NOU 2012: 2

Utenfor og innenfor

15.3 Generelt om EU/EØS og norsk næringspolitikk 1992–2011

15.3.1 Norsk næringspolitikk ved inngangen til 1990-tallet

Da Norge i 1992 knyttet seg til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, var det på et tidspunkt da norsk næringspolitikk var inne i sluttfasen av en langvarig omstillingsprosess. Gjennom politiske og økonomiske nasjonale prosesser, og påvirkning fra internasjonale trender, var Norge allerede i ferd med å utvikle et næringspolitisk regime som lå svært nær EUs. Dette forenklet tilpasningen til EU, og bidro til at de nye reglene om de «fire friheter», økt konkurranse, rammer for statsstøtte, krav om utlysning av offentlige innkjøp m.m. ble ønsket velkommen av et bredt politisk flertall.

Gjennom mye av etterkrigstiden hadde norske myndigheter ført en aktiv industripolitikk med store innslag av statlig eierskap og større grad av offentlige styring, regulering og inngrep enn i de fleste markedsøkonomier. Da den økonomiske krisen på begynnelsen av 1970-tallet slo inn, svarte myndighetene med omfattende motkonjunkturpolitikk, som blant annet innebar selektive støttepakker rettet mot utsatte sektorer og enkeltbedrifter. Allerede på slutten av 1970-tallet begynte mange å se at dette fungerte dårlig, og hindret nødvendig omstilling. I 1979 nedsatte regjeringen et utvalg under ledelse av Finn Lied for å vurdere norsk industriutvikling, og det anbefalte en omlegging til mer generelle og næringsnøytrale tiltak:

«Utvalget er av den oppfatning at både den økonomiske politikk og industripolitikken i større grad må konsentrere seg om å finne fram til tiltak som kan legge forholdene til rette for vekst i de enkelte bedrifter, enn å lete fram til tiltak som tar sikte på å løse bransjeproblemer.» 1

Lied-utvalget ble fulgt opp i St.meld. nr. 54 (1980–1981) «Industripolitiske retningslinjer for de nærmeste år fremover», som innebar en omlegging av norsk næringspolitikk, og la de prinsipielle retningslinjene for utviklingen utover på 1980-tallet. Nøytralitet mellom bransjer eller næringer, og bruk av generelle virkemidler var førende prinsipper. Det statlige eierskapet til en del bedrifter ble avsluttet, selv om statens eierandeler i norsk næringsliv fortsatt var store. Statsstøtte til enkeltbedrifter ble trappet ned, og erstattet av mer horisontale støtteordninger. Myndighetenes direkte inngripen i næringslivet ble redusert, og innsatsen ble mer konsentrert om tilretteleggende oppgaver. Særlig ble forskning og utdanning fremhevet, og det samme gjaldt bistand ved eksport og etablering i utlandet, veiledningstjenester og støtte til nyetablering. I 1988 ble Industridepartementet omorganisert og omdøpt til Næringsdepartementet. I St.meld. nr. 53 (1988–1989) «Om næringspolitikken» ble det nye synet på næringspolitikken oppsummert:

«Næringspolitikken er summen av det som gjøres på en rekke ulike politikkområder. [...] Følgende politikkområder er spesielt viktige for [...] å skape vekst og å styrke næringslivet: næringslivets kapitaltilgang, kunnskapspolitikk, forskning og utvikling (FoU), veier og telekommunikasjoner, miljø, energi og naturressurser, petroleumsvirksomheten.»

Dette var formuleringer som var i tråd med den næringspolitiske tankegangen og utviklingen i EF på samme tid.

