Profilen

Informasjonsavis for prosjektet "Dialog næringsutvikling"

Nr 1 april 1999

Innhold

• Å veilede til ny virksomhet
• I ungdommens drivhus
• 1999 er distriktskvinnenes år!
• Fakta om distriktskvinnenes år 1999
• Etablererne skal raskt glemme oss
• Forskolen gir individuell tilpasning
• Paradoks i opplæringsprogrammet
• Etablereroppfølging
• Det praktiske foran det teoretiske
• KRDs veileder
• DAF
• Min plan
• Utsyn
• Opplæring og oppfølgingstiltak for etablerere
• INTERREG – EUs grenseregionale samarbeidsprogram
• Næringsutvikling og nærmiljøtiltak i kyst- og fiskeri- kommunen Gamvik
• Gir svar for økt kunnskap
• Landskonferansen om tiltaksarbeid
• Framtid på spill i valgets kval
• Gode steder
• Entreprenørskap på timeplanen
• Nyskaping - hvem hjelper med hva?

Å veilede til ny virksomhet

Å veilede til ny virksomhet er summen av de mange oppgaver og utfordringer et veiledningsapparat har i sitt arbeid med etablering og nyskaping. Temaet er vidt og utfordringene mange. Det handler om å bistå med informasjon, legge til rette for nettverksbygging, være veiviser og en god støttespiller. Gjennomgående for de fleste situasjoner knyttet til veilederrollen er at det handler om mennesker og samspillet mellom disse.

• Kommunal- og regionaldepartementet, Regionalpolitisk avdeling, har lagt ned mye arbeid i å utvikle støtteapparatet for etablerere. Gjennom prosjektet «EtablererService», har vi blant annet gjennomprøvd konkrete metoder for etablereropplæring og utarbeidet fagmateriell. Bakgrunnen for vår satsing er erkjennelsen av at etableringsprosessen er krevende. Et velfungerende støtteapparat kan lette etablererprosessen og bidra til at etablererns drøm om egen virksomhet blir til virkelighet.
• I dette nummeret av Profilen setter vi fokus på etablererveiledning og oppfølging. Vi presenterer resultatene fra Telemarksforsknings kartlegging av opplæring og oppfølgingstiltak i Norge. I tillegg går vi nærmere inn på et utvalg oppfølgingstiltak som har vist seg å være spesielt vellykket.
• 1999 er utropt til å være Distriktskvinnens år. Dette skal markeres gjennom en rekke spennende tiltak og prosjekter rundt om i Norge. I denne og senere utgaver av Profilen kan du også stifte nærmere bekjentskap med Distriktskvinnens år.

God lesning!

Hilde Bringsli

I ungdommens drivhus

«I ungdommens drivhus» er en eksempelsamling med gode ungdomsprosjekter/tiltak.

Eksempelsamlingen er utarbeidet i forbindelse med Kommunal- og regionaldepartementets særskilte satsing på ungdom og distriktskommuner. Målgruppen for heftet er primært ansatte i kommunene som jobber med ungdomssatsing, men også andre vil kunne ha nytte av den. Målet med eksempelsamlingen er å gi inspirasjon i arbeidet med og for ungdommen!

Eksemplene som omtales er inndelt i fire hovedtema; Heimstadband og identitet, Kultur og fritid, Medverknad og mobilisering og Næring og entreprenørskap.

Under disse temaene kan du blant annet stifte nærmere bekjentskap med Positivitetsagentene – en ungdommelig risikokapital, Askeladdprisen – en inspirasjonspris til ungdom, Akademiske lærlinger i Finnmark, Næringsliv som skolefag, Utveksling med Youth of Europe og mye mer.

«I ungdommens drivhus» distribueres til samtlige kommuner og fylkeskommuner i løpet av mars-april måned.

For mer informasjon kan du ta kontakt med:
Kommunal- og regionaldepartementet v/Regionalpolitisk avdeling
Postboks 8112 Dep
0032 OSLO
Telefon: 22 24 70 01/11
Telefaks: 22 24 27 38

Heftet (merket H-2106) er også lagt ut på internett: linkdoc099005-992461#dochttp://odin.dep.no
For bestilling, faks: 22 24 27 86 eller e-post: linkurlmailto:internett:ste-bestilling@ft.dep.telemax.no_blankste-bestilling@ft.dep.telemax.no

1999 er distriktskvinnenes år!

Regjeringen har bestemt at 1999 skal være Distriktskvinnenes år. Målet er å bidra til økt bruk av kvinners ressurser.

Kommunal- og regionaldepartementet spiller en sentral rolle i gjennomføringen av Distriktskvinneåret. Kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen begrunner behovet for en slik satsing med at mange distriktskommuner har et stort underskudd av kvinner. Rekrutteringen av kvinner til viktige deler av arbeids- og samfunnslivet er svak. Derfor er det ønskelig at flere kvinner går inn i ledende stillinger innenfor politikken, offentlig administrasjon og næringsliv. Dette har departementet jobbet for i flere år. Likevel opplever mange regioner og lokalsamfunn at kvinner flytter ut – og at de ikke kommer tilbake. Mange yngre føler en dragning mot det urbane, mot bylivets mange muligheter og tilbud. Mange bygdesamfunn har ikke maktet å framstå som attraktive og aktuelle bosettings- og jobbalternativer.

- En viktig årsak er sentraliseringen i næringslivet, med flere karrieremuligheter for arbeidssøkende i byer og tettsteder. Dessuten virker mangelfull kunnskap om kvinners ressurser og kompetanse innskrenkende på kvinners muligheter i arbeids- og samfunnslivet i distriktene. Dette skjer til tross for at unge kvinner fra hele landet i økende grad tar høyere utdanning. Stadig flere kvinner etablerer også egne bedrifter og tar del i politikk og samfunnsliv på høyt nivå, sier Enoksen.

- I Distriktskvinnenes år 1999 vil vi gripe fatt i de nevnte utfordringene. Markeringen vil være sammensatt av en rekke spennende aktiviteter. En del tiltak blir satt i gang fra sentralt hold, men de viktigste aktivitetene er ment å skulle komme på initiativ fra organisasjoner og folk rundt om i Norge, sier Enoksen.

Distriktskvinneåret ble offisielt åpnet på et seminar i Innvik i Sogn og Fjordane den 5. februar. Daværende Kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad ble dessverre forhindret fra å være med der på grunn av dårlig vær. Dette seminaret var det første av en lang rekke seminarer som er samlet i en nasjonal seminarstafett.

Utgangspunktet for stafetten er en konkurranse i regi av Statens nærings- og utviklingsfond og Kvinner Viser Vei, der lokale og regionale samarbeids-partnere sendte inn forslag til seminar med kvinner i distriktene som tema. Fem seminarer er trukket ut som vinnere. Men mange av de andre seminarforslagene som kom inn i konkurransen var svært spennende. Derfor har man valgt å samordne en rekke av dem til en stafett som skal «løpe» over hele landet.

Fra sentralt hold er det et ønske at distrikts-kommunene, fylkeskommunene og departementene setter kvinnenes situasjon på dagsorden.

Kvinner Viser Vei sin store messe på Hamar i august er en viktig begivenhet i Distrikts-kvinnenes år. Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet er blant hovedsponsorene til messen. Det arbeides også med å lage en artikkelserie om Det Gode Liv i Distrikts-Norge, som skal publiseres i diverse medier, og en stor markering av den internasjonale distriktskvinnedagen 15. oktober 1999.

Distriktskvinnenes år er først og fremst en holdningsrettet markering. Regjeringen ønsker å gi den distriktspolitiske kvinnesatsingen et ekstra løft ved inngangen til et nytt årtusen. Men Enoksen understreker at holdningsskapende arbeid selvsagt ikke er nok. Kommunal- og regionaldepartementet har en rekke konkrete tiltak med kvinner i Distrikts-Norge som viktig målgruppe. Det gjelder for eksempel kommunale næringsfond, etablererstipend, nettverkskreditt og kompetansetiltak overfor kvinner. Det satses spesielt mye på unge kvinner.

Kommunal- og regionalministeren har pekt ut de som tar beslutninger i politikk og administrasjon, i næringsliv og organisasjoner som sentrale målgrupper for Distriktskvinnenes år 1999. I tillegg vil vi henvende oss til unge mennesker under utdanning og kvinner med høyere utdanning under etablering. Det er grupper som i dag i stor grad velger å bo i sentrale strøk. Vi må også legge opp en politikk for dem som allerede bor i distriktene. Disse er sentrale rollemodeller for de unge, i tillegg til at de representerer uvurderlige ressurser for distriktene. Selv om vi gjennom Distriktskvinnenes år har satt hovedfokus på kvinnene, er det viktig å knytte deres situasjon opp til hvordan menn handler og tenker og hvordan kvinner og menn samhandler, sier kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen.

- Jeg oppfordrer alle til å sette situasjonen for kvinner i Distrikts-Norge på dagsordenen, og jeg ønsker alle slike tiltak, store som små, velkommen.

Lykke til!

Fakta om distriktskvinnenes år 1999

Kommunal- og regionaldepartementet har hovedansvaret for gjennomføringen. Samarbeidsparter er Barne- og familiedepartementet, Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Kulturdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Statens nærings- distriktsutviklingfond og stiftelsen Kvinner Viser Vei.

Målet med markeringen er å bidra til økt bruk av kvinners ressurser i Distrikts-Norge gjennom:

- å peke på behov for forbedringer i politikken og virkemiddelapparatet, ikke bare når det gjelder spesielle «kvinnetiltak», men også i den generelle politikken

- å synliggjøre bredden av kvinners kompetanse og ressurser, slik at det potensialet som kvinnene har kan utnyttes bedre, både med tanke på tilflyttere og de som bor der.

Det er også viktig å fokusere på menns situasjon, holdninger og roller. Det er utarbeidet to informasjonsbrosjyrer om Distriktskvinnenes år 1999. De kan bestilles på: Telefaks 22 24 27 86 e-post linkurlmailto:ste-bestilling@ft.dep.telemax.no_blankste-bestilling@ft.dep.telemax.no Oppdatert informasjon om Distriktskvinnenes år 1999 vil også finnes på Kommunal- og regionaldepartementets
internettsider: linkdoc016005-990073#dochttp://odin.dep.no/krd/publ/1999/distriktskvinne

Andre kontaktadresser:
Guri Drottning Aarnes
Prosjektleder
Tlf. 91 69 06 38
E-post: linkurlmailto:gdaarnes@online.no_blankgdaarnes@online.no

Hanne Mari Førland
Kvinnetiltaksansvarlig i Regionalpolitisk avdeling,
Kommunal- og regionaldepartementet
Tlf. 22 24 70 16
E-post: linkurlmailto:hanne.forland@krd.dep.telemax.no_blankhanne.forland@krd.dep.telemax.no

Profilen kommer i de neste numrene til å følge opp med artikler som tar opp aktuelle temaer knyttet til Distriktskvinnenes år.

Jæren Produktutvikling:

Etablererne skal raskt glemme oss

-Gjør vi en god jobb skal etablererne raskt glemme oss. Det er et bevis for at de har fått den selvtillit og kunnskap om egen forretningside, som hjelper dem til selvstendighet. Jæren Produktutvikling (JPU) og daglig leder Johan Skjæveland, gir hjemmelekser ved første møte med potensielle etablerere. Gjør de ikke hjemmeleksa avsluttes videre kontakt.

