Hvilke spenninger finnes mellom norsk engasjements-politikk[1] og øvrig norsk utenrikspolitikk?

Vidar Helgesen, Generalsekretær, International Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA), Stockholm

Grensen mellom verdier og interesser i utenrikspolitikken er flytende

Å fremme landets interesser er hovedmål for enhver stats utenrikspolitikk. Samtidig stilles det i demokratiske land ofte krav om at utenrikspolitikken skal baseres på og fremme visse verdier. Mitt utgangspunkt er at interesser og verdier i utenrikspolitikken ikke lett kan plasseres i to klart separate kategorier. For det første kan bruk av verdibegrepet være tilslørende:

  • En stat vil ofte søke å begrunne sin interessehevdelse i bestemte verdier. Typisk  vil norsk handelsproteksjonisme på landbruksområdet begrunnes i verdien av ”levende bygdesamfunn” og ”matvaresikkerhet”. Under slik argumentasjon ligger verdivalg: man fremhever visse verdier for å begrunne en politikk som nedprioriterer andre verdier
  • En verdibasert engasjementspolitikk vil ofte ikke kunne adskilles fra interesser.  Vestlige lands økonomiske og sikkerhetsmessige bistand til Afghanistan kan ikke sees uavhengig av egne interesser i bekjempelse av terrorisme eller hensynet til Natos troverdighet som militær allianse
  • Det å skaffe seg en hjemlig og/eller internasjonal ”profil” (selvbilde eller Norgesbilde) som et land med en verdibasert utenrikspolitikk, kan være i Norges interesse
  • Selv om man erklærer at verdier går foran interesser i et utenrikspolitisk spørsmål, gir det ikke nødvendigvis veiledning i spørsmål om hvilke virkemidler som er best egnet til å fremme disse verdiene. Selv om sanksjoner mot f.eks. Burma går ut over visse (ubetydelige) norske interesser, er det ikke sikkert at de er egnet til å oppnå målet om å fremme demokrati og menneskerettigheter. Mer sikkert er det at saken er egnet til innenrikspolitiske markeringer av ”verdibasert utenrikspolitikk”.

For det annet kan en politikk for å hevde nasjonale interesser bidra til å fremme viktige verdier i det internasjonale samfunn. Internasjonale forbindelser dreier seg i stor grad om forhandlinger hvor land tilpasser sine interesser til hverandre. Det er elementær forhandlingsteori at det er lettere å finne kompromisser mellom forskjellige interesser, enn å finne kompromisser mellom forskjellige verdier. Hvis forhandlingsposisjoner i WTO-sammenheng fremmes som verdien av ”en grenseløs verden” på den ene siden, og verdien av ”nasjonal landsbygdkultur” på den andre siden, er det vanskeligere å nå kompromisser enn dersom forhandlingspartene tar utgangspunkt i konkrete subsidie- og tollsatser. I en verden av paradokser, er dette altså ett: Å artikulere utenrikspolitikk i verdier kan bidra til økt konfrontasjon. Å artikulere utenrikspolitikk i interesser kan bidra til fredelig konfliktløsning.

Dette henger sammen med at verdier stikker dypere enn interesser. Dersom verdiene ikke deles av alle sider i en forhandlingsprosess, vil de snarere virke polariserende enn samlende: Under frykten for et sivilisasjonenes sammenstøt, ligger forestillingen om verdier som ikke kan forenes.

En verden hvor land fremmer sine konkrete interesser og forhandler om dem i bilaterale eller multilaterale prosesser, er i sin tur et bidrag til fred, som utvilsomt er en verdi. Jo mer institusjonaliserte slike prosesser er, desto mer bidrar de til fred og stabilitet, selv om prosessene i seg selv kan være langsomme. Et grunnproblem med amerikansk utenrikspolitikk de siste årene, er at den har vært artikulert i abstrakte verdier uten noe holdbart handlingsprogram, og at langsiktige, multilaterale forhandlingsprosesser har vært avvist som byråkratisk handlingslammelse. EU er et godt eksempel på det motsatte: ofte preget av en fredelig handlingslammelse som klart kan være å foretrekke fremfor farlig handling. 

