom ut av Trollfjordslaget. Det ene var en av verdens strengeste lover for fisket på Lofothavet. Det andre var splittelsen som gjennom mange år skulle skille vestlendinger og nordlendinger og dele fiskerinæringen i en evigvarende konflikt mellom havfiske og kystfiske.

Radikal almue

Ved slutten av 1800-tallet kom nye hissige følelser i kok i kampen om makt over fisket, marked og ikke minst prisene. De nye stemningene i fiskeværene nordpå kom særlig opp i kjølvannet av Alfred Eriksens politiske reisning. Den første til et valgskred til fordel for Arbeiderpartiet. De første representanter fra Det norske Arbeiderparti som ble valgt inn på Stortinget ble stemt inn av fiskeribefolkningen i Troms ved valget i 1903.

Eriksen var kommet til Karlsøy i Troms som nyutnevnt sokneprest i 1891. Han gjorde straks noen observasjoner som ikke var helt vanlig for en Herrens tjener på den tid. Han så nemlig klart at frihandelen med fiskevarer ikke gavnet en befolkning som fortsatt levde i fattigdom og med stor gjeld til handelsmannen. Sirup, stump, smør og fiskeredskaper veide tungt i regnskapene når fiskerne skulle gjøre opp for fangsten i bokføringen til handelsmannen som hersket suverent over prisene på fisken de leverte til han.

Eriksen råket opp i mange konflikter med sitt politiske skaperverk den første tida etter århundreskiftet. Han startet en avis, bladet Nordlys i Tromsø og stiftet et politisk parti, Troms amts Arbejderparti med et radikalt politisk program. Blant mange bitre oppgjør som presten fikk ansvaret for, var også tildragelsen i Mehamn i Finnmark i 1903. Da gikk rasende fiskere til angrep på Svend Foyns hvalfangststasjon og raserte fabrikken fullstendig.Fiskerne mente at når hvalen var ved kysten, holdt selen seg borte. Da var det også godt fiske i motsetning til de perioder da selen veltet inn i til kysten i svære stimer og gjord havet rent for fisk. Hvalen var en god venn som drev fisken inn til kysten, mente fiskerne.

Presten fikk ingen lang levetid som politiker. I 1911 ble Alfred Eriksen ekskludert av partiet, dels fordi han kolliderte med nye, radikale strømninger i partiet, men også fordi han ville stille en egen liste for riksmålsforbundet til stortingsvalget.

Men Alfred Eriksens politiske misjon nordpå satte fotefar inn i det 20.århundre. Det ble en sosial og politisk reisning i Nord-Norge kort tid etter den nasjonale frigjøringen som skilte Norge fra Sverige i 1905.

Sterke brytninger

Historien om Nord-Norge i det 20 århundre er beretningen om sterke politiske brytninger, frigjøring fra gammel mistenksomhet og undertrykking og kamp for gjenreising og nye sosiale og økonomiske vilkår for befolkningen. Det er en historie om begivenheter som også kastet Nord-Norge inn i krigshandlinger og den skjebne som rammet Nord-Troms og Finnmark. Der etterlot de tyske okkupasjonsstyrkene nedbrente byer og bygder da de trakk seg tilbake i 1944 og en befolkning som ble drevet ut av hjemmene i sluttfasen av Den andre verdenskrig.

Det nye århundre startet med mange nye løfter for det frigjorte Norge. Men den gamle mistenksomheten som hadde fulgt befolkningen gjennom århundrene, fortsatte også etter 1905. Befolkningen i Russlands nærhet kunne mistenkes for å utvikle unasjonale følelser, het det i de politiske rapportene nordfra. Dessuten var landsdelen til dels bebodd av etniske minoriteter, for det første den samiske urbefolkning og for det andre innvandrende småbrukere fra Finland.

Mens samene ble utsatt for en hard fornorskningspolitikk, slapp fiskerne lettere fra den kollektive mistenksomheten mot folk i de fjerne grensetraktene nordpå. Regjeringen valgte

å utvide den norske fiskerigrensen fra tre til fire nautiske mil, stikk i strid med alle advarsler fra Storbritannia som skulle være Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste. Men fiskerne skulle få noe annet å tenke på enn revolusjonære drømmer.

