NOU 2012: 2

Utenfor og innenfor

12.2.2 Partienes syn på EU og EØS.

Den eksisterende tilknytningsformen var opprinnelig ikke førstevalg for noen politiske partier, med unntak av Kristelig Folkeparti og Venstre. De andre har enten ønsket EU-medlemskap eller en mindre tett tilknytningsform til EU. To politiske partier, SV og SP, har programfestet at de ønsker å si opp EØS- og Schengen-avtalene. Ett parti, Høyre, har eksplisitt programfestet at de ønsker norsk medlemskap i EU, men Arbeiderpartiet mener også at EU-medlemskap ville gitt Norge politisk innflytelse og større mulighet til å ivareta norske interesser enn det EØS-avtalen gir mulighet for.

Mens Norges forhold til EU har utviklet og utvidet seg kraftig gjennom perioden 1994–2011, har det ikke vært noen større endringer i de politiske partienes posisjoner i europapolitikken. I perioder har det riktignok vært noe bevegelse. Rundt årtusenskiftet gikk for eksempel ledende politikere i Krf og Venstre inn i «tenkeboksen» omkring synet på Norges tilknytning til EU. Men disse personlige refleksjonene har i liten grad resultert i noen endringer i partipolitiske posisjoner. Partiene har stort sett de samme holdningene til EU/EØS i 2011 som de hadde i 1994. Kun Fremskrittspartiet har, til en viss grad, har endret holdning siden 1994.

De norske partiene står således i en viss kontrast til for eksempel de svenske, der det har vært større endringer, og «nästen alla svenska partier efter inträdet har accepterat EU-medlemskapet som en del av det politiska livet». 1

Ingen norske partier er splittet, og det er heller ikke dannet noen nye partier på grunn av tilknytningsformen. Mens man i de senere år har fått etablering av klart euroskeptiske partier i Sverige (Sverigedemokratene) og i Finland (Sannfinnene) har vi foreløpig ikke sett noe tilsvarende i Norge.

Rent politisk-ideologisk lar ikke europapolitikken seg så lett plassere langs en høyre/venstre-akse. Mange partier er også indre splittet. I Norge har motstand mot avtalene med EU historisk sett vært sterkest ytterst på venstresiden (SV og Rødt) og i sentrum av norsk politikk (Sp), mens Arbeiderpartiet og partiene på høyresiden har vært mer positive. Krf og Venstre har gjerne stått i midten.

De partipolitiske posisjonene i Norge skiller seg noe fra hovedmønsteret man kan observere i andre europeiske land. Her finner man gjerne at motstanden mot tettere europeisk samarbeid har vært sterkere på høyresiden av det politiske spektrum, mens venstresiden har vært mer positiv. I en internasjonal sammenheng er det derfor noe uvanlig at Norge ikke har partier på den ytterste høyreside som er mer kritisk til samarbeidet med EU, og tilsvarende at vi ikke har partier lengre ute på venstresiden som er mer positive.

Posisjonene henger trolig også sammen med at dette ikke bare er et uttrykk for ideologi, men at det også i stor grad er et element av strategi. Posisjonene partiene inntar er et resultat av vurderinger av hvilke muligheter de har til å vinne velgere, få posisjoner, skape politiske resultater og håndtere egen partiorganisasjon. Partienes posisjoner vedrørende Norges avtaler med EU må forstås i et slikt strategisk lys, og det er etter hvert også et betydelig innslag av tradisjon og identitet knyttet til de partipolitiske posisjonene i europapolitikken.

I faglitteraturen er det ikke uvanlig å skille mellom såkalt «hard» og «myk» euroskepsis blant de europeiske partiene. Hard euroskepsis forstås gjerne som prinsipiell motstand mot EU eller europeisk integrasjon, mens «myk» euroskepsis er motstand mot utviklingen på ett eller flere områder. I den grad Norge har euroskeptiske partier er det gjerne av den myke varianten. Alle partier har kunnet styre på grunnlag av avtalene, og alle har vist stor vilje og evne til å inngå kompromisser i europapolitikken for å kunne oppnå andre politiske målsettinger eller posisjoner.

Norske partier har over tid også viet europapolitikken mindre oppmerksomhet. EU og EØS omtales for eksempel mindre i partiprogrammene for 2009 enn i 2005. Alle partier nevner for øvrig EU vesentlig hyppigere enn EØS i sine valgkampprogrammer. EFTA blir knapt nevnt av noen. Heller ikke Schengen-avtalen omtales i noen særlig grad.

Boks 12.1 Partiprogrammene 2009–2013 om EU/EØS (partier på Stortinget)

Arbeiderpartiet: Ap slår fast at partiet er tilhenger av EØS-avtalen. Ifølge partiet har avtalen «vært positiv og viktig for Norge». Samtidig skriver partiet at det ikke har «endret syn på at et EU-medlemskap ville gitt Norge en politisk innflytelse på det europeiske samarbeidet og større mulighet til å ivareta norske interesser enn det EØS-avtalen gir mulighet for». I partiprogrammet blir det samtidig slått fast at partiet skal ha «rom for ulike syn i EU-debatten» og at «en del av partiet mener det er best å stå utenfor EU». Med tanke på en norsk EU-medlemskapssøknad mener partiet at «en forutsetning […] må være en stabil tilslutning i folket». Det gjøres også klart at partiet «vil respektere resultatet av en folkeavstemning». Ap er i utgangspunktet for norsk EU-medlemskap, men er samtidig noe splittet.