Norsk tradisjon for flyt mellom verdier og interesser

Norske utenrikspolitiske tradisjoner rommer en blanding av verdipolitikk og interessehevdelse. ”Misjonærimpulsen” er sterk og fanger opp verdistrømninger både fra kristenhet og arbeiderbevegelse. ”Småstatsinteressepolitikken” for regelstyrt internasjonalt samarbeid og vestlig alliansetilknytning har vært en form for ”realpolitikk på norsk.” Den klassiske nøytralitets- og isolasjonslinjen har hatt innslag av både verdi- og interessehevdelse.

Hvor står disse tradisjonene idag? Isolasjons- og nøytralitetstendensen har fortsatt betydelig defensiv kraft, slik den kommer til uttrykk bl.a. i motstand mot EU, WTO, militært utenlandsengasjement, immigrasjon og andre utslag av globaliseringen. Fra noen hold forfektes denne tendensen gjerne i kombinasjon med misjonærimpulsen: vi vil gjerne redde verden, men ikke være en del av den. Slike koblinger endrer ikke det faktum at isolasjonstendensen er ubrukelig som basis for å artikulere en aktiv utenrikspolitikk.

Norsk ”realpolitikk” var forholdsvis uproblematisk å manøvrere etter under den kalde krigen, i form av lojalitet til et handlingslammet FN og et defensivt NATO. Norsk interessepolitikk var på sett og vis en passivitetspolitikk. Når FN er blitt forum for reelle sikkerhetspolitiske veivalg, og når NATO krever offensiv norsk innsats i fjerne strøk, og når NATO og EU utvikler en ny rolledeling, blir utenrikspolitikken mer komplisert. I ivaretagelsen av nærområdeinteresser gir alliansetilknytningen oss mindre gratis. Dessuten er norske interesser ikke lenger bare et nærområdespørsmål, hvilket kanskje er tydeligst innenfor energisektoren. Norges interessebilde ser annerledes ut, og alliansebildet likeså. Virkemidler og arenaer for å fremme norske egeninteresser er ikke nødvendigvis de samme som tidligere. Daværende statsminister Kåre Willochs mantra er ikke like anvendelig: ”Vi er våre venners venn, og vi vet hvem våre venner er.” Kaldkrigstradisjonen for passiv interessehevdelse tjente Norge vel. Idag er det behov for en politikk for mer aktiv interessehevdelse, og denne politikken er ikke godt artikulert.

Tomrommet mellom ubrukelig isolasjonspolitikk og uformulert interessepolitikk er blitt fylt av norsk engasjementspolitikk. Denne politikken har vært betydelig enklere både å artikulere og iverksette, den har vært enklere å ”selge” i norsk offentlighet – og den har lenge vært enklere å unndra kritisk debatt. Engasjementspolitikken har derfor fått uforholdsmessig stor oppmerksomhet og symbolbetydning i norsk utenrikspolitikk. Dette skal ikke engasjementspolitikken og dens forkjempere lastes for. Men et blikk på globale utfordringer forteller oss at en mer helhetlig formulert utenriks- og sikkerhetspolitikk er påkrevet. 

Et flytende verdensbilde

Det er ikke bare verdensøkonomien som er globalisert. Også det sikkerhetspolitiske trusselbildet er globalisert og flytende: Trusselen fra masseødeleggelsesvåpen flyter mellom sterke stater, svake stater og ikke-statlige aktører. Terrorismetrusselen flyter over regioner og landegrenser -- og over epoker forsåvidt gjelder teknologi og teknologisk sårbarhet. Den har forbindelseslinjer til internasjonal organisert kriminalitet, som setter sosiale avtrykk i våre samfunn i form av narkotika, våpenhandel, menneskehandel og hvitvasking. Miljø- og helsespørsmål er også blitt del av det globale trussel- og risikobildet. Migrasjon skjer både kontrollert og ukontrollert, ønsket og uønsket, og bringer nødvendige ressurser men også sikkerhetstrusler.

Den økonomiske globaliseringens ujevne karakter er i seg selv en risiko: jeg tenker da både på at spredningen av globaliseringens velsignelser er ujevn og på at tempoet i forandringene nærmest i seg selv blir en sikkerhetsutfordring.  Moderniseringen, urbaniseringen og globaliseringen av Kina, India og andre asiatiske nasjoner forandrer flere menneskers liv på kortere tid enn kanskje noen annen forandringsprosess i historien. Behovet dette fører med seg for råvarer og energi fører til globale kappløp som også har implikasjoner for verdensøkonomi og sikkerhet: det vestlige hegemoni er på retur. Samtidig er mange av verdens fattigste utestengt fra den økonomiske globaliseringen, mens de gjerne nås av den kulturelle, med global utbredelse av ”vestlig livsstil” som resultat. Denne skjevheten, og tempoet i endringene som følger, møter reaksjoner i form av fremvekst over store deler av verden av identitetsbasert politikk, fundamentalisme og ekstremisme. Dette innebærer at økonomisk og teknologisk utvikling, kultur og religion gir bidrag til forståelse av dagens sikkerhetspolitiske bilde.

