Barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland

Avslutningskonferanse for forskningsprogrammet for born, ungdom og familie

Folkets Hus, 3. november 1999

Kjære konferansedeltakarar, forskarar og arrangørar!

Eg er svært glad for å få opna denne konferansen, om born og unge og familiane deira. Alle vi som er her er opptekne av korleis born og unge har det og korleis det vi som vaksne gjer påverkar dei unge. Vi har ulike ståstadar, kunnskap og erfaringar – difor er ein slik konferanse særleg viktig.

Det er resultata frå eit omfattande forskingsprogram som skal leggjast fram – eit program som starta opp i 1994 og som vert avslutta i år. Det har vore lagt ned mykje arbeid på desse åra – 20 prosjekt har vore gjennomført, og heile 40 forskarar har vore involvert. På dette området har det skjedd store endringar, difor treng vi ny kunnskap. I dag skal fleire av forskarane legge fram resultata sine. Eg er glad for å sjå ei så stor og interessert forsamling, det er viktig at kunnskapen frå forskarane kjem ut til ei brei brukargruppe.

Forskingsprogrammet Barn, ungdom og familie har for det aller meste vore finansiert av Barne- og familiedepartementet. I tråd med Regjeringa sin forskingspolitikk har departementet løyvd midlar gjennom Noregs Forskingsråd, som gjennom programstyret har vore ansvarlege for prioriteringane til dei ulike forskingsprosjekta. Det er med andre ord ikkje departementet som avgjer kva for forskingsmiljø som skal få støtte, denne avstanden mellom departement og forskarar er tilsikta. Dersom forskarane var direkte avhengig av departementet for å få midlar, ville dei kan hende vera varsame med å leggja fram kritiske forskingsresultat. Eg ynskjer uavhengig forsking. Det treng ei kvar regjering - for å kunna forma ut politikken sin.

Etter mi meining, bør dei politiske og samfunnsmessige utfordringane stå i eit nært forhold til forskinga. Dette inneber for det fyrste at viktige spørsmål i samfunnet må forskast på. Samstundes må resultata frå forskinga bli gjort tilgjengeleg, slik at kunnskapen påvirkar løysingane som blir valt og dei avgjerder som blir fatta både på politisk og administrativt nivå. Forskinga skal òg bidra til at nye spørsmål og problemstillingar, vert gjenstand både for ny forsking og politisk handsaming.

På dette grunnlaget vil eg takke Forskingsrådet, programstyret og forskarane for det arbeidet dei har lagt ned gjennom forskingsprogrammet, for engasjementet de har vist og for den formidlinga som er gjort og skal gjennomførast.

Eg vil nytta høvet til å leggja fram nokre av dei utfordringane vi har når det gjeld politikken for born, ungdom og familiar. Eg vonar samstundes at forskingsresultata som vert lagt fram i dag vil vera med på å kasta lys over desse utfordringane.

Ei viktig utfordring er å styrkja familien og foreldra si rolle når det gjeld å skape tryggleik for born og ungdom i samfunnet vårt. Det er mange trekk ved samfunnet som trugar denne tryggleiken. Foreldra møter stadig fleire krav i arbeidslivet, dei skal vere tilgjengelege og pliktoppfyllande, og dei skal sikra seg ei karriere. Desse krava kjem lett i eit konkurranseforhold til borna sine behov for tilgjengelege foreldre som er til stades når borna treng dei.

Gjennom skilsmisser og ustabile sambuarskap opplever stadig fleire born ustabile familieforhold. Det trugar tryggleiken til borna når foreldra skil lag.

Samfunnet vårt går gjennom raske kulturelle endringar, og det kjem familiar til Noreg frå andre kulturar. Dette kan medføra at foreldregenerasjonen føler seg framand framfor dei påverknader som deira born og unge vert utsett for. Rolla som oppsedar og rettleiar blir vanskeleg. Når foreldra føler seg framande for den kulturen som borna er ein del av, fell også noko av tryggleiken til borna bort.