Skjæveland understreker viktigheten av at gjensidig respekt og tillit skapes når en forretningsidé presenteres. - Alle, uansett sosiale bakgrunn, er nervøse og usikre første gang de skal presentere seg selv og sitt forslag til etablering. Derfor er tillitsforholdet meget viktig. Vi må prate sammen til vi snakker samme kameratslige språk. Når det er gjort, vil alle få en hjemmelekse, hvor de skal se på ulike problemstillinger knyttet til egen produktidè. Undersøkelsen skal omfatte blant annet konkurrenter og marked.

- Etter at hjemmeleksen er gjort ser vi på hvilken kunnskap den enkelte trenger og legger til rette for nødvendig kontakt med relevante kompetansemiljøer eller -personer.

Nettverksfilosofi

Jæren Produktutvikling er en stiftelse som ble etablert i 1992 av kommunene Hå, Klepp, Time og Gjesdal. Hensikten med selskapet er at de skal fungere som et bindeledd mellom idehavere og etablerere på den ene siden og det samlede kunnskapsmiljøet i området på den andre siden. Det overordnede målet er å yte bistand til ideskapere og etablerere på Jæren og dermed stimulere til kreativitet og nyskaping.

I motsetning til andre typer tiltak som først og fremst fokuserer på opplæring, baserer JPU seg på en nettverksfilosofi der kunnskap innhentes og kobles til etablereren gjennom et nettverk av nærings- og kompetansemiljø. Fra forhistorien til JPU vises det til at offentlige programmer og støtteordninger i liten grad var tilpasset næringslivets behov. Tanken bak opprettelsen av JPU var å få til et tiltak som var mer tilpasset etablererens behov, fremfor at etablereren skulle tilpasse seg rammene for offentlig program og støtteordninger, slås det fast i rapporten fra Telemarksforskning.

Vektlegger kunnskap

Ved å koble etablerere og ulike kompetansemiljø, mener Skjæveland at de gjennom JPU gir et tilbud som er mest mulig tilpasset hver enkelts behov. Gjennom nettverket knyttes man opp til personer som både har spisskompetanse og som selv har erfaring fra det å drive en virksomhet. Fordelen med et slikt nettverk er at man har tilgang til kompetanse etter behov, til forskjell fra mer tradisjonelle opplegg der man er bundet til å benytte en fast stab.

Skjæveland legger også vekt på at det ikke er lederens personlige egenskaper som er avgjørende for det som er oppnådd i regi av JPU. Han vektlegger heller kunnskapen i og kjennskapen til, dette nettverket som omgir JPU som avgjørende. Å opparbeide et slikt nettverk er kvalifikasjoner som andre har, eller som andre også kan opparbeide.

Mange siles ut

- Utsilingsmekanismene som benyttes er todelt. For det første skjer det ved en personlig vurdering ved daglig leder, eller i samråd med nettverket rundt. Senere skjer dette ved at man legger opp til at etablereren eller idehaveren hele tiden må ta initiativ, eller ved å være aktiv i forhold til pålagte hjemmeoppgaver. Erfaringene er at mange siles ut både i første fase og i senere faser.

Gjennom JPU ytes personlige oppfølgingstjenester, etter den enkeltes behov og ønsker. Det nettverket vi knytter til oss fungerer også som en ressurs for etablereren etter at etablering har funnet sted. Et viktig element er det tette samarbeidet som er innledet med den lokale pressen, hvor det fokuseres på de positive virkningene de enkelte etableringene har. Dette er av stor betydning for å kunne spre optimisme og positive holdninger i lokalsamfunnet, sier Skjæveland.

Hedmark Bedriftsutvikling AS:

Forskolen gir individuell tilpasning

I Hedmark har de gjennom sin forskole for etablerere klart å gi en individbasert opplæring med forsterket realisering av gode forretningsideer. - Vår suksessfaktor er fokus på person, idè og marked, sier administrerende direktør i Hedmark Bedriftsutvikling AS, Hans Børresen.

Bakgrunnen for opprettelsen av en forskole for etablerere ligger i erkjennelsen av at for lite vekt har vært lagt på det marked etablereren retter sin virksomhet mot. Spørsmål som hvem er kunden, hvilke behov har kunden, hvordan kommer man i kontakt med kunden og hvor kunden befinner seg, har vært for lite prioritert. Mange etablerere er også usikre med hensyn til hvor levedyktig og lønnsom forretningsideen deres er. Ved at kursdeltakerne gjennomfører en enkel markedsundersøkelse, er intensjonene at forskolen skal bidra til å avklare denne usikkerheten, samt å styrke beslutningsgrunnlaget før eventuell videreføring av etablererideen.

Kvalifisering

- Vi legger stor vekt på individuell veiledning og rådgivning, samt at koblingene opp mot nettverket rundt etablereren må være tilgjengelig helt fra starten. Det er viktig at den enkelte får kunnskap tilpasset sin person, produktidè og det marked man retter seg inn mot.

- Forskolen gir oss en mulighet til å jevne ut og kvalifisere den enkelte ut fra deres egen bakgrunn og de mål de har. Med å tilpasse opplegget til den enkelte får vi også en siling av personer og ideer på et tidlig tidspunkt. De som har gode forretningsideer og nødvendige kvalifikasjoner kan således jobbe videre med de «riktige» problemstillingene i forhold til en realisering, sier Børresen.

Hever kvaliteten

Et annet formål med forskolen har vært å heve kvaliteten på søknadene til etablererstipend. Skolen skal fungere som et hjelpemiddel til å utarbeide gode søknader til etablererstipendordningene. Forskolen er også koblet opp mot et oppfølgingskurs med individuell veiledning. Skolen er temamessig delt i tre: En klargjøringsdel, markedsundersøkelse og til slutt en del som omfatter forretningsplanen og bistand til søknad om etablererstipend. Personlige egenskaper, egne forutsetninger og nødvendig kompetanse for den enkelte er viktig for å kunne lykkes.

Bort fra ekspertene

Fordelen med forskolen er at deltakerne gjennom opplæringen selv bevisstgjøres om forretningsideen er levedyktig eller ikke. Ulempene er at både etablereren selv og tiltaksapparatet gjerne legger ned mye tid og ressurser før man eventuelt tar en beslutning om å gi opp etablererplanene. En annen ulempe kan være at et undervisningsopplegg som har det siktemål å bevisstgjøre for å selektere, kan virke demoraliserende og skremme bort flere enn strengt tatt nødvendig, går det frem av rapporten fra Telemarksforskning.

På mange måter er forkurset til Hedmark Bedriftsutvikling et eksempel der man langt på vei har funnet en god løsning på de nevnte problemene. Årsaken er at man med dette opplegget har flyttet ansvaret for utvelgelsen bort fra «ekspertene» og over til etablereren selv, og det markedet forretningsideen retter seg mot.

- For at opplegget skal fungere på en god måte, er det imidlertid nødvendig at de undersøkelsene etablererne gjennomfører er av god kvalitet. Utfordringen synes å ligge i å utvikle praktiske metoder for å gjennomføre lite ressurskrevende og raskt gjennomførbare markedsundersøkelser på et tidlig stadium i etablererprosessen, sier Børresen.

Næringssenteret i Vestfold:

Paradoks i opplæringsprogrammet

- De som lykkes med sin etableringsidè har ikke tid til å gå på kurs, selv om de absolutt har behov for økt kunnskap til å videreutvikle sin bedrift. Denne spissformuleringen kommer fra prosjektleder Ivar Lundestad i Næringssenteret i Vestfold (NiV). Nå forsøker de med dobbelt kursprogram, vår og høst for å gi etablererne økte valgmuligheter.

I Vestfold rettes fokus mot individuell rådgivning og oppfølging for de som er registrerte i etablereropplæringen. - I utgangspunktet får alle etablererne som henvender seg til NiV et tilbud om individuell veiledning. Det kan gis opp til fem gratis veiledningstimer. Ut over dette må etablereren betale for tjenesten. Forut for veiledningen får etablereren en hjemmeoppgave som er utgangspunkt for veiledningen. Denne hjemmeoppgaven er blant annet å beskrive idé, lage en forretningsplan og skaffe til veie aktuelt tallmateriale.

Rekrutteringsarena

Temakveldprogrammet består av 7-8 kveldssamlinger, som kjøres både i vår- og høsthalvåret. Disse tar opp forhold som forretningsplan, salg, markedsføring, budsjett og finansiering, samt den nye aksjeloven. Fordelen med temakveldene er i følge NiV at de er rimeligere og mer uforpliktende for etablereren, samtidig med at kveldene blir et treffsted der nettverk kan opprettes og utvikles. Disse treffpunktene fungerer også som en rekrutteringsarena for de øvrige kurs som kjøres i regi av NiV.

En filosofi med NiVs virksomhet er å støtte de med minst erfaring. Tanken er at de med erfaring ofte vil klare seg på egenhånd. Med utgangspunkt i hjelpenettverket er det meningen at rekruttering til NiVs tjenester i hovedsak skal skje via næringskonsulenter og distriktsarbeidskontorene ute i kommunene.

Hjelpenettverk

Erfaringene fra Vestfold illustrerer problemet det kan være å ha et standardisert kursopplegg for en hetrogen gruppe av etablerere. Den løsningen NiV har valgt er å kombinere åpne temakvelder, individuell rådgivning og spsialkurs for viderekomne innen salg/markedsføring og økonomi, fagområder som det tradisjonelt har vist seg å være behov for blant de som har kommet lengst i etablererprosessen. Et annet interessant element med modellen i Vestfold er hjelpenettverket. Nettverkssamarbeidet har fungert godt og bidratt til å avklare rollene til de ulike delene av hjelpeapparatet, blant annet den kompetansen de ulike hjelperne kan tilby. Man har også gode erafringer med å ha en referansegruppe tilknyttet nettverkssamarbeidet. Ved å formalisere samarbeidet i nettverket, samt gjennomføre jevnlige kurssamlinger for hjelperne ute i kommunene, mener man å ha unngått problemene med manglende engasjement.

Kvinnetilpasset

- Våre kunder - de som er med i vårt register, betjener vi ut fra en fordeling i to grupper. Den ene er de som har fått etablererstipend. Den andre er nettverksbanken for kvinner, der det i vesentlig grad blir lagt vekt på regnskap/økonomistyring og oppfølging, og hvor oppfølgingen skjer ut fra de ønsker kvinnene selv legger frem, forteller Ivar Lundestad.

Etablereroppfølging

Telemark fylkeskommune legger frem et helhetlig program for etablereroppfølging. Tiltakene forutsetter en samordning av de offentlige ressursene ledet av et oppnevnt programstyre. En vesentlig del av ressursene vil bli satt inn på individuell oppfølging av aktuelle kandidater og etableringer, slik det blir fremstilt i «Program for nyetablering i Telemark», utarbeidet av forsker Knut Vareide i Telemarksforskning i Bø.

Programmet er delt opp i tre grupper. Det ene er mobiliseringstiltak, hvor formålet er å få flere personer motivert til å starte egen bedrift. Videre er det personrettede tiltak, som også skal bedre overlevelses- og vekstevne hos de som allerede har etablert egen bedrift. Til slutt satses det på fellestiltak, der formålet er kompetanseheving i støtteapparatet, kvalitetssikring, resultatmåling og evaluering. Fylkeskommunen, fylkesmannens landbruksavdeling, arbeidsmarkedsetaten, SND og de 18 kommunene i fylket er med i finansieringen av programmet.