I samme periode startet også en mer bevisst norsk næringspolitisk tilpasning til EUs standarder for varer og tjenester, dels i samarbeid med EF og EFTA gjennom den såkalte Luxembourg-prosessen fra 1984, og dels ensidig, som tydeliggjort i brev fra statsministeren til alle departementene i juni 1988 med instruks om å vurdere all fremtidig lovgivning «med henblikk på en eventuell harmonisering med EFs regelverk». 2

Andre prosesser trakk i samme retning. I 1990 nedsatte regjeringen et utvalg for å utrede en ny norsk konkurranselov, til erstatning for den gamle prisloven av 1953, som hadde vært nedprioritert i lang tid. I utvalgets rapport fra oktober 1991 heter det at man har «hentet vesentlig inspirasjon fra ulike sider av EFs regelverk», men for øvrig var det et rent nasjonalt lovforslag, som resulterte i den nye konkurranseloven av 1993. 3

Inngangen til 1990-årene markerer på mange måter et skille i norsk næringspolitikk. En særlig viktig kilde til reform var utvalget som ble nedsatt i 1987 under ledelse av Tormod Hermansen og i 1989 leverte rapporten «En bedre organisert stat» (NOU 1989:5). Her tok man til orde for å rydde opp i rigide og detaljstyrende rettslige organisasjonsformer. Flere virksomheter, spesielt innenfor samfunnsmessig tjenesteyting og infrastruktur, hadde inntil da vært organisert innenfor staten som forvaltningsorganer eller forvaltningsbedrifter. Utvalget mente at en selskapsform burde velges når staten engasjerte seg i næringsvirksomhet på forretningsmessig grunnlag. Dette fikk også bred støtte i virksomhetene selv. Behovet for reformer ble på denne måten satt på dagsordenen både fra myndighetene og de offentlige virksomhetene selv, og dette skjedde forut for og uavhengig av EØS.

Hermansen-rapporten fra 1989 bidro til å legge grunnlaget for en rekke reformer med sikte på liberalisering og deregulering av blant annet energi, tele, og postsektorene. En av de første store reformene var i det norske elektrisitetsmarkedet som ble liberalisert ved den nye energiloven fra 1990. Hovedgrunnen til el-markedsreformene var at det eksisterende markedet fungerte dårlig og medførte store kostnader. Studier hadde påvist ineffektiv produksjon, overføring og distribusjon, samt et ineffektivt marked for salg med store prisforskjeller. Reformen la opp til å utvikle et spotmarked for kraftomsetning, åpne for tredjepartsadgang til nettet og splitte opp det statlig eide selskapet Statkraft i to separate selskap – en produksjonsenhet (Statkraft) og et nettselskap (Statnett). Det ble også etablert en kontrollmekanisme gjennom NVE. Norge var et av de første landene som deregulerte sitt elektrisitetsmarked. Initiativtakere var Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet. I den grad internasjonale forhold var viktig, var det først og fremst i form av forbildehenting fra land som Storbritannia og New Zealand. I en analyse av dereguleringen av det norske el-markedet finnes det ikke noen referanser til EU/EØS. 4

Reformene i el-markedet kan sies å være illustrerende for en trend som senere fulgte. For eksempel ble Televerket omdannet fra direktorat til statsforetak og Telenor ble etablert i 1995 under ledelse av Hermansen. Postverket ble omdannet til Posten BA i 1996. Heller ikke disse prosessene kan ses som tilpasning til EU/EØS. I 1995 ble Statens kornforretning omgjort, men grunnen til det var WTO-regler, ikke EØS. 5 I 1996 ble NSB omorganisert, slik at eierskap og drift ble lagt til en nyopprettet offentlig etat (Jernbaneverket), mens den operative togdriften ble organisert i nye NSB som et statlig særlovselskap, som i 2002 ble omgjort til aksjeselskap. På samme måte ble Luftfartsdirektoratet i 2000 skilt opp i Luftfartstilsynet og Luftfartsverket, som fra 2003 ble omgjort til Avinor AS.

Som en direkte konsekvens av Hermansen-utvalgets rapport ble det også nedsatt et utvalg som skulle forberede endringer i Statselskapsloven (NOU 1991: 8). Heller ikke her var EU og EØS-rettslige saker avgjørende. Utvalget behandlet kort forholdet til EFs regelverk på selskapsrettens område, og konkluderte med at ingen av disse regelverkene stiller særlige krav til organiseringen av statlig næringsvirksomhet eller foretak som fullt ut er eid av staten.

