Rapport, 23.06.1998

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Kommunal- og regionaldepartementet (Opprettet 21.10.2006)

Status: Arkivert

Behov og grunnlag for en nordisk samekonvensjon

Rapport fra den nordiske arbeidsgruppen for nordisk samekonvensjon desember 1996 - juni 1998

Innhold

Forord

Med dette overleverer den nordiske arbeidsgruppen for nordisk samekonvensjon sin rapport med anbefalinger til de respektive politiske organer; henholdsvis regjeringene i Finland ved Justitieministeriet, Norge ved Kommunal- og regionaldepartementet og Sverige ved Jordbruksdepartementet, samt sametingene i Finland, Norge og Sverige og til Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål.

Finland

Norge

Sverige

Mirja Kurkinen

Justiteministeriet

Arne G. Arnesen

Kommunal- og regionaldepartementet

Göran Ternbo

Jordbruksdepartementet

Zoe Pohjanvirta

Undervisningsministeriet

Dag H. Nylander

Utenriksdepartementet

Fredrik Modigh

Utbildningsdepartementet

Christian Krogell

Jord- og skogbruksministeriet

Sverre O. Johansen

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Eric De Groat

Kulturdepartementet

Heikki Hyvärinen

Sametinget

Roger Kalstad

Sametinget

Lars-Nila Lasko

Sametinget



Gro Dikkanen

sekretær

Kommunal- og regionaldepartementet, Norge

1. INNLEDNING

1.1 Det formelle grunnlag for arbeidet

Det formelle grunnlaget for arbeidet med en nordisk samekonvensjon er en protokoll undertegnet under Nordisk Råds sesjon i Reykjavik i 28. februar 1995, av ministrene Ole Norrback fra Finland, Gunnar Berge fra Norge og Margareta Winberg fra Sverige. Ministrene besluttet at de tre land skal starte et samarbeid med sikte på en nordisk samekonvensjon.

1.2Mandat

I Reykjavik-protokollen vedtok ministrene mandatet for den nordiske arbeidsgruppen. Arbeidsgruppens mandat er å utrede behov og grunnlag for en konvensjon. Protokollen gjengis nedenfor:

"MINISTERMØTE OM INITIATIV TIL EN NORDISK SAMEKONVENSJON,REYKJAVIK 28.2.1995.

Under Nordisk Råds 46. sesjon i Reykjavik ble det avholdt et ministermøte omsamiske saker, med deltakelse av ministrene Gunnar Berge fra Norge, MargaretaWinberg fra Sverige og Ole Norrback fra Finland.

På grunnlag av et dokument fra Nordisk samarbeidsorgan for same- ogreindriftsspørsmål besluttet ministrene at de tre land skal starte et samarbeidmed sikte på en nordisk samekonvensjon.

Det skal nedsettes en felles arbeidsgruppe med mandat å utrede behov oggrunnlag for en konvensjon. Arbeidet skal organiseres i samarbeid medsametingene og Samerådet. Norge får i oppdrag å initiere arbeidet."

Dokumentet som lå til grunn for ministrenes vedtak var utarbeidet av Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål. Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål er et fast utvalg på embetsnivå mellom regjeringene i Finland, Norge og Sverige. I Nordisk samarbeidsorgan drøftes samiske spørsmål og man holder hverandre orientert om hva som skjer i de ulike land. I bakgrunnsdokumentet er det et avsnitt med grunnleggende prinsipper hvor det heter:

"At samene som folk bebor Norge, Sverige og Finland gir disse landene etfelles ansvar for bevaring og utvikling av samenes næringsgrunnlag, språk ogkultur. For at samene som folk skal kunne bevare sin felles samiske identitet ogfungere som ett folk på tvers av grensene, er det viktig å understreke de trelands felles ansvar og felles forpliktelser overfor samene.

For å oppnå en best mulig livskraftig utvikling av samisk kultur, språk ogsamfunnsliv, er det av avgjørende betydning at disse tre land foretar ensamordnet felles bestrebelse for å legge forholdene til rett for at samene selvinnenfor fastsatte rammer kan styre denne utviklingen.

I første rekke er det av stor betydning at statene søker å oppnå en best muligharmonisert rettslig standard i forhold til samenes status som folk, samt deresmulighet, på grunnlag av representativitet, å kunne fremme viktigesamepolitiske spørsmål både overfor de nasjonale myndigheter og overfornordiske samarbeidsorganer.

Videre vil det være av betydning å oppnå en best mulig harmonisering og etsamarbeid om særskilte ordninger og tiltak hvor felles innsatser kan skape størreeffektivitet og ressursutnyttelse."

Med hensyn til sitt mandatet har arbeidsgruppen valgt å definere det slik at man i kapitlene 3-7 i rapporten har vurdert grunnlaget for en nordisk samekonvensjon, mens man i kapitlene 8-9 har sett på behovet. I kapittel 10 fremlegger arbeidsgruppen sine anbefalinger.

Arbeidsgruppens mandat er å vurdere behov og grunnlag for en konvensjon. Arbeidsgruppen legger derfor ikke frem forslag til en konvensjonstekst. Derimot har arbeidsgruppen funnet det naturlig å komme med anbefalinger vedrørende den videre prosessen. Det er lagt til grunn at arbeidet med utviklingen av en konvensjon vil forutsette et mer omfattende arbeid.

1.3Den nordiske arbeidsgruppen

På bakgrunn av samarbeidsministrenes vedtak i Reykjavik har regjeringene i de tre stater nedsatt en nordisk arbeidsgruppe på administrativt nivå. Den nordiske arbeidsgruppen har bestått av 12 representanter, fire fra hver av statene Finland, Sverige og Norge. Den enkelte stat er representert med tre representanter fra Regjeringen og en representant fra Sametinget.

Fra de enkelte stater er ulike departementer representert i arbeidsgruppen. Alle tre stater er likevel representert ved det departementet som har ansvaret for samiske saker i den respektive regjering; Finland ved Justitieministeriet, Norge ved Kommunal- og regionaldepartementet og Sverige ved Jordbruksdepartementet. Representantene fra de nevnte departementer er også delegasjonsledere for sine respektive stater.

Arbeidsgruppen har hatt følgende sammensetning:

Finland: Justitieministeriet, Jordbruksministeriet, Undervisningsministeriet og Sametinget. Norge: Kommunal- og regionaldepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Utenriksdepartementet og Sametinget. Sverige: Jordbruksdepartementet, Kulturdepartementet, Utbildningsdepartementet og Sametinget.

1.4Arbeidsgruppens arbeidsform

Den nordiske arbeidsgruppen startet sitt arbeid i desember 1996 og har hatt åtte møter. De tre sametingene har i tillegg hatt et par felles arbeidsmøter. Arbeidet med innsamling av materialet er blitt fordelt internt i arbeidsgruppen. Sametingene er av arbeidsgruppen blitt bedt om å bidra i forhold til spesielle områder.

I rapporten videre innebærer bruken av begrepet "arbeidsgruppen" den nordiske arbeidsgruppen for nordisk samekonvensjon. Der man har benyttet betegnelsen "sametingene" er det representantene for sametingene i Finland, Norge og Sverige som har vært med i arbeidet det siktes til, med mindre det er spesielt henvist til et vedtak, en beslutning eller lignende. For øvrig, hvor ikke annet er nevnt, er det arbeidsgruppens oppfatning som fremkommer.

Med hensyn til kapitlene 3 og 7 er det meste av innholdet utarbeidet av henholdsvis historiker Steinar Pedersen og professor Gudmundur Alfredsson. Arbeidsgruppen som sådan har ikke tatt stilling til innholdet, dette fremkommer også klart i kapitlene. Dette er likevel spørsmål som vil være sentrale i det videre arbeidet med en konvensjon.

Kommunal- og regionaldepartementet i Norge har hatt et 2-årig prosjekt parallelt med arbeidsgruppens arbeid, og prosjektlederen har vært sekretær for den nordiske arbeidsgruppen.

1.5Samene i Russland

Et spørsmål vil det være riktig å nevne spesielt, nemlig forholdet til de russiske samene. Samene lever i fire stater - i tillegg til de tre allerede nevnte nordiske stater, bor samene også i Russland. Fra Samerådets side er dette blitt poengtert i forhold til spørsmålet omkring konvensjonen. Etter en felles vurdering er den foreløpige løsningen at man avventer kontakten med Russland på dette området. Det er likevel enighet om at det vil være positivt om Russland på et senere tidspunkt ville finne det ønskelig å ta del i arbeidet. Arbeidet bør under en hver omstendighet legges opp slik at en mulig russisk tilslutning ikke blir utelukket.

2. SAMMENDRAG

2.1 Historikk

Dette kapitlet er i sin helhet utarbeidet av historiker Steinar Pedersen fra Deatnu/Tana. I kapitlet gis det en oversikt over viktige begivenheter og årstall i forholdet mellom det samiske folk og statene.

Kapitlet er ment å gi et grundig bilde av de faktiske forhold som har satt sitt preg på situasjonen for samene. Arbeidsgruppen har funnet det hensiktsmessig å vie dette relativt stor oppmerksomhet, idet man ser at dette er et område som tradisjonelt ikke har vært tillagt større interesse. Arbeidsgruppen mener at det er nødvendig med et felles nordisk historisk overblikk for å kunne se bakgrunnen for dagens rettstilstand.

Følgende temaer behandles i kapitlet: Samene før statene blir dannet, striden om det samiske landet, grensedragningen i 1751, herunder Lappekodisillen - den første nordiske samekonvensjon. 1809/14: Finlands og Norges nye statsrettslige status. 1826: Oppdeling av det siste samiske fellesområdet. 1852: Grensesperring mellom Finland og Norge. 1889: Grensesperring mellom Finland og Sverige. Felleslappeloven (forordning i Sverige), unionsoppløsning og reinbeitekonvensjoner, samt grenser på 1900-tallet.