- Det spesielle med vår organisering av tiltaksprogrammet er at vi kanaliserer all innsats gjennom en felles pott, ledet av et programstyre. Bare ved å få en samordning av tiltak og ressurser vil vi kunne få en optimal utnyttelse og et fullgodt tilbud, sier sosialøkonom og forsker Knut Vareide, som er engasjert som leder for gjennomføringen av prosjektet.

- Initiativet i Telemark skal stimulere til nyetableringer. Næringslivet trenger kontinuerlig nye etableringer for å oppnå den dynamikken som er nødvendig for å kunne møte frem-tiden. Skal næringslivet, organisasjoner, virkemiddelapparat og kompetansemiljøene lykkes i sitt arbeid med å stimulere til nyskaping og entreprenørskap, er det nødvendig at det finnes god spisskompetanse på området. God kompetanse på dette feltet er trolig et komparativt konkurransefortrinn på området og det bør settes i verk tiltak med sikte på å styrke spisskompetansen. Samarbeidsrelasjoner mellom ulike aktører må styrkes. En konkret måte å gjøre dette på vil være å etablere kompetansenettverk internt i fylket, som også har kontaktflater ut av fylket, sier Vareide.

EtablererSkolen i Troms:

Det praktiske foran det teoretiske

Ved EtablererSkolen i Troms er det lagt stor vekt på praktisk tilrettelegging - mer enn på det teoretiske innholdet. Opplæringa er konkret, med utgangspunkt i ulikt kunnskapsnivå for den enkelte deltaker. Resultatet er meget bra, da over 60 prosent av deltakerne i etablereropplæringa har startet egen virksomhet, opplyser prosjektleder Hilde Ludvigsen i Troms Nærings-service AS

Forretningsplanen er den røde tråden i etablereropplæringa i Troms. Men også det sosiale aspektet er sterkt vektlagt. Det er viktig at etablereren føler seg trygg på egen ide, personlig utvikling og kalifikasjoner for å sette en forretningsplan ut i livet, sier Ludvigsen.

Forløperen til EtablererSkolen i Troms (ETS) var VINNs etablererskole som hadde avdelinger i alle de tre nordligste fylkene. Fra og med 1993 tok Troms Næringsservice AS (TNS) over prosjektlederansvaret.

EtablererSkolen i Troms er et tverrsektorielt samarbeid mellom Troms fylkeskommune, fylkesarbeidskontoret, SND og fylkesmannens landbruksavdeling i Troms. Disse danner en styringsgruppe for etablererskolen. Skolen er finansiert av fylkeskommunen og landbruksavdelingen hos fylkesmannen, mens TNS er ansvarlig for igangsetting og gjennomføring.

Kontinuerlig utvikling

Målsettingen med EtablererSkolen i Troms er å bidra til vellykkede etableringer i Troms fylke, og å bidra til å unngå realisering av dårlig funderte etableringer. I tillegg har skolen et langsiktig og overordnet mål om å styrke det totale tilbudet til bedriftsetablerere i fylket. Dette skal skje ved kontinuerlig utvikling og forbedring av tilbudet, og ved å arbeide for en styrket veiledning.

For å nå målsettingene har styringsgruppen lagt følgende strategier til grunn:

• Høyt faglig og pedagogisk nivå på undervisningen.
• Nettverksbygging internt og eksternt.
• Gi den enkelte verktøy for å kunne vurdere sin egen eta blering.
• Individuelt arbeid med fullførelse av forretningsplanen.

Personlig avklaring

Fra 1998 har etablererskolen utgangspunkt i en basismodell bestående av en samling kalt «Personlig Planlegging» og fire fagsamlinger med individuell oppfølging og gruppemøter mellom samlingene. Målet med Personlig Planlegging-kurset som går over to og en halv dag, er å gi etablererne større klarhet i hvilke muligheter og konsekvenser valg av etablering vil medføre. Kurset vektlegger først og fremst personlig avklaring og i mindre grad den enkeltes forretningsidé. På denne samlingen inviteres også tidligere deltakere på skolen til å holde foredrag. I løpet av fagsamlingene skal deltakerne utarbeide sin egen forretningsplan. Hovedelementer i forretningsplanen er forretningsidè, økonomi, marked, organisasjon, kapitalbehov/finansiering og fremdriftsplan. Arbeidsformen veksler mellom plenumssamlinger, individuelt arbeid og gruppearbeid.

Praktisk og sosial ramme

Tilbakemeldingene fra deltakerne viser at opplegget i regi av TNS har fungert meget bra. Hilde Ludvigsen viser til at over 60 prosent av kursdeltakerne har realisert sine forretningsplaner, og at godt over 80 prosent av de som har fått etablererstipend har gjort det samme. Med slike resultater mener hun at TNS har staket ut riktig kurs. I rapporten fra Telemarksforskning slås det fast at grunnen til dette kan være at det faglige opplegget med praktisk rettet undervisningsform, er riktig. Videre har den sosiale rammen vært god, hvor deltakerne har fungert godt sammen, både faglig og sosialt. Et tredje punkt som blir trukket frem i rapporten er at man oppnår tillit og respekt hos kursdeltakerne. Det understrekes at autoritet nødvendigvis ikke bare oppnås ved at kurskjører har erfaring som bedriftsleder eller lignende, men at autoritet kan oppnås ved en gjensidig avklaring om hvilken rolle kurskjører skal ha.

Verktøy for utvikling av forretningsplaner

KRDs veileder

I forbindelse med kampanjen «Etableringer gir vekst for alle», utarbeidet daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet, i samarbeid med Troms fylkeskommune, Hamar kommune, Hadsel kommune og Bø kommune, en veileder for næringsmedarbeidere i kommunen.

Heftet gir en oversikt over de tema som etablereren bør tenke gjennom og jobbe med i forbindelse med forretningsplanen. Dette er presentert med tanke på veilederens rolle, og underveis gis det tips til veileder: Hvilke spørsmål bør stilles, hva bør veileder og etablerer i fellesskap diskutere, hvor kan man finne mer informasjon, osv. Heftet inneholder også en disposisjon til forretningsplan, som kan kopieres opp til etablerere og brukes som huskeliste/mal.

Veiledningsheftet ble sendt ut til alle kommuner i forbindelse med kampanjen i 1997. Den kan også bestilles direkte fra arkivet i Kommunal- og regionaldep. Tlf: 22 24 68 60, Faks 22 24 95 45, e post: linkurlmailto:postmottak@krd.dep.telemax.no_blankpostmottak@krd.dep.telemax.no

DAF

Dataassistert Forretningsplan (DAF) er utviklet av Oslo Consulting Group as og fås på diskett eller CD-ROM. Programmet inneholder alle de tema som det er relevant å ta stilling til når en skal etablere en bedrift.

Programmet fungerer som et intervju; svar på det du blir spurt om og du får en ferdig plan! I tillegg finnes faglig rådgivning for hver aktivitet. De ferdige strukturer og innebygde beregningsmodeller, særlig innen budsjettering, og mulighetene til å se virkningen av de brukte forutsetningene gjør at brukeren av programvaren meget fort lærer å se virkningen av endrete forutsetninger og skaffer seg selv en god innsikt i hva som er suksessfaktorene. Når etablereren arbeider med sitt prosjekt vil vedkommende også komme til klarhet om hva slags ekspertise som er nødvendig for prosjektet.

Fordel for veilederen

Når en etablerer presenterer sitt prosjekt for veilederen, basert på bruk av den aktuelle programvare vil veilederen kunne se hva etablereren behersker og hva vedkommende sliter med. På denne måten kan veilederen tilby langt mer effektiv og relevant bistand. Veilederen vil på denne måten kunne få mer igjen for de ressursene veiledningsapparatet rår over.

Fordel for investor / långiver

En godt utviklet forretningsplan for et prosjekt vil inneholde alle de aktuelle økonomiske størrelser og forutsetningene for dem. Når man vet at den dominerende årsak til konkurs er at den kapital man starter ut med ikke er tilstrekkelig stor, er det åpenbart at programmets kapitalbehovsberegning, gir vital informasjon. Det er jo ellers ikke særlig profesjonelt av banken bare å basere seg på at pantesikkerheten er stor nok og at kausjonistene er gode nok når de gir lån.

For en investor vil en plan utarbeidet av etablereren være en del av det dominerende vurderingskriteriet, nemlig om den som står i spissen for prosjektet faglig behersker det hele og vil være den person som kan gjennomføre det på en tilfredsstillende måte.

Slik foreslås programvaren brukt:

Programmet gjøres tilgjengelig (gis til etablereren eller etablereren kjøper det selv) for etablereren som laster det fra CD-ROM inn på sin egen maskin. Følger etablereren de instrukser som programmet gir om valg av relevante aktiviteter for det aktuelle prosjektet og de faglige råd i forbindelse med hver av aktivitetene samt besvarer oppgavene som er spesifisert vil man sitte igjen med en forretningsplan som omfatter alt det man selv behersker. Etablereren kan om nødvendig søke hjelp hos folk på områder etablereren mangler innsikt om. Programmet brukes som et selvstendig verktøy, men også som en del av etablererkurs og i bedriftsinternt nyskapingsarbeide.

Leverandør av programmet DAF: Oslo Consulting Group a/s Tlf: 22 74 55 55 fax. 22 74 55 15

Min plan

Bladet «Bygdeliv» som utgis av Statens Landbruksbank, har vurdert verktøyet Min Plan (MP). Min Plan ble laget av Vemund Aartun i 1994, og er en samling A4-ark der etablereren blir stilt spørsmål vedrørende bakgrunn, forretningsidé, produkt, marked, kunder og om opplegg for salg og markedsføring.

MP har også oppsett til salgsbudsjett, kostnadsoverslag, investeringsplan, finansieringsplan og totalbudsjett. Aartuns bakgrunn for å lage MP var hans arbeid med BU-søknader som fylkesagronom i Finnmark. Han opplevde at etablererne ofte hadde gode ideer og planer, men at de presenterte ideene på en dårlig måte.

Min Plan er en huskeliste, med lite hjelpetekst underveis. Etablereren kan selv i stor grad velge hva han/hun vil svare på og hvor utfyllende svarene skal være. MP er en planskisse, og forutsetter i stor grad at analyser som SWOT (strengths, weaknesses, opportunities, threats) mv er gjennomført på forhånd.

Verktøyet stiller store krav til etablereren for å skjønne hvilken bredde av svarmuligheter som ligger i spørsmålene og for å svare inngående og grundig.

Min Plan er ikke i ordinært salg, men interesserte kan kontakte Gudbrand Teigen ved FMLA Oslo og Akershus for gratis kopi. Faks: 63 81 76 76.

Utsyn

Gjennom flere år har Statens Landbruksbank, Landbruksdepartementet, Fylkesmannens landbruksavdeling i Hedmark og Kommunenes Sentralforbund samarbeidet med 12 kommuner i prosjektet UTSYN. Sammen har disse utviklet en serie verktøy for å styrke oppfølgingen av det lokale næringsliv. Målet har vært flere vellykkede bedriftsetableringer og nyskapingsprosjekter.

Et av produktene de har utarbeidet er verktøykassa for næringsutvikling. I denne finnes bl a en veileder for utvikling av forretningsplan. Verktøyet består av en arbeidsbok for etablereren og et utfyllende hefte for veilederen.

Etablererens arbeidsbok er 3-delt. Del A, «Meg og etablering av virksomhet», tar opp egen avklaring. Del B, «Forretningsplanen», leder etablereren gjennom forretningsplanens ulike ledd: Forretningsidé, markedet og markedsaktiviteter, produktet/tjenestene, produksjonen, økonomi, finansiering, organisering og administrering av virksomheten. Del C, «Andre forhold av betydning for virksomheten», tar opp kompetansebehov, allianser og framdriftsplan.

