Det er flere sammenhenger mellom på
den ene side utenriks- og utviklingspolitikk og på den andre side
migrasjons-, integrerings- og inkluderingspolitikk. Kunnskap om
dette er nødvendig for å sikre bedre måloppnåelse og samordning
mellom tiltak på de ulike politikkområdene.
Migrasjon er et viktig middel for
mange fattige til å komme seg ut av fattigdommen, og det er økende
erkjennelse av behovet for kunnskap om sammenhengen mellom
utvikling og migrasjon. Det er komplekse sammenhenger som vil
variere ut fra den lokale konteksten. En stor del av den
internasjonale migrasjonen skjer mellom land i Sør. For mange
utviklingsland, som kan være både avsender-, transitt- og
mottakerland, er derfor økt migrasjon et større og mer kritisk tema
enn det er for europeiske land. I den foreliggende rapporten
drøftes først og fremst migrasjon som berører Norge.
Det er ingen entydig sammenheng
mellom Norges bidrag til å bekjempe fattigdom og styrke veksten i
fattige land og migrasjonspolitiske målsettinger. Når det gjelder
humanitær bistand og arbeid for fred, forsoning og demokrati, kan
forbindelsene mellom utviklings- og migrasjonspolitikk være mer
direkte. Slikt arbeid bidrar også til å forebygge flukt og annen
tvungen migrasjon og til å legge forholdene til rette for at
flyktninger og asylsøkere skal kunne returnere og bli reintegrert i
hjemlandet. Som ledd i støtten til oppbygging av en effektiv
offentlig forvaltning i fattige land, kan også
migrasjonsforvaltningen styrkes, slik at landene bedre kan håndtere
slike spørsmål.
Migrasjonspolitikken, i vid
forstand, kan bidra til utvikling i fattige land. Ved å åpne for
arbeidsinnvandring og mottak av flyktninger fra slike land, ved å
gi opplæring og arbeidserfaring og eventuelt ved å støtte
tilbakevending og reintegrering bidrar man til å utvikle
menneskelige ressurser. Overføring av flyktninger avlaster dessuten
disse landene for noen av byrdene de har ved å befinne seg nær
konfliktområder. Dette kan også inngå i en helhetlig strategi for å
løse langvarige flyktningsituasjoner og derved bidra til et bedre
grunnlag for økonomisk utvikling. På den annen side kan tiltak på
migrasjonsområdet, for eksempel tvangsreturer i stort omfang eller
rekruttering av kvalifisert arbeidskraft, i gitte situasjoner
forstyrre eller slå ut negativt for utviklingsprosesser.
En arbeidsgruppe med representanter
for UD, AID, NORAD og UDI fikk høsten 2005 i oppdrag å foreta en
gjennomgang av forholdet mellom norsk utviklings- og
migrasjonspolitikk. Et viktig utgangspunkt for arbeidet var
meldingen fra EU-kommisjonen om tematikken og rapporten fra den
FN-oppnevnte globale kommisjonen for migrasjonsspørsmål, GCIM.
Arbeidsgruppen vil på bakgrunnen av
drøftingen i rapporten framheve enkelte tiltak. Instans med
hovedansvar for oppfølging står i parentes. På flere punkter er
departementene sidestilte når det gjelder ansvar.
I. Tiltak som innebærer styrket samordning mellom
utviklingspolitikk og migrasjonspolitikk:
1. UDs og AIDs bruk av
virkemidler for å løse flyktningsituasjoner bør ses i sammenheng
for å gi best mulig effekt. Dette gjelder for eksempel strategisk
bruk av kvoten for overføringsflyktninger sammen med målrettet bruk
av bistand for å legge til rette for frivillig tilbakevending eller
integrering av flyktninger i opprinnelsesregionen. (AID/UD)
2. Støtteordninger i
forbindelse med tilbakevending/retur fra Norge bør ses i sammenheng
med bruken av bistandsmidler til reintegrering av internt fordrevne
og flyktninger fra naboland. Kompetansen i UD/NORAD må trekkes inn
når utlendingsmyndighetene håndterer støtte til prosjekter i
opprinnelsesland. Det er spesielt viktig at utenriksstasjonene
konsulteres. (AID-UDI)
3. Politikkutviklingen på
migrasjons- og utviklingsområdet må ta hensyn til den økende
feminiseringen av migrasjonen. Dette gjelder bl.a. i forbindelse
med den kommende handlingsplanen for fremme av kvinners rettigheter
og likestilling i utviklingssamarbeidet (UD) og i den pågående
oppfølgingen av handlingsplanen mot menneskehandel (AID/UD).
4. AID og UD bør samarbeide
om å få økt kunnskap om internasjonal migrasjon, transnasjonale
nettverk og forbindelsene mellom innvandrermiljøer og
utviklingsprosesser - ut fra hva som er de mest interessante
vinklingene for Norge - bl.a. under forskningsprogrammet IMER
(Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner).