2.2 Bakgrunnen for arbeidet med en nordisk samekonvensjon

Samenes understrekning av at de er ett folk - selv om de er bosatt i fire stater - og deres ønske om å kunne bevare og utvikle sin kultur, sitt språk og sitt samfunnsliv på tvers av statsgrensene - dette er utgangspunktet og grunnlaget for deres krav om en egen samekonvensjon. Samerådet har i en årrekke arbeidet med spørsmålet om en konvensjon. Formelt ble dette første gang tatt opp på samekonferansen i 1986. Det er senere fulgt opp av Samerådets juridiske utvalg som har utarbeidet et utkast til konvensjonstekst. I en felles rapport av 1988 om samarbeid mellom samerettsutredningene i Norge, Sverige og Finland har man påpekt behovet for og nytten av en nordisk samekonvensjon.

Fra den norske Regjeringens side ble spørsmålet om en konvensjon første gang tatt opp i 1992. Spørsmålet har siden vært fulgt opp av Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål. I 1995 tok så de nordiske samarbeidsministrene initiativ til igangsetting av arbeidet med en konvensjon. Sametingene og Samerådet har fulgt arbeidet med vedtak og resolusjoner.

2.3 Internasjonal rett

Kapitlet er i første omgang beskrivende, og det foretas en fremstilling av internasjonal rett som anses som viktig i forhold til samene som urfolk.

I kapitlet inngår en gjennomgang av aktuelle nordiske og bilaterale avtaler og internasjonale avtaler. Videre er det en gjennomgang av andre internasjonale avtaler og arrangementer som inkluderer samene. Til sist finner man en gjennomgang av FNs arbeid med utkast til erklæring/deklarasjon om urfolksrettigheter.

2.4 Intern rett i Finland, Norge og Sverige

I tillegg til å beskrive rettstilstanden i den enkelte stat, er det i kapitlet for intern rett også forsøkt å trekke sammenligninger med hensyn til likheter og ulikheter i de nordiske stater på området samerett. Hovedvekten er lagt på konstitusjonell og sentral samerettslig lovgivning.

2.5 Oversikt over avtaler mellom stater og urfolk og partsforholdet i en eventuell nordisk samekonvensjon

Arbeidsgruppen har til dette arbeidet søkt ekstern bistand, og professor Gudmundur Alfredsson har utredet spørsmålet. [ Tittel: " Memorandum about a new Nordic Sami Convention: models and possible parties ". Gudmundur Alfredsson er professor og meddirektør ved Raoul Wallenberg intstitutet för mänskliga rättigheter och humanitär rätt ved universitetet i Lund i Sverige siden 1995] Alfredsson viser til arbeidet som er gjort i FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger (WGIP) [ Working Group on IndigenousPopulations ] . Det eksisterer ikke avtaler som kan være aktuelle som sammenligningsgrunnlag for Norden når det gjelder situasjonen med ett urfolk i flere stater. Videre fremholder Alfredsson at samene bør være part i en eventuell fremtidig nordisk samekonvensjon. Han drøfter også nødvendige midler for å sikre nasjonal etterlevelse av en samekonvensjon. Arbeidsgruppen som sådan har ikke tatt stilling til disse spørsmålene.

2.6 Behovet for en nordisk samekonvensjon

I dette kapitlet har arbeidsgruppen gjennomgått momenter som taler for at det er behov for en nordisk samekonvensjon. Arbeidsgruppen har også funnet det hensiktsmessig å se på de argumenter som finnes for at det ikke er et utpreget behov, eller at disse behov kan løses på annen måte. Det som har vært drøftet er samenes særlige stilling som ett urfolk i flere stater, og de spesielle forholdene man får som følge av ulike grenser og ulike nordiske tradisjoner. Sametingene har fremlagt hvilke behov samene har, og det er vurdert hvilken type konvensjon det kan være behov for. De internasjonale forventningene til det som skjer i Norden er også nevnt.

På bakgrunn av av det som kom frem under arbeidet med konvensjonen, har arbeidsgruppen også sett på behovet for annet nordisk samesamarbeid. En enstemmig arbeidsgruppe viser til at det er et grunnleggende behov for et organisert nordisk samarbeid på politisk nivå, der såvel de respektive ansvarlige sameministrene som sametingspresidentene deltar.

2.7 Emner og temaer for en konvensjon

Arbeidsgruppen viser til at man i dette kapitlet har funnet det naturlig å ta utgangspunkt i de ønsker og behov som er fremmet fra sametingenes side. Dette kapitlet omhandler prinsipielle emner som samenes status og selvbestemmelse, videre definisjoner og felles samiske organer. Andre emner er i stor grad bare nevnt av arbeidsgruppen og har ikke vært gjenstand for vurdering. Det arbeidet som her er gjort er på ingen måte uttømmende.

2.8 Anbefalinger

Arbeidsgruppen for nordisk samekonvensjon har kommet til følgende konklusjoner og anbefalinger:

1. Det nordisk samesamarbeid
En enstemmig arbeidsgruppe anbefaler at det så snart som mulig etableres et nordisk samarbeid, der man får et organisert politisk samarbeid på nordisk nivå. En erklæring bør danne grunnlag for opprettelsen og oppfølgingen av samarbeidet.

2. Nordisk samekonvensjon
Den nordiske arbeidsgruppen har utført et forberedende arbeid for den videre prosess med sikte på en nordisk samekonvensjon. En enstemmig arbeidsgruppe konstaterer at arbeidet med en nordisk samekonvensjon er viktig og at det bør føres videre.

Arbeidsgruppen presiserer at det er grunnlag og behov for en nordisk samekonvensjon. På bakgrunn av dette anbefaler arbeidsgruppen at det arbeides videre med sikte på en nordisk samekonvensjon. En mulig måte å gjøre dette på, er å utpeke et ekspertutvalg som arbeider videre med spørsmålet, og utreder dette nærmere før det eventuelt nedsettes et forhandlingsutvalg.

3. HISTORIKK

3.1 Innledning

Arbeidsgruppen har funnet det hensiktsmessig at det historiske perspektiv vies forholdsvis stor oppmerksomhet. Dette er et historisk område som tradisjonelt ikke har vært tillagt særlig oppmerksomhet. Arbeidsgruppen mener at man behøver et felles nordisk historisk overblikk for å kunne se bakgrunnen for dagens rettstilstand.

Historiker Steinar Pedersen fra Deatnu/Tana har på oppdrag utarbeidet det som følger nedenfor i kapitlet.

Arbeidsgruppen henviser for øvrig til NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett Del II, kap 2 og 3, ss 93-109.

3.2 Samene før statsdannelsene

Et grunnleggende historisk perspektiv når det gjelder forholdet mellom samene og statene, er at samene bebodde området lenge før de nåværende statene og statsgrensene ble etablert. Det vil også si at deler av både Sverige, Norge, Finland og Russland er etablert på et opprinnelig samisk område.

De nordiske statene begynte å finne sin form for om lag tusen år siden. Det er igjen omkring tusen år etter at samene trer frem som en egen etnisk gruppe i Norden. Ledende arkeologer peker også på at allerede tusenåret før Kristi fødsel var en viktig periode når det gjelder utviklingen av samiske kulturtrekk.

Det opprinnelige samiske bosetningsområdet strakte seg fra Midt-Skandinavia og nordover helt til Ishavskysten. Nåværende Finland hørte med, øst til Ladoga, og derfra til den sørvestre delen av Hvitehavet, samt hele Kolahalvøya. I deler av dette 6-700 000 kvadratkilometer store området var den samiske befolkningen lenge helt enerådende.

I europeisk litteratur, fra det første tusenåret av vår tidsregning, finner man også skriftlige nedtegnelser om samene. Det som særlig fremheves er at samene var et jegerfolk og at de behersket skiløperkunsten.

Den første autentiske beretningen om samene og om Skandinavia får man på slutten av 800-tallet. Da seilte den nordnorske høvdingen Ottar - ifølge han selv den nordligstboende nordmann - fra Tromsøtraktene inn i Hvitehavet. Langs ishavskysten traff han bare samiske jegere, fiskere og fuglefangere. Først når han nådde de sørlige strender av Hvitehavet, kom han i kontakt med andre folkeslag. I denne beretningen som han gav til kong Alfred av England, kunne han også fortelle at samene hadde tilhold øst for den bebygde delen av nordmennenes land. Det vil si i de skandinaviske fjellområdene.

Det har vært en del faglig diskusjon om hvor lenge samene har hatt tilhold aller sørligst i det som i dag er det tradisjonelle samiske bosetningsområdet - i grenseområdet mellom Norge og Sverige. I en slik sammenheng er det brukt mye energi på å bevise at samene ikke har så veldig mange hundre år bak seg i Hedmark/Sør-Trøndelag i Norge, og tilgrensende områder i Sverige.

På den annen side har man arkeologiske funn som peker i retning av det har vært samer der i det første årtusenet etter Kristus. Sagalitteraturen peker også i en slik retning. På nihundretallet nevnes samer både på Dovre, ja til og med på Hadeland, som ligger bare noen få mil nord for Oslo.

3.3 Strid om det samiske landet og samene som statenes felles undersåtter

Når det gjelder samisk næringstilpasning er Ottars beretning et meget klart vitnesbyrd om at samisk kultur iallfall i denne delen av det samiske bosetningsområdet var bygd på jakt, fiske og fangst. Produksjonen var betydelig, og det nordnorske høvdingaristokratiet bygde i vesentlig grad sin rikdom på de "skattevarene" samene betalte dem. Verdien av skatten og handelen med samene var så stor at den trolig også fikk betydning for å stabilisere og sikre det nye norske rikskongedømmet, når det overtok denne virksomheten.

De varene samene produserte var med andre ord svært verdifulle, og var etterspurte langt ut over Norden. For å kunne profittere på den samiske produksjonen, var det derfor viktig å få kontroll over samene, deres landområder og ressurser. Dette førte til en sterk konkurranse mellom de nordiske statene og Novgorod - forløperen for Russland.

Et interessant trekk ved statenes tidlige politikk overfor samene er at disse delvis ble ansett som statenes felles undersåtter. Dette gav seg utslag blant annet i konkurrerende beskatning og jurisdiksjonsutøvelse. Eller det kunne skje på den måten at statene inngikk bilaterale avtaler om hvordan disse forholdene skulle reguleres. Man finner flere tilfeller hvor partene ble enige om at begge skulle ha skattleggingsrett, mens bare den ene skulle utøve geistlig og verdslig jurisdiksjon.