Veilederens hefte inneholder forklaringer og eksempler i tilknytning til etablererens arbeidsbok. Den inneholder også tips til aktuelle tema veileder og etablerer bør diskutere, og tips til hvor ytterligere informasjon kan innhentes.

UTSYNs verktøykasse er relativt ny. For å få vite mer om UTSYNs verktøykasse kan du se på internettsiden linkurlhttp://www.landbruksbanken.no/utsyn/_blankhttp://www.landbruksbanken.no/utsyn/ Verktøykassa kan bestilles fra Statens Landbruksbank v/Liv Fjellvang. Faks: 22 31 73 17

Opplæring og oppfølgingstiltak for etablerere

Opplæring og oppfølging av etablerere har fått en sentral plass i det offentlige næringsrettede virkemiddelapparatet. Etablereropplæringen består som oftest av kortere eller lengere kurs eller individuell veiledning forut for eller under selve etableringen, mens oppfølgingen er tiltak som er rettet inn mot den første kritiske fasen av etableringen. Oppfølgingen har som oftest preg av individuell veiledning eller nettverkstiltak.

Etter oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet har Telemarksforsking-Bø gjennomført en kartlegging og analyse av slike tiltak i Norge. Rapporten fokuserer bl.a. på hvem som skal få etablereropplæring og hvilken type kunnskap og kompetanse som skal tilføres etablereren. Det første spørsmålet er knyttet til rekruttering av deltakere og det andre til tiltakenes innhold og form. Videre fokuseres det på i hvilken grad og hvordan oppfølging av etablerere gjennomføres.

Målgrupper

Et sentralt spørsmål har vært hvem som skal være målgruppen for etablereropplæringen og hva slags utvelgelsesmekanismer som skal benyttes. På den ene siden har det vært argumentert for både å stille strenge krav til deltakelse og satse på de få utvalgte, og på den andre siden satse bredt og/eller på marginale grupper.

Et argument for å stille strenge krav til deltakelse i etablereropplæring har vært at man ønsker å konsentrere virkemidlene om de med best forutsetning for å skape gode resultater, og slik få et kostnadseffektivt virkemiddel. Andre argumenter har vært å hindre ulønnsomme virksomheter, hindre at etablerere kommer ut i et økonomisk uføre, og unngå etablering i næringer som skaper fortrengningseffekter i forhold til eksisterende virksomheter.

Argumentet for å gå bredere ut mot en større målgruppe har vært at det er vanskelig på forhånd å plukke ut de som har størst sjanse for å lykkes, og at det er et bevisst ønske om å øke andelen etablerere innenfor visse grupper i befolkningen. Videre er det også en oppfatning om at de med best forutsetninger ofte vil klare seg uten noen form for hjelp fra det offentlige støtteapparatet.

Selv om det ikke er noen entydig tendens, kan det se ut som om utviklingen har gått i retning av å satse på de med best forutsetninger for å lykkes. En årsak til dette kan være en økt vektlegging av spesielle resultatkrav overfor selskapene som tilbyr opplæring, i form av antall etableringer, overlevelsesevne etc. I en OECD rapport (OECD/GD(95)104) pekes det på at en for sterk fokusering på slike resultatindikatorer kan bidra til at man ikke når de målgruppene man ønsker, men bare dem som likevel ville etablert egen virksomhet. Spesielle målgrupper man har ønsket å prioritere har tradisjonelt vært arbeidssøkere og kvinner.

Rekrutteringsprosedyrer

Hva slags metoder og prosedyrer man skal benytte for å velge ut målgruppen for tiltaket, er ofte et problem. Bortsett fra utvelgelse basert på kjønn og arbeidsmarkedsstatus, finnes det få objektive kriterier man kan velge ut deltakene etter. Problemet er at man som oftest må basere seg på subjektive vurderinger av enten etablereren og/eller forretningsidéen. Erfaring viser at det er vanskelig på forhånd å vurdere hvem som er egnet og hvilke idéer som vil lykkes. Med andre ord vil det være knyttet usikkerhet til slike vurderinger, samtidig som kriteriene lett blir farget av den enkelte utvelgers personlige oppfatninger om hva som er bra og mindre bra.

I rapporten skilles det mellom ulike former for seleksjonsmekanismer. Først og fremst vil pågangen kunne begrenses naturlig avhengig av hvordan tiltaket markedsføres. I de fleste tilfeller vurderes imidlertid deltakerne etter en formell søknad, forut for selve opplæringen og/eller mellom ulike faser i opplæringen. Jo senere i opplæringen man foretar en slik vurdering, jo bedre vil vurderingsgrunnlaget være.

Selv med en formell søknad unngår man imidlertid ikke problemet med subjektive vurderinger. Dette har ledet til utvikling av metoder for såkalt naturlig utsiling eller «self-screening» teknikker. Self-screening teknikker er metoder som legger opp til at etablereren får tilført tilstrekkelig kunnskap og kompetanse gjennom undervisningen, slik at denne selv skal være i stand til å se om forretningsidéen bør videreføres eller ikke. Med andre ord innebærer det at beslutningsmyndigheten flyttes fra hjelperen og over til etablereren selv.

Både Nord-Trøndelag Næringsservice og Oppland Bedriftsutvikling har hatt et system med naturlig utsiling, i form av at man advarer og bevisstgjør etablereren om hva som kreves for å etablere en virksomhet. Hensikten er å sile ut de minst motiverte og de med vage forretningsidéer. Et problem kan imidlertid være at man, ved å «bevisstgjøre for sterkt», skremmer vekk flere potensielle etablerere enn strengt tatt nødvendig. Et annet problem kan være at det oppstår et misforhold mellom de ressursene som avsettes, i form av materiell og personell, og det antallet som faktisk gjennomfører etablereropplæringen.

Et annet eksempel finner vi i opplegget til Hedmark Bedriftsutvikling. Metoden her baserer seg på at etablererne, gjennom et innledningskurs, gjennomfører en enkel markeds-undersøkelse. Denne undersøkelsen skal danne grunnlag for beslutning om videreføring av etablereropplæringen og forretningsidéen, eventuelt om det er behov for endring av planene. Her kan vi si at beslutning om videreføring av prosjektet/etablereropplæringen overlates til det markedet etablereren retter seg mot.

Med tanke på de uheldige virkningene tradisjonelle utvelgelsesmekanismer kan skape, kan såkalt naturlig utsiling være et godt alternativ. Gjennomgående viser det seg at man har gode erfaringer med bruk av slike metoder, både nasjonalt og internasjonalt.

Tiltakenes innhold og form

I forhold til selve opplæringsbiten har man vært opptatt av hvilke fagområder som skal inngå, grad av fordypning og metoder for å tilpasse oppleggene mest mulig til hver enkelts behov. Av ressursmessige hensyn vil man ofte komme opp i et dilemma mellom å satse bredt på mange fag og muligheten for fordypning i de ulike fagområdene.

Gjennomgangen av tidligere evalueringer viser at både såkalte «harde» fag som økonomi, regnskap og markedsføring, og mer «myke» fag som idé- og personlighetsutvikling er nyttige. De fagområdene som generelt sett har størst vekt i etablereropplæringen er fag som økonomi, regnskap og markedsføring. I kvinnetiltakene har fag som idé- og personlighetsutvikling stått sterkere, men hvorvidt dette er fag som kvinner har størst behov for er usikkert. Enkelte ting kan heller tyde på at behovet for person- og idéutvikling er størst blant de som er i de innledende faser av etablererprosessen, og at de er vel så viktige for menn som for kvinner.

Tilpasning av tiltakene til hver enkelt etablerer

Å finne en god balanse på det faglige innholdet i etablereropplæringen kan være vanskelig, spesielt når man har å gjøre med sammensatte grupper med ulik kompetanse og erfaringsbakgrunn. Mange tilbydere har derfor forsøkt å løse dette gjennom bedre tilpassing av opplæringen til hver enkelt etablerer. En måte har vært å legge økt vekt på individuell veiledning. Dette kan imidlertid være ressurskrevende, spesielt i de tilfeller der pågangen av etablerere er stor eller der man i liten grad selekterer deltakerne på forhånd.

Andre tiltak har vært å legge økt vekt på arbeidet med den enkeltes forretningsplan i undervisningen. Utarbeiding av forretningsplan er nå i mer eller mindre grad en integrert del i undervisningsopplegget i de fleste etablereropplæringstiltakene.

Et tredje tiltak man har hatt gode erfaringer med, har vært å tilby mindre og mer fleksible opplæringsmoduler der etablererne kan melde seg på etter behov. Kursmodulene kan da differensieres etter ulike kriterier som fagområder, faser i etableringen, erfaringsbakgrunn, tilhørende bransje etc. Både ved Etablereropplæringen i Vest-Agder (EVA) og Oppland Bedriftsutvikling har man kursmoduler som deltakerne kan delta på etter behov. Her er modulene delt inn etter fagområder og deltakernes kompetansenivå.

Det er imidlertid argumenter både for og imot for sterk differensiering av etablereropplæringen. Selv om det er en fordel å sette sammen så like grupper som mulig for å tilpasse undervisningen bedre, kan det samtidig virke uheldig på den gjensidige læringseffekten i gruppen. Potensialet for gjensidige læringseffekter vil trolig variere fra fagområde til fagområde. Mens enkelte fag forutsetter en viss likhet for å skape læringseffekter, vil det innen andre fag være mer fruktbart med større ulikhet i erfaringsbakgrunnen blant deltakerne.

Oppfølging

I forbindelse med de første etablereropplæringstiltakene gav man et oppfølgingstilbud i form av fellessamlinger for de som hadde startet egen virksomhet. Erfaringene viste imidlertid at det var større behov for individuell oppfølging. I dag synes det som om det meste av oppfølgingen er individuelt basert. Det gis likevel tilbud om oppfølging i form av kurs og samlinger, ofte spisset inn mot spesielle tema og fagområder.

Ellers har man forsøkt å følge opp etablererne i ulike former for hjelpernettverk, spesielt nettverk bestående av lokale næringskonsulenter. I mange tilfeller oppleves nettverkene å fungere dårlig. Mye tyder på at det ligger et forbedringspotensiale i å samkjøre etablereropplæringen sterkere med det lokale tiltaksapparatet i kommunene. Et eksempel på et slikt nettverk finner vi i Vestfold. Her har man langt på vei «institusjonalisert» samarbeidet mellom kurskjøpere, kurstilbyder og representanter fra det lokale tiltaksapparatet.

Etablereren har imidlertid også behov for andre typer nettverk, nettverk som er knyttet til leverandører, kunder, distribusjonskanaler og andre i samme bransje. Å knytte seg til slike nettverk vil i de fleste tilfeller være helt nødvendig for å lykkes, men samtidig kan det være vanskelig å komme inn i slike nettverk for en nykommer. Erkjennelsen av dette har bidratt til at man har forsøkt med tiltak som i større grad trekker det etablerte næringslivet med i opplæringen. Bl.a. har man forsøkt fadderordninger, og ordningen har vært vellykket i de tilfellene man har lykkes i å finne faddere. Andre forslag har vært å koble etablereren til det etablerte næringslivet gjennom styremedlemskap og ved å benytte pensjonerte bed-riftsledere som hjelpere. I et tiltak fra England har man også forsøkt med en form for hospitering av etablerere i eksisterende bedrifter (OECD/GD (95)104). Av de tiltakene vi har studert i undersøkelsen er det kanskje Jæren Produktutvikling som har lyktes best med sin nettverksmodell. KARI-prosjektet i Telemark er også et eksempel på en slik nettverkstenkning.

