FNs menneskerettighetssystem

FNs overordnede formål er å sikre internasjonal fred og sikkerhet. For å nå dette målet skal FN arbeide for å fremme og oppfordre til respekt for menneskerettigheter.

Forankring av FNs menneskerettighetsarbeid

De Forente Nasjoner (FN) ble etablert i 1945. Organisasjonen har 193 medlemsland. Vatikanstaten er verdens eneste suverene stat som har valgt å ikke være medlem i FN.

FNs menneskerettighetsarbeid er forankret i FN-paktens artikkel 1 nr. 3 (FNs formålsbestemmelse), artikkel 13 nr. 1 (generalforsamlingens funksjoner og oppgaver), artikkel 55 (C), jf. 56 (internasjonalt sosialt og økonomisk samarbeid), artikkel 62 (2) (Ecosocs funksjoner og oppgaver), artikkel 68 (Ecosocs arbeidsprosedyrer) og artikkel 76 (C) (The international trusteeship system).

Menneskerettslig normgrunnlag

Da FN-pakten ble vedtatt i 1945, gjensto det for FN å definere menneskerettighetenes nærmere innhold. Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling i 1948. FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR) og FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR) ble vedtatt i 1966. Sammen med Verdenserklæringen utgjør disse konvensjonene FNs “menneskerettighetskatalog”.

FN har etter dette vedtatt flere erklæringer og særkonvensjoner som utdyper menneskerettighetsvernet. De mest sentrale særkonvensjonene er FNs torturkonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon, FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs barnekonvensjon, FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, FNs tilleggsprotokoll til konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, FNs konvensjon for beskyttelse av rettighetene til alle migrasjonsarbeidere og medlemmer av deres familier, FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning. Sammen med ICCPR og ICESCR utgjør disse FNs ti internasjonale kjerneinstrumenter for menneskerettigheter. FNs viktigste menneskerettighetskonvensjoner er behandlet nærmere under ”Sentrale menneskerettighetskonvensjoner”.

Konvensjonenes overvåkingsorganer

For samtlige av FNs ti kjerneinstrumenter på menneskerettighetsområdet er det opprettet et konvensjonsorgan (en komité) som skal overvåke statspartenes etterlevelse av de forpliktelser de har påtatt seg. Komiteene består av uavhengige eksperter valgt av statspartene til den aktuelle konvensjonen. De fleste instrumentene stiller krav om at partene skal avgi regelmessige rapporter om hva som gjøres for å etterleve forpliktelsene. Flere av konvensjonene har også valgfrie ordninger der individer som hevder at de har vært utsatt for en krenkelse, kan klage stater som har sluttet seg til disse valgfrie ordningene, inn for den aktuelle komiteen. Komiteene har spilt en viktig rolle i utviklingen av det internasjonale menneskerettsvernet innenfor FN-systemet. Uttalelser fra komiteene om hvorvidt det er skjedd en konvensjonskrenkelse, er ikke folkerettslig bindende, men har stor politisk tyngde. 

FNs øvrige menneskerettsorganer

FNs menneskerettighetsråd er FNs viktigste politiske menneskerettighetsorgan. Rådet ble opprettet av FNs generalforsamling 15. mars 2006. Rådet erstattet FNs menneskerettighetskommisjon, som ble kritisert for blant annet å være lite effektivt og relevant.

Rådet består av 47 medlemmer og ligger direkte under generalforsamlingen. I tillegg til regulære møter på minimum ti uker, trer også Rådet sammen etter behov. Menneskerettighetsrådet har som sin primære oppgave å styrke, fremme og beskytte menneskerettighetene, noe som også innebærer å ta opp akutte situasjoner der det begås store menneskerettighetsovergrep. Det legges vekt på dialog og teknisk samarbeid, samtidig som mandatet sikrer både tematisk og landspesifikk behandling. Menneskerettighetsrådet utnevner spesialrapportører og arbeidsgrupper for å utrede aktuelle menneskerettighetsspørsmål eller kartlegge menneskerettighetssituasjonen i enkelte land.

Eksterne lenker