Politisk rådgiver Inge Bartnes

Tilsyn og kontroll i kommuner og fylkeskommuner ved et veiskille

Foredrag Geiranger 7 juni

La meg først få takke for innbydelsen til denne faglige samlingen for kontrollutvalg her i Geiranger. Fra departementet sin side ser vi svært positivt på at kontrollutvalgene selv tar initiativ til å etablere denne type forum for erfaringsutveksling og diskusjon.

Det å være kontrollutvalgsmedlem er en stor utfordring. Kontrollutvalgets mulige operasjonsområder omfatter jo nær sagt et hvert element ved den fylkeskommunale virksomheten og krever en betydelig innsikt og erfaring fra medlemmene. Men samtidig gir jo dette en mulighet for en enestående innsikt i fylkeskommunal forvaltning.

Dette vide ansvarsområdet for kontrollutvalgene gjør det samtidig vanskelig å gi presise anvisninger på hva som skal være kontrollutvalgenes oppgave i lov og forskrift. Derfor er denne type faglige samlinger som dere har her svært viktig for utvikling av rolleforståelsen og arbeidsmåtene i kontrollutvalgene. Og jeg vil gi honnør til det initiativet som ligger bak disse samlingene.

Som mange av dere er kjent med, tar departementet sikte på å foreta en evaluering av ordningen med kontrollutvalg. Den inneværende valgperioden er den første hele valgperioden som ordningen med obligatoriske kontrollutvalg har eksistert. Det er derfor nå et naturlig tidspunkt å vurdere hvordan ordningen har fungert så langt, og samtidig se nærmere på hvilke tiltak for videreutvikling som kan være aktuelle.

Som mange av dere er kjent med venter departementet spent på en forskningsrapport som NIBR (Norsk Institutt for By og Regionsforskning) skal fullføre i løpet av 1999. En av de to som jobber med dette prosjektet, forsker Helge Strand Østtveiten, skrev en artikkel i Kommunal Rapport 26 mars i år, med tittelen ” Klarer kommunene å kontrollere seg selv”. I denne artikkelen går han også inn på en del mulige utviklingstiltak. Flere av dere har kanskje sett denne artikkelen. Det vil føre for langt for meg å trekke opp det brede perspektivet som Østtveiten tar opp i denne artikkelen her i mitt foredrag, jeg vil også foreløpig ha begrenset mulighet til å komme med velbegrunnede oppfatninger om hvilke utviklingstiltak som på sikt bør settes i verk for utvikling av kommunenes egen-kontroll. Men jeg skal prøve å gå litt nærmere inn på ett aspekt som kan ha betydning for organisering av kommunenes og fylkeskommunenes kontrollvirksomhet.

I den beskrivelsen av foredraget mitt som står i programmet er det en undertittel som heter utfordringer og perspektiv for kontrollorganer som følge av ”endra forutsetninger for folkevalgt kontroll og innsyn i ulike former for offentlig verksemd”. I dette ligger en hentydning om at det faktisk har skjedd endringer i forutsetningene for folkevalgt kontroll. Og det antydes at dette har sammenheng med at offentlig virksomhet drives i ulike former.

Nå er jo dere en samling av kontrollutvalg i den såkalte helseregion 4. Ordningen med helseordningen er en form for interkommunalt samarbeid. Et sentralt utviklingstrekk når det gjelder organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet i framtiden synes å være en økt vektlegging på interkommunalt samarbeid. Et annet trekk er en økt tendens i retning av selskapsorganisering. Tegnene er ikke helt entydige, men det ser ut til å gå i den retning.

Grunnen til at jeg fremhever økt satsing på interkommunalt samarbeid har jo også sammenheng med at det fremtrer som det klare alternativet til sammenslutning av kommuner.

Stortinget vedtok på høstparten i fjor den nye loven om interkommunale selskaper (IKS). Nå er jo dette en lov som først og fremst tar sikte på kommunenes og fylkeskommunenes mer forretningspregede virksomhet da virksomheten genererer egne inntekter. Men etter loven om IKS er det ingen begrensninger på hvilke deler av den fylkeskommunale virksomheten som kan legges til et interkommunalt selskap. Dette beror på en fortolkning av den aktuelle særloven som legger oppgaven til kommunen i de tilfellene der det er snakk om en lovpålagt oppgave. Er det snakk om en såkalt frivillig fylkeskommunal oppgave er det ingen begrensninger på hvilke deler av virksomheten som kan legges til et interkommunalt selskap. IKS-loven kan derfor være aktuell for mange typer virksomhet.