Utforming av etablereropplæringen - et spørsmål om ulike syn på entreprenørskap?

Innledningsvis stilte vi spørsmålene om hvem som bør få tilbud om opplæring og hvordan tiltakene bør utformes. I artikkelen er det nevnt noen eksempler på metoder for rekruttering, tilpasning av det faglige opplegget og oppfølging. Men det finnes trolig ingen fasitsvar på hvordan etablereropplæring og oppfølging skal utformes på best mulig måte. Snarere vil det være et spørsmål om hvordan man på best mulig måte tilpasser opplegget til lokale behov. Mens noen typer virkemiddel vil passe godt et sted, kan de fungere mindre godt andre steder.

Selv om lokale behov vil virke styrende på utforming og tilpasning av etablereropplæring og oppfølging, vil også det grunnleggende syn man har på entreprenørskap være av betydning.

I den grad men mener entreprenørskap er noe som kan læres, vil det være naturlig at seleksjonsmekanismene er rettet inn mot å velge ut de mest motiverte, mer enn mot de med best egenskaper eller idéer. Samtidig vil det være naturlig å legge vekt på å utvikle de evner og egenskaper som kjennetegner «entreprenøren», i tillegg til de mer «harde» metodefagene som økonomi, regnskap og markedsføring.

Man kan imidlertid også argumentere for at evner og egenskaper som kjennetegner entreprenøren først og fremst tilegnes gjennom en lengre sosialiseringsprosess og ikke gjennom kortvarige etablererkurs. I så fall vil det være naturlig å rette opplæringen mot de som allerede besitter disse evner og egenskaper, samtidig med at fag som idé- og personlighets-utvikling tones ned til fordel for læring av metoder og teknikker innenfor økonomi, regnskap og markedsføring. En slik oppfatning innebærer samtidig at entreprenørskap må utvikles i et bredere perspektiv, bl.a. i skolene og etter- og videreutdannings-systemet.

Rapporten kan fås ved henvendelse til arkivet i Kommunal- og regionaldepartementet. Tlf: 22 24 68 60.

INTERREG

– EUs grenseregionale samarbeidsprogram

INTERREG er EUs program for grenseregionalt samarbeid over EUs indre og ytre grenser. Samtlige fylker i Norge som grenser opp til Sverige, Finland og Russland deltar i programmet. Uten INTERREG hadde en rekke gode samarbeidsprosjekter over grensene aldri blitt realisert.

Alle de norske fylkene som grenser opp til Sverige,Finland og Russland er med i EUs grenseregionale program INTERREG. INTERREG er et EU-program, et såkalt felleskapsinitiativ som løper fra 1994-1999. Betegnelsen «felleskapsinitiativ» kommer av at det er Kommisjonen, på eget initiativ, som har foreslått programmet. Målet er å ta tak i spesielle problemer som angår flere medlemsland samtidig. INTERREG skal bidra til å redusere de barrierer som nasjonale grenser ofte utgjør for næringsutvikling, transport, kompetanseutvikling, kultursamarbeid og andre typer samarbeid. Det finnes 13 felleskapsinitiativ i EU. Samtlige finansieres over EUs strukturfond, men INTERREG er det desidert tyngste.

Da Sverige og Finland ble medlem av EU i 1995, fikk Norge en invitasjon fra den svenske og finske regjering til å delta i dette grenseoverskridende EU- programmet. Det ble startet drøftelser i landene om hvordan man skulle dele inn grenseområdene i programområder. Resultatet ble at det langs Norges grenser mot Sverige og Finland ble opprettet 6 INTERREG-program. Programmene ble godkjent i 1996, men kom først ordentlig i gang i 1997. Norge deltar i følgende 6 INTERREG II-program.

• INTERREG «Barents» omfatter de tre nordligste fylkene i Norge, Norrlands län i Sverige, Lapplands län i Finland og oblastene Murmansk og Arkhangelsk på russisk side.
• INTERREG «Nordkalotten» omfatter det samme området som INTERREG Barents, med unntak av at Russland ikke er med her.
• INTERREG «Mittskandia-Kvarken» omfatter Helgelandsregionen i Nordland fylke sammen med Västerbotten län i Sverige og Vasa län i Finland.
• INTERREG-programmet «Nordens grønne belte»: Nord- og Sør-Trøndelag fylke samarbeider her med Jämtland län.
• INTERREG-programmet «Det indre av Skandinavia»: Hedmark fylke, indre deler av Østfold fylke (11 kommuner) og Aurskog-Høland kommune i Akershus fylke er med i samarbeid med Värmland län.
• INTERREG-programmet «Et grenseløst samarbeid»: Østfoldbyene med nabokommuner samarbeider med Dalsland i Göteborg og Bohuslän og Älvsborg län i Sverige.

Hvert program inneholder analyser av den aktuelle grenseregionens fortrinn og utfordringer, strategier og målsettinger for regionen og tiltaksområder med finansieringstabeller og resultatindikatorer. Siden strukturfondene regnes som interne EU-midler, må all innsats på norsk side finansieres med norske midler. I Norge finansieres programmene med 50% statlige midler og 50% regionale midler. Det er de deltagende fylkeskommunene som har forvaltningsansvaret for de enkelte INTERREG-programmene på norsk side. Her sitter det norske sekretariatet som samarbeider tett med sekretariatsmedlemmer på svensk og finsk side. Sekretariatene har hovedansvaret for å få fram gode prosjekter innenfor de ulike tiltaksområdene i hvert program og kontrollere at prosjektene gjennomføres etter planene. Hvert INTERREG-program har en interregional beslutningskomité som tar avgjørelsene om hvilke prosjekter som skal få støtte. I tillegg har hvert program en Styrings- og overvåkingskomite som har det overordnede ansvaret for å sikre at programmets intensjoner ivaretas.

INTERREG har egentlig flere underprogram. I tillegg til de seks nevnte programmene (INTERREG IIA-programmene) deltar også Norge i Østersjøprogrammet og Nordsjøprogrammet. I disse INTERREG IIC-programmene, også kalt transnasjonale samarbeidsprogram, står regional planlegging sentralt.

Midtveisevalueringene

Samtlige INTERREG IIA program har blitt evaluert i to faser. Den første fasen besto av en gjennomgang av programmene og gjennomføringsopplegget, samt utforming av operative prosjektindikatorer og resultatkriterier for de enkelte programmene. Den andre fasen besto av en vurdering av gjennomføringen av programmet midtveis i programperioden.

Det er særlig i et lengere perspektiv en må vurdere gevinsten ved denne type grenseregionalt samarbeidsprogram. På kort tid har nordiske aktører tilpasset seg en helt ny måte å organisere regionalt utviklingsarbeid. En programperiode som i EU-systemet var med som 6-årig er blitt 3-årig. Dette i seg selv gjør mye av aktiviteten forsøkspreget. Spesielt innenfor de nordligste INTERREG IIA programmene har det vært vanskelig å få i gang prosjektaktivitet på det nivået som er forutsatt i programmet. Evalueringene peker her på at forutsetningene for samarbeidet er vanskelige, både på grunn av de geografiske og demografiske forholdene (svært store områder med lav befolkningstetthet) og på grunn av store kultur- og språkforskjeller. De administrative systemene og forvaltningskulturen i de tre landene som samarbeider i programmet er også svært ulike. Tatt i betraktning disse forhold, samt det til dels innviklede styringssystemet for programmene, blir INTERREG bedømt som relativt vellykket.

- En viktig effekt ved INTERREG IIA programmene er den læringseffekten som en kan nyttiggjøre seg i planleggingen av en eventuelt ny programperiode for INTERREG fra år 2000 til 2006, sier Jan Mønnesland ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Han har vært prosjektleder for evalueringen av de tre sørligste programmene.

Samtlige INTEREG-prosjekter er blitt vurdert ut i fra hvilken grad prosjektaktiviteten er blitt utløst gjennom programmets finansiering. Her er evalueringsresultatene klare: Få prosjekter ville blitt realisert hadde det ikke vært for INTERREG-programmet. Programmet har en kompleks beslutningsstruktur og krevende rekvireringsrutiner. De prosjektene som likevel velger å leve med INTERREG-systemet, er i stor grad prosjekter som er aktivt rekruttert inn i programmet. Prosjektenes grenseoverskridende effekter er også blitt vurdert. INTERREG-prosjektene styrker samarbeidsmulighetene, bidrar til å bedre ressursutnyttelse og/eller fører til erfaringsutveksling og kompetanseoverføring over grensene. Men sysselsettingseffektene av INTERREG er det for tidlig å si noe om. Disse vil bli nærmere vurdert når programmene skal sluttevalueres.

Konkrete samarbeidsprosjekter

En rekke interessante prosjekter er blitt satt i gang takket være INTERREG-programmet. Et av de største prosjektene under hele INTERREG finner sted i grenseområdene mellom Hedmark og Värmland. Prosjektet heter Skandland og har som visjon å utvikle et felles, regionalt opplevelsesprodukt innrettet mot det mellom-europeiske reiselivsmarkedet. Målet er å skape et grunnlag for økonomisk vekst og økt sysselsetting innen turistbransjen i regionen ved å utvide turistsesongen i området. På den måten skal de store investeringer som er foretatt i bl.a. i Trysil og Engerdal, utnyttes også utenom den typiske turistsesongen. En rekkekommuner og lokale bedrifter på begge sider av grensene er her aktivisert for sammen å nå mål det ville være umulig å arbeide for uten et forpliktende genseoverskridende samarbeid. I Østfold gjennom programmet «Ett grenseløst Samarbeid» jobber NHO aktivt med den svenske arbeidsgiverforeningen (S.A.F.), regionale utdanningsmyndigheter og en rekke videregående skoler om å etablere entreprenørskap som valgfag i den videregående skole. Over 500 elever deltar i dette Ungdomsbedrift-prosjektet. Østfold får tilført nyttig kompetanse fra Sverige fordi svenskene har arbeidet med dette gjennom mange år og har solid erfaring i å engasjere ungdom og studenter i entreprenørskap. Gjennom et annet INTERREG-prosjekt under samme INTERREG-program arbeides det for å integrere entreprenørskap og foretaksutvikling på høgskolenivå. Også her drar Østfold nytte av svensk kompetanse.

På Helgelandskysten i Nordland samarbeider flere norske transportbedrifter med tilsvarende bedrifter i Västerbotten län i Sverige. Hensikten er å gjøre det mer lønnsomt å eksportere varer over grensen ved å unytte transportkapasiteten på vei mest mulig og på den måten redusere transportkostnadene. Samarbeidsprosjektet har ført til at store transportkontrakter er blitt inngått. Blant annet er frakt av stål fra Mo i Rana med båt til Nord-Sverige blitt erstattet av frakt på vei. Dette prosjektet hadde neppe latt seg gjennomføre uten INTERREG-programmet «Kvarken-Midtskandia.»

INTERREG III

En ny INTERREG-periode er under planlegging i EU som vil løpe fra år 2000 til 2006. Det er svært sannsynlig at Norge blir invitert av Sverige og Finland til å delta i en ny periode med grenseregionalt samarbeid. De aktuelle regionene er alt i gang med å planlegge en ny fase.