I dette bildet kombineres klassiske trusler med moderne trusler i et komplekst mangfold. Utfordringene er ikke malt i svart og hvitt, ei heller gis løsningene i svart og hvitt. Fremfor alt: Ingen kan makte å møte utfordringene på egen hånd, heller ikke verdens største økonomiske og militære makt. For å møte klimaendringene trenger verden både EU, USA, Kina og India. For å motvirke globale smittefarlige sykdommer, trengs alle, inkludert de svakeste statene. For å få orden på migrasjonsspørsmålene likeså. De aller sterkeste statene må samarbeide med noen av de aller svakeste for å redusere sin egen sårbarhet på en rekke områder. Situasjonen kaller på mer multilateralisme, og mer effektiv multilateralisme – og det i en tid hvor FN mangler politisk autoritet.  

Hvordan lage utenrikspolitikk for en flytende verden?

Det flytende verdensbildet innebærer at Norge møter en mer kompleks utenriks- og sikkerhetspolitisk virkelighet. Når politikk skal utformes for å møte denne virkeligheten, er det viktig å tenke både

  • innhold: Hva skal være politikken?
  • prosess: Hvordan skal politikken utformes?
  • arena: Hvor skal politikken utøves?  
Utenrikspolitikkens innhold

Det flytende trusselbildet gjør som nevnt det enda vanskeligere enn før å spå hva som konkret vil kreves i hvilke situasjoner. Derfor blir det viktigere ikke å låse seg til politiske posisjoner i utenrikspolitikken. Utenrikspolitikken krever mer enn noen gang handlefrihet til å håndtere uforutsigbarhet. Norge vil være tjent med klarhet i mål og prinsipper, forutsigbarhet i adferd, men fleksibilitet i posisjoner.

Mange av dagens store sikkerhetspolitiske og økonomiske utfordringer, og mange av Norges nasjonale interesser, ligger i områder av verden hvor Norge har tradisjoner for engasjementspolitikk. Truslenes natur gjør også at mange av de instrumenter som inngår i engasjementspolitikken, er relevante bidrag til en bredere, moderne sikkerhetspolitikk. I dette perspektiv gir det idag liten mening å snakke om målkonflikter mellom å fremme nærområdeinteresser og å drive global engasjementspolitikk. Det som ér et relevant spørsmål, er om tilstrekkelig politisk energi, kreativitet og gjennomføringsevne settes inn på å fremme nærområdeinteresser. Men det nære og det fjerne er ikke alternativer.

Like lite gir det mening å stille engasjementspolitikk opp som et alternativ til interessepolitikk. I og med at norske interesser idag ikke utelukkende ligger i nærområdene, har engasjementspolitikken idag flere berøringsflater med interessepolitikk. Effektiv politikkutøvelse krever at ulike virkemidler anvendes samtidig, parallelt og integrert. Å skape forståelse for dette i befolkningen og på tvers av det politiske landskapet er en utfordring. Jeg vil berøre fire områder hvor det er behov for tydeligere artikulert og mer integrert politikk.

Militær innsats: I en urolig verden vil det fortsatt være nødvendig med militær innsats, og de militære oppdragene vil pga de flytende sikkerhetstruslene ofte bli farligere. Det er naturlig at de land som har best økonomi, best militæropplæring, best utstyr og best samtrening med allierte, tar størst ansvar for de farligste oppdragene. Å skape forståelse for dette i Norge er ikke enkelt, selv om det gjelder oppdrag under FN-mandat. En tidligere statssekretær i UD har for eksempel gjort det til et hovedpoeng at Norge aldri kan bli en stor militær aktør, og derfor heller bør prioritere humanitær innsats fordi Norge på det området ér en betydelig aktør. Dette er et resonnement som er uholdbart på flere plan, og holdbart kun på ett plan, nemlig dersom utenrikspolitikk hadde vært en omdømmekonkurranse.