Slike avtaler så dagens lys i hele den lange perioden hvor statene prøvde å underlegge seg samenes områder og ressurser. Dette vedvarte helt til grensene var fastlagt og det samiske landet endelig oppdelt. I enkelte tilfeller skjedde ikke det før et stykke ut på 1800-tallet.

I den første fasen i kappløpet om de samiske ressursene, finner vi at det ble inngått en fredsavtale mellom Norge og Novgorod i 1251. Man kjenner ikke innholdet i denne. Det gjør man imidlertid når det gjelder en fredstraktat fra 1326, og et såkalt grenseskille som er tre-fire år yngre.

Der ble det ikke fastsatt grenser i egentlig forstand, men et felles influensområde hvor samisk skattebetaling var det sentrale. Samene skulle betale skatt til begge statene - med andre ord slo man fast prinsippet om at samene i dette området skulle være felles "undersåtter" eller felles objekter for de to statene.

Fra Kolahalvøya og vestover skulle Novgorod ha skatterett til den såkalte Lyngstuva - i nærheten av Tromsø. Den norske kongens rett til den samiske skatten strakte seg etter denne avtalen østover til Trjanema (på Kola), og derfra til Vælljoki ved Hvitehavet, der halvkarelerne eller halvsamene bodde - de som hadde samisk mor.

Når det gjelder Sverige, finner man at svenskene ekspanderte østover i Finland fra 1000-tallet. Der kom man i kontakt og konflikt med Novgorods interesser. Det førte til at det i 1323 ble trukket opp en form for grense mellom de to statene. En slik avklaring av maktforholdene i dette området må selvsagt ha hatt betydning for de samene som hadde tilhold i dette grenseområdet.

De påfølgende to-tre hundreårene må - på grunn av de nordiske naboenes ekspansjonisme - kunne kalles en trengselstid i samisk historie. Rivaliseringen mellom russere/karelere, svensker/finner og nordmenn, førte ofte til flerdobbel beskatning og utbytting. Dynamikken i spillet var at alle som gjorde krav på deler av det samiske landet mente at kravene ble forsterket og underbygd jo høyere skatt man maktet å drive inn fra dem som bodde der.

Mer eller mindre organiserte hær- eller røveravdelinger drog rundt om for å sikre sin konges eller stormanns interesser. Vold og tvang var vesentlige elementer i dette. Man har til og med eksempler på at samiske lokalsamfunn - siidaer - ble utslettet i forbindelse med slike operasjoner.

I muntlige overleveringer som har gått fra slektledd til slektledd, er denne vanskelige tiden reflektert i en rekke sagn om omreisende røvere. Et sentralt element i mange av disse, er også hvordan samene klarte overliste disse - føre dem over stup, utfor fosser og liknende.

En samtidskommentator, Peder Claussøn Friis, på slutten av 1500-tallet, undret seg over at samene hørte inn under kongen av både Norge og Sverige og Russland, og var skattepliktige til alle tre. De var så verdifulle skatteobjekter at hvis noen drepte en same, måtte det bøtes til alle tre kongene. En slik mangedobbel skatteplikt var ikke vanlig. Claussøn Friis mente derfor at den tredobbelte skatteplikten måtte ha helt spesielle forklaringer. Det han kom frem til var at en konge alene ikke hadde klart å undertvinge samene. Årsaken var den trolldomsmakten de satt inne med. De aktuelle kongene var derfor blitt nødt til å slutte et slags forbund for å få styringen over dem. Svenskekongen var kommet Norges konge til hjelp med sine såkalte østfinner. Fra russisk side stilte man med bjarmelendere. De to sistnevnte gruppene skulle være jevngode med samene i trolldom. Først når disse kreftene hadde forent seg, måtte samene gi tapt. I rettferdighetens navn må det likevel nevnes at Claussøn Friis også hadde en annen forklaring på samenes tredobbelte skatteplikt. De ville ha "....Fred og ingen Fiendskab af de nest omliggendis Land".

Kalmarunionen (1389-1521), hvor Danmark, Norge og Sverige inkludert Finland i prinsippet skulle være forent under et felles riksoverhode, fikk også en viss betydning for skattleggingen av samene. På denne tiden hadde de mektige birkarlene langs Bottenviken allerede i lang tid skattlagt og handlet med samene øst for Kjølen - altså i de nåværende svenske og finske områdene. I unionstiden fikk de også kongelig tillatelse til å drive slik virksomhet i forhold til sjøsamene på kysten og langs fjordene i Nord-Norge. I de periodene Sverige var ute av unionen, ble de derimot hindret i dette.

Sverige utviklet seg etterhvert til en stormakt, og brøt varig ut av Kalmarunionen i 1521. Dette la grunnlaget for en mer ekspansiv svensk politikk nordover mot Ishavskysten. Birkarlenes gamle skattlegging av samene ble samtidig lagt inn under kronen. I 1551 proklamerte nemlig Gustav Vasa at samene på en lang strekning av Ishavskysten - "Vesterhavet" - var Sveriges undersåtter. De var skattepliktige kun til ham, og han tok både dem og deres rørlige og urørlige gods under sin beskyttelse.

Dette var med på å skjerpe motsetningene mellom de statene som deltok i konkurransen om å styre over samenes land. Sjøsamene som Sverige nå erklærte som sine undersåtter bodde i Norge, og betalte sin skatt dit.

Den gamle avtalen mellom Norge og Novgorod om felles skattlegging var heller ikke opphevet. I tillegg hadde den russiske storfyrsten i 1517 kommet med en nærmest tilsvarende proklamasjon for delvis de samme samene som Gustav Vasa i 1551 mente var hans undersåtter. Når det gjaldt samenes rettigheter hadde storfyrst Basilius muligens vært enda klarere enn svenskekongen, i det han forbød skattefogdene sine å fiske, eller drive jakt i samenes "Eyendoms Skoff och Mark"

Den nordiske sjuårskrigen som ble gjort opp gjennom freden i Stettin i 1570, kan også ha hatt en viss betydning for samene. Danmark-Norge og Sverige ble da enige om at grensene skulle bestå, og man akseptere de rettighetene som det andre landets undersåtter hadde inn over sin egen grense. Det kunne blant annet være samiske næringsflyttinger, uten at slike er spesielt nevnt. (Bestemmelsene i Stettinfreden ble da også påberopt i forarbeidene til Lappekodisillen av 1751.)

Til tross for den smule enighet som ble oppnådd i Stettin, lå det fortsatt til rette for omfattende konflikter på grunn av interessen for det samiske landet og ressursene der. En viss avklaring fant sted i 1595. Russland overdrog da til Sverige sin skattleggingsrett av samene vest for Varanger. Dermed hadde man også gitt avkall på den skattleggingsretten helt til Tromsøområdet som var blitt avtalt med den norske kongen mot slutten av 1320-tallet.

Teusinaavtalen fra 1595 førte til at den svenske kongen mente at hans rett til kyst- og fjordområdene var blitt styrket. Det første tiåret av 1600-tallet økte derfor den svenske aktiviteten sterkt, særlig i Finnmark. Man prøvde å etablere fysiske støttepunkter, og det ble sendt opp folk som på kongens vegne skulle organisere fisket i de største lakseelvene.

Blant annet førte striden om herredømmet over den nordligste delen av Nordkalotten til den såkalte Kalmarkrigen (1611-12). Sverige tapte. Gjennom freden i Knæred i 1613 ble det slått fast at de omtvistede kyst- og fjordområdene ene og alene skulle tilhøre Norge. Dermed fikk også samene i dette området bare en stat å forholde seg til, i både jurisdiksjonell og skattemessig forstand.

For de samiske områdene i innlandet ble det imidlertid ikke noen avklaring av grensespørsmålet. På ny fikk man en bilateral avtale om at samene på en måte skulle være begge lands undersåtter. Partene avtalte nemlig at Sverige skulle ha den geistlige og verdslige jurisdiksjon, men at begge statene skulle skattlegge samene i området. Dette gjaldt også Enaresiidaen, som i tillegg stadig også betalte skatt til Russland. Der måtte altså samene fortsatt forholde seg til representanter for tre konger.

Danmark med Norge, og Sverige med Finland, lå i stadig strid med hverandre, også på 1600-tallet. Dette fikk konsekvenser for sørsamene. Utfallet av en ny krig var nemlig at Jämtland og Härjedalen i 1645 gikk over fra å være norske til å bli svenske distrikter.

3.4 Grensetrekkingen i 1751. Lappekodisillen: Den første nordiske samekonvensjon

Etter nye kriger ble Danmark-Norge og Sverige et stykke ut på 1700-tallet enige om å arbeide frem en endelig grense mellom de to landene. Dette innebar også at det skulle fastsettes hvem som skulle få jurisdiksjonen over det samiske fellesområdet i nord. Denne grensefastsettelsen fant sted i 1751. Grenselinjen fra den gang er stadig grensen mellom Sverige og Norge, og mellom Finland og Norge.

Mesteparten av fellesområdet tilfalt Norge. En vesentlig årsak til dette var norskregistrerte reindriftssamers bruk av vidda til vinterbeite. Området til en av de samebyene eller siidaene som ble berørt av grensetrekkingen - Utsjok, som hadde brukt landet på begge sider av Deatnu/Tanavassdraget - ble delt i to, men folket skulle være svenske undersåtter. For Enares vedkommende ble det i tillegg avtalt at denne siidaen ikke lenger skulle betale skatt til Danmark-Norge.

Det som i et nordisk og samisk perspektiv er særlig interessant med grensetraktaten fra 1751, er det innholdsrike tillegget på 30 paragrafer om de grenseoverflyttende samenes rettigheter. Fra statenes side hadde man en uttalt vilje til å sikre fremtiden for det samiske folket. I forarbeidene ble det eksplisitt sagt at man ønsket å bidra til "den Lappiske Nations Conservation".

Det viktigste med Lappekodisillen er de samiske næringsrettighetene. De samene som hadde behov for å krysse grensen i forbindelse med næringsutøvelsen, i særlig grad reindrift, skulle fortsatt ha full rett til å gjøre dette. Mot en viss avgift skulle de likeledes ha rett til å bruke land og vann i det andre landet på linje med dets egne undersåtter. Dette gjaldt både beite, jakt og fiske i sjø og ferskvann.