Næringsutvikling og nærmiljøtiltak i kyst- og fiskeri- kommunen Gamvik

Gamvik kommune er sammen med åtte andre utkantkommuner/region i landet med på et pilotprosjekt i regi av Kommunal- og regionaldepartementet for å se på mulige tiltak for å opprettholde bosettingen i distrikts-Norge. Tiltakene som kommunen satser på ligger innenfor to satsingsfelt; Næringsutvikling og Nærmiljøtiltak.

Analyse av flytteprosessene i Gamvik kommune.

For å skaffe bakgrunnsinformasjon og forståelse av flyttestrømmene i kommunen er et omfattende arbeid med spørreundersøkelser igangsatt. Man henvender seg til de som allerede er flyttet, de som er innflyttere og ungdom/studenter, enten hjemmehørende eller borteboende pga. skolegang og arbeid. Viktige faktorer som vi ønsker å få innspill på er:

Hvorfor folk flyttet fra/til kommunen?
I hvilken grad hevder kommunen seg i forhold til andre kommuner?
Hvordan er ungdommens situasjon i kommunen?
Hvor bør kommunen sette inn tiltak for å bli mer attraktiv?

Sluttrapport fra analysen vil foreligge i løpet av april måned.

Bedre image/tilhørighet

Kommunens image har betydning når folk bestemmer hvor de skal bosette seg. Flere hendelser de siste årene har vært med på å skape negativ fokusering på vår kommune. Vi ønsker å motvirke dette ved å markedsføre kommunen bedre, og få fram de positive sidene i kommunen. (F.eks tar det 10 min å komme på jobb, og da har jeg levert ungen i landets beste barnehage.)

Vi arbeider med å få motivert og engasjert lokale krefter i kommunen som gjør at livskvaliteten til befolkningen øker, og som igjen gir et større eierforhold til kommunen. Image og tilhørighet mener vi er viktige faktorer som kan være helt avgjørende på om man velger å bo i kommunen, eller å flytte til mer sentrale strøk i landet. Da et meningsfullt arbeid er en viktig trivselsfaktor - og kanskje den viktigste årsaken til at folk blir i kommunen, har også det lokale næringslivet (sammen med de offentlige arbeidsgiverne) sin rettmessige rolle i prosjektet.

Kommunen har på sin side hatt store problemer med å rekruttere folk i stillinger bl.a. innen helse- og skolesektoren. Som et virkemiddel har kommune satt inn flere tiltak; høyre lønn, flyttetilskudd, etterutdanning mv. uten at effekten har blitt altfor stor. Vi ser at slik tiltak har mer kortvarig virkning da turnover fremdeles er stor.

Kvinnesatsing i Gamvik kommune er et av delprosjektene som er satt i gang innenfor denne tiltaksbolken. Ideen om et kvinneprosjekt i kommunen ble til høsten 1998. Bakgrunnen var opprinnelig at vi hadde fått flere kvinnelige aktører i næringslivet i kommunen, og ønsket å få i stand et forum der disse kunne møtes. Ettersom ideen fikk utviklet seg kom vi fram til at et kvinneprosjekt i kommunen burde samle flere kvinner enn akkurat de som er involvert i næringsvirksomhet. Resultatet er at vi nå starter opp et forum for kvinnelige bedriftsledere, og ledere og mellomleder i kommunal-/statlig sektor. Prosjekt skal gi mulighet for personlig utvikling for de kvinnene som ønsker å delta. I tillegg tror vi det er en styrke for kommunen som helhet at båndene mellom kommunal/offentlig sektor og privat næringsliv styrkes på en slik litt utradisjonell måte. Inne i prosjektet er det også rom for å danne et mer tradisjonelt kvinnenettverk der alle kvinner inviteres til å delta.

Innenfor denne tiltaksbolken har vi også satt i gang en stor ungdomssatsing som vi vil videreføre/utvikle i de kommende prosjektårene. Utgangspunktet for denne satsingen er ulike kontaktmøter kommunen har hatt med ungdom som enten er boende eller studerer/arbeider i andre kommuner. Bl.a. hadde kommunen et «romjulsmøte» der en 50-talls ungdommer stilte opp og kom med mange og engasjerte innlegg der de fortalte hva de var opptatt av. Stikkord i satsingen er ungdomsråd, allaktivitetshus, ungdom og teknologi og ungdomsutveksling, samt bedre kontakt der både offentlig og privat næringsliv blir mer involvert slik at nåværende og fremtidig kompetanse og arbeidskraftsbehov kommer bedre frem.

Finansiering av boligbygging for ungdom

Boligbygging er et kjennetegn på om stedet har oppgang eller stagnasjon/nedgang i sin utvikling. I vår kommune ser vi at det kun er i Mehamn (kommunesenteret) at man i de senere årene har hatt «normal» utbygging av eneboliger. For de andre mindre stedene må vi gå 10 til 15 år tilbake før vi finne det siste nybygget.

Som stimuleringstiltak har kommunen i lengre tid gitt tilbud om gratis regulert tomter, samt et engangs-tilskudd til folk som bygger ny enebolig. (50.000 kr)

I samtaler med ungdom som er i etableringsfasen mener klart at skattelette og andre subsidier/nedskrivningen er gode virkemidler for å bo i Finnmark. Men på den andre siden ser vi at skattelette og andre lignende tiltak gjør at folk kommer hit for å legge seg opp penger, - og samtidig ønsker de å bo så billig som mulig mens de er her, dvs kommunale og billige leiligheter/hybler blir de mest attraktive boligene.

Videre har vi fått klare meldinger om at særlig unge mennesker i etableringsfasen kvier seg for å bygge ny enebolig da markedsverdien ved et eventuelt videresalg vil synke betydelig da «2.gangsmarkedet» ikke finnes. Førstegangs husbyggere er ofte unge som setter seg gjeld hos banken for første gang. De ønsker en bosituasjon der de har frihet til å selge huset sitt uten økonomisk tap (dvs salgssummen må være lik eller helst større enn huslånet). Det å sette seg i gjeld for første gang i livet, med beløp som er i millionklassen, er i seg selv ingen god følelse. Det er noe man vegrer seg for selv om sikkerheten er god. Dersom lånet ikke kan dekkes med salgsbeløpet er dette ikke motiverende til å bygge selv. Ikke når man kan leie helt uten risiko. Når man er ung forandrer livssituasjonen seg fort, jobbtilbud, endrede familieforhold, osv. Da må ikke hus og huslån være ett nett man fanges i. Vi konkurrerer således om husbyggere som ellers kanskje ville bygd sitt første hus i pressområder der huset øker i verdi, og kan selges med fortjeneste. Selv om huset ikke egentlig er en pengeplassering, ønsker man likevel å vite at man har rente/avkasting på egenkapital og egeninnsats.

Derfor har vi som en del av kommunens deltakelse i Kommunal- og regionaldepartementet Utkantprosjekt satt igang et forprosjekt der vi skal se på mulighetene for å få utarbeide, sammen med sentrale myndigheter, en tilpasset finansieringspakke for unge husbyggere som er spesielt rettet mot distriktskommuner som Gamvik.

Sentrumsutviklingsprosjektet

Kommunen har igangsatt prosjektet Sentrumsutvikling av kommunesenteret Mehamn som et ledd i en langsiktig plan for opprusting av kommunesenteret. Prosjektet er et svært grunnleggende prosjekt for å motvirke flyttestrømmen.

Sett ut i fra et estetisk synspunkt kan Mehamn bli et mer attraktivt sted enn det er i dag. Tettstedet preges delvis av forslumming, og gatebildet samt en del bygningsmasse er preget av forfall. En del bygg i sentrum har også en uheldig utforming. Når det gjelder trafikkbildet kan dette betraktes som kaotisk, med tilfeldig parkering og manglende fortaustilbud. Dette gir utrygge og lite trivelige forhold for fotgjengere.

Kommunen ønsker at sentrumsutviklingsplanen skal utarbeides i samråd med lokalbefolkningen slik at den vil gi en bedre forståelse hos dem som senere skal gjøre vedtak som berører sentrumsområdene. Når de selv har vært med på å bestemme hvordan tiltak skal gjennomføres, vil de også vise vilje til å følge opp de vedtatte tiltakene.

I prosjektets startfase hadde vi en foreløpig arbeidstittel; «Her skal vi produsere mat». En arbeidstittel som viser til den framtidige situasjonen for Mehamn, med nye bedrifter som skal foredle fisk. I ettertid fant vi ut at dette slagordet var litt for mye rettet mot næringslivet og vi ville ha et slagord som kan vises både til næringslivet og samfunnet ellers. Flere slagord ble tatt opp til vurdering, og Mehamn - totalkvalitet i samfunn og produksjon ble valgt. Med «totalkvalitet» mener vi blant annet: god byggeskikk, tidsmessig veinett, tilrettelagte trivsels og nærmiljøtiltak, gode kaier, havneforhold og serviceinstitusjoner, god offentlig service, godt bo- og arbeidsmiljø mv.

Gamvik kommune ligger lengst ute mot nordishavet, med Barentshavet som nærmeste nabo. Kommunen er en del av Nordkynhalvøya i Finnmark som er preget av en variert natur, med flere fiskerike vann og elver.

Befolkningsutviklingen

Kommunen har i dag et innbyggertall på 1300. Befolkningstallet hadde i begynnelsen av 90-årene en svak oppgang etter flere år med fraflytting. I 1995 da kommunen hadde et innbyggertall på ca. 1460 anså vi et innbyggertall på 1600 som oppnåelig. Men som følge av konkursen ved hjørnestensbedriften (fiskeindustri), kombinert med god tilgang på arbeidsplasser andre steder i landet, har kommunen i stedet opplevd en markant fraflytting.

Næringsstrukturen

Den tidligere «hjørnestensbaserte» næringsstrukturen er noe endret etter konkursen. I dag er «enbedriftsstrukturen» blitt oppdelt i flere anlegg fordelt på alle tettstedene i kommunen. Ikke minst har etableringen av Mehamn Fiskeindustri AS, med helt ny bygningsmasse og infrastruktur og ca. 50 ansatte gjort at kommunen igjen kan bli en sterk fiskerikommune. I forbindelse med de ulike etableringer innen fiskerinæringa skal kommunen i år sette i gang å bygge ei ny industrikai til 22. mill. kr i Mehamn. Denne utbyggingen vil ha stor betydning for hvordan utviklingen innenfor service- og fiskerinæringa vil bli de kommende årene.

Gir svar for økt kunnskap

Mange kommunalt og fylkeskommunalt ansatte innen et bredt spekter av tjenester har behov for oppdatert offentlig bedriftsrelatert informasjon. Næringskonsulenten må svare på formelle krav ved bedriftstsetablering og spørsmål om ulike finansieringsordninger. Saksbehandleren på plan og areal-seksjonen har andre problemstillinger. Narviktelefonene og bedin kan hjelpe offentlig ansatte til bedre service overfor publikum, etablerere og bedrifter.

Veien frem til rett svar kan være lang og tornefull. Statistikken til Bedin og Narviktelefonene viser imidlertid at stadig flere blir oppmerksomme på at svarene ofte bare er et par tastetrykk unna. Og de er gratis!

-Statistikken over oppslagene på våre Internettsider, og stadig flere telefonhenvendelser fra profesjonelle miljøer som f eks tiltakskonsulenter, advokater og revisorer, forteller oss at Bedin og Narviktelefonene begynner å bli bedre kjente i disse miljøene, forteller prosjektleder Anita Remman.