I internasjonal handelspolitikk (herunder i forhandlinger i WTO) omtales ofte handelshindringer som noe som først og fremst kan være nødvendige i et lands tidlige utviklingsfase, mens industrialiserte land lettere kan tåle og dra nytte av fri konkurranse. I den grad det er riktig, bidrar det til å forklare både utviklingen internt i Norge, og hvorfor tilpasningene til EU/EØS har gått så greit som de har.

Tilknytningen til EUs næringspolitikk gjennom EØS i 1992

Da Norge var med på å fremforhandle EØS tidlig på 1990-tallet var hovedbegrunnelsen hensynet til næringsliv og økonomi. Avtalen kom som et direkte svar på EUs planer om å etablere det indre markedet. For det første var et bredt politisk flertall bekymret for virkningene av å stå utenfor dette markedet. For det andre ønsket myndighetene også aktivt å gi norsk næringsliv det samme rammeverket som konkurrentene i EU-landene hadde.

Da EØS-avtalen ble godkjent av Stortinget høsten 1992, var man klar over at den ville få dyptgripende virkninger for norsk økonomi og næringsliv. I St.prp. nr. 100 (1991–92) er det omfattende redegjørelser for hvilke virkninger det blir antatt at EØS-avtalen vil få for norsk økonomi generelt, og for næringspolitikken og næringslivet mer spesielt. 6

Generelt la proposisjonen til grunn at EØS-avtalen ville få klare positive virkninger for norsk økonomi, og at det ville være tilsvarende ulemper ved å stå utenfor det indre markedet som de fleste handelspartnerne uansett ville gå inn i. Samtidig var proposisjonen klar på at EØS-avtalen også ville innebære endringer i hvilke virkemidler som kunne tas i bruk i næringspolitikken, samt utfordringer for deler av norsk næringsliv. Under deloverskriften «EØS-avtalen og virkemiddelbruken i den økonomiske politikken» het det blant annet:

«EØS-avtalen vil innebære enkelte forpliktelser som vil ha virkninger for virkemiddelbruken i den økonomiske politikken. Det er særlig områdene statsstøtte, konkurransevilkår og reglene for offentlige innkjøp som vil bli berørt.
Forpliktelsene består i at virkemiddelbruken må utformes slik at næringsliv og arbeidstakere fra andre EØS-land stilles overfor de samme økonomiske rammebetingelsene i Norge som norsk næringsliv og norske arbeidstakere. Forpliktelsene begrenser ikke myndighetenes muligheter til å ta de nødvendige samfunnsmessige hensyn i utformingen av den økonomiske politikken. Motstykket til disse forpliktelsene er de økonomiske rettigheter og mer stabile og forutsigbare rammebetingelser norsk næringsliv og norske arbeidstakere oppnår i Vest- Europa.» (s. 404)

Under «Virkninger for norsk næringsliv» het det videre:

«Etableringen av EØS vil berøre de aller fleste norske næringer, direkte eller indirekte. Norsk tilslutning til EØS vil innebære at flere næringer enn tidligere vil bli stilt overfor direkte utenlandsk konkurranse – og bedre mulighet til å konkurrere i utlandet. Andre næringer vil bli berørt indirekte, selv om regelverket for disse ikke endres. De kan bli stilt overfor endringer i de markedene hvor de kjøper sine innsatsfaktorer eller i de markedene hvor de avsetter sine produkter, både i Norge og utlandet.» (s. 407)

Proposisjonen utdypet dette, og gikk deretter over til å analysere mulige virkninger av EØS-avtalen for forskjellige deler av norsk industri. Tjue år etter fremstår redegjørelsen og vurderingene i store trekk fortsatt som solide, selv om proposisjonen ikke overskuet den samlede gjennomslagskraften av EØS-avtalen over tid. I hovedtrekk var Stortinget og regjeringen informert om hva slags økonomisk og næringspolitisk regime man bandt seg opp til gjennom EØS-avtalen, og hvilke generelle virkninger det ville få. I hvilken grad denne informasjonen ble fanget opp og forstått er et annet spørsmål, og her var det nok variasjoner mellom aktørene.

