Historisk arkiv

Norsk Afghanistan-politikk

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Det er bred oppslutning i Stortinget om Norges Afghanistan-politikk. Regjeringens politiske plattform (Soria Moria II) slår fast at det sterke sivile engasjementet i Afghanistan skal opprettholdes og at Norge skal bidra til å bygge afghanernes evne til å sørge for egen sikkerhet og utvikling.

Selv om hovedlinjene ligger fast, utvikles norsk politikk i takt med utviklingen i Afghanistan. Under finner du svar på noen av spørsmålene som ofte stilles om norsk Afghanistan-politikk.

Se utenriksminister Eide snakke om norsk Afghanistan-engasjement  (video) 

 

Hvorfor er vi i Afghanistan?

Hovedmålet er å forhindre at Afghanistan igjen kan fungere som en base for internasjonal terrorvirksomhet. Politisk, sosial og økonomisk utvikling er virkemidler for å bidra til stabilitet og til å fjerne trusselen mot afghanske barn, kvinner og menn – og mot det internasjonale samfunnet. Oppgaven er derfor både av sivil og militær karakter.

Hva mener Norge om forsoningsprosessen med Taliban?

Det finnes ingen militær løsning på konfliktene i Afghanistan. Konfliktene må løses politisk i en prosess hvor afghanerne er de ledende aktørene. En slik prosess må favne alle grupper som utgjør det komplekse afghanske samfunnet, og også Taliban. En vellykket prosess er blant annet avhengig av at alle etniske grupper, sivilsamfunnet, og afghanske kvinner inkluderes i prosessen. Dette er nødvendig, både for å bygge tillit mellom ulike typer grupperinger, som ofte er preget av mistenksomhet til hverandre, og for å meisle ut posisjoner som ivaretar interessene på tvers av tidligere skillelinjer. Målsetningen er at de ulike afghanske gruppene ser seg mest tjente med å fremme sine interesser gjennom den afghanske staten, i stedet for å bekjempe den.

Hvor lenge skal Norge bidra militært i Afghanistan?

Vi gikk inn med våre allierte, og vi vil trappe ned og avslutte det militære nærværet i en takt og en tone som er avstemt både med våre allierte og med afghanske myndigheter. På militær side i Afghanistan er vi i gang med å overføre sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter på en ryddig og ordentlig måte. Dette er i tråd med vedtaket fra Natos toppmøte i Lisboa i desember 2010 om at den internasjonale stabiliseringsstyrken Isaf skal trekkes helt ut innen utløpet av 2014. Denne utviklingen er ønsket av den afghanske regjering. Stikkordet er afghansk eierskap; et eierskap som både må omfatte ansvaret for å stabilisere landet, tilrettelegge for en politisk dialog og videreføre sosial og økonomisk utvikling. Overføringen av sikkerhetsansvaret til de afghanske sikkerhetsstyrkene går som planlagt. I samsvar med dette ble det regionale stabiliseringslaget (PRT) Norge ledet i Meymaneh i Faryab-provinsen avviklet 1. oktober 2012.  Våre styrker er nå ute av provinsen. Vår militære innsats skal konsentreres rundt Mazar-e-Sharif der norske styrker vil fortsette med trening og opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker innenfor rammen av et nordisk-baltisk samarbeid. Norske styrker bistår også i oppbyggingen av et afghansk spesialpoliti i Kabul.

Hva vil skje med bistanden når de militære styrkene har trukket seg ut?

På Afghanistan-konferansen i Bonn i desember 2011 bekreftet 85 land at de vil videreføre den sivile innsatsen også etter at de internasjonale styrkene (Isaf) er trukket ut. Afghanistan vil med andre ord ikke bli stående alene når Isaf-operasjonen er avsluttet. Dette var et viktig politisk signal å gi til den afghanske regjering og våre samarbeidspartnere. Dette ble konkretisert på givermøtet i Tokyo i juli 2012. Afghanistan fikk løfter om støtte på 16 milliarder dollar de neste fire år. Støtten gis  blant annet på vilkår om at staten avholder valg, arbeider for menneskerettighetene og demokratisering, kvinners rettigheter og kamp mot korrupsjon. Dette er nedfelt i dokumentet «Tokyo Mutual Accountability Framework.  Fra norsk side har forpliktet oss til å videreføre bistanden på et høyt nivå, 750 millioner kroner årlig ut 2017.

