Særtrekk ved Norges freds- og forsoningsarbeid

Norges innsats for fred og forsoning varierer avhengig av konflikten og lokale forhold, men det er visse kjennetegn ved det norske engasjementet som kan sies å være generelle.

  • Partenes eierskap. Norge bistår partene i deres arbeid for å finne fredelige løsninger på konflikter, men det overordnede ansvaret for fredsprosessen ligger hele tiden hos partene selv. Bærekraftig fred er avhengig av at partene selv viser vilje til å finne frem til en politisk løsning, og Norge vil aldri presse løsninger på partene.
  • Langsiktig vilje til å bistå. Mange konflikter varer flere tiår, og det kan ta tid før partene er klare til å fremforhandle en politisk løsning. Norge er tydelige på at vi har et langsiktig perspektiv i vårt freds- og forsoningsarbeid. Dette er det bred enighet om på Stortinget. Flere av de prosessene Norge er inne i er blitt videreført av skiftende norske regjeringer. Midtøsten og Colombia er gode eksempler på dette. Kontinuiteten gir en helt særlig kvalitet, forutsigbarhet og tillit til den norske innsatsen. 
  • Vilje til å snakke med alle. Norge snakker med alle parter i en konflikt som ønsker en politisk løsning. Midtøsten-engasjementet er et godt eksempel på dette, da Norge på et tidlig tidspunkt gikk i dialog med Hamas. Å engasjere aktører skaper tillit og bygger forståelse rundt underliggende interesser.
  • Aksept for å mislykkes. Norge aksepterer at risikoen for ikke å lykkes er stor på dette feltet. Ofte må det mislykkede forsøk til for at et senere forhandlingsforsøk skal lykkes. Dette var tilfellet i Colombia, der partene lyktes i å nå en fredsavtale i 2016 etter å ha trukket lærdom fra tre mislykkede forsøk på 80-og 90-tallet. 
  • Ressurser til å bistå. Norge stiller både menneskelige og økonomiske ressurser tilgjengelige for freds- og forsoningsarbeidet. Utenriksdepartementet har en egen seksjon for fred og forsoning med 14 medarbeidere og ca. 436 millioner kroner (2021) i fleksible midler. Kombinert med et omfattende bistandsengasjement, gjør dette det mulig for oss både å støtte opp om forhandlingsprosesser og bygge opp under fredsløsninger med eksempelvis overvåkingsmekanismer og gjennomføring av fredsavtaler. 
  • Nettverk og nært samarbeid med partnere. Norge arbeider ikke i et vakuum. Norge har over tid opparbeidet seg et bredt kontaktnettverk som norske diplomater samarbeider med der man er engasjert. Dette dreier seg om alt fra andre meklingsaktører, organisasjoner som jobber med dialog og konfliktløsning, tankesmier, forskere, sivilsamfunnsaktører, m.fl. Ofte kan prosesser best startes opp i et samspill mellom slike institusjoner og diplomater. I mange tilfeller har norske NGOer vært inngangsporten til freds- og forsoningsprosesser. Hvert år organiserer Norge fredsmeklersamlingen Oslo Forum der fredsmeklere, politikere, tenkere og aktører i konflikt samles for erfaringsutveksling og nettverksbygging. Oslo Forum er også blitt et verksted hvor parter til konflikt møtes. 
  • Erfaring og kunnskap. Norge har opparbeidet seg verdifull erfaring og kunnskap om fredsprosesser gjennom sitt langvarige arbeid med parter i konflikt. Dette er en avgjørende del av verktøykassen i konfliktløsning. Å kunne fremme konkrete eksempler på løsninger kan være verdifullt når partene står fast. Samtidig er det viktig å erkjenne at de fleste konflikter er ulike og unike, og kunnskap om den enkelte konflikt og området den pågår i er sentral.

  • Norge er upartisk tilrettelegger. Norge tar ikke side når vi er engasjert som tilrettelegger i en fredsprosess. Dette betyr imidlertid ikke at vi er en (verdi)nøytral tilrettelegger; i fredsforhandlinger jobber vi aktivt for å fremme internasjonal rett og menneskerettigheter – også der dette møter motstand hos partene.
  • Inkluderende fredsprosesser. Fredsprosesser som involverer sivilbefolkningen, spesielt kvinner og ofre, gir større eierskap og bedre fredsavtaler. Norge har ved flere anledninger bidratt til å sikre at kvinner som ellers ville blitt holdt utenfor har fått anledning til å artikulere sine krav ved forhandlingsbordet og i gjennomføringsfasen. Kvinners deltakelse i fredsprosesser gir et innblikk i Norges arbeid på dette området. Ofres rettigheter og overgangsrettferdighet er et annet område vi har fokus på.