Ikke lenge etter at EØS-avtalen var trådt i kraft, nedsatte regjeringen i mai 1995 et offentlig utvalg under ledelse av Arent M. Henriksen for å utrede norsk næringspolitikk. I august 1996 presenterte utvalget en omfattende rapport, som videreførte omstillingen fra tradisjonell industripolitikk til en bredere næringspolitikk, der myndighetenes rolle ikke var å gripe inn direkte, men å legge til rette for økt konkurransekraft, kompetanse og innovasjon, samt sørge for mer miljøvennlig produksjon og distribusjon. Betydningen av EØS-avtalen for utviklingen av norsk næringspolitikk ble fremhevet flere steder, og gikk gjennom rapporten som en rød tråd, men ble likevel viet relativt liten plass. Snarere gir Henriksen-rapporten inntrykk av at tilpasningen til EU anses som en integrert del av en generell norsk modernisering, som uansett ville ha funnet sted. Utvalget var samtidig meget klar på at «internasjonaliseringen av norsk næringsliv må føres videre», og fremhevet «viktigheten av at EØS-avtalen gis høy prioritet, og videreføres uten svekkelse», som «helt avgjørende for norsk næringsliv». 7

15.3.2 Særlig om statlig eierskap som næringspolitisk virkemiddel

Næringspolitikk handler først og fremst om hvordan myndighetene kan legge til rette for privat næringsvirksomhet. Men det offentlige kan også alternativt eie næringslivet selv, og styre gjennom eierskap. I Norge er det av flere grunner en lang tradisjon for dette, som blant annet skyldes at det er staten som er den store kapitaleieren. Sammenlignet med mange andre land har Norge svak tradisjon for langsiktige private industrielle eiere (ingen wallenberger).

Dette har vart frem til i dag, og gjør at Norge sammenlignet med andre vestlige land fortsatt er karakterisert av hva professor i økonomisk historie Einar Lie nylig betegnet som «ekstremt stort» statlig eierskap i næringslivet. 8 I en analyse fra 2002 ble det anslått at omfanget av det offentlige eierskapet utgjorde omlag halvparten av all næringsvirksomhet i landet (på og utenfor børs). 9 Ser man kun på offentlig eierskap på børsen vil det avhenge av hvor mange statlige virksomheter som børsnoteres. Men det er likevel illustrerende at offentlig sektors eierskapsandel på Oslo Børs gikk opp fra 15 prosent i 1985 til 44 prosent i 2002, og siden har ligget ganske stabilt på mellom 30 og 40 prosent. 10 Sannsynligvis har Norge det største offentlige eierskapet i næringslivet i Vest-Europa.

Figur 15.1 Innføringen av EU-kontroll (periodisk kjøretøykontroll) på 1990-tallet innebar en kraftig modernisering av den norske bilparken. Bilopphuggerne hadde en gullalder.

Figur 15.1 EU-kontrollen

Kilde: Foto: Karina Jensen / Aftenposten

Tilpasningen til EU gjennom EØS de siste årene synes ikke å ha redusert omfanget av det statlige eierskapet i Norge. EU/EØS-retten stiller ingen krav om at det offentlige må selge ut virksomhet, 11 og synes heller ikke mer indirekte å ha hatt noen slik påvirkning. Sammenlignet med mange andre vest-europeiske land har privatiseringen av offentlige virksomheter i Norge i moderne tid vært beskjeden, og de gangene det har skjedd, har det vært som resultat av nasjonale politiske prosesser.