I proposisjonen om interkommunalt selskap fremhevet departementet at det også var et behov for å utrede nærmere interkommunalt samarbeid og mer tradisjonelle forvaltningsoppgaver, altså ikke bare den forretningspregede virksomheten. Når det nå altså foreligger en ny organisasjonsform for interkommunalt samarbeid i form av et interkommunalt ansvarlig selskap - IKS - er det med andre ord ikke interkommunalt samarbeid om sentrale samfunnsoppgaver av stor velferdsmessig betydning som har vært i fokus. Vi har ikke vurdert om dette er en hensiktsmessig organisasjonsform for f.eks. sykehus eller skoler. Spørsmålet om å finne fram til en hensiktsmessig interkommunal organisasjonsform for denne type oppgaver, vil i utgangspunktet være preget av andre hensyn enn de som ligger til grunn for den organisasjonsformen som nå er vedtatt.

På det tidspunkt vi fremmet proposisjonen om interkommunalt selskap så mente vi at interkommunalt samarbeid om sentrale velferdsoppgaver burde utredes særskilt. Dette har vi fremdeles ambisjoner om å gjøre. Når vi ser bort fra den nye loven om interkommunale selskaper har kommunelovens bestemmelser om interkommunalt samarbeid stort sett stått uendret siden 1921. Nå har jo ikke dette lagt noen demper på forekomsten av interkommunalt samarbeid. Interkommunalt samarbeid foregår i en rekke former helt fra mer uformell drøftings- og erfaringsutvekslingstiltak på den ene enden av skalaen og de store interkommunale selskapene på den andre enden - typisk e-verkene. Mellom disse to ytterpunktene er det et stort spekter av forskjellige typer av interkommunalt samarbeid. Et eksempel på en form for interkommunalt samarbeid er de mange såkalte regionrådene som er etablert mange steder i landet. Et annet eksempel er helseregionene. Et annet er interkommunalt samarbeid om næringsmiddeltilsyn. Det er snakk om mange og ulike tiltak.

En rekke interkommunale samarbeidstiltak vil det antakelig ikke være noe poeng å organisere i form av et interkommunalt selskap. Enten fordi virksomheten ikke er omfattende nok til at det er nødvendig å gi den en slik selvstendighet, eller at den ikke strekker seg over lang nok tid til at det forsvarer å gå til det skritt å opprette et eget selskap for virksomheten. I slike tilfeller står man igjen med kommunelovens knappe bestemmelser om interkommunalt samarbeid, og de bestemmelser som finnes i de ulike særlovene om dette. Dette er noe vi må se nærmere på med tanke på regelutvikling, fordi omfanget av interkommunalt samarbeid uten at det nødvendigvis opprettes et eget selskap antakelig bare vil vokse. Et økende omfang av interkommunalt samarbeid vil også innebære store utfordringer for kontroll- og tilsynsdelen av kommunenes og fylkeskommunens virksomhet.

Det andre utviklingstrekket som vi kan se, er den økende tendensen til organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet i form av aksjeselskaper med én eier. Etter at vår proposisjon om interkommunale selskaper ble vedtatt, er det bare ett alternativ dersom fylkeskommunen alene ønsker å organisere virksomheten i form av et selskap. Hvis det bare er én eier, må virksomheten organiseres som et aksjeselskap. Nå gjenstår det jo å se hvor omfattende denne selskapsorganiseringen vil bli framover.

Som dere selvfølgelig er kjent med har det såkalte ”Sørensenutvalget” nylig fremmet forslag om en egen og ny selskapsform for kommunal og fylkeskommunal virksomhet i NOU 1999:15. Denne selskapsformen er naturligvis utformet spesielt med sikte på organiseringen av sykehus, mens Sørensenutvalget lanserer dette som en generell modell for kommunal og fylkeskommunal virksomhet.

Dette er ikke en selskapsform for interkommunalt samarbeid, men en selskapslov som skal kunne brukes der det er en eier, altså hvis fylkeskommunen eier virksomheten alene. Forslaget til denne selskapsformen har mer til felles med statsforetaksmodellen enn med det såkalte kommunale foretaket som er en del av fylkeskommunen som juridisk person. Både statsforetak og den selskapsmodellen som er foreslått av Sørensenutvalget, er en egen juridisk person.

