• linkintHoveddel1Fakta
• linkintHoveddel2Virkemidler
• linkintHoveddel3Norske prioriteringer
• linkintHoveddel4Særskilte prioriteringer 2007

1. Fakta

2. Virkemidler

Parisklubben avholder møter av 2-5 dagers varighet i 10 av årets måneder, vanligvis slik at det er møtefri i februar og august.

a) Landgjennomganger

Alle møter har en såkalt tour d’horizon, med gjennomgang av gjeldssituasjonen i utvalgte enkeltland, som fast ingrediens. Dagsordenen er etterspørselsstyrt. Det er tilstrekkelig at ett kreditorland ber om at en enkeltdebitor settes opp på dagsorden. Landgjennomgangene gir mulighet for oppdatert informasjonsutveksling, tidlig varsling av betalingsproblemer og forberedelse av gjeldsforhandlinger med enkeltland. Grunnrissene i kommende gjeldsavtaler framtrer ofte under ”tour’en”, som brukes flittig til å sende gjeldspolitiske signaler. Gjennomgangene brukes også til å utarbeide felles brev til ansvarlige myndigheter i skyldnerlandene, primært til finansministrene.

b) Gjeldsforhandlinger med enkeltland

Parisklubben reforhandler stat-til-stat fordringer som hovedsakelig skriver seg fra misligholdte statsgaranterte eksportkreditter og bistandslån (ODA-gjeld), i mindre grad også statslån. Fordringene må være langsiktige, dvs. med en løpetid på minst ett år. For Norges del gjelder dette i all hovedsak eksportkreditter gitt av Eksportfinans og garantert av Giek. Gjeldsforhandlinger gjennomføres med land som har betalingsforpliktelser som overstiger deres nasjonaløkonomiske bæreevne, med betalingsbalanseproblemer eller statsfinansielle solvensproblemer til følge. Forhandlingene gjennomføres ved at det franske formannskapet forhandler med debitor på medlemslandenes vegne, på bakgrunn av et framforhandlet mandat som fortløpende revideres gjennom parallelle forhandlinger mellom kreditorlandene. Det er ofte vel så mye forhandling medlemslandene imellom, som mellom formannskapet og skyldnerlandet.

I praksis medvirker Parisklubben til å fylle finansieringsgap i skyldnerlandenes låneprogrammer med IMF, enten de er ett- eller flerårige. Det forhandles kun med land som har programavtaler med IMF. Det er debitorlandene som formelt ber om gjeldsforhandlinger. I et normalår gjennomføres forhandlinger med 15-20 land, hvorigjennom USD 20-30 mrd enten ettergis eller utsettes. I 2004 reforhandlet klubben nærmere USD 50 mrd. Det uvanlig høye volumet skyldtes for en stor del gjeldsoppgjøret med Irak. (Til sammenlikning utgjør den samlede bistand fra OECD-landene nå nærmere USD 80 mrd pr. år). De fattigste landene får ettergitt gjeld. Mellominntektsland får i all hovedsak betalingsutsettelser. Flertallet av de landene man forhandler med tilhører de fattigste landene, som behandles under det såkalte HIPC-initiativet (Heavily Indebted Poor Countries Initiative).

De omforente vilkårene, nedfelt i Agreed Minutes, er å betrakte som ikke-bindende anbefalinger til medlemslandene. I praksis følges de imidlertid opp som om de var juridisk bindende, gjennom bilaterale gjeldsavtaler, slik at alle kreditorland innvilger skyldnerlandet de samme hovedvilkår. Rentevilkårene fastsettes dog bilateralt. De fleste parisklubbavtaler – og de underliggende bærekraftsanalysene – forutsetter at skyldnerlandet oppnår like eller sammenliknbare vilkår med så vel private kreditorer som ikke-medlemsland (”comparability of treatment”).Norge har bilaterale gjeldsavtaler med et tyvetalls land og ikke avtaleregulerte fordringer på seks land. Den samlede fordringsmassen er på ca 3,5 mrd kroner (hovedstol). Dette gjør Norge til et av de minste kreditorlandene i Parisklubben.

c) Metodediskusjoner

Under flertallet av møtene avholdes det også metodediskusjoner, enten for å avklare klubbens eksisterende politikk og praktiseringen av denne, løse eventuelle uoverensstemmelser eller bli enige om nye gjeldslettevilkår. Initiativet kommer som regel fra enkeltland, men også sekretariatet kan be om metodediskusjoner. Norge er blant de landene som oftest tar til orde for å avholde slike diskusjoner, hovedsakelig for å forbedre gjeldslettevilkårene for de fattigste landene, siden 2002 også for mellominntektsland.

d) Møter med private kreditorer

Det avholdes et fast årlig møte med toneangivende representanter for private kreditorer, samt tidvise møter også i forkant av forhandlinger med enkeltland. Hensikten er primært å utveksle informasjon om allerede inngåtte gjeldsavtaler, dels å utveksle synspunkter på kommende forhandlinger. Et underliggende motiv for begge parter er å kontrollere at offentlige og private kreditorer gir noenlunde likeverdige vilkår til enkeltland (”comparability of treatment”)

3. Norske prioriteringer

På linje med andre land bruker også Norge Parisklubben til å drive inn mest mulig av våre utestående fordringer på relativt velstående og økonomisk utviklede land som bør kunne forventes å gjøre opp for seg. I den grad slike land misligholder sine betalingsforpliktelser kan det være avgjørende viktig å ha kreditorsolidariteten i Parisklubben i ryggen. Denne type betalingsdyktige land utgjør imidlertid et mindretall av de landene som har statsgjeld til Norge. For oss er Parisklubben derfor vel så mye et utviklingspolitisk forum som et forum for kredittgjenvinning. I dette perspektivet kan den gjeldsletten som gis til fattige land betraktes som en form for budsjettstøtte. Norges arbeid i Parisklubben skal inngå som et viktig element i vår samlede innsats for fattigdomsbekjempelse, jf. Regjeringens Handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015.