Snarere kan man spørre seg om ikke EØS-avtalen har styrket det offentlige eierskapet i Norge i perioden 1992–2011. På en viktig sektor er dette åpenbart. Utfallet av striden mellom Norge og ESA i «hjemfallssaken» gjorde at myndighetene ikke lenger kunne videreføre et system som tillot både offentlige og private eiere, men forskjellsbehandlet dem. Storting og regjering måtte derfor velge mellom liberalisering eller avvikling av private konsesjoner til landets vannkraftressurser, og valgte det siste. Gjennom endringer i industrikonsesjonsloven av 1917 ble prinsippet om offentlig eierskap til vannkraften i 2008 vesentlig styrket. 12

Hjemfallssaken er spesiell. Men tanken om at offentlig eierskap kan være en måte å beholde en viss grad av nasjonal kontroll når tilpasning til EU gjør at andre deler av «verktøykassa» forsvinner, har eksistert lenge. Allerede i sitt partiprogram for 1970–73 slo Arbeiderpartiet fast at et norsk EF-medlemskap med tilpasning til Romatraktaten måtte møtes med en styrking av de statlige eierinteressene for å sikre «råderett over og kontroll med vårt lands ressurser og produksjonsutstyr». 13 Tilsvarende tanker har i noen grad vært til stede i deler av norsk politikk og forvaltning gjennom de siste tjue årene, og kan både ha bidratt til at privatiseringen ikke har blitt større, og til at staten har tatt nye eierposisjoner i norsk næringsliv. For eksempel førte diskusjonen med ESA om eierbegrensninger i norsk finansnæring i 2001–2002 til at Finansdepartementet gjorde nye vurderinger av behovet for å beholde et finansmiljø i Norge, som var viktig for beslutningen om at staten ikke skulle selge seg ned under 34 prosent i DnB NOR. 14

Statlig eierskap er i seg selv en form for næringspolitikk, som blant annet kan tjene til å sikre langsiktighet og forutsigbarhet, eller til å beholde kjernevirksomhet og hovedkontor i Norge. Utover dette kan eierskapet utøves mer eller mindre aktivt eller passivt. Noen offentlige virksomheter er åpent ment å være statlige styringsinstrumenter, slik som Norsk Tipping AS i pengespillpolitikken og Vinmonopolet AS i alkoholpolitikken. For andre selskaper som staten eier helt eller delvis varierer det i hvilken grad eierskapet søkes brukt til aktiv styring, men i mange av dem har staten av flere grunner valgt en bevisst passiv rolle. Dette er et politisk omdiskutert tema, som er opp til den til enhver tid sittende regjering å ta stilling til.

EØS-avtalen setter visse rammer for statlig eierskapspolitikk, særlig dersom de statlige selskapene driver økonomisk aktivitet på et konkurranseutsatt marked. I så fall stenger EU/EØS-reglene for at de gis særfordeler eller privilegert tilgang til offentlige kontrakter. Herunder stiller statsstøttereglene krav om at det offentlige må forholde seg til sine selskaper på samme måte som en privat markedsinvestor. Dersom det offentlige tilfører kapital som en privat ikke ville gjort, eller lar være å ta ut utbytte som en privat ville gjort, kan det bli regnet som ulovlig statsstøtte. 15

Samtidig er det klart at staten har mye større styringsmuligheter både reelt og formelt overfor selskaper som den selv eier helt eller delvis, sammenlignet med det rent private næringslivet – dersom den ønsker å bruke det. Staten kan i prinsippet styre på samme måte som en privat investor ville ha gjort – og herunder i betydelig grad forfølge politiske mål. På den måten kan statlig eierskap for eksempel brukes til å sikre at virksomhet fortsatt forblir i Norge, og ikke selges ut eller legges ned. Også hva gjelder statsstøttereglene er handlingsrommet for den «private markedsinvestortesten» ganske vide, og terskelen høy for at ESA vil gripe inn.

Sagt på en annen måte kan staten gjennom eierskap i betydelig grad forfølge næringspolitiske mål som den under EØS-avtalen ikke kan forfølge som regulator og forvaltningsmyndighet. I hvilken grad dette har vært et bevisst underliggende element hos norske politikere og embetsmenn i perioden 1992–2011 varierer nok. Men det kan utvilsomt ha bidratt til at det ikke har vært noe omfattende politisk press for å redusere det statlige eierskapet i norsk næringsliv i den perioden EØS-avtalen har vært i kraft.