Økonomisk utvikling: Engasjementspolitikken har utviklingsbistand som en viktig komponent. Bistand er imidlertid i stigende grad problematisert  og vestlige tilnærminger til bistand møter konkurranse fra bl a Kina. Legitimiteten ved vestlige bistandsaktiviteter og krav om godt styresett blir stilt spørsmål ved, som et utslag av en økende internasjonal polarisering. Denne polariseringen forsterkes av den vestlige/nordlige motviljen mot å åpne sine markeder for utviklingsland, en holdning som møter anklager om dobbeltmoral. Norge er her i fremste rekke blant utviklingshindrende aktører. Med økende oppmerksomhet på handel og behovet for privatsektordrevet vekst, blir Norges troverdighet satt på prøve. Paradokset er at Norges hevdelse av ”interesser” i denne sammenheng ikke egentlig er å fremme nasjonale interesser, men sektorinteresser.

Energi og annen næringsvirksomhet: Det eneste strategisk viktige området hvor Norge er en stormakt, er preget av en tradisjon for at petroleumsressursene håndteres som geologisk og kommersielt fenomen. Internasjonaliseringen av norsk energirelatert industri, kombinert med den økte globale betydningen av energisikkerhet, krever en utenrikspolitisk strategi for Norge som energinasjon. Potensialet for målkonflikter med engasjementspolitikken er tydelig til stede: I hvilken utstrekning kan Norge drive fredsmegling i regioner der man selv har energiinteresser? Hvordan påvirkes norsk menneskerettighets-, demokrati og bistandspolitikk i land og regioner der norske selskaper har betydelige kommersielle interesser? Hvordan skal Norge håndtere situasjoner der norske økonomiske interesser kommer i konflikt med norske allianseinteresser (f eks Iran)? Etter min vurdering må en hovedlinje være at mer engasjement er bedre enn mindre engasjement: næringsliv og næringsinteresser kan i så måte være del av en engasjementspolitikk.

Migrasjon: Norge har betydelig immigrasjon fra land som har store utfordringer fra ekstremisme, terrorisme og organisert internasjonal kriminalitet, i noen tilfeller endog med forbindelseslinjer til statlige institusjoner. Forbindelsene mellom diaspora og hjemland er sterke og regelmessige. Samtidig som Norge trenger mer innvandring, må sikkerhetsutfordringer knyttet til immigrantmiljøer ikke undervurderes. Taushet om trusler på dette feltet medfører betydelig risiko for backlash den dagen noe alvorlig skjer. Det ligger en stor, pedagogisk utfordring i å få befolkningen i tradisjonelt etnisk enhetlige Norge til å akseptere at økt immigrasjon er nødvendig, og at vi med det også i noen grad aksepterer økte sikkerhetsrisiki innenfor egne grenser.

Å møte utfordringer som disse krever at engasjementspolitikk og annen utenrikspolitikk i større grad sammenkobles, slik at politiske svar på løpende utfordringer blir utformet på en helhetlig måte. Det leder oss til det viktige kravet til prosess i politikkutformingen.   

Hvordan utformes politikken?

En mer flytende internasjonal situasjon stiller krav ikke bare til politikkens innhold, men også til hvordan politikken utformes. Kunnskap og analyse fra flere saksområder må kombineres for å bidra til forståelse av nye utfordringer. Dette betyr i praksis at politikkens innhold formes av hvordan den utformes. Prosess er derfor viktig. Mer overgripende politikk krever mindre sektororientering og mer integrerte beslutningsprosesser. Dette støter an mot dominerende tradisjoner i utenriksforvaltningen, det støter an mot politiske behov for klare beskjeder, og det støter ikke minst an mot behovet for raske beslutninger i internasjonale sammenhenger.

På hvilke arenaer skal politikken utøves?

Når den internasjonale situasjonen er mer flytende, blir det også mindre forutsigbart hvilke direkte utfordringer Norge vil komme til å bli stilt overfor både ute og hjemme. Det mest åpenbare politiske svar på denne utfordringen er å sikre handlefrihet til å møte alle eventualiteter. Handlefrihet sikres i internasjonale forbindelser gjennom å være i stabile samarbeidsrelasjoner med flest mulig land. For å si det enkelt: Handlingsrom skaper man ved å være venner med så mange om mulig. For Norge vil handlefrihet og handlingsrom best sikres ved å være med i alle de internasjonale organisasjoner der våre nærmeste samarbeidspartnere er med.