For samene ble fornorskningslinjen ført inn i skolestuene og bredte seg til språk, kultur og til hjemmene. I 1862 hadde samene i Kvænangen kommune i Nord-Troms skrevet et bønneskriv til kongen. De ba om at han ville beskytte «os som er landets Urbeboere mod vore Undertrykkere, saa at vi kan faa beholde vore brug og rættigheder i fred».Da sosialantropologen Ivar Bjørklund kom til Kvænangen i begynnelsen av 1980-årene gjorde han noen observasjoner som ble til en annen bygdebok enn den kommunen ba han om å skrive. Bjørklund fant et folk uten fortid. Århundrers fornorskningspolitikk hadde satt sine spor. Generasjoner av kommunens samiske og kvænske befolkning måtte forsøke å bli kvitt både morsmålet og kulturen.

Gode allierte

Samenes og kvænenes kamp for sosial og økonomisk frigjøring har hatt to gode alllierte i historien. Den ene er den åndelige vekkelsen som ble brakt på menneskeføtter over hele Nordkalotten i etterkant av Lars Levi Læstadius, den svenske vekkelsespredikant og vitenskapsmann Læstadianismen ble den lengste og sterkeste åndelige vekkelsen på Nordkalotten. Samtidig med Marcus Thrane i 1850-årene, men lenge før den organiserte arbeiderbevegelsen kom, ble læstadianismen også en politisk reisning mot utbytting og fornorskning.

I det tyvende århundre fikk også arbeiderbevegelsens gjennombrudd betydning for befolkningen i de samiske og kvænske bygdene. Det skjedde i de økonomiske nedgangstidene i 1930-årene da nye organisasjonsformer kunne forme befolkningens ønsker og krav. Lokale fiskarlag, arbeiderlag og åndelige samlinger ble frontlinjer i kampen for de samiske interesser helt fram til de sterke politiske brytninger som kom fram i Norge i 1980-årene og senere.

Sterke drivkrefter

Russehandelen fortsatte fram til 1917. Folk i Nord-Norge forsøkte å få den i gang igjen, men den russiske revolusjon hadde satt bom for all privat handel. Det var Sovjetunionen som vokste fram bak de stengte grenser og gjorde slutt på en gammel kultur som hadde forenet nordlendinger og russere i 300 år. De stengte grenser kastet mange nordnorske fiskevær ut i en økonomisk krise. Det skjedde på et tidspunkt da kjøpmennene fortsatt satt med det mektigste av alle redskaper, nemlig retten til å fastsette prisene på fisk.

Makta skifter eier

I det 20.århundre er det en rekke historiske begivenheter som har ført til store endringer i Nord-Norge. Vi skal ta for oss noen av dem.

Råfiskloven ble vedtatt av Stortinget i 1937 etter en lang politisk prosess. Den ga fiskerne og deres organisasjoner retten til å bestemme prisen på råfisk.Prisene ble tatt ut av hendene på væreiere og hanelsmenn, makta havnet på båtdekket og i fiskerorganisasjonene. Råfiskloven kom samtidig med Nygaardsvold-regjeringens flåteprogram for fiskerne og de tiltak i landbruket som i 1930-årene fikk stor betydning for nydyrkningen i Nord-Norge.

Norsk land i nord

I 1925 ble Svalbard lagt under det norske kongeriket som en del av oppgjøret etter Den første verdenskrig. Svalbard ut til hav territoriet ble norsk med noen begrensninger i norsk suverenitet på øygruppen som gjelder den dag i dag. Det ene var at Svalbard skulle ha en avmilitarisert stilling, det vil si at det ikke skulle være militære anlegg på øygruppen. Dessuten skulle øygruppen være åpen for visse typer økonomisk aktivitet på like vilkår for selskaper og borgere fra de land som underskrev Paris-avtalen.I Svalbard-traktaten ble Norge pålagt å opprette en bergverksordning som stiller alle likt når det gjelder skatter, avgifter og lønnsvilkår på øygruppen.