15.3.3 Norsk deltagelse i næringspolitiske programmer i EU

Gjennom hele perioden 1992–2011 har Norge deltatt aktivt i en rekke programmer og tiltaksplaner som EU har iverksatt, og som er rettet helt eller delvis mot utvikling av næringslivet. 16 De viktigste av disse i dag er:

  • EUs 7. rammeprogram for forskning

  • EUs program for konkurransedyktighet og innovasjon (CIP) 2007–13

  • EUs program for fag- og yrkesopplæring (Leonardo da Vinci) 2007–13

  • Marco Polo II 2007–13

  • Eurostars

  • Media 2007–13

  • Erasmus Mundus II (2009–13)

  • Interreg

EUs generelle 7. rammeprogram for forskning (2007–2013) er et bredt generelt program, der Norge deltar fullt ut, med et brutto bidrag på over en milliard kroner i året. Et hovedformål med programmet er å styrke europeisk konkurranseevne, og mye av det er rettet mot næringslivet, herunder innovasjon og små og mellomstore bedrifter (SMBer). I samarbeidsprogrammet Cooperation er det forskningsprosjekter innenfor energi, miljø/marint og romforskning, som Norge også deltar i. Det neste rammeprogrammet vil starte i 2014, med navnet Horizon 2020. Fra norsk side er det gitt omfattende høringsinnspill til dette, både fra myndighetene og andre aktører, med forslag om blant annet maritim og arktisk forskning.

Norge deltar videre iCIP (Competitiveness and Innovation Framework Programmme) som er EUs program for konkurranseevne og innovasjon for perioden 2007–2013. Målet er å styrke europeisk næringslivs innovasjons- og konkurranseevne, fremme innovative IKT-baserte tjenester og utnyttelse av digitalt innhold, og stimulere til økt bruk av fornybar energi og generell energieffektivisering. Norge deltar her med brutto ca. 90 millioner kroner i året (625 for hele prosjektet), samt utgifter til nasjonal oppfølging og nasjonale eksperter, beregnet til 12 millioner kroner per år. CIP består av tre delprogrammer for næringspolitikk, energi og IKT, hvert av disse med flere underprogrammer og tiltak. Fra norsk side har NHD det overordnete ansvaret, og videre er OED, FAD, Difi, Innovasjon Norge og Enova med på prosessene.

Norges deltagelse i CIP ble midtveisevaluert i oktober 2011. 17 Evalueringen var positiv på mange punkter, men påpekte at det var begrenset interesse blant norske aktører for CIP. Om man sammenligner Norge med de andre nordiske landene så er norsk deltakelsesrate den laveste. Rapporten nevner flere grunner til dette, herunder manglende informasjon, og det anbefales flere tiltak for å rette opp dette.

Norge deltar også i Marco Polo II-programmet som strekker seg fra 2007 til 2013, og gir tilskudd til tiltak som reduserer volumet av veitransport i EU, Kroatia og Norge. Programmet er spesielt rettet mot transportleverandører og brukere. Videre deltar Norge i Eurostars-programmet for små og mellomstore bedrifter. Programmet er bygget på samarbeid mellom Kommisjonen og nasjonale innovasjons- og forskningsråd gjennom EUREKA, som er et alleuropeisk nettverk. Et annet program som Norge deltar i er Leonardo da Vinci (2007 til 2013), som ligger under Programmet for Livslang Læring (LLP), og er myntet på bedrifter, utdanningsinstitusjoner og offentlig forvaltning. For næringslivet legger Leonardo da Vinci-programmet til rette for at bedrifter kan få støtte til å utplassere sine medarbeidere i andre europeiske land. I Norge er det Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU) som forvalter programmet, og bidraget er på ca. 30 millioner kroner i året. Innenfor LLP-programmet deltar Norge også i Erasmus Mundus II (2009 til 2013). Videre deltar Norge i MEDIA 2007–2013, som blant annet skal fremme digital teknologi og virkemidler for å øke små og mellomstore bedrifters tilgang til finansiering. Her er det norske bidraget på drøyt 20 millioner kroner i året. Endelig deltar Norge aktivt i Interreg, som er et omfattende program for regionalt samarbeid, som i betydelig grad er rettet mot lokalt og regionalt næringsliv. 18

1

Se NOU 1979: 35 Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri.