-Innen store deler av f eks arbeidsmarkedsetaten er Narviktelefonene og vår kunnskap om bedriftsetablering velkjent. Nå er all informasjonen tilgjengelig på Internett, under linkurlhttp://www.bedin.no_blankwww.bedin.no. Bedin er en forkortelse for Offentlig Bedriftsinformasjon på Internett. Her kan saksbehandlerapparatet i f eks kommuner, fylkeskommuner og i det offentlige for øvrig, holde seg faglig oppdatert via Bedin.

Erfarne rådgivere

Narviktelefonene startet med Etablerertelefonen i 1992. Siden ble det også en Bedriftstelefon og en Europa-telefon. Nå opereres alt under navnet Narviktelefonene. I 1998 kom så internett-utgaven der alt dette ble tilgjengelig 24 timer i døgnet.

-Fordelen med kombinasjonen av digital og «analog» informasjon, er at du som informasjonssøker kan lete deg frem til rett svar på Internett, og forhåpentlig finne det du er ute etter. Men i tillegg kan du via telefonen få kontakt med en fagperson som kjenner problemstillingene og som kjenner Bedin.

Peker til originalkilder

Bak Bedins tilsynelatende enkelhet ligger mange informasjonsfaglige vurderinger og datamessige utfordringer. -Bedin er emnebasert. Det vil si at informasjon presenteres samlet ut fra hva søkeren ønsker. Dette er tilnærmet slik man vil søke i et oppslagsverk, sier Gerd Harr Janson, som har redaktøransvar i Bedin. -Språket i Bedin er enkelt, presist og forhåpentligvis begripelig. For den som ønsker mer dokumentasjon om emnet, finnes det pekere direkte til aktuelle kilder. Bedin-basen oppdateres fortløpende. Det du finner i og gjennom Bedin skal du kunne stole på, sier Janson.

Dette får du svar på

Her er noe av det profesjonelle rådgivere gir deg svar på enten via Bedin eller i Narviktelefonene:

• Lokale, regionale og sentrale finansierings- og støtteordninger
• Nasjonale finansieringsordninger i andre europeiske land
• Myndighetenes krav til autorisasjoner, tillatelser og godkjenninger
• Nasjonale offentlige kompetansemiljøer: hvem kan hjelpe med faglige problemstillinger
• Formelle krav ved etablering eller utvidelse av virksomhet
• Registrering av firma
• Valg av selskapsform
• Opplæringsmuligheter
• Regler for offentlige innkjøp
• Internasjonale standarder og regelverk innen EU/EØS
• Oversikt over programmer for mindre bedrifter i EU
• Hvordan finne en bedriftspartner i Europa

Landskonferansen om tiltaksarbeid

«Samarbeid som drivkraft i næringsutviklingen» er tema for den 15. landskonferansen om tiltaksarbeid, 20.-21. april 1999 på Radisson SAS Royal Hotel på bryggen i Bergen.

På konferansen ønsker vi å belyse og diskutere samarbeidets betydning for en positiv utvikling av norske lokalsamfunn.

Norges Vel har lang tradisjon med å jobbe for fremme av lokalsamfunnsutvikling, samarbeid og fellesskapsløsninger, spesielt med samvirke som modell. På Landskonferansen om tiltaksarbeid i 1999 ønsker vi å sette fokus på hvordan samarbeid kan være drivkraft for næringsutvikling. Kommunal- og regionaldepartementet er hovedsamarbeidspart sammen med Samvirkeutvalget, Fylkesmannens landbruksavdeling i Hordaland og Fylkeskommunen i Hordaland.

Statssekretær Per N. Hagen i Kommunal og regionaldepartementet vil innlede om samarbeidets betydning i næringsutviklingsarbeidet. Departementet ønsker å synliggjøre den overordnede politikken, med vekt på hva samarbeid kan bidra med for å fremme vekst og utvikling.

Konferansen vil sette søkelyset på dagsaktuelle temaer og satsningsområder innenfor samarbeidsmodeller og tiltak. Noen av postene på programmet er: Samarbeidskompetanse og forskning, vedtektsverksted, behovsorienterte samarbeidsformer, samvirke og nykooperasjon, nettverkskreditt og næringshager, samarbeid mellom skole – næringsliv og formidlings- og henvisningskompetanse.

Du vil også finne et «samarbeidstorg» - en utstillings og møteplass - i konferanselokalene.

Vi tror Landskonferansen om tiltaksarbeid vil bli en viktig arena for kunnskapsformidling, erfaringsutveksling og nytenkning rundt samarbeid som drivkraft i næringsutviklingen og ønsker med dette velkommen til en av de viktigste møteplassene for tiltaksinteresserte veiledere og rådgivere, politikere, forsknings og utdanningsmiljø, næringsliv, etablerere og bygdeutviklere.

Mer informasjon, program og påmeldingssjema får du hos: Norges Vel, pb 115, 2026 SKJETTEN, Tlf: 64832000, Faks: 64832001 Hjemmeside: linkurlhttp://www.norgesvel.no_blankwww.norgesvel.no E-post: linkurlmailto:mve@norgesvel.no_blankmve@norgesvel.no eller linkurlmailto:ist@norgesvel.no_blankist@norgesvel.no

Framtid på spill i valgets kval

- Jentene fra bygdesamfunnet som har satset på etableringskurs for kvinner, viser større vilje enn guttene til jobbskaping og en fremtid på heimplassen. Det skriver førsteamanuensis Dagrunn Grønbech med bakgrunn i forskningsprosjektet «Ungdom og identitetsetablering i to nord-norske kystsamfunn», i regi av Norges forskningsråds Program for Kyst- og bygdeutvikling. Dagrunn Grønbech arbeider ved Universitetets kompetansesenter for lærerutdanning og fjernundervisning i Tromsø

Av Dagrunn Grønbech

Det heter seg at ved å reise bort lærer en seg til å se det en forlot, - både på godt og vondt. Distanse skaper med andre ord sammenlignende refleksjon. Gjennom en økende grad av mobilitet er det mange i vårt samfunn som får oppleve både gleden og smerten ved å reise fra et sted og noen som står en nær, og til et annet sted med det ukjente som det skal skapes fortrolighet til. Et fra vogge- til gravsamfunn er i vårt samfunn en saga blott. Den livstilpasningen er det snart bare vår bestemor og oldemor som vil kjenne til.

Gjennom et forskningsprosjekt fokusert rundt to fiskerisamfunn i Nord-Norge har en ungdomsstudie gitt meg innsyn i noen av de dilemmaer både de unge, foreldrene og lærerne opplever når de mot slutten av den obligatoriske skolegang må begynne å sortere framtidige alternativer i et mangfold av tilbud de fleste har liten oversikt over, når vi i dag eksempelvis kan velge mellom ca. 300 ulike yrker og profesjoner.

Foreldrene lærer av barna

Når forskeren kommer inn i klasserommet og spør en avgangselev i ungdomsskolen om hans eller hennes framtidsplaner, stiller de alle mer enn villig opp til intervju. Spørsmålet er noe som angår dem, men hvor de står overfor avgjørelser hvor de kjenner seg alene og rådville. Skolen vektlegger ikke rådgivingstjenesten for aktivt å klarere elevenes framtidssikt. Foreldrenes holdning når de selv ikke greier å holde rede på alle endringer og muligheter i skolesystemet, er at de unge må få bestemme selv. Siden foreldrene gikk ut av folkeskolen, har nye fag blitt lagt til pensum. De fleste av dem er derfor i utgangspunktet ubehjelpelig i forhold til å delta i sine barns skolearbeid. Her forstår foreldrene seg verken på matematikk, engelsk eller datafag. Der foreldrene tidligere kunne instruere og støtte opp om sine barns læringserfaringer, forholder det seg derfor nå slik at det er barna som må lære sine foreldre om for eksempel bruken av en datamaskin. Ungdommene kommer derfor til å savne noen som kan anvise dem og som de kan rådføre seg med.

I mangelen på modeller og holdepunkter i en raskt omskiftelig tid, med et lokalt lite variert arbeidsmarked, søker de unge informasjon om utdanningsmulighetene via de eldre ungdommene som allerede er i gang på den videregående utdanningsveien. Der foreldre og foresatte tidligere utgjorde en bestemmende autoritet for å geleide sitt avkom inn i et «trygt» og respektabelt voksenliv for å stå på egne bein, kan vi erfare at foreldrene bakkes ut av de unges jevnaldrende og kameratgruppen som har overtatt rådgivingsfunksjonen.

Selv om de unge søker å orientere seg i henhold til hva som synes som fornuftige utdanningsvalg, kan de aldri være sikre på om de vil lykkes. I ønsker for satsing i den videregående skolen, setter de unge opp 3-4 linjevalg i forsøk på å sikre seg at de vil lykkes med ett av alternativene. Under tvilens utsagn om at: «det kommer an på...», smiler de skjevt til den utspørrende forskeren og meddeler at de tror jeg snart bør komme tilbake og foreta en ny rundspørring, da det kan tenkes at de senere vil avgi helt andre svar.

Når ungdomsskoleelvene ikke vet om de kommer inn på det linjevalget de primært ønsker seg og heller ikke alltid vet hvilket yrke de vil satse på, kan vi oppleve at en gutt oppgir å ha valgt husmorskole, hjelpepleier og maskin- og mekaniske linje. Denne listen ramses opp under kommentarer fra andre tilhørende om at: «jøss, det var litt av noen sprang», samtidig som gutten overfor forskeren tilkjennegir at moren vil at han skal gå mekanikerlinjen. Ei av jentene som helst vil tenke seg å bli rideinstruktør, hadde dessuten på ønskelisten: husstell, helse- og sosialfag, servitør og allmennfaglig linje, under kommentering av seg selv med at: «ja, kanskje var det flere, men jeg husker ikke alle i farta».

Gjennom sammenlikningen av de to fiskerisamfunnene kan vi registrere at den bygda som i geografisk avstand ligger nærmest «Storbyen», i størst grad forsøker å holde på sine unge som de ikke uten videre vil skal «sluses» inn til byen. På 60-tallet utgjorde dette bygdesamfunnet en egen kommune, og som mot sin vilje ble sammenslått under «Storbyens» kommunale administrasjonssenter. Bygda oppfatter derfor «Storbyen» som en slags landeveisrøver som ikke bare tar skattepengene deres for asfalteringsformål i byens sentrumsgater, men også som en metropol som truer med frarøvelsen av deres unge rekrutter de sårt trenger for å berge sin egen framtid. Bygdefolket arbeider derfor i dag for å få desentralisert og tilbakeført en del av de kommunale tjenester, parallelt med at de deltar i kystutviklingsprosjekter der ikke minst kvinnesatsing og etablering stilles på dagsorden. Her inngår de lokalt rekrutterte lærerne med engasjement og opplæringsiver, hvor de ikke minst sørger for å trekke ungjentene med.

Uten tanker for lokalmiljøets bokvaliteter.

I det andre fiskerisamfunnet hvor jeg har lagt min undersøkelse, finnes ingen tilsvarende aktiviteter med fokus på kvinner og ungdom. Lærerne ved skolen er i første rekke opptatte av å gi en undervisning som kan styrke og kvalifisere ungdommen for en videre utdanningskarriere, uten tanker på å markedsføre lokalmiljøets bokvaliteter.