De organisasjoner av betydning hvor Norge deltar, er utilstrekkelig oppsatt for å møte det mer sammensatte og flytende trusselbildet. FN har et globalt og integrert mandat, men er politisk og organisatorisk hindret fra å være en effektiv politisk kraft annet enn i unntakstilfeller. NATO har et begrenset mandat, og gir ikke svar på kompleksiteten i sikkerhetsutfordringene for Norge: dessuten er Nato idag mindre av en garanti for hevdelse av Norges nærområdeinteresser.   

EU er den eneste organisasjon som dekker alle relevante politikkområder, har et institusjonelt oppsett som gir mulighet til effektivitet, og samtidig har relevans både i Norges nærområder og på det globale plan. EU har dessuten som erklært ambisjon å bidra til et sterkere FN, og skal FN bli sterkere kreves politisk lederskap fra større aktører. EU fremstår derfor idag som den naturlige arena for å utøve både norsk interessepolitikk og engasjementspolitikk, og som arena for å fremme en mer integrert og helhetlig norsk utenrikspolitikk.

Appendix

Hvilke spenninger eksisterer?

I stedet for å gjøre mitt bidrag til en katalog over mer eller mindre relevante og potensielle spenninger mellom engasjementspolitikk og interessepolitikk, har jeg valgt å formulere endel slike spenningsforhold i dette vedlegget.

Spenninger mellom ulike mål

En kategori av spenninger er der hvor ulike innenriks- og/eller utenrikspolitiske mål kommer i konflikt med hverandre.

  • Norsk landbrukspolitikks forrang over utviklingshensyn i WTO-forhandlingene utgjør den mest åpenbare motstrid mellom særinteresser i Norge og verdier og hensyn som eller ligger under norsk engasjementspolitikk. (Denne forfatters syn er riktig nok at det norske forhandlingsutgangspunkt heller ikke er uttrykk for nasjonal interesse, men for særinteresser i Norge)
  • Norges interesse i høye inntekter av olje- og gassproduksjon kan komme i konflikt med ambisjonene om en offensiv global miljøpolitikk 
  • Et klassisk spørsmål er om bistand skal kunne anvendes i kombinasjon med fremme av norske næringsinteresser. Idag er dette høyaktuelt på olje-/ gassområdet, i lys av bl.a. ”olje-for-utvikling”-satsningen i norsk bistand. Denne forfatter (som var en forkjemper for programmet) mener at det er overbevisende argumenter for å yte norske bidrag til bedre energiforvaltningsregimer. Å anvende ekspertise fra norske selskaper i denne sammenheng er også fornuftig. Der dette gjøres i områder hvor samme selskaper har interesser, blir det åpenbart at interesse- og rolleblanding vil kunne gjøre seg gjeldende
  • Mulighetene for norske selskaper, ikke minst i olje- og gassektoren, til å få gunstige kontrakter, kan komme i konflikt med norsk politikk for demokrati og menneskerettigheter, f.eks i Aserbaidsjan, Kina, Iran
  • Det inntrykk av nøytralitet og disinteresse som omgir Norges profil i flere deler av verden, kan bli forstyrret av at norske selskaper i energisektoren har interesser i stadig flere land
  • Statens Pensjonsfond-Utlands investeringer har allerede blitt gjenstand for kritikk. De etiske retningslinjene for investeringene, og praktiseringen av dem, gir i seg selv grunnlag for spenninger forsåvidt gjelder krav til konsekvent praksis. Men også investeringer som ikke bryter med de etiske retningslinjene kan bli omstridte; i Norge eller i utlandet. 
  • Dersom man formulerer sanksjonspolitikk på basis av verdier i et tilfelle hvor norske interesser likevel er ubetydelige (f.eks. Burma), er det vanskelig å forsvare at man ikke fører en sanksjonspolitikk på basis av verdier i et tilfelle hvor norske økonomiske interesser er betydelige (f.eks. Iran).
  • Norsk hvalfangst står i motstrid til Norges hovedlinje om å støtte multilaterale beslutninger og klare internasjonale spilleregler i ressursforvaltningsspørsmål.
  • Prioriteringen av norske bistandsmidler byr på faktiske dilemmaer. Skal bistanden være strengt fattigdomsorientert og/eller konsentrert, eller skal man også se hen til at bistanden gir et grunnlag for politisk dialog med stater som er prioritert i utenrikspolitikken? Spørsmålet kommer på spissen når det gjelder bistand til globale og regionale stormakter som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika, Indonesia
  • Anvendelse av bistandsmidler til sivile og ikke-bevæpnede sikkerhetsrelaterte formål kan begrunnes i utviklingshensyn, men vil utvilsomt kunne skape ny spenning i flere sammenhenger
  • Internasjonaliseringen av norsk olje- og gassrelatert næringsliv fører til betydelige norske økonomiske interesser i en rekke ustabile/udemokratiske land. Når slike interesser gjør seg gjeldende i land som er fiendtlig innstilt til sentrale norske allierte, kan det få problematiske politiske konsekvenser. (Iran, Venezuela, Bolivia)
  • Tilrettelegging av fredsprosesser kan føre til at Norges relasjoner med den ene part i konflikten blir vanskeliggjort. Eksempler på dette er regjeringene i Israel, Sri Lanka og nå senest Etiopia. 