I forbindelse med overflyttingene ble det innført en viss egenforvaltning, hvor samelensmannen skulle ha en sentral rolle. Kodisillen instituerte videre et internt samisk rettsystem og samiske domstoler med en til dels omfattende myndighet - også på tvers av den nye grensen - "Lapperetten". Dessuten ble det fastsatt at det skulle være samisk representasjon på det laveste nivået i det ordinære rettsvesenet, når en same fra det andre landet stod for retten.

Naturlig nok ble det i kodisillen også gitt retningslinjer for hvordan samene kunne velge statsborgelig tilhørighet, eller hvordan denne tilhørigheten skulle avgjøres. Et interessant element var likeledes at den grenseoverflyttende samiske befolkningen skulle ha full nøytralitet i tilfelle krig mellom Danmark/Norge og Sverige. Selv i krigstider hadde de rett til å flytte fra det ene landet til det andre, og skulle taes vel i mot. For grenseområdene i Øst-Finnmark, og mot det aller nordligste Sverige (senere Finland), merker man seg at kodisillens § 28 også sikret Utsjok- og Enare-innbyggerne full frihandelsrett på norsk side av grensen.

3.5 1809/14: Finlands og Norges nye statsrettslige status og Lappekodisillen

I forbindelse med Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet skjedde det betydelige endringer i de statsrettslige forhold i Norden. I 1809 ble Finland utskilt fra Sverige som et storfyrstedømme under den russiske tsaren, og den nåværende grensen mellom de to landene ble trukket året etter. Norge på sin side ble i 1814 revet løs fra Danmark, og tvunget inn i en personalunion med Sverige. Hvilke virkninger fikk så dette for samene og det samiske rettsvernet, slik det var nedfelt i Lappekodisillen?

Svaret er at tingene vedble å være slik de hadde vært. Det er lite eller ingenting som tyder på at tsar Alexander I av Russland ønsket å kvitte seg med kodisillen da han overtok Finland i 1809. På landdagen i Borgå gav han nemlig de mest bindende løfter om at landets lover, og de enkelte borgernes rettigheter skulle respekteres. Det ble ikke gjort noen unntak. Ut fra det må man kunne anta at kodisillen, som både var en del av lov og traktatverket, og som gav rettigheter til de samene som nå var blitt russiske (finske) undersåtter, fortsatt stod ved lag.

Selv om Norge kom inn under den svenske kongen i 1814, og under svensk utenrikspolitisk styring, bestod Lappekodisillen uten noen spørsmål i den nye situasjonen. I Kielfreden av 1814 lå det da heller ingen elementer at det nye statsforbundet Sverige-Norge ikke skulle være bundet av grensetraktaten og Lappekodisillen fra 1751. For den svensk-norske grensen var det derfor helt uproblematisk at reindriftssamene fortsatte med flyttingene sine som tidligere.

Heller ikke mellom Finland og Norge ble det fra noen av sidene lagt hindringer i veien for de gjensidige samiske ressursutnyttelsesmåtene på tvers av grensen. De fortsatte helt upåvirket av den nye statsrettslige situasjonen. Det gjaldt

  • Finske og norskregistrerte reindriftssamers flytting til fjordene og kysten av Troms og Finnmark om sommeren, og inn til de nordfinske skogene om vinteren.
  • De fellessamiske laksefiskeordningene på tvers av grenselinja i Deatnu/Tanavassdraget, og annen felles ressursbruk - sommerboplasser, beite for husdyra, brenselsskog, og slåttemarker.
  • Utsjok- og Enareinnbyggernes regulære sjøfiske i de nærmestliggende fjordene på norsk side, særlig i Varangerfjorden. Et fiske som utviklet seg ytterligere etter 1809.

Den grenseoverskridende ressursbruken var så rotfestet at det i 1829 til og med ble vedtatt likelydende regler i Norge og Finland for gjensidig geistlig betjening av samene når disse oppholdt seg i nabolandet.

3.6 1826: Oppdeling av det siste samiske fellesområdet

På denne tiden ble for øvrig også det siste samiske fellesområdet delt opp. Det var de østsamiske siidaene Neiden, Pasvik og Peisen sør for Varangerfjorden. Det skjedde i forbindelse med at grensen mellom Russland og Norge, og mellom en del av Norge og Finland, ble trukket i 1826. Frem til da hadde samene i dette området i det vesentlige vært under russisk jurisdiksjon, men med skatteplikt også til norsk side.

Grensekonvensjonen av 1826 ble til gjennom en avtale mellom den russiske tsar og kongen av Sverige-Norge. Den gjorde også formelt slutt på Norges flere hundre år gamle pretensjon på skatten fra samene på Kolahalvøya - en pretensjon som for øvrig hadde vært resultatløs siden begynnelsen av 1600-tallet.

Hva så med de østsamene som ble berørt av 1826-grensen? Noen Lappekodisill etter mønsteret fra 1751, fikk de ikke. Det eneste formelle var at Pasviksamene som valgte å bli russiske undersåtter gjennom en avtale fra 1834 beholdt visse rettigheter til laksefiske i enkelte fjorder på norsk side og i Pasvikelva.

I forbindelse med beskrivelsen av grenseutviklingen i samiske områder, er det en grensetrekking som ofte kommer i bakgrunnen. Det er grensefastsettelsen mellom Finland og Russland i 1833, selv om den også til en viss grad fikk betydning for samiske interesser. Særlig gjaldt det samisk reindrift på den nordligste delen av denne grensestrekningen.

3.7 1852: Grensesperring mellom Finland og Norge

Kontroverser på grensen mellom Norge og Finland, med utgangspunkt i bagateller, førte omkring 1830 til at spørsmålet om Lappekodisillens formelle status ble et aktuelt tema mellom Sverige-Norge og Russland-Finland. Ganske raskt ble man enige om at den gjaldt, men at den trengte revisjon. Felles kommissærer utnevnt på regionalt nivå foreslo blant annet at det i kodisillen skulle taes inn konkrete bestemmelser om laksefisket i grenseelven Deatnu (Teno, Tana), og at de finske samenes rett til sjøfiske på norsk side også skulle nedfelles helt eksplisitt.

De vesentligste stridsspørsmålene i de påfølgende forhandlingene kom etterhvert til å stå om de finske undersåttenes rett til fiske i sjøen, hvor norske myndigheter slo inn på en sterkt restriktiv linje fra slutten av 1830-tallet. Samtidig økte de norske reindriftssamenes flokker på vinterbeite i Finland.

Disse tingene ble ille mottatt i Finland. Finske myndigheter fikk derfor mot slutten av 1840-tallet Russland med seg i synet på at kodisillen ikke var bindende. Bakgrunnen var at den ikke var nevnt ved freden i Fredrikshamn i 1809. Man påberopte seg derfor en ensidig rett til å stenge grensen for reindriftens overflyttinger.

Dette kombinert med en offisiell steil svensk-norsk holdning, førte til den såkalte grensesperringen fra 15.9.1852. Den ble først proklamert fra russisk-finsk side, deretter fra svensk-norsk. Sistnevnte nedla også forbud mot fremmede (finske) undersåtters sjøfiske og jakt på norsk område. Men - kodisillen som sådan ble verken da eller senere sagt opp av noen av partene.

Grensesperringen var imidlertid et faktum. For første gang opplevde samene i dette området en av de viktigste negative realitetene i grensebegrepet: Man ble avskåret fra å innrette næringslivet på den økologisk sett riktigste måten, slik man her hadde gjort i slektledd etter slektledd.

3.8 1889: Grensesperring mellom Finland og Sverige

For reindriftssystemene på hele Nordkalotten var grensesperringen en katastrofe, og førte til store omveltninger, avskallinger, og endringer i flyttmønstre. Mest markant var den betydelige utflyttingen av reindriftssamer fra Kautokeino til svensk Karesuando i løpet av 1850-tallet.

I de aller nordligste sognene i Finland førte særlig utelukkelsen fra sjøfisket og tapet av sommerbeiteområdene i Norge til svært vanskelige forhold. De sterkt forverrede næringsvilkårene førte til at det mot slutten av 1850-tallet vokste frem en klar vilje i Finland til å gjøre betydelige innrømmelser overfor Norge. Målsettingen var at samene igjen skulle kunne gjenoppta det gamle ressursbrukmønsteret.

En mulighet som ble antydet, var å gjennomføre traktaten fra 1751. Blant finske myndigheter var det også enighet om at en svært aktuell mulighet var å avstå det nordligste Finland, eller alt land nord og vest for Enaresjøen til Norge. I 1859 kom det et hemmelig tilbud til norsk-svenske myndigheter om nettopp dette. Forholdene lå altså til rette for å vende tilbake til den gjensidige samiske ressursbruken, slik Lappekodisillen regulerte denne frem til 1852.

Svenske og norske myndigheter sa imidlertid blankt nei til å vurdere tilbudet. Man var begynt å se på grensesperringa med tilfredshet. Kontrollen med flyttsamene var blitt bedre. Den raskt voksende norske befolkningen i amtet fikk dermed bedre utviklingsvilkår på jordbrukssektoren. Man så det også som positivt at mange flyttsamer hadde begynt å slå seg ned som fastboende. Dessuten ønsket man heller ikke å vende tilbake til fellesordninger med Russland, av den typen Lappekodisillen hadde vært.

I tillegg hadde Sverige-Norge inngått en forsvarspakt rettet mot Russland med England og Frankrike i 1855 - Novembertraktaten. Sentrale bestemmelser der var at Russland ikke skulle innrømmes beite- eller fiskerettigheter, og at det heller ikke skulle byttes landområder mellom Russland og Sverige-Norge. Grensesperringen var kommet for å bli.

Avvisningen av initiativet overfor Norge gjorde neppe finske myndigheter mer velvillig stemt til at et betydelig antall Kautokeinosamer hadde skrevet seg inn som svenske Karesuandosamer, og derigjennom fortsatte å bruke finsk område til vinterbeite.