I fiskeribygda som ligger nærmest «Storbyen» sier skolens rektor som er lokalt rekruttert, at hun gjennom sine 10 år ved skolen har vært med på å uteksaminere ca. 150 elever, hvorav bare et fåtall er tilbake på heimplassen. Ungdomsutflyttingen er ansett som et sørgelig faktum, som skolens ledelse også definerer som skolens ansvarsområde. Her søker skolen et aktivt samarbeide med heimen og de lokale krefter. Gjennom tilrettelegging av prosjektarbeid som «Vårt samfunn mot år 2000», har skolen invitert hele bygda til et samarbeide rundt stedets potensiale og framtidsutsikter.

Ved den andre skolen finnes ingen liknende framstøt eller tankegang. Her oppfattes skolen gjerne av elevene som et «fengsel» de gleder seg til å slippe ut fra, og der elevene tror at lærerne også er glade for å bli «kvitt» dem. Dette viser seg og ikke være så alt for langt unna sannheten, når lærerne føler de driver en ensom undervisningsjobb og kamp for å fange elevenes motivasjon for et lærestoff som skyter langt over mål, når vi studerer læreboka i forhold til fremskaffelsen av å gi et lokalt identifikasjonsgrunnlag.

Selv om de færreste kan tenke seg en framtidig satsing innen fiskeriene, er guttene i begge samfunnene mer enn jentene opptatt av å finne seg et arbeide lokalt. Guttene satser da også i større grad enn jentene på praktiske linjevalg som kan føre dem raskere inn i et konkret og håndfast arbeide, enn det som et teoretisk linjevalg ville ha gjort. Jentene er i større grad utflyttingsklare enn det guttene later til å være, men her ser vi at jentene fra bygdesamfunnet som har satset på etableringskurs for kvinner, viser størst velvilje til å tenke seg en framtid på heimplassen hvor de kan tenke seg muligheter for egen jobbskaping. Jentene understreker oppvekstkvaliteter som sosial oversikt, ren luft, rent vann og freden i heimbygda som positive for oppfostringen av barn, som trekker til en fordel av eventualiteten om å vende tilbake som småbarnsforeldre. Samtidig som de understreker at et slikt valg også vil avhenge av arbeidsmulighetene. Når de unge konfronteres med sine framtidsvalg, er det alltid mulighetene for et arbeide som stilles i fokus. Garantien for et «sikkert» arbeide ser da også ut til å være avgjørende for hvor ungdommen velger å sette sitt bo. Likevel ser det ikke ut til å være uten betydning at lærere og bygdefolket tar et krafttak for sin heimplass. Ved hjelp av sitt pågangsmot lar de ikke bare sin vilje skinne gjennom. De bidrar også til å påpeke heimplassen som et attraktivt og vitalt samfunn og leve i. De frambyr seg selv som modeller og veivisere hvor de overfor de unge tilkjennegir deres betydning for framtidsveksten. Den lokale satsingen de har foretatt i bygda nærmest «Storbyen» er det da trolig ungjentene gjenspeiler som et positivt tilsvar når de sier at de kan tenke å etablere seg på heimstedet.

Om de unge vil lykkes med sine ønskemål, gjenstår å se. Som framtidig ressurs er ungdomsrekrutteringen et være eller ikke være for bygdesamfunn med marginale næringsveier og yrkestilbud. Det er vel også innenfor fiskerinæringen vi også må begynne å tenke alternativt og stille oss spørsmål med i hvilken grad ungdommen med sin faglige kompetanse kan tenkes som kulturelle fornyere. I våre dager med data-nettets informasjonsflyt og kommunikasjonsmuligheter, kan jo også IT-sektoren (informasjonsteknologi) være en slik lokal utfordring hvor de unge utøverne kan være intervensjonsbringende dersom de inviteres til et samarbeide. At samfunn med ensidig næringsgrunnlag også tenker alternativt med hensyn til et større mangfold for å hindre uttapping og svekke sårbarheten, kan vi oppleve på steder der det kommunalt satses på videreforedling av fiskeprodukter, fornyet gårdsdrift og naturbruk med økologisk vektlegging, husflid og turisme, hvor også kvinner kan finne sin nisje i nærhet med ren luft og naturskjønne omgivelser. Det siste har vi i alle fall rikelig av langs vår langstrakte kyst, både sør og nord i landet, dersom vi vil ruste oss til mer enn bare å være attraktive feriesteder for bytrøtte arbeidskropper som søker ro i sjelen.

Den presentasjonen som her er gitt, er ikke bare kjennetegnende for fiskerisamfunn nordpå. De kommunale planleggere og lærerne i innlandsbygder vil nok også kunne nikke gjenkjennende, når de ofte kan føle seg tafatte, sittende tilbake og betrakte at de unge også her vil dra ut. Utreisen vet vi gir oss sammenlignende perspektiv som kan gi selvinnsikt og vurdering av våre omgivelser. Spørsmålet vi heller bør stille og ettertanke, blir snarere hvordan vi skal gjøre tilbakereisen mulig og få de unge til å føle seg buden og velkommen til en eventuell tilbakevenden og heimkomst.

Min ungdomsstudie viser i alle fall at dersom de voksne investerer i de unge som en ressurs, mottar de positive svar, i alle fall fra jentene. Konkluderende kan vi derfor si at det nytter å oppmuntre, integrere og påvirke de unge til å ta et standpunkt for sin oppvekstbakgrunn. Om ikke alle ungdommene velger å bosette på heimplassen, kan de foresatte i alle fall bidra til å gi de unge et identifikasjonsgrunnlag som i andre sammenhenger også kan nyttiggjøres som et slags drivanker for den videre ferd, slik en av lærerne påpekte dette.

Et samspill mellom ansvarlige etater må sannsynligvis til dersom vi skal demme opp for uttynningssamfunnet, hvor de eldre kan risikere å bli sittende igjen foran fjellene og i undring skue langt etter sitt avkom. Utfordringene med tanke på ungdomssatsingen står i alle fall i kø for både lærere, de kommunale planleggere og næringsutøvere, dersom de sammen skal ta et krafttak for å demme opp for den ungdomsflukten vi i våre kyststrøk lengst nord i landet kan oppleve. Dersom vi ikke sammen greier å ta problemet på alvor, vil vi alle til slutt kunne føle oss fortapte overfor drømmen om å sikre oss inntak til det «gode» liv, hvor både sentrum og distrikt gjensidig bør være hverandres ressurs for utvikling og vekst.

Gode steder

Eksempelsamlingen «Gode steder» viser eksempler på god stedsutvikling fra 36 steder i Norge. Eksempelsamlingen blir i løpet av mars måned sendt ut til alle kommuner og fylkeskommuner som idebank og inspirasjon i deres arbeid med stedsutvikling.

Av Liv Eli Rønning, Miljøverndepartementet

Siden 1970 årene har stat og kommuner satset mye på å forbedre byer og tettsteder, med det siktemål å legge til rette for folks trivsel, næringsutvikling og for å gjøre stedene mer attraktive som bo- og arbeidssteder.

For større byer og tettsteder har det ofte handlet om utvikling av nye tilbud til befolkningen eller opprusting og fornyelse av nedslitte områder. Nå er det også på mindre steder satt sterkere fokus på kvaliteten i det bygde miljøet og på forvaltningen av landskap og grøntområder.

Eksempelsamlingen fokuserer på gode steder og god stedsutvikling fra mindre byer og tettsteder i Norge. Eksemplene gir innblikk i utfordringer og løsninger som ofte er sentrale i arbeidet med stedsutvikling. De viser også at det er stor spennvidde når det gjelder tiltak og prosesser i denne type arbeid. Et viktig fellestrekk i eksemplene er det brede samarbeidet mellom mange aktører.

Heftet «Gode steder» er utarbeidet av Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Det har betegnelsen T - 1264, og kan bestilles fra : Statens forurensningstilsyn (SFT), Strømsveien 96, Postboks 8100 Dep.
0032 OSLO. Tlf: 22 57 34 00, telefax: 22 67 67 06. Internett: linkurlhttp://www.sft.no/skjema.html_blankhttp://www.sft.no/skjema.html

Entreprenørskap på timeplanen

Regjeringen ser det som et viktig mål å få entreprenørskap inn på skolenes timeplaner. Kirke, - utdannings- og forskningsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har derfor samarbeidet om å utarbeide en felles informasjonsbrosjyre om entreprenørskapstiltak.

Av Mari Grut, KRD

Brosjyren inneholder eksempler på ulike tiltak og metoder i entreprenørskapsarbeidet, samt oversikt over kontaktpersoner og litteratur. -Vi håper brosjyren bidrar til økt fokus på entreprenørskapsarbeid og inspirerer de som ennå ikke er kommet i gang, sier Kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen. Brosjyren ble lansert av utdanningsministeren, kommunalministeren, næringsministeren og landbruksministeren på en sentral markering i Oslo 19. mars i år. I tillegg vil regjeringens entreprenørskapssatsing bli presentert på flere regionale konferanser i løpet av våren 1999.

Men, hvorfor er regjeringen så opptatt av entreprenøskapssatsing i skole og utdanning? -Når inntektene fra oljesektoren blir mindre, er det en stor utfordring å bedre lønnsomheten i det fastlandsbaserte næringslivet. Skal vi lykkes i dette arbeidet, må vi satse på ungdommen, sier Enoksen. Statsråden peker imidlertid på at entreprenørskap er mer enn næringsutvikling. Entreprenørskap innebærer en livsholdning preget av handlingsevne og tro på egne krefter. -Økt fokus på de menneskelige ressursene, handlingsevne og kreativitet vil være avgjørende for hele samfunnets evne til omstilling og nyskaping, sier kommunalministeren. I brosjyren har Regjeringen formulert fire grunnleggende motiver for økt fokus og satsing på entreprenørskap:

• Gründermotiv:

Skolen skal sørge for at elevene fatter interesse for etablering av egen arbeidsplass.

• Distriktspolitisk motiv:

Skolen skal motivere barn og ungdom til å bli kjent med og ta i bruk lokale ressurser slik at ungdommen etter endt utdanning kjenner til de arbeids- og bomulighetene som finnes i eget distrikt.

• Arbeidsmarkeds motiv:

Skolen skal utdanne ungdom til framtidige oppgaver i et næringsliv som er i stadig endring og som derfor krever evne til omstilling og fornyelse.

• Allmennpedagogisk motiv:

Gjennom skolegangen skal elevene utvikle kreativitet, samarbeidsevne og ansvar for felles oppgaver. Skolegangen skal uttrykke en tro på at elevene er kreative, initiativrike, ansvarsbevisste og har lyst til å lære og være skapende.

- Jeg er svært glad for at flere departementer har gått sammen for å markere felles interesse for et viktig område, og jeg håper denne markering kan bidra til økt fokus på entreprenørskapsarbeidet i hele landet, sier kommunal – og regionalminister Odd Roger Enoksen.

Nyskaping - hvem hjelper med hva?

Her er brosjyren som gir deg oversikt over hvilke tilbud, støtte og hjelp du kan få fra ulike organisasjoner.

Hver organisasjon kan gi deg gode råd og veiledning. Aktørene har forskjellige forutsetninger og virkemidler, men felles for alle er viljen til å hjelpe deg.

Med i brosjyren er:

• Norges forskningsråd
• Norsk Designråd
• Norsk Oppfinnerforening
• Nyskapings- og Etablerings Forumet
• Patentstyret
• Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
• Statens veiledningskontor for oppfinnere
• Teknologisk Institutt
• Vinn

Brosjyren kan fås ved henvendelse til SNDs sentralbord, tlf.: 22 00 25 00