Forskningssamarbeid med aktuelle utviklingsland bør stimuleres.
(AID/UD)
II. Migrasjonspolitiske tiltak som kan fremme utvikling og
fattigdomsbekjempelse
5. Det bør utredes nærmere
hvordan forholdene kan legges bedre til rette for at personer med
innvandrerbakgrunn enklere kan veksle mellom jobb i Norge og i
opprinnelseslandet eller et annet utviklingsland. Dette berører
regelverk på flere samfunnsområder. (AID-UDI)
6. Norge bør delta aktivt i
den internasjonale debatten omkring hjerneflukt og bidra til
løsninger. Samtidig bør det arbeides for å få utdannet mer
kvalifisert personell og å bedre lønns- og arbeidsvilkår innen
utsatte sektorer i aktuelle samarbeidsland.(UD-Norad)
7. Dersom det er ønskelig å
øke omfanget av arbeidsmigrasjon fra utviklingsland til Norge, vil
det være behov for større innsats med sikte på tilrettelegging og
rekruttering. Det kan for eksempel skje gjennom bilaterale avtaler
med aktuelle utviklingsland. I forbindelse med slik
arbeidsmigrasjon må det sikres at lovbestemte rettigheter og
arbeidsvilkår respekteres. Internasjonalt er det viktig at Norge
støtter aktivt opp om ILOs virksomhet på dette området. (AID)
8. Dersom det i EU-regi
utvikles en koordineringsmekanisme for europeiske lands bidrag til
å løse flyktningsituasjoner ved hjelp av gjenbosetting, bør det
vurderes hvorvidt Norge skal søke en tilknytning. (AID)
III. Utviklingspolitiske tiltak som kan fremme en styrt
samfunnstjenlig migrasjon
9. Det bør vurderes å ta opp
spørsmålet om et lands vilje til å ta tilbake egne borgere - og
eventuelt inngå tilbaketakelsesavtale - i forbindelse med
utviklingssamarbeidet med Norge. Forutsetningen er at dette er
forsvarlig i forhold til samarbeidets innretning og karakter
(UD/AID).
10. Norske bistandsmidler bør
vurderes brukt til å styrke migrasjonsforvaltningen og
-lovgivningen i utviklingsland når dette prioriteres og
etterspørres av samarbeidsland, og er viktig migrasjonspolitisk.
(UD)
IV. Tiltak for å engasjere innvandrerbefolkningen i
utviklingssamarbeid
11. Innvandrermiljøer bør inviteres
til dialog med myndighetene om humanitære og utviklingspolitiske
spørsmål. Det må vurderes nærmere hvordan dette kan gjøres – om
eksisterende kanaler, som for eksempel Kontaktutvalget mellom
innvandrere og norske myndigheter (KIM) er tilstrekkelige, om det
bør opprettes nye organer, eller om mer ad hoc-pregede og
landspesifikke fora vil være mest hensiktsmessig. Det må legges
vekt på å trekke med kvinner. (UD-Norad)
12. Eksisterende ordninger for
kanalisering av bistandsmidler gjennom frivillige organisasjoner er
åpne for søknader fra innvandrerorganisasjoner. Det bør gis mer
målrettet informasjon og rådgivning overfor disse når det gjelder
tildelingskriterier og søknads- og prosjektutforming. Det kan også
vurderes om det er behov for særskilte ordninger for å stimulere
til kanalisering av midler fra innvandrere. (UD-Norad)
13. Norge bør i større grad bruke
tilgjengelige programmer/ordninger med sikte på at personer med
flyktningbakgrunn og med etterspurt kompetanse kan vende tilbake
til opprinnelsesland etter krig/konflikt for å delta i
gjenoppbyggingen for kortere eller lengre perioder. (UD-Norad)
14. Ansvarlige myndigheter bør
arbeide for et billigere og sikrere system for private
pengeoverføringer fra innvandrermiljøer i Norge til
opprinnelsesland. I tillegg bør Norge i samarbeid med andre land se
nærmere på hvordan man kan stimulere til at slike overføringer får
størst mulig utviklingseffekt i fattige land.(UD-Norad)
V. Administrative samordningstiltak
15. Det bør etableres en fast
ordning med regelmessige samordningsmøter mellom UD-Norad og
AID-UDI, evt. også andre berørte departementer, som kan ta opp
spørsmål i skjæringspunktet mellom på den ene side utenriks- og
utviklingspolitikk og på den annen side migrasjons-, integrerings-
og inkluderingspolitikk, også i forhold til relevante
internasjonale prosesser. Møtene holdes på embetsnivå, men det bør
minst én gang i året være et møte med deltakelse fra politisk
ledelse i aktuelle departementer. Ansvaret for møtevirksomheten bør
gå på omgang mellom UD og AID.