For å få en slutt på dette bad finske myndigheter om at den russiske regjeringen også måtte sperre grensen mot Sverige. Det fikk man imidlertid ikke gehør for i første omgang.

I 1880 tok russiske myndigheter initiativet til en ny gjensidig reinbeitetraktat for området Enontekis, Karesuando og Kautokeino, slik at også finske reindriftssamer igjen skulle få adgang til sommerbeite på kysten. Heller ikke dette, eller enkelte andre initiativ førte frem. Norge sa nei. De fastboendes interesser, særlig i Troms, var viktigere.

Sluttresultatet ble en grensesperring også her. I 1889 ble nemlig også grensen mellom Finland og Sverige stengt for overflytting med rein. Dermed var også den grensen som ble fastsatt i 1809, og trukket opp året etter, blitt et reelt hinder for samisk fellesskap i næringsutøvelsen.

3.9 Felleslappelov, unionsoppløsning og reinbeitekonvensjoner

I forholdet mellom Sverige og Norge var det fra 1843 flere kommisjoner som vurderte Lappekodisillen og reindriftsforholdene på grensen mellom de to landene. Norge var den mest aktive parten i dette, og ønsket å beskjære de svenske reindriftssamenes rettigheter. Etter en møysommelig prosess kom partene frem til den såkalte felleslappeloven i 1883. >Felleslappeloven [ For Sveriges del var dette en forordning] ble gjort gjeldende i begge land. Et vesentlig moment i den var at erstatningsreglene for såkalt reinskade, var sterkere enn i kodisillen. Denne ble imidlertid ikke opphevet, men midlertidig satt til side av felleslappeloven.Reinbeitesaken kom også til å bli ett av de vanskeligste spørsmålene i forbindelse med unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge i 1905. Norge ønsket å bli kvitt Lappekodisillen og de svenske samenes reinbeiterett. Dette fikk man ikke gjennomslag for, og ble i prinsippet tvunget til å godta at den var uoppsigelig.I de påfølgende årene fortsatte den bitre drakampen i reinbeitesaken. Først i 1919 lyktes man i å komme frem til en reinbeitekonvensjon. Der ble svenske samers reinbeiteadgang i Norge sterkt begrenset. Dette førte til en vanskelig situasjon i de nordligste reinbeiteområdene i Sverige. I den forbindelse ble det også gjennomført tvangsflyttinger av reindriftssamer og deres familier sørover i landet.Reinbeitekonvensjonen fra 1919 ble revidert i 1949, uten at det ble gjort noen grunnleggende endringer. Slike endringer kom imidlertid med den nye reinbeitekonvensjonen i 1972. Igjen ble de svenske reindriftssamenes beiterett i Norge sterkt beskåret. Denne konvensjonen skal gjelde til år 2002, og en ny blandet reinbeitekommisjon er oppnevnt for å forberede hva som skal skje etter den tid.

3.10 Grenser på 1900-tallet

Norges uavhengighet i 1905 ser ikke ut til å påvirke samenes situasjon i grenseområdene til Finland. Sistnevntes uavhengighet i 1917 derimot, fikk betydning for de østsamene som bodde i Russland, øst for den norsk-russiske grensen fra 1826. Gjennom freden i Dorpat i 1920 fikk nemlig Finland en landstripe som strakte seg helt til Nordishavet, sør for Varangerfjorden. Det var den såkalte "Ishavskorridoren". Gjennom denne operasjonen ble de østsamene og nordsamer som hadde flyttet til dette området, finske undersåtter.

Dette vedvarte til 1944, da Sovjetunionen tok "Ishavskorridoren" tilbake. Mange østsamer valgte da å forbli finske undersåtter. De flyttet vestover og fikk nye oppholdssteder i det aller nordligste Finland, hvor Sevettijärvi er blitt et østsamisk senter.

Slutten av andre verdenskrig markerte også begynnelsen på den kalde krigen, hvor "Jernteppet" i mer enn 40 år skilte de russiske samene fra sine frender i de nordiske land.

3.11 Viktige årstall og begivenheter i forholdet mellom det samiske folket og statene

Kr.f

Samene fremtrer som en egen etnisk gruppe, og samiske kulturtrekk kan spores tilbake til det foregående tusenåret

Samene bebor store deler av områdene fra Midt-Skandinavia og nordover, nåværende Finland, til Ladoga, og hele Kolahalvøya - til sammen 6-700 000 kvadratkilometer

I betydelige deler av dette området er de helt enerådende

890

Den nordnorske høvdingen Ottar reiser nordover fra Tromsø, til det indre av Hvitehavet - langs Ishavskysten treffer han bare samiske jegere, fiskere og fuglefangere

1323

Freden i Nøteborg: Grense mellom Sverige og Novgorod

1326/29

Bilateral beskatningsavtale mellom Norge og Novgorod: De to statene skal i fellesskap beskatte samene mellom Tromsø og Væleå, på sørkysten av Kolahalvøya

13-1500- tallet

Samene utsettes mange steder for flerdobbel skattlegging, plyndring og tvang. Birkarlene fra det Indre av Bottenviken er den svenske statsmaktens forløpere i beskatningen av samene

1517

Den russiske storfyrsten erklærer seg som samenes overhode, gir detaljerte instrukser for sine skattefogder, og anerkjenner samenes eiendomsrett til sine områder

1551

Den svenske kongemakten overtar birkarlenes skattlegging av samene helt til Nordishavet,og anerkjenner samenes eiendomsrett til områdene

1570

Freden i Stettin: Danmark-Norge og Sverige blir enige om at grensene skal bestå. For reindriften kan det ha hatt betydning at man aksepterte det andre landets undersåtters rettigheter innenfor egen grense

1595

Avtalen i Teusina: Russland overdrar sine skatte- og høyhetskrav til Ishavskysten vest for Varanger, til Sverige, som dermed øker sin aktivitet i Finnmark

1611-12

Kalmarkrigen utkjempes mellom Sverige og Danmark, blant annet om herredømmet over den nordligste delen av Nordkalotten

1613

Freden i Knæred: Sverige oppgir sine pretensjoner på Ishavskysten, og Danmark-Norge oppnår enejurisdiksjonen over kyst- og fjordområdene i det nordligste Norge.

Det formaliseres at det indre av nåværende Finnmark, samt Enare, skal ligge under svensk jurisdiksjon, men også med dansk-norsk skattlegging

Siidaene Neiden, Pasvik og Peisen sør for Varangerfjorden berøres ikke - de blir liggende under russisk jurisdiksjon, i tillegg også med dansk-norsk skattlegging

1645

Freden i Brømsebo: Norge mister Jämtland og Härjedalen til Sverige

1751

Grensen mellom Norge og Sverige (Finland) fastsettes

Indre Finnmark kommer under ensidig norsk jurisdiksjon

Enare forblir under svensk jurisdiksjon, men også med skatteplikt til Russland.

Et omfattende tillegg til grensetraktaten - senere kalt "Lappekodisillen" - skal sikre "den Lappiske nations Conservation". Det vesentligste der er samisk næringsfrihet over grensen, eget samisk rettssystem, og samisk nøytralitet

1809

Finland blir utskilt fra Sverige og blir et storfyrstedømme under den russiske tsar

Grensen mellom Finland og Sverige blir bestemt (1810)

Ingen betydning for grensen fra 1751

Enare slipper den russiske skatten i 1814

Den gjensidige samiske ressursbruken, slik den var regulert i Lappekodisillen, fortsetter som tidligere, nå på tvers av grensen Finland-Norge

1814

Norge løsrives fra Danmark, og Sverige står for de to rikers utenrikspolitikk

1826

Grensen mellom Russland og Norge deler opp det siste samiske fellesområdet. Nåværende Sør-Varanger blir norsk område

De russiskregistrerte Pasviksamene får i 1834 rett til fortsatt å drive laksefiske i sjøen på norsk side

1833

Grensen mellom Finland og Russland fastsettes

1852

Uten at Lappekodisillen oppheves formelt, blir grensen mellom Finland og Russland stengt for reindrift, og finske undersåtter blir nektet å drive fiske og jakt i Norge

Omfattende skadevirkninger for reindriftssystemene på Nordkalotten

Norge (Sverige) sier i 1859 nei til et finsk tilbud om å la Norge overta den aller nordligste delen av Finland, for å minske samenes ulemper ved grensesperringen

1883

Felleslappeloven angående reindriftssamene, mellom Sverige og Norge, kommer i stedet for Lappekodisillen, men denne oppheves ikke

1889

Grensen mellom Finland og Sverige blir sperret for reindrift

Skadevirkningene av grensesperringen i 1852 forsterkes

1905

Unionsoppløsninga mellom Norge og Sverige

Mål for Norge å bli kvitt de svenske samenes reinbeiting

Strid om kodisillen, men i prinsippet enighet om at den er uoppsigelig

I de påfølgende år, bitter drakamp i reinbeitesaken mellom Norge og Sverige

1919

Enighet om den første reinbeitekonvensjon

Svenske reindriftssamers beiteområder i Norge begrenses

Øyene blir unntatt for sommerbeiting

Dette fører til interne tvangsflyttinger i Sverige fra nord mot sør

1917

Finland blir selvstendig

1920

Freden i Dorpat: Finland får en del av russisk område øst for den norsk-russiske grensen, og tilgang til Nordishavet via den såkalte "Ishavskorridoren"

Mange øst- eller skoltesamer blir nå finske undersåtter

1923

Rettighetene fra 1834 blir slettet ved at Norge kjøper ut de tidligere russiske, nå finske østsamenes laksefiskerettigheter i Sør-Varanger, gjennom en overenskomst med den finske staten

1944

Sovjetunionen tar tilbake "Ishavskorridoren"

Mange østsamer velger å flytte til Finland

Kontakten mellom samene i Sovjetunionen og Norden blir brutt i mer enn 40 år

1949

Enighet om en revidert reinbeitekonvensjon mellom Sverige og Norge - ikke vesentlige endringer

1972

Igjen ny reinbeitekonvensjon, med svært betydelige innskrenkninger for de svenske samenes sommerbeite i Norge

4. BAKGRUNNEN FOR ARBEIDET MED EN NORDISK SAMEKONVENSJON

4.1 Samisk initiativ

Samenes understrekning av at de er ett folk - selv om de er bosatt i fire stater - og deres ønske om å kunne bevare og utvikle sin kultur, sitt språk og sitt samfunnsliv på tvers av statsgrensene - dette er utgangspunktet og grunnlaget for deres krav om en egen samekonvensjon.

