Internasjonal Migrasjon og Utvikling

Oppsummering: Høring med innvandrerorganisasjoner 1.9.2006 i Utenriksdepartementet.

Prosjektleder Manuela Ramin-Osmundsen innledet med å gi en orientering om det initiativ departementet nå har tatt ved å opprette prosjektet Internasjonal Migrasjon og Utvikling, og pekte på de områder Norge ønsker å framheve i den internasjonale debatt.

Underdirektør Gerd Pettersen presenterte hovedlinjer og nøkkeltall i norsk utviklingspolitikk.

Organisasjonene ble deretter invitert til å fremme forslag, synspunkter, erfaringer og ideer til den videre behandling av internasjonal migrasjon og utvikling, og å uttrykke forventninger, ”utfordringer” og anmodninger til norske myndigheter.

Statssekretær Anne Stenhammer deltok på møtets siste del og uttrykte anerkjennelse for de mange ideer og innspill fra møtedeltagerne.

Utdrag av diskusjonen:

• Honnør til UD for initiativet.
• Tre saksområder utpeker seg hvor myndighetene kan og bør bidra til forbedringer; pengeoverføringer; tiltak som kan motvirke “brain drain”; og innvandrernes rolle i utviklingsbistand. I tillegg ble en del faglige innsatsområder påpekt.
• Norge ble oppfordret til å følge FNs anbefalinger om retur, samt å ratifisere konvensjonen om migranters rettigheter.

Pengeoverføringer

• Internasjonalt er det et stadig økende fokus på disse pengeoverføringer av to grunner. For det første er innvandrernes private pengeoverføringer langt større enn den offentlige utviklingsbistand. Rollen de private pengeoverføringer spiller i kampen mot fattigdom er imidlertid i liten grad forstått. Norge sammen med det internasjonale giversamfunn bør tilrettelegge for private pengeoverføringer. De burde sikre at rammene for slike overføringer er rettferdige, effektive og rimelige. Det er velkjent at gebyrer som finansinstitusjonene opererer med er for høye: Transaksjonskostnader kan komme opp i 20 % av den overførte summen. For mange betyr dette at de må benytte alternative, mer uformelle nettverk ved overføring av penger – som i sin tur kan medføre ulemper.
• Den andre grunnen for dagens fokusering på private pengeoverføringer er negative: behovet for å hindre finansiering av terrorisme. Det er dette perspektivet som har til nå satt dagsordenen. Viktigheten av å hindre finansiering av terrorisme er det bred enighet om. Men myndighetene har et ansvar for å skille klart og tydelig mellom legitime overføringer til trengende familiemedlemmer på den ene siden, og den lille andelen av transaksjonene som kan tenkes for å ha andre formål. På grunn av den internasjonale fokus på terrorisme finnes det allerede et internasjonalt rammeverk for å bekjempe hvitvasking av penger. Men resultatet må ikke bli at det dagligdagse og verdige formål av å overføre midler til sitt hjemland blir kriminalisert. Offentlig inngrep i private transaksjoner må bare skje dersom det forligger bevis for (skjellig grunn til å tro) at formålet er ulovlig.
• Systemet av “micro-credits”, som er utviklet i Bangladesh, har lenge blitt rost som en praktisk og effektiv bidrag til økonomisk utvikling. Det må være en selvmotsigelse derfor å betrakte private pengeoverføringer – som også kanaliserer penger til grasrotnivået og som ansvarliggjør privatindivider – som et problem som må løses. Det viser seg at kvinner står for to tredjedeler av alle overføringer. Derfor er det god grunn til å fatte tiltak som tar vare på kvinnenes rolle i denne sammenheng.
• Private overføringer kan lette fattigdom. De kan bidra til å motvirke forhold som fører til fiendtlighet til vesten og støtte til terroristvirksomhet. Det vil være uklokt å forsterke barrierene for folk som ønsker å gi noe tilbake til sine familier. Fokuset bør heller være hvordan vi kan tilrettelegge for lavkost og gjennomsiktige kanaler for legitime pengeoverføringer på den ene siden, og hvordan man kan sikre de potensielle fordelene maksimalt. Det bør også være en tydelig og forpliktende holdning at de private pengeoverføringer ikke skal brukes som en begrunnelse for å redusere offentlig utviklingsbistand.

“Brain circulation” istedenfor “brain drain”

• Mange innvandrere i Norge har høy kompetanse. Bedre muligheter for sirkulasjon – for eksempel større bruk av fleksible visumordninger (multiple entry visas) – kan være til fordel både for Norge og for opprinnelseslandet. Myndighetene bør se nøye på mulighetene for midlertidig retur. Større fleksibilitet i forhold som regulerer oppholds- og arbeidstillatelse bør også vurderes i denne sammenheng.
• Har Norge vurdert tiltak som vil hjelpe når velkvalifiserte innvandrere har en interesse i å returnere til sitt hjemland, for eksempel ved å dekke kostnadene ved lønnsforskjeller eller ved å etablere “dual post” ordninger for lærere forskere og helsepersonell i opprinnelseslandet?
• Mye arbeid gjenstår for å tilrettelegge for effektiv og rettferdig overføring av pensjoner og trygd mellom Norge og opprinnelseslandene.
• Mulighetene for nettverk og partnerskap med universiteter, forskingsinstitusjoner, og sykehus i opprinnelseslandene bør vurderes og bør være mål for offentlig støtte.

Innvandrernes rolle i utviklingshjelpen.

• Potensialet av personer med innvandrerbakgrunn som ledd i uvikling av sine opprinnelsesland begynner å bli bedre forstått og anerkjent internasjonalt. Migrasjon kan bli en vektstang for utviklingen og diasporaer kan bidra til tettere forhold mellom Norge og opprinnelseslandene.
• Norge bør vurdere å etablere et fond spesifikt for å fremme utviklingsprosjekter av denne type, rettet mot både mikroprosjekter og større programmer.
• Minoritetene i Norge kan selv legge til rette for at samarbeidsland kan trekke på sine innvandrergrupper i Norge. Innvandrerorganisasjonene har kunnskap om språk, kultur og geografi i sine opprinnelsesland og mener de slik kan gjennomføre kostnadseffektive bistandsprosjekter.
• Mange minoritetsmiljøer har etablert egne bistandsorganisasjoner og driver utviklingsprosjekter i hjemlandet. Viktig å systematisere disse erfaringer å ha regelmessige konsultasjoner med organisasjonene. Nærmere kartlegging og dialog om faglige innsatsområder nødvendig.
• Minoriteter etterlyser informasjon om utviklingsspørsmål slik at de blir bedre i stand til å bidra.
• Flere innvandrerorganisasjoner har konsultativ status i FN/ECOSOC.
• Kontakten med innvandrerorganisasjonene om utviklingsspørsmål må pågå kontinuerlig og over tid, og ikke begrense seg til ett møte.

Faglige innsatsområder.

Generelt ble det uttrykt at de fleste ønsker å tilbakeføre en del av sin kompetanse ervervet i vertsland. Det være seg kulturell kompetanse, kompetanse om politiske forhold, organisering og styresett.

Det er videre et uutnyttet potensial blant minoritetene innen helse, utdanning, ungdomsarbeid og mobilisering av kvinner, samt næringsvirksomhet og bedriftsetableringer. Det ble anført at involvering av innvandrermiljøer ville øke kostnadseffektiviteten på grunn av den innsikt og lokalkunnskap migrantene har. Samlet sett har utviklingspolitikk store fordeler av et tettere samarbeid med innvandrermiljøer.