Nå gjenstår det jo å se hvilken skjebne dette forslaget får i høringsrunden, før det går i regjering og Storting. Men dersom vi ser for oss en utvikling der stadig større deler av kommunal og fylkeskommunal virksomhet skilles ut i spesielle organisasjonsformer utenom kommunen og fylkeskommunen som juridisk person, står vi overfor en utvikling som reiser nye spørsmål om folkevalgtes styring av kommunal/fylkeskommunal virksomhet. Kommuneloven §2 sier at denne lov gjelder for kommuners og fylkeskommuners virksomhet, herunder kommunal og fylkeskommunal virksomhet i medhold av andre lover. Dersom virksomheten i fylkeskommunen og kommunen etter hvert vil bli skilt ut i enheter som ikke lenger er omfattet av kommuneloven kan jo faktisk kommunelovens §2 vise seg etter hvert å ha liten praktisk betydning. Da kan kommunen og fylkeskommunen bli fragmentert i en rekke mer eller mindre fristilte organisasjonsformer. Det vi i så fall står overfor er en liten revolusjon i kommunal forvaltning.

Dette reiser ikke minst spørsmål om direkte folkevalgt innflytelse og styring, og spørsmål om hvordan den mer etterfølgende kontrollen og tilsynet skal foregå.

Det som er mitt tema her i dag, er de konsekvenser disse generelle utviklingstrekkene får for systemet med kontroll og tilsyn i fylkeskommunen.

Hvilke utfordringer reiser så disse nye organisasjonsformene i et kontroll og tilsynsperspektiv? For kontrollutvalget er det formelle utgangspunkt at det er fylkestingets kontrollorgan – det utøver kontroll og tilsyn på vegne av fylkestinget. Hva ligger det i dette: Det ligger at kontrollutvalget ikke utøver kontroll og tilsyn over enheter der fylkestinget ikke er det øverste organ. Dette er for så vidt logisk. For kommunale selskaper, enten de er interkommunale eller eid av én fylkeskommune innebærer dette at fylkeskommunens kontrollutvalg og denne fylkeskommunale revisor ikke omfatter selskapet. Derimot kan kontrollutvalget utøve kontroll med fylkeskommunens utøvelse av eierskap i selskapet. Altså så og si fylkeskommunens forbindelse med selskapet. Herunder ligger også å vurdere om fylkeskommunene får de ytelser fra selskapet som var forutsetningen for opprettelsen.

Det kontrollutvalget ikke kan gjøre det er å gå inn og granske den interne forvaltningen i selskapet. Dette har sammenheng med at kontrollutvalget ikke er et selskapsorgan, men eierens organ til å utøve tilsyn med eierens virksomhet.

Nå finnes det jo imidlertid måter å løse dette på. Når det gjelder aksjeselskap kan f.eks. ikke aksjeloven være til hinder for at det opprettes en kontrollkomité i selskapet, enten det er eid av én fylkeskommune eller flere fylkeskommuner i fellesskap. Men en slik komité vil være et selskapsorgan, og må rapportere til selskapsorganene, ikke til kommunale organer.

Revisor for selskapet – uansett om det er kommunerevisor eller et privat revisjonsfirma – vil være omfattet av revisorlovens regler og taushetsplikt overfor andre enn selskapets egne organer. Dette vil altså i utgangspunktet være til hinder for at revisor gir opplysninger til kontrollutvalget i kommunen eller til andre kommunale organer. Jeg kan likevel ikke se at dette er til hinder for at revisor i selskapets vedtekter, eller eventuelt ved en beslutning på generalforsamling, kan fritas for taushetsplikt etter revisorloven overfor kommunale organer. På denne måten kan det åpnes for kommunikasjon mellom revisor og kontrollutvalget.

Forholdet mellom revisor i selskapet og kommunen har vært en del av et utredningsarbeid som nylig er gjort i Sverige. I SOU 1998: 71 er flere problemstillinger som gjelder revisjon av kommuner og kommunalt eide virksomheter vurdert. Det er der bl.a. foreslått ordninger som skal sikre informasjon fra selskapets revisor til kommunale organer. En mulig løsning i Norge kan være å gi kontrollutvalget og kommunerevisjonen samme rett til informasjon fra kommunale aksjeselskaper som det riksrevisjonen har i heleide statlig aksjeselskaper.