Samene selv fremhever den samiske enheten ved ulike anledninger. Opprettelsen av Nordisk sameråd i 1956 var et uttrykk for ønske om etablering og tilrettelegging av et organisert samarbeid mellom samer over landegrensene. Klarest kommer dette til uttrykk ved resolusjonen som ble vedtatt på samekonferansen i Gällevare i 1971, som starter slik:

"Vi samer er ett folk, og rikenes grenser skal ikke bryte vårt folks fellesskap."

Denne setningen illustrerer kjernen i det samiske ønsket om en egen samekonvensjon, ønsket om å bevare og styrke fellesskapet mellom samene som ett folk.

Samene har også ved flere anledninger gjort gjeldende at de ønsker å delta i det organiserte nordiske samarbeidet på lik linje med de øvrige nordiske folk, blant annet ved å fremme krav om medlemskap i Nordisk Råd. En stor del av det felles arbeidet som har skjedd i Norden når det gjelder lover og regelverk har vært initiert av samarbeidet innenfor Nordisk Råd. Arbeidet i Nordisk Råd legger rammene for samarbeidet mellom de nordiske stater. Disse rammene legger langt på vei muligheter og begrensninger for utviklingen av det felles samiske samfunn.

Samene har gjennom Samerådet, tidligere Nordisk sameråd, tatt opp spørsmålet om en egen samekonvensjon. På samekonferansen i Åre i 1986 startet arbeidet for alvor. I Helsingfors i juni 1992, på den 15. samekonferansen, godkjente konferansen prinsipielle problemstillinger i tilknytning til en samekonvensjon, blant annet ble følgende lagt til grunn:

"Det prinsipielt viktige i internasjonal sammenheng ved denne måte å søke ogbevare det samiske folks enhet og rett til samkvem på ulike nivåer, ligger i detforhold at samene ikke forutsetter opprettelse av egen nasjonalstat ellerendringer i de eksisterende staters grenser."

Samerådet har gjennom sitt juridiske utvalg arbeidet med spørsmålet om en samekonvensjon i flere år. Et utkast til konvensjonstekst er blitt utarbeidet. Etter at statene tok initiativ til å starte arbeidet med en nordisk samekonvensjon, har man fra samisk side nøyd seg med å henvise til utkastet. Dette utkastet gir en viss indikasjon på hva man fra samisk side anser som viktig i denne sammenhengen.

4.2 Samerettsutredningene i Finland, Norge og Sverige - felles rapport av 1988

I en felles rapport av 1988 om samarbeid mellom samerettsutredningene i Norge, Sverige og Finland [ Rapport om samarbeidet mellan samerättsutredningarna i Norge, Sverige och Finland til Nordiska ministerrådet av 7 oktober 1988] har man påpekt behovet for og nytten av en nordisk samekonvensjon. I rapportens punkt 3.1.2 En ny nordisk samekonvensjon, heter det:

"De bestämmelser om skydd för den samiska minoriteten som infördes ikodicillen (Lappekodsillen) har fått ett viktigt symbolvärde. Det gemensammaansvar för samerna som de nordiska staterna påtog sig genom kodicillen år1751 har inte upphört, men det är i dag icke preciserat klara rättsligaförpliktelser. Det kan därför finnas behov av en ny nordisk samekonvention.

En ny samekonvention bör inte ersätta 1751 års kodicillen med sitt särskildasymbolvärde for samerna. Kodicillen benämns ibland "samernas MagnaCarta". En nordisk samekonvention kunde ge uttryck för vår tids uppfattningom vilket skydd som tillkommer samerna enligt allmänna folkrättsliga regleroch eventuellt förstärka detta.

De krav som ställs på staterna enligt den allmänna folkrätten är mycketallmänt hållna och svåra att tillämpa i konkreta fall. Med en ny konventionskulle det folkrättsliga skyddet kunna preciseras."

4.3 Oppfølging fra statlige myndigheter

I sin hilsningstale til Samekonferansen i Helsinki i 1992 uttalte daværende politisk rådgiver i Kommunaldepartementet Steinar Pedersen at norske myndigheter nå var beredt til å ta opp med sine nordiske regjeringskollegaer spørsmålet om å iverksette arbeidet med sikte på en nordisk samekonvensjon. Blant annet uttalte han følgende:

"Der har de enkelte land et felles ansvar. Det gjelder blant annet økonomiskestøtteordninger, samisk representasjon i offentlige organ, retten til utdanningog opplæring i eget språk, og vern av samenes ressursgrunnlag osv. Denordiske demokratiene bør fremstå som eksempler for resten av Europa, ogverden for øvrig. Fra norsk side ønsker vi å støtte samenes eget arbeid med enkonvensjon - og bidra til konkrete fellesnordiske løsninger gjennom arbeidet iministerrådet"

Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål har etter 1992 arbeidet med dette spørsmålet. Samarbeidsorganet har et fast samarbeid med Samerådet. Man har her blant annet diskutert spørsmål omkring en nordisk samekonvensjon ved flere anledninger.

Arbeidet i Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål ga grunnlag for at man fikk dette på den politiske dagsorden i Norden. Samarbeidsorganets arbeid ledet til ministrenes initiativ til å sette i gang arbeidet med en nordisk samekonvensjon.

Regjeringen i Norge har våren 1998 fått Stortingets tilslutning til oppfølgingen av arbeidet med en nordisk samkonvensjon.

4.4 Senere samisk oppfølging

På samekonferansen i Murmansk i 1996 vedtok man en resolusjon som er positiv til arbeidet som nå har tatt til på regjeringsnivå i de nordiske land. I resolusjonen heter det blant annet:

"Statene har derfor en særskilt plikt til å legge forholdene til rette for en sikringog fortsatt utvikling av det samiske samfunn over statsgrensene. Slik sikring avsamenes rettslige, kulturelle, økonomiske, sosiale, næringsmessige og politiskestilling bør blant annet snarest finne sted i form av en særskilt samekonvensjonmellom statene."

Sametingene i de tre stater har også fulgt opp tanken om en egen samekonvensjon. Saken ble behandlet i Abisko 9 mai 1995 på et fellesmøte mellom sametingene i Norge og Sverige og Sameparlamentet i Finland, som fra og med 1996 ble erstattet av Sametinget. I vedtaket fremkommer blant annet:

"Sametingen och Sameparlamentet er tilfreds med at de nordiske statene viserönske og vilje til å videreföre arbeidet med en nordisk samekonvention.

Arbeidet med en samekonvention bör også ha som målsetting å danne etavtaleverk mellom statene som anerkjenner, avklarer og innrømmer samene etsamfunnsmessig rammeverk på felles grunnlag på tvers av statsgrensene."

På sametingenes fellesmøte i Kautokeino i juni 1996 mellom styrene i sametingene i Finland, Norge og Sverige ble også spørsmålet om en samekonvensjon behandlet. Vedtaket lyder:

1. Sametingene i Finland, Sverige og Norge viser til vedtaket fra fellesmøte iAbisko 9. mai 1995, og er positive til at regjeringene har satt i gang et konkretarbeid med å etablere en nordisk samekonvensjon. Sametingene ser frem til atkonvensjonsarbeidet ferdigstilles innen kort tid, og at sametingene innlemmesdirekte i arbeidet.

2. Sametingene viser også til Samerådets arbeid med en samekonvensjon, ogoppfordrer regjeringene til å følge opp dette initiativet.

Forøvrig vil sametingene til vedtaket påpeke at det i konvensjonsarbeidet ernødvendig å drøfte problemstillingen om en lik definisjon av samer gjeldendefor alle land som omfattes av konvensjonen. Dette forhold vil blant annet blitatt opp som sak på neste felles møte mellom de samiske folkevalgte organkommende år."

På fellesmøtet mellom sametingene i Finland, Norge og Sverige i Kiruna 16 januar 1997 fattet man følgende beslutning angående nordisk samekonvensjon:

"Sametingen förutsätter att en nordisk samekonvention inte får vara av lägrerättsstandard än den som ges av ILO-konventionen aller andrainternationella instrument om urfolk. Konventionen bör vidare inta endefinition av samerna.

Sametingen skal arbeta vidare med medlemsskap i Nordiska Rådet separatfrån arbetet med nordisk samekonvention."

5. INTERNASJONAL RETT

5.1 Nordiske og bilaterale konvensjoner/avtaler som angår samene spesielt

I de nordiske land har man en lang og velutviklet erfaring med hensyn til samarbeid regulert ved avtaler, det samme gjelder i forhold til lovsamarbeid. Man forventer å kunne dra positive erfaringer av denne tradisjonen i et eventuelt videre arbeidet med en avtale som gjelder samer og samiske forhold.

5.1.1Lappekodisillen av 1751

[ Se forøvrig kapittel 3 Historikk, særlig kap 3.4 ] Med unntak av de sørligste delene fantes det ikke nøyaktig opptrukne grenser gjennom samenes bosettingsområder før grensetraktaten i Strømstad i 1751. I 1751 fikk man Lappekodisillen som en tilleggsavtale til grensetraktaten mellom Danmark/Norge på den ene siden og Sverige med Finland på den andre. Lappekodisillen har 30 paragrafer, og den kodifiserer og stadfester samenes rettigheter og plikter i forhold til de to stater.

Lappekodisillen forutsetter at rettigheter som samene hadde før grensereguleringen fortsatt skulle bestå. Lappekodisillen var blant annet ment å være i overensstemmelse med den daværende rettstilstanden.