Hjem, kjære hjem

Etter annen verdenskrig er gjenreisingen av det avsvidde landet i Nord-Troms og Finnmark en begivenhet av historisk betydning. Myndighetene hadde håpet å kunne planlegge gjenoppbyggingen i nord. Men straks krigen var slutt stormet folk nordover til de gamle boplassene og bygdene. De startet gjenoppbyggingen med bare nevene og smelte opp hus og uthus i forakt for arkitekter og offentlige planleggere som gjerne ville være med og bestemme. Gjenreisingen kom i gang med offentlige låneordninger og kreditter etter den keynianske økonomimodellen som kom med Nygaardsvold-regjeringen etter maktovertakelsen i 1935. Det varslet også innledningen til et betydelig statlig engasjement i industrireisningen i Nord-Norge.

Folkerett for havet.

I 1970-årene seilte en ny og meget effektiv generasjon utenlandske trålere inn i norske farvann og startet et internasjonalt fiske som truet fiskebestandene og det norske kystfisket. Det førte til en internasjonal prosess som endret den gamle tankegangen om havenes frihet. I stedet åpnet folkeretten for økonomiske soner ut til 200 nautiske mil av grunnlinjene med enerett for kyststater som Norge til ressursene i hav og havbunn. Det var en reform av internasjonalt format med stor betydning for kystens folk. Havrettsminister Jens Evensen hadde brakt Norge i førersetet for de politiske prosessene på FNs havrettskonferanser, der et flertall av nasjoner vile stanse den internasjonale rovdriften på fiskebestandene. Det førte til at Norge og Sovjetunionen nesten samtidig innledet et samarbeid om forskning og felles kvotefastsettelse for de fiskebestander som vandrer i norsk og russisk sone. Midt i den kalde krigen lærte russere og nordmenn å samarbeide på et begrenset område. Det skulle få stor betydning for forvaltningen av fiskebestandene i nord.

Samisk opprør

I begynnelsen av 1980-årene startet det opprøret som også styrket det samiske samfunnet og førte urbefolkningen inn i omfattende frigjøringsprosess fra storsamfunnet. I 1981 måtte store politistyrker fjerne demonstranter som hadde lenket seg fast i Stilla i protest mot utbyggingen av Altaelva. Kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget var en gigantsk konfrontasjon både om natur og samiske rettigheter, og den førte til en omfattende mobilisering på venstresiden i det norske samfunnet. Resultatet var innledningen til en ny erkjennelse fra det norske samfunnet. Det førte til opprettelsen av Sametinget i 1989 og til et omfattende utredningsarbeid om urbefolkningens rettigheter.

Grensene åpnes

Hvor kom den kalde krigen fra og hvor ble den av? Mange mennesker stilte dette spørsmål i 1990-årene. Berlin–murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991 utløste enorme forandringer mellom nasjonene i nord og rev folk ut av gamle, tilgrodde holdninger. En ting var de politiske og militære motsetningene som sprang ut av Den andre verdenskrig og gjorde nordområdene til et av verdens store militære operasjonsområder. I løpet av få år ble alt snudd på hodet. Nye samarbeidsformer kom på plass i et område som gjennom mer enn 70 år hadde vært stoppet til av militære trusler og supermaktpolitikk.

En forklaring på de raske omskiftelser i Norges nærområder kan være Mikhail Gorbatsjovs tale i Murmansk i 1987. I god tid før noen andre hadde tenkt liknende tanker manet Sovjetunionens president og partisjef til samarbeid mellom nasjonene i nordområdene. Samtidig påla han sine egne admiraler og generaler å vise måtehold.

Det var også en annen viktig grunn til Gorbatsjovs utspill. Sovjetunionens siste president så utfordringene. Han kjente historien: Noen hundre års samarbeid som hadde bidratt til handel og kultur mellom folkene, men som lå tilfrosset mellom de stengte grenser under den kalde krigen. I de nordiske land var det mange som tolket Gorbatsjovs tale som en anmodning om hjelp til å løfte det sovjetiske samfunn ut av klørne til den kommunistiske planøkonomien og rive løs nye krefter i omformingen av Sovjetunionen.

Barentsregionen

I 1993 åpnet utenriksminister Thorvald Stoltenberg Barents-regionen. Det er en av de begivenheter som har endret Nord-Norge. De politiske forutsetningene var håpet om en politisk og militær avspenning og målet et kulturelt og økonomisk samarbeid mellom landene på Nordkalotten.

