Historisk arkiv

Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

De forente nasjoner

Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Menneskerettskomiteen
86. sesjon

New York, 13.–31. mars 2006

Behandling av rapporter inngitt av konvensjonspartene i henhold til konvensjonens artikkel 40

UREDIGERT VERSJON

Menneskerettskomiteens avsluttende merknader

Norge

1. Komiteen behandlet Norges femte periodiske rapport (CCPR/C/NOR/2004/5) på sitt 2341. og 2342. møte (CCPR/C/SR.2342 og 2343), som ble avholdt 14. mars 2006, og vedtok følgende avsluttende merknader på sitt møte nr. 2358 (CCPR/C/SR.2358), som fant sted 24. mars 2006.

A. Innledning

2. Komiteen takker for partens rapport, som ble levert til rett tid, og som følger komiteens retningslinjer for rapportering. Komiteen har med tilfredshet merket seg at rapporten inneholder nyttige og detaljerte opplysninger om den utvikling som har funnet sted i etterkant av behandlingen av fjerde periodiske rapport, sett i lys av tidligere avsluttende merknader. Komiteen sier seg videre tilfreds med at den norske delegasjonen har gitt nøyaktige opplysninger under sine muntlige tilbakemeldinger på de spørsmål som er blitt reist og de betenkeligheter som er kommet til uttrykk under behandlingen av rapporten.

B. Positive sider

3. Komiteen roser parten for i alt vesentlig å ha gjennomført konvensjonens bestemmelser. Den ser med glede på den utstrakte bruken av lovgivning som har funnet sted samt øvrige tiltak som er iverksatt i etterkant av fjerde periodiske rapport for å styrke vernet av og arbeidet for de menneskerettigheter som anerkjennes i konvensjonen, herunder:

a) endringene i straffeprosessloven for å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker,

b) endringene i straffeprosessloven og tvistemålsloven om gjenopptakelse av saker som følge av en avgjørelse eller beslutning truffet av et internasjonalt organ, noe som i visse tilfeller gir adgang til å få prøvet saken på nytt etter en beslutning i Menneskerettskomiteen,

c) styrkingen av likestillingslovgivningen som følge av endringen av likestillingsloven av 1978 om kjønnsrepresentasjon, vedtatt 14. juni 2002 og 19. desember 2003, og videre ikrafttredelsen 1. januar 2006 av reglene om kjønnsrepresentasjon i styrer i allmennaksjeselskaper, handlingsplanene ”Vold mot kvinner” (2000–2002) og ”Vold i nære relasjoner” (2004–2007) samt endringen av straffeloven § 219,

d) vedtakelsen av diskrimineringsloven 3. juni 2005 samt opprettelsen av et likestillings- og diskrimineringsombud og en likestillings- og diskrimineringsnemnd 10. juni 2005, med virkning fra 1. januar 2006.

4. Komiteen berømmer parten for å ha handlet raskt og iverksatt tiltak for å rette opp de inngrep i religionsfriheten som komiteen påpekte i uttalelse nr. 1155/2003, herunder vedtakelsen av endringene i opplæringsloven.

5. Komiteen ser med glede på avtalen som ble inngått 11. mai 2005 mellom parten og Sametinget om fastsetting av prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, og også på vedtakelsen av Finnmarksloven, som virker til fremme av konvensjonens artikkel 1 og 27.

6. Komiteen merker seg at parten har truffet tiltak for å gjennomføre den forpliktelse som følger av konvensjonen om å respektere de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen, og å sikre dem for alle som er undergitt dens myndighet eller reelle kontroll i situasjoner der partens styrker deltar i operasjoner utenlands, særlig i forbindelse med oppdrag for å trygge eller gjenopprette freden.

7. Komiteen uttrykker tilfredshet med deltakelsen fra Stortingets og de frivillige organisasjonenes side under arbeidet med rapporten og den planlagte oppfølgingen av de avsluttende merknadene.

C. Viktigste betenkeligheter og anbefalinger

8. Komiteen beklager at Norge opprettholder sine forbehold mot konvensjonens artikkel 10 nr. 2 bokstav b), artikkel 10 nr. 3, artikkel 14 og artikkel 20 nr. 1.

Parten bør fortsatt vurdere om det er mulig å frafalle de forbehold den har tatt.

9. Komiteen er bekymret for at begrepet terrorisme kan være altfor vidt definert i straffeloven §147 b.

Parten bør påse at lovgivning som vedtas som et ledd i kampen mot terrorisme (i samsvar med Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 (2001)), begrenses til straffbare handlinger som fortjener å belegges med de alvorlige straffereaksjonene som forbindes med terrorisme.