I 2004 la Regjeringen frem sin Handlingsplan om gjeldslette for utvikling. Planen er både et statusopptak og et instrument for forbedring av norsk gjeldspolitikk – med forsterket fokus på gjeldslette gjennom multilaterale finansinstitusjoner. I planen forsterkes fokus på gjeldslettetiltak for land som kommer ut av krig og konflikt. Regjeringen tar også til orde for at mellominntektsland med åpenbare betalingsproblemer bør få gjeldsreduksjon, dog slik at dette ikke går på bekostning av de fattigste landene. Norge går dertil inn for multilateralt koordinerte, kollektive og utviklingsmotiverte gjeldsbytter med land som ikke omfattes av HIPC-initiativet.

Norge bidrar finansielt til to akademiske studier, av spørsmål knyttet til såkalt ”illegitim gjeld”.

Norge tilstreber multilaterale løsninger, men også er villig til strategisk unilateralisme.

Regjeringen vil slette 520 mill. kroner i statsgjeld fra Ecuador, Egypt, Jamaica, Peru og Sierra Leone. De aktuelle fordringene skriver seg fra den norske skipseksportkampanjen (1976-80). Skipseksportkampanjen var feilslått utviklingspolitikk og Norge har som kreditor et medansvar for den resulterende gjelden.

Regjeringen foreslår at gjelden slettes ensidig og betingelsesløst, uten bevilgning over bistandsbudsjettet og uten at de ettergitte midlene rapporteres til OECD som bistand. Gjeldsslettingen kommer dermed i tillegg til Norges ordinære bistand.

Det er viktig at det er samsvar mellom de holdninger Norge tilkjennegir, og de mål man arbeider mot, i ulike fora – i dette tilfellet særlig IMF, Verdensbanken, FN og Parisklubben.

Gjennom vårt arbeid i Parisklubben ønsker vi å bidra til:

• at de fattigste landene får redusert sin bilaterale statsgjeld ned til et nivå som er forenlig med deres nasjonaløkonomiske bæreevne
• at HIPC-landene skal få gjeldsavtaler som gir troverdige og endelige (”exit”-) løsninger på et problem som har ridd mange av disse landene i flere tiår
• at alle kreditorland sletter 100 % av disse landenes gjeld, slik Norge gjør
• at all gjeldslette skal komme skyldnerlandene, og ikke andre kreditorland, til gode
• at også mellominntektsland med betalingsproblemer får troverdige gjeldsavtaler, slik at man ikke skal behøve gjentatte og hyppige forhandlinger med Parisklubben
• at også mellominntektsland skal kunne få gjeldsreduksjon dersom situasjonen tilsier det
• at Parisklubben etablerer et generelt prinsipp om at postkonfliktlands løpende renter og avdrag enten ettergis ved forfall eller kapitaliseres, inntil landene når beslutningspunktet i HIPC-ordningen
• at flere kreditorland går sammen om å gjennomføre kollektive og multilateralt koordinerte gjeldsbytter (”swaps”) med mellominntektsland, slik at gjeldsettergivelse gjennomføres mot at landene selv gjennomfører utviklings- eller miljøtiltak med de frigjorte midlene
• at Parisklubben enten opphever eller dispenserer fra volumbegrensinger på utviklingsmotiverte gjeldsbytter
• at Parisklubben gir publikum større innsyn i sitt arbeid, bl.a. gjennom hjemmesiden på Internett
• at Parisklubben inntar en positiv holdning til en eventuell internasjonal gjeldsforhandlingsmekanisme (for både bilateral, multilateral og privat gjeld), dersom denne debatten får nytt politisk momentum.

4. Særskilte prioriteringer 2007

I 2007 vil det særlig bli arbeidet med å:

1. påse at Parisklubben fortsetter arbeidet med å vurdere Sudans gjeldsbyrde og de konkrete modalitetene for gjeldslette, slik at man ikke mister unødig tid den dagen et gjeldsoppgjør for Sudan blir politisk mulig
2. formalisere avtaler om sletting av gjelden etter skipseksportkampanjen (1976-1980) til Egypt, Ecuador, Peru og Jamaica

1. utvirke enighet om at alle Parisklubbens medlemsland sletter 100% av HIPC- landenes bilaterale gjeld, herunder all ODA-gjeld (som Norge for lengst har slettet)
2. utvirke enighet om at utviklingsmotiverte gjeldsbytter med kommersielle fordringer kan gjennomføres uten dagens volumbegrensinger
3. bidra til at Parisklubben øker sin dialog med andre kreditorland, herunder Kina
4. bidra til eventuelle diskusjoner om kreditoransvar i Parisklubben
5. gjengi konklusjonene fra to studier om illegitim gjeld som Norge har bestilt fra FN (UNCTAD) og Verdensbanken.