Hvor gjelder norsk lovgivning?

Utgangspunkt

Det beror på vedkommende lov selv, lest i lys av folkeretten, hvilket geografisk virkeområde den har.  

Norsk lov er ikke nødvendigvis begrenset til å gjelde på norsk territorium (territorial­jurisdiksjon). Eksempelvis kan Norge gi lover anvendelse for norske borgere i utlandet (personaljurisdiksjon).

Straffebestemmelser

Når ikke annet følger av vedkommende spesiallov, regulerer straffeloven (1902) § 12 spørsmålet. Når ny straffelov (2005) trer i kraft, reguleres dette i lovens kapittel 1.

Privatrettslige lovregler

Det vil følge av lovvalgsregler om norsk eller fremmed rett får anvendelse. Norge har inngått noen internasjonale avtaler om lovvalg. Et eksempel er den nordiske konvensjonen om arv og dødsbo­skifte.

Norske foretak i utlandet

Normalt reguleres virksomheten til norske foretak i utlandet av reglene i den staten der virksomheten drives. Norsk selskapslovgivning og regnskapsplikt gjelder for norske selskaper selv om de driver virksomhet i utlandet.

Regulering av skip

Lover som gjelder for skip, begrenses som regel til å gjelde for «norske skip». Dette omfatter både skip som skal registreres i det alminnelige skipsregisteret. jf. sjøloven (lov 24. juni 1994 nr. 39) § 1 og § 11, og skip som er registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS), jf. lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister § 3 første ledd. I NIS-loven § 3 er det fastsatt at «[n]orsk rett gjelder for ethvert skip i norsk internasjonalt skipsregister med mindre annet er uttrykkelig bestemt i eller i medhold av lov».

Det er visse folkerettslige begrensninger i adgangen til å lovregulere forhold knyttet til utenlandske skip når disse befinner seg i norsk territorialfarvann.

Kontinentalsokkelen

Som kyststat har Norge suverene rettigheter over kontinentalsokkelen. Norge har enerett til å undersøke og utnytte naturforekomster på havbunnen og i undergrunnen. Det innebærer også at Norge har rett til å regulere slik aktivitet.

Hvorvidt norsk lovgivning kommer til anvendelse på kontinentalsokkelen, avhenger av ordlyden i den enkelte lov og hvilke begrensninger som følger av folkeretten.

Det følger av petroleumsloven § 1-5 første ledd at norsk rett i utgangspunktet gjelder for petroleumsvirksomheten. Petroleumsloven gjelder også for petroleumsvirksomhet utenfor norsk kontinentalsokkel, så langt det følger av folkeretten eller av særskilt overenskomst med fremmed stat at norsk rett skal gjelde, se petroleumsloven § 1-4 første ledd. Også i slike tilfeller gjelder utgangspunktet i § 1-5 første ledd om anvendelse av norsk rett.

Den økonomiske sonen, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen

Som kyststat har Norge rett til å opprette økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil fra grunnlinjene. I den økonomiske sonen har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte levende ressurser. Det innebærer også rett til å regulere slik utnyttelse.

Norges økonomiske sone, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen er opprettet i, eller med hjemmel i, lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.

Utgangspunktet er at det må sies i den enkelte lov dersom dens bestemmelser skal gjelde i sonene. Loven om Norges økonomiske sone §§ 4 og 7 gir Kongen fullmakt til å gi forskrifter på en rekke områder.

Svalbard og Jan Mayen

Svalbard er en del av Kongeriket Norge, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 1.

Utgangspunktet for norsk lovgivnings anvendelse på Svalbard er Svalbardloven § 2. Norsk privatrett, strafferett og lovgivningen om rettspleien gjelder for Svalbard når annet ikke er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke uten at det er bestemt særskilt.

Betegnelser som «i riket», «i Norge», «på norsk territorium» osv. er ikke i seg selv tilstrekkelig for at loven skal anses å omfatte Svalbard.

Svalbardloven § 3 regulerer særskilt lover som kan karakteriseres som lover om «offentlige tjenestemenn, om betaling for offentlige forretninger, om mynt, mål og vekt, om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven), om telekommunikasjon, om arbeidervern og om arbeidstvister». Disse skal gjelde for Svalbard, men Kongen kan fastsette de endringer som er nødvendige av hensyn til de stedlige forhold på Svalbard.

Kongen er i svalbardloven § 4 gitt fullmakt til å gi forskrifter for Svalbard på en rekke områder.

Jan Mayen er i likhet med Svalbard en del av kongeriket, jf. lov 27. februar 1930 nr. 2. Norsk privatrett, strafferett og lovgivning om rettspleien gjelder for alle disse områdene, og Kongen kan bestemme i hvilken utstrekning andre lover skal gjelde, se begge lovene § 2.

Det generelle utgangspunkt er at folkerettslige avtaler som Norge ratifiserer, også får anvendelse for Svalbard og Jan Mayen, med mindre annet følger av særskilt erklæring når Norge slutter seg til avtalen.

EØS-avtalen gjelder ikke for Svalbard. Regelverk som er tatt inn i norsk lovgivning på grunn av EØS-avtalen, kan likevel gis anvendelse på Svalbard.

Bilandene

Bouvetøya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land er en del av Norge. Områdene er underlagt norsk statshøyhet som biland, jf. lov 27. februar 1930 nr. 3.

Ifølge bilandsloven § 2 gjelder norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien. Ut over dette er det Kongen som bestemmer i hvilken utstrekning andre lover skal gjelde der.

Generelt gjelder norske traktatforpliktelser i utgangspunktet for bilandene som del av norsk territorium dersom det ikke er gjort unntak. Det vil imidlertid ofte følge av en tolkning av den aktuelle traktatforpliktelsen at den etter sitt innhold ikke skal gjelde for bilandene.