Høyre: Høyre gjør det klart at partiet vil «arbeide for at Norge skal bli medlem av EU så raskt som mulig». Partiet ønsker også å «utvikle norsk Europa-politikk bl.a. ved å bygge ut kontakten mellom Stortinget og Europaparlamentet». Høyre viser til at Norge har tilgang til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Ifølge partiet er dette «en forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet». Høyre understreker videre at Norges utenforskap «svekker […] velgeres grunnleggende demokratiske rettigheter» ettersom man ikke har reell medbestemmelsesrett «over alle de lover og regler som vedtas i EU». Høyre er et parti som klart er for norsk EU-medlemskap.

Fremskrittspartiet: FrP skriver at «det bør jobbes for å knytte Norge tettere til Europa og overnasjonale løsninger når det kommer til spørsmål om sikkerhetspolitikk, miljøpolitikk, kriminalpolitikk og politiske områder som i sterk grad relaterer seg til frihandel, felles konkurranseregler og menneskelig frihet». FrP skriver at det vil «respektere folkets syn i en eventuell folkeavstemning om norsk EU-medlemskap». Det legges også til at ved en EU-debatt stilles partiets «folkevalgte fritt, og de likebehandles uavhengig av standpunkt». FrP som parti tar ikke stilling til EU. Samtidig er de for å knytte Norge tettere til den europeiske integrasjonen innenfor mange områder.

Kristelig Folkeparti: KrF understreker at «de nåværende tilknytningsformer til EU fremdeles tjener landet vårt best» og at «et medlemskap vil kunne svekke vår handlefrihet på flere viktige områder». Det argumenteres for at Norge gjennom EØS-avtalen sikres «adgang til det indre marked uten å miste nasjonal handlefrihet på alle områder som ville omfattes av medlemskap i Den europeiske Union». Partiet ønsker å ha en aktiv Europapolitikk i tilegg til EØS-samarbeidet for å utvikle og styrke samarbeidet med EU. En viktig grunn til dette er at «Norge har næringspolitiske interesser som krever gode relasjoner med EU». Partiet gir uttrykk for at «dersom stortingsflertallet går inn for å søke om norsk EU-medlemskap, skal det kun holdes folkeavstemning når forhandlingene er avsluttet». Det blir gjort klart at «KrF vil respektere folkeflertallets avgjørelse». Dette er det politiske partiet som fremstår som mest fornøyd med dagens norske EU-tilknytning (EØS-avtalen).

Senterpartiet: Sp er det partiet som har mest å si om EU og EØS. Blant annet refereres det til de foregående norske EF/EU-avstemningene som suksesser for partiet. Sp understreker at det vil drive «aktivt arbeid imot ein EU-medlemskap» og «seie opp EØS-avtalen i samsvar med avtalen artikkel 127 og erstatte han med bilaterale handels- og samarbeidsavtalar med EU». Det vises til at «Senterpartiet har i regjering vist at det er mogeleg å reversere pålegg fra EU som ikkje samsvarer med norsk oppfatning av god ressursforvaltning og samfunnsutvikling (bl.a. differensiert arbeidsgjevaravgift og heimfallsregimet)». Partiet er klart imot EU og EØS.

Sosialistisk Venstreparti: I SVs partiprogram understreker partiet at «EØS-avtalen undergraver folkestyret ved å gjøre Norge til passiv mottaker av lovverk fra EU […] SV arbeider derfor for at Norge innleder forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale». Om norsk EU-medlemskap skriver partiet at man er imot ettersom man ikke ønsker «en overnasjonal union som fører makten over viktige deler av samfunnsutviklingen ut av folkevalgte organer». Sosialistisk Venstreparti er imot både norsk EØS- og EU-medlemskap.

Venstre: Venstre skriver at det ikke ligger til rette «for å starte en ny EU-debatt i Norge de nærmeste årene» og at partiet derfor vil «at Norge skal videreutvikle samarbeidet med EU basert på EØS-avtalen». Venstre viser videre til at man ved en aktualisering av EU-spørsmålet må ha «to separate folkeavstemninger». Dette betyr at partiet vil ha folkeavstemning både om Norge bør starte forhandlinger med EU og en eventuell ferdigforhandlet avtale. Det gjøres videre klart at «utfallet av disse vil være bindende for Venstres stortingsrepresentanter». En kan slå fast at partiet er orientert rundt status quo.

1

Tallberg, J. mfl. (2010) Europeiseringen av Sverige. Demokratirådets rapport 2010, SNS Förlag, s. 90.