Ti år etter starten er Barentsregionen fortsatt preget av de enorme sosiale og økonomiske forskjellene mellom befolkningen i Nordvestrussland og borgerne av de nordiske land. De folkelige forbindelsene er frodige og preget av vilje til samliv og nær kontakt. Erfaringene viser at kultur kan være et redskap i internasjonal politikk. I mange tilfelle er kulturutveksling også en problemknuser for kontakt mellom nasjoner med forskjellige samfunnssystemer som vi ser i denne regionen.

Men det fleste erfaringene fra næringspolitisk og økonomisk samkvem mellom Norge og Russland er ennå uforløste og preget av forventninger til framtida. Nordvest-Russland vil bli en enorm utfordring til Nord-Norge når russerne får en gangbar valuta og et troverdig lønns-og pensjonsystem som øker kjøpekraften til vanlige folk. I mellomtida må vi innse at svensker og finner er mer opptatt av Østersjø-regionen enn av nordområdene.

Politisk interessant

Det er spesielle grunner til det. Med St. Petersburg som et russisk økonomisk senter i forhold til Tyskland ble både finner, svensker, i noen grad også danskene trukket inn i de politiske prosessene som skjedde ved Østersjøen etter 1991. EU kom også tungt inn i områdene rundt Østersjøen som ble en del av unionens nordiske dimensjon. Sovjetunionens oppløsning med frigjøringen i de tre baltiske land økte den politiske spenningen i 1990-årene. NATO og EU ble redskaper som brøt ned de gamle grenser mellom øst og vest. Utvilsomt ble Østersjøregionen et spennende og interessant område både i økonomisk og utenrikspolitisk forstand.

Ringen sluttet

Ved inngangen til det nye århundre er ringene sluttet i historien om Norge og nordområdene. Grensene er åpne til de gamle handelsforbindelsene i Russland. Ressursene i nord er etterspurt og utvides fra fisk og fangst til gass, olje med de nordlige havområdene som transportarena for verdens økende energibehov. Samarbeidet om fisk mellom nordmenn og russere har skapt et av de sikreste forvaltningssystemer i verdens hav. Slik Russland i historien la mange premisser for utviklingen av Nord-Norge, kan historien gjenta seg i moderne kledning innen kort tid. Spørsmålet er hvilke prioriteringer som kommer ut av historien: Nordområdene som et sikkerhetspolitisk viktig område med militære prioriteringer eller den annen mulighet: Et nordområde der økonomiske interesser overtar med utvinning av olje og gass på russisk sokkel? Muligens er svaret begge deler. Også i framtida vil nordområdene bli preget både av økonomisk og militær aktivitet.

Med den militære kapasitet som Russland og USA har og fortsatt har i nord og de konflikter som kunne oppstå er nordområdene unik, sammenlignet med andre og mer urolige områder av verden. De gamle politiske mål om ro, stabilitet og militær tilbakeholdenhet har utvilsomt bidratt til å gjøre nordområdene til en suksess som konfliktløser. Det blir en utfordring for Norge å føre den tradisjonen videre.

To ganger sa Norge nei til medlemskap i EF og EU. I 1972 gikk fiskerbefolkningen mot medlemskap som følge av misnøye med markedsordningen for fisk. I 1994 gikk flertallet av kystens velgere i mot medlemskap i EU også av hensyn til fiskerinæringen. En norsk-russisk fiskeriforvaltning innenfor en folkerett med 200 nautiske mil var vanskelig å forene med en fiskerikompetanse som skulle overføres til EU-Kommisjonen.

Mellom Russland og Europa

Norge ligger mellom de politiske drivkreftene som kommer opp både i Russland og i Den europeiske union. Enten Norge blir medlem av EU eller står utenfor vil den økonomiske og politiske utviklingen i et samlet Europa prege norsk samfunnsliv. Som historien viser: I nord har Norge ansvaret for betydelige ressurser og et miljø med avgjørende innflytelse på klodens klima. I sør har har Norge en politisk og økonomisk tilhørighet til markeder som fortsatt er en premissgiver for Nord-Norge.