Lappekodisillen regulerer samenes statsborgerskap i §§ 3-9. Bestemmelser om retten til land og vann finnes i §§ 2, 10, og 12-14. Kodisillen har nøytralitetsbestemmelser i krig §§ 10 og 11, som gir flyttsamene en særstatus i forhold til de øvrige borgere. Staten der samene oppholder seg skal beskytte og hjelpe de "fremmende" samene, samtidig har flyttsamene plikt til å avholde seg fra fiendtlige handlinger. Intern forvaltning reguleres i §§ 15-21 og i § 15 heter det at hvert "District" (siida/sameby) hvor samene flytter over grensen, skal beskikkes av lappelensmann og to lagrettsmenn. Det var i praksis samer som hadde disse stillingene, disse hadde også ansvar for leieinnkreving. Der er straffebestemmelser for tilfeller der det gis uriktige opplysninger. Særregler for samisk rettspleie har man i §§ 22-27, her fremkommer blant annet lappelensmannens og de to lagrettsmennenes domsmyndighet, jf § 22, kalt "Lappe-Ret" i § 25. Den saklige kompetansen var begrenset, og alle saker som ikke kom innunder § 22 skulle behandles av de alminnelige domsstoler jf § 23. [ NOU 1984:18 s 169-172, 189-190] Det viktigste med Lappekodisillen er de samiske næringsrettighetene. De samene som hadde behov for å krysse grensen i forbindelse med næringsutøvelse, i særlig grad reindrift, skulle fortsatt ha full rett til å gjøre dette. Mot en viss avgift skulle de likeledes ha rett til å bruke land og vann i det andre landet på linje med dets egne undersåtter. Dette gjaldt både beite, jakt og fiske i sjø og ferskvann. For grenseområdene i Øst-Finnmark, og mot det aller nordligste Sverige (senere Finland), merker man seg at kodisillens § 28 sikret Utsjok- og Enareinnbyggerne full frihandlesrett på norsk side av grensen. [ Steinar Pedersen, se ovenfor kapittel 3.4 ] I et foredrag i Kautokeino viste professor Gudmundur Alfredsson til følgende: "Med hensyn til tradisjonell økonomisk virksomhet over landegrensene går ...Lappekodisillen lenger enn gjeldende folkerettslige standarder." [ Gudmundur Alfredsson: Innholdet i en ny nordisk samekonvensjon og partene i konvensjonen: Minimumskrav. Lappekodisillsymposiet i Kautokeino november 1997] Både kodisillens § 30 "saafremt ellers Lapperne paa begge Sider skal staa ved Magt" og forarbeidene "den Lappiske Nationens Conservation" tyder på at kodisillens formål var å beskytte såvel samene selv som deres rettslige ordninger. [ NOU 1984:18 s 190] Lappekodisillen illustrerer at tanken om egne avtaler som regulerer samiske forhold på tvers av statsgrensene ikke er noe nytt.

5.1.2Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige av 1972

Dette er en bilateral avtale mellom Norge og Sverige som i det vesentlige omhandler reindriftsamers adgang til reinbeite på tvers av statenes grenser. Reinbeitekonvensjonen er en oppfølging av tidligere avtaler mellom disse statene. Den første avtalen var Lappekodisillen av 1751, senere fulgte Felleslappeloven av 1883. Under unionsoppløsningen og Karlstadforhandlingene i 1905 var reindrift et av temaene. Man kom imidlertid ikke til noen tilfredsstillende enighet, og en egen norsk/svensk kommisjon ble nedsatt. I 1919 fikk man den første norsk/svenske reinbeitekonvensjonen som trådte i kraft i 1923.

Gjeldende reinbeitekonvensjon mellom Norge og Sverige er fra 1972 og utløper i 2002. En ny kommisjon skal avgi sin innstilling senest 30 april 2000. Innstillingen danner grunnlag for forhandlingene om en eventuell ny konvensjon.

Videre har man mellom Norge og Sverige flere protokoller om reingjerder langs enkelte deler av riksgrensen.

5.1.3Reingjerdekonvensjonen mellom Finland og Norgesamt mellom Finland ogSverige

Konvensjonene av 3 juni 1981 gir ikke rett til reindrift over grensen slik som konvensjonen mellom Norge og Sverige gjør. Den inneholder bestemmelser om bygging og vedlikehold av reingjerder langs grensen, samt regler om fremgangsmåte og ansvar når rein krysser grensen. En egen kommisjon overvåker konvensjonen og forholdene den regulerer. Det finnes også en lignende konvensjon mellom Finland og Sverige. Konvensjonen er fra 1925.

5.1.4Avtaler i forhold til grensevassdrag i de tre stater og avtaler med Russland

Av betydning for samene som bor i grenseområdene i tilknytning til de store grensevassdragene, er avtalene mellom statene om disse vassdragene. Det siktes spesielt til avtale mellom Finland og Sverige om Torneå-vassdraget og avtalen mellom Finland og Norge om Tana-vassdraget.

Arbeidsgruppen viser til at det i et eventuelt videre arbeid kan være av betydning at man vurder avtaler mellom Russland og en av de nordiske statene. Blant annet har man bilaterale avtaler mellom både Russland-Finland og Russland-Norge som omhandler samiske forhold og er viktige for den samiske befolkningen i området. Det dreier seg særlig om avtaler av betydning for reindriften i området, som overenskomster om tilbakeføring av rein som krysser grensen og reingjerder. Det vises også til overenskomster i tilknytning til grensevassdrag som Pasvik.

5.1.5Andre nordiske avtaler

Arbeidsgruppen har ikke funnet det hensiktsmessig med en total gjennomgang av eksisterende nordiske konvensjoner. Man har ansett det som relevant å vurdere de konvensjonene som spesifikt omhandler samer og er av spesiell relevans for samer. Det vil ha en marginal hensikt gjennomgå øvrige konvensjoner med tanke på arbeidet med en nordisk samekonvensjon.

5.2 Internasjonale konvensjoner og avtaler

Det vil i forbindelse med arbeidet med en nordisk samekonvensjon være naturlig å se hen mot de allerede eksisterende internasjonale instrument på urfolk- og minoritetrettens område, samt på menneskerettigheter generelt.

De nordiske stater har allerede i kraft av å ha ratifisert noen eller alle de internasjonale instrument på disse områdene forpliktelser i forhold til samene.

Arbeidet med en samekonvensjon må ses i sammenheng med de prosesser som pågår internasjonalt på feltet for urfolks- og minoritetsrett, det gjelder både i forhold til FN, EU og Europarådet.

Internasjonale konvensjoner og avtaler av spesiell interesse:

  1. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966
  2. FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966
  3. FNs konvensjon om eliminering av rasediskriminering av 1965
  4. FNs barnekonvensjon av 1989
  5. FNs konvensjon for beskyttelse av biologisk mangfold av 1993
  6. Slutterklæring fra FN konferansen for miljø og utvikling i Rio av 1992, også kalt agenda 21
  7. ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater av 1989
  8. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950
  9. Europarådets konvensjon om minoritets- og regionalspråk av 1992
  10. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter av 1995

5.2.1FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (CCPR) av 1966og FNskonvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966

Av konvensjoner som er ratifisert av samtlige nordiske stater er FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter og dens artikkel 27 av stor betydning. Bestemmelsen lyder på orginalspråket engelsk:

"In those States in which ethnic, religious or linguistic minorities exist, personsbelonging to such minorities shall not be denied the right, in community with theother members of their group, to enjoy their own culture, to profess and practisetheir own religion, or to use their own language."

Den uoffisielle oversettelsen til norsk følger her:

"I de stater hvor det består etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal desom tilhører slike minoriteter, ikke berøves retten til, sammen med andremedlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sinegen religion, eller bruke sitt eget språk."

Bestemmelsen reiser en del hovedspørsmål: Hvem har rettigheter etter bestemmelsen? Hvilke rettigheter gir bestemmelsen? Hjemler artikkelen grupperettigheter eller en individuell rettighet?

Når det gjelder hvem som har rettigheter etter bestemmelsen, så fremkommer det av teksten at det er personer som tilhører minoriteter. Det er på det rene at samene oppfyller dette kriteriet, og dette er da heller ikke et diskusjonstema i de nordiske stater. Av de alternativene som henviser til ulike minoriteter, omfattes samene av to av alternativene artikkelen oppstiller, i det samene er å anse som en etnisk minoritet såvel som en språklig minoritet.

Videre: Hvilke rettigheter gir artikkel 27? Dette er blant annet drøftet i de enkelte staters samerettsutredninger, videre i en felles rapport som er resultat av et samarbeid mellom samerettsutredningene i Finland, Norge og Sverige. Det er som nevnt ikke lenger et emne for diskusjon hvorvidt samene omfattes av bestemmelsen eller ikke, men heller hvor langt innholdet går i forhold til beskyttelse av samene som etnisk minoritet og urfolk. Artikkelen gir grunnlag for positive særtiltak overfor samene som urfolk. Den gir et særlig vern for minoriteter. Det har vært diskutert hvorvidt artikkelen bare gir minoriteter frihet fra inngrep (negativ rettighet) eller om artikkelen også gir grunnlag for krav om aktiv støtte (positiv rettighet). Artikkelen pålegger antakelig "statene en plikt til åyte økonomisk bidrag for at minoritetsgruppene faktisk kan dyrke sitt språk ogsin øvrige kultur" [ NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, s. 19] Kulturbegrepet i bestemmelsen gir en beskyttelse av samenes kultur og herunder også det materielle kulturgrunnlaget. Bestemmelsen innebærer blant annet en sikring mot alvorlige inngrep i samenes mulighet til å bevare og utvikle tradisjonell samisk næring. FNs menneskerettighetskomite har i sin tolkning av artikkel 27 lagt til grunn at enkeltindividers rettigheter etter artikkel 27 innebærer en livsførsel som er nært knyttet til territoriet og bruken av dets ressurser.Det kan hevdes at artikkelen hjemler såvel individuelle rettigheter som grupperettigheter/kollektive rettigheter.I Finland gjelder konvensjonen som finsk lov, i det man i Finland følger det såkalte monistiske system. Dette innebærer at ratifiserte internasjonale avtaler blir vedtatt i lovsform, og er å betrakte som finsk lov. Den norske regjering er av den oppfatning at artikkel 27 er tilfredsstillende gjennomført i norsk rett, blant annet gjennom Grunnlovens § 110a. I Sverige har man i forbindelse med utredningen om samenes folkrättsliga ställning kommet til at samene i Sverige har en spesiell beskyttelse på grunnlag av artikkel 27. Artikkel 1 i begge konvensjonene er likelydende og omhandler alle folks rett til selvbestemmelse.