2

Se brev av 16. juni 1988, som gjengitt i kapittel 8. Se kapittel 4 om Luxembourg-prosessen fra 1984.

3

Se NOU 1991: 27 Konkurranse for effektiv ressursbruk.

4

Se Bye, T. og Hope, E. (2007) Deregulering av elektrisitetsmarkedet. Norske erfaringer, Økonomisk forum, vol. 61, nr. 1, s. 17–25.

5

Statens kornforretning hadde tidligere monopol på import av korn. Ved reformen i 1995 ble de offentlige oppgavene lagt til Statens Landbruksforvaltning og de forretningsmessige til et statsaksjeselskap (Statkorn Holding), som senere ble omdannet og børsnotert (Cermaq ASA).

6

Se St.prp. nr. 100 (1991–92) kapittel 10 (s. 357–410) om «Økonomiske virkninger av EØS-avtalen for Norge».

7

Se NOU 1996:23 Konkurranse, kompetanse og miljø. Næringspolitiske hovedstrategier, s. 28.

8

Se Einar Lie i intervju i Klassekampen 24. september 2011.

9

Se. Jellum, K. H. (2002) Utviklingen i offentlig eierskap i Norge og andre land, Horisont. Se også siste eierskapsmelding, Meld. St. 13 (2010–2011) Aktivt eierskap – norsk statlig eierskap i en global økonomi.

10

I september 2011 eide stat og kommuner 37,5 prosent av verdiene på børsen, mens 35 prosent var eid av utlendinger, 18 prosent av private selskaper, 5 prosent av fond og 3,5 prosent av privatpersoner.

11

Tvert imot er det presisert i EØS-avtalens hoveddel artikkel 125 at «Denne avtale skal på ingen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten», se tilsvarende i TEUF artikkel 345.

12

Se nedenfor i kapittel 19.2. Det offentlige eier allerede 88 prosent av vannkraften (fordelt med ca. halvparten på Statkraft og halvparten kommunalt eid), mens ca. 6 prosent er eide av selskaper som ervervet fossene før 1909 og derfor ikke trenger konsesjon, og kun de siste 6 prosentene er underlagt privat konsesjon. Dersom forskjellsbehandlingen mellom offentlige og private eiere hadde blitt opphevet, ville det skapt et marked for salg av kommunale kraftverk til private aktører, som myndighetene antok ville ført til en langt større privat eierandel.

13

Sitert etter Francis Sejersted, Opposisjon og posisjon, Høyres Historie 1945–81 s. 371. Se samme forfatter i The Age of Social Democracy (2011) om at «It is undoubtedly ironic that socialization or state ownership and public saving have gained renewed interest in the liberalized, deregulated, and globalized economy. The reality is that in such a world it is only the power of ownership that counts».

14

Se nedenfor kapittel 15.4.6, og nærmere i Mydske, T. (2011) EØS-avtalens betydning for det norske finansmarkedet 1994–2011, Europautredningen, rapport nr. 17, s. 21.

15

Se nærmere nedenfor i kapittel 15.5.6.

16

Blant næringsrettete EU-programmer som Norge har deltatt i tidligere kan nevnes SPRINT (1989–94), IMPACT (1992–95), INFO2000 (1996–99), COMETT II (1990–94), Joint European Venture (1998–01), MAP (2001–05), Marco Polo I (2003–06), eContent (2001–04 og 2005–08), EUs 2. og 3. flerårige program for SMBer (1993–96 og 1997–01), EUs 3. til 6. rammeprogrammer for forskning, samt programmer for turisme og media.

17

Se Evaluering av norsk deltagelse i EUs rammeprogram for konkurranse og innovasjon, Menon og Econ Pöyry, oktober 2011.

18

Se nærmere kap. 18 om Norges deltagelse i Interreg, som er et samarbeid med EU utenfor EØS.