Slik har situasjonen vært i noen tusen år og slik vil utviklingen arte seg med moderne teknologi, nye samarbeidsformer og innslag av internasjonal kapital og globalt eierskap. I det perspektivet vil nordområdene omfatte et mangfold av problemstillinger for Norge. Her ligger kilder til norsk utenrikspolitikk og til norsk innenrikspolitikk i distriktene, her er utgangspunktet for norsk miljøpolitikk og inngangen til det svære ressursområdet i Arktis. Her går økonomi og militærpolitikk side om side. Her ligger også en kilde til fredelig samarbeid mellom nasjoner om tilstanden på verdens topp.

Inn i Arktis

Utfordring: Arena for samarbeid, miljø, klima og utveksling av kunnskap.

I begynnelsen av 1300-tallet lot Haakon V Magnusson bygge Vardøhus festning.Kongen ville demme opp for den russiske dominansen i et område der russere, nordmenn, dansker, siden også svensker kranglet om retten til å skattlegge befolkningen. Skatt og verdier ble motivene for det første uttrykk for en sikkerhetspolitisk tankegang i nordområdene.

Det kunne fortsatt slik videre i historien: En interessekonflikt om fisk mellom store økonomiske makter i et område med uklare grenser. Men i begynnelsen av 1500-tallet ble de sikkerhetspolitiske overtonene enda tydeligere. Det skyldtes en utvikling som fortsatte videre inn i Arktis.

Spania og Portugal, de nye stormakter på havet, hadde stengt de sørlige seilingsruter til Det fjerne Østen for de nye kolonimakter i Europa. Kamelen og andre landverts transportmidler hadde veket for en ny generasjon store seilskip. Briter og nederlendere begynte å se seg om etter en transportvei gjennom det isbelagte havet på klodens topp.

Drømmen om Nordostpassasjen

Drømmen om Nordostpassasjen omfatter både Norskehavet og Polhavet. Den ga også havområdet mellom Russland og Norge en spesiell betydning ut over det mellomfolkelige nappetaket om fiskerbøndene og skatten. I 1594 kom mannen som skulle gi havets dets navn på den lange ferden nordover. Som Henry Hudson og Hugh Willoughby før han ville også Willem Barents finne veien til en nordlig sjørute. Han kom til Novaja Zemlja i første omgang. Året etter måtte Barents og hans folk snu ved Vaigatsjstredet. Ismassene hadde stengt for den videre ferden nordover. I 1596 kom Barents og hans menn til Bjørnøya, siden til Spitsbergen. Derfra satte hollenderen av sted til Novaja Zemlja. Men skuta frøst fast i isen og Barents og hans ekspedisjon ble tvunget til å overvintre i isødet. Den 15. juni 1597 dro karene av sted i en robåt. Barents og to andre av hans menn omkom på turen, mens 12 andre senere ble plukket opp av en annen nederlandsk ekspedisjon.

Bragdene

Elling Carlsen var en vidtfarende ishavsskipper fra Tromsø som i 1871 fant vinterleiren til Willem Barents og som kunne berette om tragedien på Novaja Zemljas nordlige spiss, blant annet med en rekke gjenstander til det nederlandske riksmusset i Amsterdam.

Tragedien skremte ikke Peter den store fra å utforske de nordlige områder av verden. Han sendte dansken Vitus Bering nordover langs den russisk kysten for å finne åpningen til Det fjerne Østen. Men menneskehetens gamle drøm om en nordlig sjørute ble ikke til virkelighet før på slutten av 1800-tallet. Da seilte den svensk-finske forskeren Adolf Erik Nordenskjøld fra Vardø med dampskipet «Vega». I september 1878 ble «Vega» stoppet av isen bare 110 nautiske mil fra Beringstredet. Først 18. juli 1879 kom «Vega»klar av isen. Skuta kunne fortsette og nådde to dager senere fram til Beringstredet.

Utforskeren

Lengst av alle kom Fridtjof Nansen på ferden inn i Arktis. 24. juni 1893 forlot ekspedisjonen Oslo med «Fram» og Otto Sverdrup som kaptein. De seilte ut fra Vardø og fulgte sibirkysten østover inntil skuta frøs fast i isen og begynte den årelange driften mot nordvest over Polhavet. 14. mars 1895 forlot Nansen og løytnant Hjalmar Johansen «Fram»for å nå Nordpolen på ski og med hundesleder. 7. april nådde de 86 grader 4 minutter nordlig bredde, lengre nord enn noen tidligere ekspedisjon.