Hvordan spiller regionale dimensjoner inn på utviklingen i Afghanistan?

Et stabilt Afghanistan forutsetter at nabolandene bidrar, og at samarbeidet i regionen utvikles, både økonomisk og politisk. Med sin lange grense mot det sørlige og østlige Afghanistan er utviklingen i Pakistan særlig viktig for stabiliseringen av Afghanistan. Påstander om direkte og indirekte støtte fra den pakistanske hær og etterretningstjenesten ISI til militante grupperinger som opererer ut fra Pakistan er vanskelig å bevise, men også vanskelige å avvise. Inntrykket er at det historisk er skapt et sammensatt interessefellesskap mellom enkelte militante grupper og deler av maktstrukturene i Pakistan. Også Iran spiller en viktig rolle. Iran er vertsland for mange afghanske flyktninger. Dessuten drar mange afghanere til Iran for å finne arbeid. En bærekraftig fred i Afghanistan forutsetter derfor - i et regionalt perspektiv - at gjensidig tillit erstatter gjensidig mistro og at løsninger i større grad forhandles med utgangspunkt i det som samler, snarere enn det som skiller.

På et møte i Istanbul i november 2011, ble landene i regionen enige om økt politisk og økonomisk samarbeid og at de vil jobbe videre med konkrete tiltak knyttet til utdanning, justissektor, kultur, sikkerhet og bekjempelse av narkotikahandel. Det vil ta tid å utvikle dette samarbeidet, men erklæringen fra Istanbul er et viktig skritt i riktig retning. På ministermøtet i Kabul i juni 2012 ble det vedtatt samarbeid om syv tillitsskapende tiltak (CBM). Land i regionen, Heart of Asia-landene, leder de ulike tiltakene. Norge støtter CBM om krisehåndtering, og vil også vurdere andre på bakgrunn av konkrete forslag.  Norge hadde en tilretteleggerrolle frem mot Istanbul-møtet, og har fortsatt å arbeide med afghanske myndigheter for å støtte deres ønske om et styrket regionalt samarbeid. Flere møter er planlagt for å følge opp dette arbeidet. Lykkes vi med å styrke det regionale samarbeidet, vil dette være positivt for stabiliseringen av Afghanistan.

Hva gjør Norge for å sikre klart skille mellom militær og sivil innsats?

For Norge er tydelige skiller mellom sivile og militære oppgaver viktig. Det har vært nedlagt betydelig arbeid for å fremme norsk politikk for skillet mellom sivilt-militært engasjement både nasjonalt og internasjonalt – i Nato, FN, bilateralt og i andre fora. Dette er et tidkrevende og møysommelig arbeid. Utøvelsen av rollen som væpnet soldat i det ene øyeblikket og humanitær aktør like etter kan skape forvirring og usikkerhet både blant sivile og stridende parter. Sammenblanding kan bidra til å redusere sikkerheten til mottakere av humanitær bistand og sikkerheten til nødhjelpsarbeidere. Det er viktig å erkjenne at frivillige organisasjoner og FN-organisasjoner har lang erfaring med utviklings- og humanitær innsats i Afghanistan og skal videreføre denne lenge etter at den internasjonale militære innsatsen er avsluttet. Likevel er dette nødvendige sivil-militære skillet ikke svart-hvitt: Det finnes situasjoner hvor ulike former for militære bidrag i hjelpeinnsats kan være riktig og nødvendig, blant annet dersom nøden er akutt og det ikke finnes andre alternativer. Slik innsats krever nær dialog med frivillige organisasjoner og FN-organisasjonene i området og god kontakt med lokale myndigheter.

I følge FN økte sivile tap med 8 prosent i 2011 til 3021 drepte. Taliban og andre opprørsstyrker er ansvarlig for 77 prosent av disse dødsfallene, en økning på 8 prosent fra 2010. I samme periode greide Isaf og afghanske styrker å redusere sine sivile tap med 4 prosent. Totalt 14 prosent av sivile tap var forårsaket av Isaf eller afghanske styrker. Dette tallet har blitt ytterligere redusert i 2012.  Selv om utviklingen for Isaf går i positiv retning, er tallet likevel for høyt, både på grunn av alle tragediene som skjuler seg bak disse tallene, men også fordi det kan bidra til synkende legitimitet i befolkningen.