Svalbard globale frøhvelv

I permafrosten inne i fjellene på Svalbard er det etablert en global "sentralbank" for verdens frø. Dersom frø går tapt, for eksempel som følge av naturkatastrofer, krig eller ressursmangel, vil frøsamlingene reetableres med frø fra Svalbard. Det globale frøhvelvet eies og drives av Norge.

Å sikre at det genetiske mangfoldet i verdens matplanter bevares for framtidige generasjoner er et viktig bidrag til kampen mot sult og fattigdom i utviklingslandene. Der har den største plantediversiteten sin opprinnelse, og der er behovet for matvaresikkerhet og videreutvikling av jordbruket prekært.

Tegning: Global Crop Diversity Trust
Tegning: Global Crop Diversity Trust

Tap av biologisk mangfold er i dag en av de største utfordringene for miljø og bærekraftig utvikling. Mangfoldet av matplanter er stadig under press. Konsekvensen er et ikke-reversibelt tap av våre muligheter til å dyrke matplanter tilpasset klimaendringer, nye plantesykdommer og behovene til en voksende befolkning.

Historien

Historien om Svalbard Globale frøhvelv starter allerede på begynnelsen av 80 - tallet. I likhet med andre store prosjekter; har veien fram til fullført anlegg har vært lang og ”tornefull.”

Bevaring av frø fra matplanter er en helt sentral del av arbeidet med å bevare verdens biomangfold, tilpasning til klimaendringer og global oppvarming og dermed sikre mat til verdens befolkning i overskuelig framtid. Det finnes hundrevis av genbanker rundt omkring i verden. Men en del av dem er utsatt for naturkatastrofer, krig eller manglende styring/finansiering. Opprettelsen av global ”sentralbank” for verdens frø (primært matplanter) har derfor lenge vært et tema.

Nordisk Genbank i 1983

Det første initiativet for å opprette et sikkerhetslager for frø i permafrost ble tatt av Nordisk Genbank (NBG) allerede på begynnelsen av 80-tallet. Svalbard ble tidlig, sammen med Grønland og fjellene i Jotunheimen, vurdert som mulige lagringssted. Allerede i 1983 besøkte NBG Svalbard og det ble etter hvert besluttet å legge inn frø 300 meters inn i en nedlagt gruve, gruve 3, nær Longyearbyen med permafrost på minus 3 - 4 grader.

NBGs positive erfaringer med Svalbard førte til at spørsmålet om liknende sikkerhetslagre ble tatt opp i ”Det internasjonale rådet for plantegenetiske ressurser” (IBPGR) og FAO og det ble arrangert et møte mellom dette rådet og norske myndigheter.

I 1989 startet IBPGR kartleggingen av aktuelle alternativer på Svalbard. Norge tilbød seg å stå for selve konstruksjonen av lagret, mens FAO og IBPGR skulle stå for de administrative driftskostnadene gjennom opprettelsen av et fond basert på midler fra eksterne donorer.

Hvem eier verdens frø?

På begynnelsen av 90-tallet gikk debatten om patentering og tilgang til genressurser høyt mellom de ulike medlemsland i FAO. Utviklingsland ønsket å få del i utbyttet fra kommersiell frøindustri siden diversiteten i hovedsak stammet fra deres områder, mens den kommersielle frøindustrien ønsker fri tilgang til slike ressurser og mulighet til å pantentere frøene. Dette førte til en polarisert atmosfære med liten gjensidig tillit i forhold til såfrøforvaltning. Mangel på internasjonale avtaler som regulerte dette området ble etter hvert et hinder for å realisere planene og IBPGR og FAO måtte etter hvert gi opp å skaffe donorer. Sammen med norske myndigheter besluttet de å skrinlegge planene om er internasjonalt sikkerhetslager for frø på Svalbard.

Vendepunktet

Vendepunktet kom først da FAOs ”Internasjonale traktat for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk” trådte i kraft i 2004. Dette skapte et nytt grunnlag for å ta opp igjen planene. Utenriksdepartementet og Landbruks- og matdepartementet tok i mot utfordringen. En gruppe av nordiske og internasjonale eksperter ble i regi av Noragric ved Universiteter for miljø- og biovitenskap (UMB), ble engasjert til å gjennomføre en forstudie.

Gruppen la i september 2004 fram en entydig positiv rapport, som konkluderte med at det fantes egnede lokaliteter på Svalbard. Rapporten anbefalte at det burde bygges en hall inne i fjellet. Det ble lagt dessuten lagt vekt på at frølagringen burde skje i overensstemmelse med internasjonal genbankstandarder, i minus 18 grader og at frøene lagres etter ”black-box” - modellen, dvs. at det bare er den institusjonen som legger inn frøene som har eiendomsrett  og disposisjonsrett til frøene.

Rapporten ble november 2004 presentert på FAOs ”Kommisjon for genetiske ressurser for mat og landbruk.”  Den norske idéen fikk positiv respons og ble av mange land oppfattet  som et meget velkomment bidrag til det internasjonale arbeidet for bevaring av verdens plantegenetiske ressurser. Det ble også fra enkelte utviklingsland vist til de positive erfaringene fra utviklingssamarbeid med nordiske land og Nordisk Genbank man tidligere har fra Svalbard.

Selv om anlegget eies av Norge, er det viktig å understreke at frøprøvene som oppbevares i hvelvet uomtvistelig er depositørens eiendom (dvs. land, genbank eller annen institusjon) og at denne har eiendomsrett  og disposisjonsrett til frøene.

Anlegget ble offisielt åpnet 26. februar 2008. Det består av tre haller som hver har kapasitet til å lagre 1,5 millioner frøprøver.

Inngangspartiet med kunst. Foto:  Mari Tefre/Svalbard Globale frøhvelv
Inngangspartiet med kunst. Foto:  Mari Tefre/Svalbard Globale frøhvelv 

Sist oppdatert: 18.12.2008
Banner - Nordområdeportalen
Trykk her for å gå til Frøhvelvets nettside