For selskaper som er eid av flere fylkeskommuner i fellesskap så forutsetter løsninger på spørsmålet om kontroll og tilsyn enighet mellom deltakerne.

Men før vi gir oss inn på en diskusjon om ulike praktiske måter å løse spørsmålet om kontroll og tilsyn på, kan det være interessant å se nærmere på hvilken informasjon det er viktig at eieren får fra fristilte virksomheter.

For en del kommunale og fylkeskommunale virksomheter vil antakelig markedet være en god kontrollør. Dette gjelder konkurranseeksponert virksomhet, typisk forretningsmessig virksomhet. F. eks. e-verk produksjon av kraft. Slike virksomheter bygger normalt på et klart skille mellom eier og drift. Kommunen eller fylkeskommunen kan overlate driften til et styre, og si: ”Kom tilbake til meg med et pent resultat”. Det organ hvor eieren utøver sitt eierskap –representantskap el.l. - har normalt også et kontrollansvar. For slike virksomheter vil kanskje denne kontrollfunksjonen antas å være tilstrekkelig.

Problemene når det gjelder kontroll og tilsyn er større der virksomheten har en mer mangesidig og har en mer kompleks målsetting. Nemlig der det er snakk om å bruke begrensede ressurser mest mulig effektivt, til beste for innbyggerne. Og det er jo dette som er kjernen i den kommunale og fylkeskommunale virksomhet. Her stilles det større krav til tilbakerapportering til ”eier” enn om målsettingen er mer endimensjonal (best mulig avkastning). Det som kan være viktig å få informasjon om her er ikke bare spørsmål om lover og regler er fulgt og budsjetter er overholdt, men om de mål som er satt for virksomheten er nådd og om de er nådd på en kostnadseffektiv måte. Og nøkkelspørsmålet er altså hvordan fylkeskommunen skal få denne informasjonen i en situasjon der virksomheten er ”fristilt”.

Nå må det vel her sies at der virksomheten er reelt konkurranseutsatt, og tilbys av en frittstående virksomhet i reell konkurranse med andre er det kanskje ikke like stor grunn til å legge vekt på om fylkeskommunen som eier får direkte informasjon om kostnadseffektiviteten i virksomheten. Her vil jo sikkerheten for at fylkeskommunen får den aktuelle tjenesten på billigste måte i teorien ligge i markedsmekanismene. Dersom fylkeskommunen overlater til et marked å tilby tjenesten er det strengt tatt bare nødvendig å skaffe seg sikkerhet for at fylkeskommunen får de ytelser som er forutsatt i det nødvendige omfang og med den nødvendige kvalitet. Og det fylkeskommunene her må være gode på er rett og slett kontraktstyring.

Men nå innebærer jo ikke det at en virksomhet fristilles nødvendigvis at den også konkurranseutsettes. Der det er snakk om en virksomhet som ikke er konkurranseutsatt men likevel fristilt i en eller annen form, blir det viktig å få informasjon både om måleffektivitet, kostnadseffektivitet og økonomi i virksomheten. Og dette er jo de tre sentrale elementene i det som vi gjerne kaller forvaltningsrevisjon. Vektleggingen av forvaltningsrevisjon er noe av et hovedpoeng bak etablering av ordningen med obligatoriske kontrollutvalg. Det er også et sentralt element i koblingen mellom kontrollutvalg og revisjon.

I den artikkelen av Helge Strand Østtveiten i Kommunal Rapport som jeg nevnte innledningsvis, vier artikkelforfatteren betydelig plass til omtale av forvaltningsrevisjonen. Det er bl. a. vist til at det nye datamaterialet fra det pågående prosjektet ved NIBR viser at kommunene bare i mindre grad klarer å gjennomføre tiltak for å påse at ressursene brukes mer effektivt. Standardkontrollen av regnskap for å avdekke misligheter ser ut til å fungere bra, og det er naturligvis betryggende. Men forsøk på å gjennomføre prosjekter for å kontrollere effektiviteten i pengebruken (såkalt forvaltningsrevisjon), er unntaket mer enn regelen. (Alt dette i følge Østtveiten.) Vi er spent på å se om dette bildet er riktig. Et viktig forbehold er her selvfølgelig at ikke alle kommuner i landet er undersøkt, men datatilfanget er likevel omfattende. Det omfatter bl. a. 9 fylkeskommuner. Østtveiten er inne på flere forklaringer på dette. Han nevner bl. a. at det synes å være svake forbindelser mellom kontrollutvalgene og kommunestyre/fylkesting. Og at det er lite debatt og konkret bruk av de saker kontrollutvalget legger fram. Et annet problem som er tatt opp i artikkelen er tendenser til ansvarsuklarheter mellom kontrollutvalgets tilsynsansvar og rådmannens og andre kommunale organers overordnede tilsynsansvar. Disse forklaringene er noe vi må se nærmere på.