10. Komiteen har med bekymring merket seg at til tross for at parten har vedtatt lovgivning på området, synes forekomsten av vold i nære relasjoner stadig like utbredt. Den beklager også mangelen på statistiske opplysninger om slik vold (art. 3 og 7).

Parten bør styrke politikken mot vold i nære relasjoner og i den forbindelse sørge for å få utarbeidet tilfredsstillende statistikk samt iverksatt mer effektive tiltak for å forebygge denne type vold og å bistå ofrene.

11. Komiteen har med bekymring merket seg at søknad om asyl kan bli avslått med den begrunnelse at asylsøkeren forutsettes å kunne få beskyttelse i en annen del av hjemlandet, også i tilfeller der det foreligger informasjon, blant annet anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som tilsier at en slik løsning ikke er mulig i den konkrete saken eller det aktuelle hjemlandet (art. 6 og 7).

Parten bør benytte seg av internfluktalternativet kun i saker der en slik løsning innebærer fullt vern av vedkommendes menneskerettigheter.

12. Selv om komiteen merker seg de positive tiltakene som er innført, er den fortsatt bekymret over den økende handelen med mennesker, særlig kvinner, som finner sted på partens territorium. Komiteen er dessuten bekymret over forekomsten av kjønnslemlestelse av jenter (art. 7 og 8).

Parten bør sette inn ytterligere tiltak for å forebygge og bekjempe slik praksis samt for å beskytte ofre og vitner mest mulig effektivt, blant annet ved å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

13. Komiteen er betenkt over bestemmelsene om bruk av isolasjon og særlig adgangen til å forlenge slik varetektsfengsling på ubestemt tid, et tiltak som kan være kombinert med vidtrekkende begrensninger på adgangen til å motta besøk og opprettholde annen form for kontakt med omverdenen (art. 7, 9 og 10).

Parten bør gjennomgå egen lovgivning og praksis, slik at de er i samsvar med konvensjonens bestemmelser.

14. Komiteen ser med glede på de endringer som ble vedtatt i straffeprosessloven i 2002, men uttrykker samtidig bekymring over den vedvarende bruken av varetekt av uforholdsmessig lang varighet og den manglende gjennomføringen av de nevnte endringene (art. 9).

Parten bør uten opphold gjennomføre de aktuelle bestemmelsene.

15. Komiteen merker seg at Grunnloven § 2 annet ledd annet punktum, der det fastsettes at den som bekjenner seg til den evangelisk-lutherske tro, plikter å oppdra sine barn i samme, foreslås opphevet, og gir på nytt uttrykk for bekymring over at denne bestemmelsen er i strid med konvensjonen (art. 18).

Parten bør uten opphold oppheve denne grunnlovsparagrafen.

16. Komiteen er betenkt over praksisen med å nekte mødre å ha med seg spebarn under opphold i varetekt, og særlig over forskjellsbehandlingen av mødre på grunnlag av nasjonalitet hva gjelder adgangen til å få permisjon fra fengslet under amming; dette er ensbetydende med diskriminering (art. 10, 17 og 26).

Parten bør revurdere egen praksis med å skille spebarn fra mødrene og å anvende nasjonalitet som et kriterium ved avgjørelse av søknad om fengselspermisjon under amming. Parten bør videre vurdere om straffegjennomføringen i slike tilfeller kan skje utenfor fengsel.

17. Komiteen uttrykker bekymring over meldinger om at personer som følge av sitt tilsynelatende etniske opphav ofte stanses på gaten av politiet (art. 26).

Parten bør sørge for at slike politikontroller ikke bunner i diskriminering eller forekommer i urimelig utstrekning, og bør innføre et system for å overvåke hyppigheten av slike kontroller med sikte på å unngå diskriminering. I tillegg bør problemet følges opp med egne opplærings- og undervisningsprogrammer for å skape økt bevissthet om problemet blant polititjenestemenn.

18. Parten bør sørge for at den femte periodiske rapporten og disse avsluttende merknadene blir spredd på bred basis. Komiteen ser med glede på planene om å distribuere dokumentene til en videre krets enn det parten hittil har hatt for vane.

19. Komiteen anmoder parten om at den i sin neste rapport, som etter planen skal fremlegges innen oktober 2009, orienterer om komiteens anbefalinger og om konvensjonen som sådan.