Ferden tilbake ble dramatisk. Nansen og Johansen var flere ganger i livsfare. Men de holdt masken og humøret med den nødvendige porsjon av disiplin og selvbeherskelse. Roland Huntford skriver i sin Nansen-biografi at Nansen og Johansen hadde delt sovepose i tre kvart år da de bestemte seg for å si du til hverandre. 6. august kom de til Franz Josefs land hvor de overvintret til året etter. Nyttårsaften foretok de den første kroppsvask siden karene forlot «Fram» med en kopp vann og en utgått underbukse som svamp og hånduk. I 1896 ble de forenet med en annen ekspedisjon som tok de to polfarere med til Vardø. En måned senere ble Nansen og Johansen gjenforenet med «Fram»i Skjervøy.

Nansen og Johansen kom langt nord, men ikke langt nok. De vitenskapelige observasjonene kunne så avgjort måle seg med de fysiske prestasjonene. Nansen skrev seks bind om ferden over Polhavet og la grunnen til den moderne naturvitenskap i Arktis og det som siden også ble moderne norsk havforskning innenfor oseanografien. Da Roald Amundsen i 1926 fløy over Nordpolen med luftskipet «Norge», var det et antiklimaks. Nordpolen var nådd fra luften med en opplevelse som strakte seg så langt øyet rakk over det enorme isødet, der alle kompasspiler pekte mot sør.’

Nordvestpassasjen

17. juni 1903 forlot det lille nøtteskallet «Gjøa» Oslo med et mannskap som besto av den danske marineløytnant Godfred Hansen og nordmennene Helmer Hansen, Adolf Lindstrøm, Anton Lund, Peder Ristvedt og Gustav Wiik. Sjefen var Roald Amundsen som hadde to mål i sikte: Det ene å finne den magnetiske Nordpol og det andre å seile gjennom Nordvestpassasjen.

«Gjøa» seilte langs vestkysten av Grønland via Baffin Bay, Lancaster Sound til King William Land, som Amundsen kalte «Gjøahavn». Der tilbrakte ekspedisjonen to vintre med å kalkulere den nøyaktige posisjonen til den magnetiske nordpol som sist var lokalisert av briten Sir James Ross i 1831. Men ekspdisjonen besto av mannfolk som ifølge Amundsen-biografen Tor Bomann-Larsen var meget opptatt av de unge eskimokonene. Forfatteren antyder at Amundsen skal ha flere etterkommere i «Gjøahavn»før de sommeren 1905 klarte å rive seg løs for å avslutte ferden gjennom Nordvestpassasjen.

Fire stikkord beskriver Roald Amundsens bedrifter. Det er Nordvestpassasjen med «Gjøa», Sydpolen med «Maud», sleder og hunder i 1912, den besværlige reisen med «Maud» som andre skute gjennom Nordostpassasjen i 1920-årene og siden også forsøkene på å nå Nordpolen.Det skjedde først med «Maud» som frøs fast i isen, siden med de to Dornier-maskinene som ble ført av Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson. Først da Amundsen i 1926 gjorde et nytt forsøk med det styrbare luftskipet «Norge» lyktes det å plante en flaggborg på Nordpolen.

Nansen og Amundsen er to navn som er hamret inn i norsk polarhistorie, også som to forskjellige personligheter. Nansen, 17 år eldre enn sin landsmann og kollega, var vitenskapsmann, eventyrer, humanist, diplomat og samfunnsmenneske. Amundsen var eventyreren som søkte bragdene framfor fordypningene. – «Det begynte så lovende med vannprøver og magnetiske observasjoner; det endte i mer og mer utvendig akrobatikk, mindre og mindre fordypelse, «skriver Bomann-Larsen i portrettet av Norges store polarhelt.

I 1928 var det Nansen som holdt minnetalen i radio etter at Amundsen var forsvunnet da han forsøkte å unnsette den italienske general Umberto Nobile med flybåten «Latham». Mens Nobiles luftsskip «Italia» ble funnet av en svensk ekspedisjon, endte Amundsen sitt liv i en redningsaksjon med mange ukjente sider som ennå ikke er avdekket. «Da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans gjerning lå,» sa Nansen.