Hvis det er riktig at forvaltningsrevisjon fungerer dårlig i kommunene og fylkeskommunene som sådan, altså innenfor fylkeskommunens egen organisasjon, er det naturligvis lett å tenke at da vil disse problemene være enda større for kontroll av mer fristilte virksomheter derunder interkommunal virksomhet. Det er mulig det er riktig, men jeg er ikke så sikker. Jeg ser av programmet at dere i morgen skal diskutere framtidig samarbeid mellom fylkesrevisjonen og kontrollutvalgene i helseregionen og spørsmålet om dette kan utvides. Dette kan være et aktuelt tiltak. Det hadde vært et interessant tema å være her og høre på. Nå har jeg dessverre ikke anledning til det, men dette er et spørsmål som vi må se nærmere på. Det er mulig at problemene med kontroll av interkommunale virksomheter kan løses ved en form for interkommunalt samarbeid også på kontrollsiden, altså mellom kontrollutvalgene og revisjonsenhetene. Men det er for tidlig for meg å gå i detalj på dette.

Men det som er svært viktig i denne sammenhengen – jeg hadde nær sagt mere viktig enn alt annet når vi snakker om dette - er at fylkeskommunen, og med det mener jeg både politiske organer og administrasjonen, ser poenget med forvaltningsrevisjon. Målsettingen med forvaltningsrevisjonen er jo helt sammefallende med det som burde være i både administrasjonens og det politiske nivås interesser. Nemlig det at det dreier seg om å kartlegge om virksomheten er måleffektiv og kostnadseffektiv. Her har nok kontrollutvalgene en betydelig markedsføringsoppgave vis á vis fylkesting og administrasjonen.

Her kan det være interessant å trekke en liten parallell til situasjonen i Danmark. For ikke lenge siden ble forvaltningsrevisjon også innført som obligatorisk for dansk kommunalforvaltning. (Som en digresjon kan jeg jo nevne at danskene på samme måte som oss selvfølgelig har problemer med å kvantifisere hva omfanget av forvaltningsrevisjon skal være. I Danmark har de innført et skille mellom såkalt løpende forvaltningsrevisjon og forvaltningsrevisjon som går ut over dette.) Men det som er interessant med situasjonen i Danmark er at selv om forvaltningsrevisjon i lang tid ikke var obligatorisk, så etterspurte likevel danske kommuner forvaltningsrevisjon. Altså selv om de ikke var pliktig til det. Bakgrunnen for dette er naturligvis at de så seg tjent med den informasjonen som resultatene av forvaltningsrevisjonsprosjektene frembragte. Og det er selvfølgelig dette som må være drivkraften. Det hjelper lite å innføre pålegg om obligatorisk forvaltningsrevisjon hvis ikke fylkeskommunene selv ser poenget med dette.

Her har revisjonene og kontrollutvalgene har en betydelig markedsføringsoppgave. Det som antakelig mer enn noe annet vil kunne fremme omfanget av forvaltningsrevisjonens prosjekter er gjennomføring av vellykkede forvaltningsrevisjonsprosjekter, som får beslutningsorganene i fylkeskommunen til å innse poenget med dette - og så i sin tur etterspørre mer av denne type analyser. Rent lovteknisk er det ikke vanskelig å pålegge kommunene og fylkeskommunene å få gjennomført forvaltningsrevisjonsprosjekter for interkommunale selskaper og andre interkommunale ordninger. Men jeg føler at det er litt å begynne i feil ende. Men det er mulig det likevel er nødvendig. Dette vil være en del av det vi må se nærmere på når vi skal vurdere hele egenkontrollsystemet i kommunesektoren.