Frå Barne- og familiedepartementet si side er det sett i gang fleire tiltak for å støtta opp om familielivet og styrke ekteskap og parforhold. Det vert løyvd midlar både til samlivstiltak og til eit nasjonalt program for foreldrerettleiing. Både samlivstiltaka og programmet for foreldrerettleiing er basert på forsking og utviklingsarbeid. Tiltaka er døme på at ulike fagmiljø har dratt nytte av resultat frå forskinga til å utvikle sin spisskompetanse.

Tryggleik er viktig, men born og unge si meistring og deltaking er òg svært viktig. Dersom vi skal klare å skapa betre oppvekst og levekår for born, må vi sørgja for at dei får ta del og koma fram med eigne opplevingar og synspunkt i mykje større grad en kva dei gjer i dag. Born og ungdom er individ med ei rekke eigne interesser og synspunkt. Dei lever ikkje i si eiga verd – eller under andre tilhøve enn oss vaksne. Dei er her og no, og dei vil vera med på samfunnsutviklinga. Kven har større engasjement enn born og ungdom når dei får sleppa til? Det er ikkje tvil om at vi må auka borna og ungdommen si deltaking og innverknad. Spørsmålet er meir korleis skal vi få det til?

Barne- og familiedepartementet og Kommunenes Sentralforbund har utfordra kommunane til å styrka arbeidet med born og unge si medverking i kommunale plan- og avgjerdsprosessar. Departementet har òg oppretta Ungdommmens Demokratiforum, som skal arbeida for å sikre ungdom større deltaking og innverknad i samfunnsutviklinga.

Vi treng forsking som kan seia noko om i kva grad born og unge deltek på ulike arenaer. Kva har deltaking å seia for borna sitt samfunnsengasjement, og for innlæringa av demokratiske prosessar og handlemåtar? Kven deltek og kven deltek ikkje? Kva er haldningane til dei vaksne når det gjeld å sleppa borna til? Kva for metodar kan vi ta i bruk for å styrke borna si deltaking og medverknad?

Vi har òg store utfordringar når det gjeld å sikre born og unge med minoritetsbakgrunn ein plass i fellesskapet. Det er til dels store skilnader i levekåra til ungdom med innvandrarbakgrunn og born og unge med norsk bakgrunn. Vi ser klåre tendensar til polarisering mellom ungdomsgrupper basert på etnisk bakgrunn. Å betra integreringa og vilkåra for born og unge med minoritetsbakgrunn er blant dei viktigaste utfordringane når det gjeld å følgja opp FN-konvensjonen om borna sine rettar.

Kva kan forskinga fortelja oss om born og unge si integrering i samfunnet? Kva kan vi gjera når integreringa ikkje er så god som vi ynskjer?

Utfordringane er mange fleire enn dei eg har nemnt. Forskingsprogrammet Born, ungdom og familiar famnar òg svært vidt.

I Barne- og familiedepartementet har vi inntrykk av at forskingsprogrammet Born, ungdom og familiar har vore godt gjennomført, med stor spennvidde og forgreiningar innanfor ulike forskingsmiljø. Det har vore satsa på bidrag både frå samfunnsvitskaplege og humanistiske fag. Fag som sosiologi, psykologi og økonomi har vore representert så vel som historie, litteraturvitskap og teologi. Forskingsinstitusjonar frå ulike delar av landet har vore med. Så vel etablerte forskarar som nyrekrutterte og studentar har gitt sine bidrag. Programmet har òg lagt vekt på internasjonalisering og komparative analysar, og det er etablert eit samarbeid med motsvarande program i England og Danmark.

Det er lagt ned eit stort arbeid frå programstyret si side for å følgja opp dei tema og problemstillingane som er aktuelle for vidare forsking inn i det nye Velferdsprogrammet som starta opp i år.

I Barne- og familiedepartementet har vi òg hatt gleda av med jamne mellomrom å ha besøk av forskarar som har lagt fram prosjekta og resultata sine. Det har vore arrangert seminar med fleire forskarar, og forskarane har medverka enkeltvis. Dette er ei form for kontakt og formidling som vi set stor pris på.

I dag skal mange fleire få ta del i forskarane sine resultat. Her er brukarar i kommunane breitt representert – familiekontor, barnehagar, barnevern, skular og PP-teneste. Organisasjonar, høgskular og universitet er òg til stades. Eg vonar de får ein dag med eit godt og spanande fagleg utbytte.

Lukke til med konferansen.