Teknologiens arena

Fridtjof Nansen endte sitt liv i 1930 og avsluttet en epoke av polarforskningens historie som ble videreført da Norsk Polarinstitutt ble etablert i 1948. I etterkrigstiden har Arktis blitt arena for den mest moderne teknologi som kan oppvises.Amundsen og Nansens ekspedisjoner ble for det meste finansiert med private midler og sponsorvirksomhet. Nå er Arktis-forskningen blitt en kostnadskrevende oppgave som videreføres av suverende stater. Allerede i 1938 hadde russerne flytende isøyer som drev over Polhavet fram til Grønlands kyst. Etter krigen staset russerne på flere generasjoner isbrytere som holdt de arktiske ferdselsveier åpne fram til de russiske nordområdene opp til Beringstredet. Det store teknologiske gjennombruddet er kommet i perioden etter andre verdenskrig med utviklingen av atomubåten.

1958 er et merkeår i så måte. Da dukket den amerikanske atomubåten «Skate»opp i nærheten av Nordpolen. Samme år seilte atomubåten «Nautilus» gjennom Beringstredet opp til Nordpolen.Hva de russiske ubåtene har foretatt seg i Polhavet er mindre kjent. Barentshavet er et grunt hav ved inngangen til russernes store flåtebase på Kola. Det ble etterhvert gjenstand for en betydelig overvåking som både fra russisk og vestlig side lett kunne oppsore ubåtvirksomhet. Derfor ble mye av den militære aktiviteten flyttet inn i Polhavet. Det isbelagte Arktis ble et konfrontasjonsområde for en høyt avansert ubåt- og navigasjonsteknologi, men også med vidtfarende våpensystemer, blant annet langtrekkende missiler som kan avfyres fra neddykkede posisjoner.

En suksess

Store konsentrasjoner av våpensystemer og militære interesser har preget de norske nærområdene i nord. Likevel lyktes det å bevare den politiske avspenningen i området. Under den kalde krigen var norsk sikkerhetspolitikk preget av atomfrihet på norsk jord og tilbakeholdenhet for allierte øvelser fra Lyngenfjord og nordover. Svalbards avmilitariserte status har også bidratt til avspenning i et høymilitarisert havområde. Sammenlignet med væpnede konflikter og terrorhandlinger i andre deler av verden har nordområdene vært en suksess for alle randstater i Arktis, målt i evne til tilbakeholdenhet og konfliktløsning.

Ved inngangen til det nye århundre øker den internasjonale interessen for Arktis og de arktiske sokkelområder opp til Nordpolen. Militær teknologi tas i bruk også til sivile formål, og mange land gjør krav på rettigheter til sokkelen, blant dem er Russland og Danmark- Grønland. Det blir økt virksomhet i det mest sårbare havområde i verden. Olje-og gass-utvinning kommer i et område hvor store fiskebestander har sitt naturlige vandringsområde.I langt større grad enn før kan de nordlige havområdene bli en transportarena for frakt av olje og gass.

Varslingskjeden

Nordområdene vil fortsatt være sikkerhetspolitisk viktig for Russland og for USA. Spørsmålet er hvilken rolle NATO påtar seg og hva EUs militære organisasjon vil bety for området.

Under den kalde krigen var Thule-basen på Grønland et viktig ledd i USAs og NATOs overvåkingskjede på den nordlige halvkule. Alt tyder på at Danmark med støtte fra det grønlandske hjemmestyre, vil reforhandle militæravtalen fra 1951 om USAs bruk av Thule. Det kan bety at Grønland bli trukket med i USAs planer for en varslingskjede i forbindelse med det høyteknologisk avanserte rakettskjold. Også en rekke radarkjeder i Alaska vil bli trukket inn i varslingskjeden.

Både sivile og militære interesser går sammen inn i Arktis. Lange historiske linjer går sammen og varsler en ny aktivitet og en ny utnyttelse av områdene i nord. Den norske utfordringen er å bidra til ro og stabilitet og et fredelig samarbeid der de sivile interessene styrkes med vekt på en bærekraftig utvikling for det arktiske miljøet.