Spenninger mellom mål og virkemidler

Det kan også oppstå spenningsforhold mellom mål og virkemidler i utenrikspolitikken:

  • Krav om å ”ta opp” menneskerettighetsspørsmål med andre lands myndigheter kan i enkelte situasjoner skape spenninger mellom det innenrikspolitiske behov i å vise at man ”gjør noe” og det utenrikspolitiske behov for å ”dosere” vanskelige spørsmål i bilaterale forbindelser.
  • Enda vanskeligere er situasjonen i de (ikke sjeldne) tilfeller hvor stille diplomati er den best egnede fremgangsmåte for å oppnå resultater, og der offentlige uttalelser faktisk kan bidra til mer fastlåste posisjoner.
  • I konflikter hvor Norge spiller en tredjepartsrolle, er muligheten til å rette åpen kritikk mot partenes brudd på menneskerettighetene begrenset – selv på områder som Norge prioriterer i multilateral mr-sammenheng.  

Spenninger mellom nasjonal politikk og multilateral retorikk

  • Støtte til internasjonalt samarbeid gjennom NATO og FN er en hovedlinje i norsk utenrikspolitikk. Multilateralisme er et honnørord som i norsk debatt unndrar seg krav til effektivitetsvurderinger. På flere områder i engasjementspolitikken opptrer Norge imidlertid forbløffende unilateralt: bilaterale menneskerettighetsdialoger prioriteres høyere enn multilaterale mr-prosesser, norsk fredsmeglingsinnsats har i mange sammenhenger et element av konkurranse med andre aktører (inkludert FN), i utviklingsbistanden later samordning med andre til å være mindre vektlagt enn tidligere.
  • Norsk unilateralisme er kanskje særlig fremtredende innenfor fred- og forsoningsporteføljen,  hvor behovet for nasjonal (innenrikspolitisk) markering ofte overskygger fornuftig samordning med andre aktører som også yter bidrag i de samme konfliktløsningsprosessene. Norge blir av andre aktører på dette området ansett for å være svært konkurranseorientert, og i slike tilfeller blir fred- og forsoningspolitikken paradoksalt nok en slitasje i forholdet til andre land.
  • Norges politiske linje om å forhandle med/engasjere alle parter i en konflikt, inkludert aktører som anvender terrorisme som middel, støttes av denne forfatter. I praksis er imidlertid en slik linje ineffektiv dersom den ikke skjer i samordning med andre aktører. Norges kontakter med Hamas skapte først inkonsistens i den internasjonale tilnærmingen, dernest har den nå skapt inkonsistens i Norges egen tilnærming (ettersom man nå ikke lenger vil ha kontakt med Hamas). I tillegg til at alenegang normalt er ineffektivt i internasjonal politikk, kan det også virke negativt for norske forbindelser med nære allierte.
  • EUs ”terrorlisting”-praksis er et godt eksempel på alenegangens ineffektivitet for Norge: norsk fredsdiplomati skades av politikken, Norge kan distansere seg fra den, men det hjelper ikke fredsprosessene som sådanne. Bare innenfor EU vil Norge ha håp om effektivt å påvirke beslutninger som legger rammebetingelsene for norsk fredsdiplomati. Mer generelt ville Norge trolig få utrettet mer dersom man bidro til at EU fikk mer og bedre engasjementspolitikk.  

[1] Jeg bruker betegnelsen ”engasjementspolitikk” som en sekkepost for utviklingsbistand, humanitær bistand, innsats for menneskerettigheter og demokrati, fred og forsoning, helse- og miljøinitiativer, etc.  

Sist oppdatert: 07.12.2007
Refleks - utenrikspolitisk ordskifte