Når det gjelder spørsmålet om organiseringen av kontrollvirksomheten overfor interkommunale virksomheter, så kan jeg bare antyde mulige løsninger – det er for tidlig å signalisere tiltak på lovsiden her, først og fremst gjelder det å få erfaringer med hvordan kontrollutvalgsordningen fungerer internt i den fylkeskommunale organisasjonen. Vi må skaffe oss oversikt over dette før vi kan gå inn på de vanskelige spørsmålene om hvilke kontrollsystemer som skal gjelde i en situasjon med økende interkommunalt samarbeid enten i form av selskaper eller på annen måte. Det kan være aktuelt med kontrollutvalg som en del av organisasjonen i det interkommunale samarbeidet. Det kan selvfølgelig også tenkes andre informasjonskanaler for å bringe opplysninger til eierne enn et særskilt kontrollutvalg. Det som imidlertid synes klart er at interkommunalt samarbeid forutsetter en form for interkommunalt samarbeid om kontroll – hvis man vil ha særskilte kontrollordninger. Og dette bør da nedfelles i avtalen om selve det interkommunale samarbeidet. Når fylkeskommunen deltar i et interkommunalt samarbeid bør det jo være av den største interesse å skaffe seg visshet om at det interkommunale samarbeidet driver formåls- og kostnadseffektivt.

Jeg har vinklet dette innlegget mye mot kontrollutvalgets funksjon i forbindelse med tilsyn med fristilte virksomheter. Nå er jo ikke kontrollutvalget politisk i snever forstand. Kontrollutvalget skal ikke beskjeftige seg med kontroversielle politiske spørsmål, og ta politiske standpunkter. Kontrollutvalget skal forholde seg til de politiske mål som er satt for virksomheten. De analysene som gjøres skal ta de politiske valg som ligger bak disse målsettingene for gitt.

Men nå har vi jo et problem med dette. Problemet er at evaluering av oppnådde resultater av et bestemt mål lett kan komme på kant med politikkens egenart. Krav om å etablere klare politiske mål er vanskelig å realisere. Politiske beslutninger tas i praksis på grunnlag av kompromisser. Og av kompromisser blir det sjelden klare mål, men signaler som må tolkes. Slik er politikken. Og det kan være politisk helt legitime grunner til at målene ikke er så klare.

Og nettopp dette er et problem med nye og fristilte organiseringsformer enten det er interkommunale eller eid av én fylkeskommune. For når virksomheten fristilles forutsetter gjerne dette at det lar seg gjøre å stille opp relativt klare mål for virksomheten. Slik at driftsledelsen har klare styringssignaler å forholde seg til. Og når det synes å være en mulig trend i retning av at selve driften av kommunal og fylkeskommunal virksomhet flyttes lenger bort fra politikerne, reiser dette en del spørsmålstegn. Det er ikke sikkert at det uten videre er en gunstig utvikling.

Fordeling av velferdsgoder mellom befolkningsgrupper er politikk. Fordelingen av satsinger og investeringer mellom grupper i kommunen og fylkeskommunen er en sentral del av det lokale demokrati. Jeg føler meg ikke uten videre overbevist om at de folkevalgtes innflytelse kan ivaretas like godt gjennom å inngå kontrakter med dem som tilbyr/yter, eller driver selve virksomheten. Kanskje er dette for pessimistisk, kanskje vil nye styringsredskaper i form av kontraktsstyring virke like godt. Det som er sikkert er at det her vil utvikle seg nye styringsmekanismer.

Her er det jo også en forskjell mellom virksomheter som fylkeskommuner eier selv, og virksomheter som eies av andre, men som yter tjenester til fylkeskommunen. Når fylkeskommunen er eier, er det klart at dette gir større styringsmuligheter enn der man utelukkende er henvist til kontraktsstyring gjennom avtaler med en virksomhet eid av andre. Men uansett stiller dette nye og større krav til fylkespolitikernes valg av styringsredskaper, og sin tur hvilke kontrollmekanismer og oppfølgingsmekanismer fylkeskommunen må etablere.

Når det gjelder egen-kontrollsystemet i kommuner og fylkeskommuner venter vi for tiden på den forskningsrapporten fra NIBR som jeg nevnte innledningsvis. I kjølvannet av dette prosjektet vil det være naturlig å se nærmere på hele det internkontrollsystemet som den nye kommunelovens etablerte – med tanke på videreutvikling. I den sammenhengen er det også naturlig å ta opp spørmålet om kontroll av selskaper og interkommunale sammenslutninger.

Takk for oppmerksomheten!