5.2.2FNs konvensjon om eliminering av rasediskriminering av 1965

Konvensjonens hovedmål er å sikre likebehandling. Dette innebærer forbud mot at like tilfeller behandles ulikt og mot at ulike tilfeller behandles likt. Konvensjonen gir ikke i seg selv samene noen nye menneskerettigheter. Samene skal derimot ikke behandles dårligere av statens myndigheter enn andre statsborgere, de skal ikke utsettes for negativ diskriminering. Konvensjonen kan påberopes til støtte for at samenes totale situasjon skal komme på samme nivå som øvrige borgere, altså en positiv diskriminering for å oppnå reell likhet.

5.2.3FNs konvensjon om barnets rettigheter av 1989

Konvensjonen bygger på en grunnleggende erkjennelse av at barns behov for spesiell beskyttelse. Enkelte artikler har spesiell relevans for samiske (urfolks) barns rettigheter. Artikkel 30 gir følgende generelle prinsipp:

"I land hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter eller urfolk, skal et barn som tilhører en slik minoritet eller et slikt urfolk, ikke nektes retten til sammen med sin gruppe å nyte godt av sin kultur, å bekjenne seg til og utøve sin religion eller til å bruke sitt eget språk"

I artikkel 17 som omhandler media er det i bokstav d en bestemmelse om at partene skal oppmuntre media til å ta særlige hensyn til språklige behov hos barn som tilhører en minoritet eller et urfolk. Videre i artikkel 29 om utdanning er partene i bokstav d enige om at barnets utdanning skal ta sikte å gi blant annet toleranse, likestilling og vennskap mellom alle folkeslag, herunder nevnes også personer som tilhører urfolk.

5.2.4FNs konvensjon for beskyttelse av biologisk mangfold av 1993

Konvensjonen om biologisk mangfold trådte i kraft i desember 1993. Konvensjonen er ratifisert av Finland, Norge og Sverige.

Konvensjonen er en global avtale med målsettinger som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold, samt en rettferdig fordeling av godene som oppstår ved utnyttelsen av genressurser.

Urfolks kunnskap er særlig omhandlet i konvensjonenes artikkel 8j. I følge artikkel 8j skal konvensjonspartene under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning respektere, bevare og opprettholde de urfolks- og lokalsamfunnskunnskaper som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Videre oppfordres det til en rimelig fordeling av godene som følger av utnyttelsen av slike kunnskaper.

Det er blitt vist til at biologisk mangfold lettere vil kunne opprettholdes ved at man bevarer og utvikler urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskaper og praksis i forhold til naturen, og at bevaring av kulturelt og biologisk mangfold går hånd i hånd.

Når det gjelder forutsetningene for å gjennomføre intensjonene i artikkel 8j vil det være relevant å se på urfolks situasjon som "småskalaprodusenter" i sin bruk av landområder. Det har ofte vært slik at urfolk har kommet i et dilemma mellom et strengt naturvern og en omfattende økonomisk utnytting av naturområder.

Artikkel 8j representerer en betydelig utfordring i implementeringen av konvensjonen, ettersom man berører interessene til grupper innenfor stater og ikke bare forholdet mellom de statene som har ratifisert konvensjonen. Det er sterke konflikter knyttet til koblingen mellom artikkel 8j og nasjonal suverenitet, intellektuelle eiendomsrettigheter, mv. Samtidig er det klart at selve eksistensen av artikkel 8j er en viktig årsak til at mange organisasjoner som representerer urfolk og lokalsamfunn ser konvensjonen som et viktig instrument i forhold til sine interesser.

5.2.5Slutterklæring fra FN konferansen for miljø og utvikling i Rio 1992, også kaltAgenda 21

Agenda 21 er en handlingsplan delt inn i fire områder: 1. Sosiale og økonomiske dimensjoner, 2. Beskyttelse og forvaltning av ressursene, 3. Styrking av sentrale aktører og 4. Implementering.

Når det gjelder pkt 3. "Styrking av sentrale aktører" omhandler kapittel 26 urfolks rolle. Det slås fast at urfolk er avhengig av fornybare ressurser og økosystemer, dersom de skal bevare sin velferd. Kapitlet har omfattende oppfordringer til regjeringene med hensyn til urfolk; regjeringene bør erkjenne at urfolks landområder må beskyttes mot blant annet miljømessige problematiske aktiviteter, urfolks rettigheter og plikter bør inkorporeres i nasjonal lovgivning, og regjeringene bør vedta lover som bevarer sedvaner og urfolks råderett over jord, ideer og kunnskaper.

Urfolk bør videre ha lov til å delta aktivt i utformingen av nasjonale lover som angår forvaltningen av ressurser, eller utviklingsprosesser som berører dem eller deres interesser. Urfolks verdier, tradisjonelle kunnskap og praksis i forvaltningen av miljøet bør anerkjennes.

5.2.6ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige staterav 1989 - ILO 169

ILO-konvensjon nr 169, som hittil er det instrument som utelukkende gir vern for urfolk, er i Norden kun ratifisert av Danmark og Norge. I Sverige er det en komite igang med å utrede hvorvidt Sverige bør ratifisere ILO 169. I Finland skjer det også et slikt utredningsarbeidet i samarbeid med Sametinget. Arbeidet er ikke sluttført.

ILO 169 tar sikte på å fjerne assimilasjonsorienteringen som tidligere var alminnelig i forhold til urfolk og stammefolk, og som derfor preget tidligere folkerettsstandardene. Samtidig anerkjenner man urfolks og stammefolks ønske om kontroll over sine egne institusjoner, sin livsform og økonomiske utvikling. Videre anerkjennes deres ønske om å opprettholde og utvikle sin identitet, språk og religion, innen rammen av de stater de lever i .

Ser man nærmere på konvensjonens innhold, er det et vidt spenn i forhold til områder som reguleres. Konvensjonen er inndelt i ti deler: Del I: Alminnelige retningslinjer, del II: Landrettigheter, del III: Sysselsetting og arbeidsliv, del IV: Yrkesopplæring, håndverk og bygdenæringer, del V: Trygd og helse, del VI: Utdanning og kommunikasjon, del VII: Kontakt og samarbeid over statsgrenser, del VIII: Forvaltning, del IX: Alminnelige bestemmelser og del X: Sluttbestemmelser.

For arbeidet med en nordisk samekonvensjon er del VII: Kontakt og samarbeid over statsgrenser, særlig interessant. Artikkel 32 følger nedenfor i uoffisiell oversettelse:

"Regjeringer skal treffe hensiktsmessige tiltak blant annet gjennom internasjonaleavtaler for å lette kontakt og samarbeid over statsgrenser, herunder virksomhetpå økonomiske, sosiale, kulturelle og miljømessige områder, mellom urfolk ogstammefolk."

Artikkelen oppfordrer regjeringer, i vårt tilfelle de stater der samene lever, til blant annet å inngå internasjonale avtaler for å lette kontakten og samarbeidet på tvers av statsgrensene. Områdene som dekkes av opplistingen i artikkelen er omfattende, og kan sies å berøre de sidene av samkvem som er nødvendig for å oppretthold og utvikle et fellesskap som ett folk bosatt i flere stater.

Artikkelen er ikke begrenset til å gjelde urfolk og stammefolk fra samme gruppe, en er også ment å gi urfolk og stammefolk mulighet til å ha kontakt med medlemmer fra andre grupper i andre stater. [ International Labour Office - A guide to ILO convention no. 169 - Prepared by Manuela Tomei and Lee Swepston 1995] For urfolk som anses som ett folk bosatt i flere stater må denne bestemmelsen da gjelde med forsterket tyngde. [ Nordisk samisk Institutt: "Betenkning om samisk parlamentarisk samarbeid" av John B. Henriksen, 1996] ILO 169 tar sikte på å hindre at urfolk og stammefolk blir utsatt for negativ diskriminering. Disse skal behandles likt og ikke stilles dårligere enn befolkningen for øvrig, dette er utgangspunktet. Likevel er det flere av artiklene som i sitt innhold fordrer en positiv særbehandling av den målgruppe konvensjonen retter seg mot. Av bestemmelser med spesiell interesse ellers i konvensjonen nevnes artikkel 2 - tiltak igangsatt av regjeringen sammen med vedkommende folk, som verner disse folks rettigheter og garanterer deres integritet. Videre artikkel 6 - der regjeringen blant annet pålegges en konsultasjonsplikt i forhold til vedkommende folk i visse saker. Artikkel 7 - vedkommende folks rett til å foreta prioriteringer i utviklingsprosesser som angår særlige saker. Vedkommende folks sedvaner og sedvanerett skal det tas hensyn til, dette reguleres i artikkel 8.Del II omhandler landrettigheter. Artikkel 14.1 i konvensjonen fastslår retten til å eie og besitte de landområder der vedkommende folk tradisjonelt lever. I Norge pågår det diskusjon om betydningen av "eie og besitte". I artikkel 15 heter det at vedkommende folks rett til naturressurser skal sikres spesielt. Artikkel 13 er også viktig og må sammenholdes med de to foran nevnte artikler, spesielt er det kollektive aspekt som fremkommer i artikkelen av betydning.

5.2.7Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950

Artikkel 14 i menneskerettighetskonvensjonen gir et visst vern for minoriteter i og med forbudet mot diskriminering. Artikkelen inneholder et negativt diskrimineringsforbud mot forskjellsbehandling av individer og ikke noe krav om positivt minoritetsvern. Konvensjonen gir i seg selv ikke noe positivt minoritetsvern.

5.3 Andre internasjonale avtaler og arrangementer som inkluderer samene

I tillegg til de internasjonale instrument som er gjennomgått i forrige kapittel, er det naturlig at man foretar en behandling av internasjonale forhold ellers som har innvirkning på det samiske fellesskap. Man står overfor den situasjonen at Finland og Sverige har inngått EU-medlemsskap, mens Norge ikke er med i EU. Dette forhold kan ha innvirkning på samene som ett folk i flere stater. Finland og Sverige har i forbindelse med inngåelsen av medlemsskap i EU tatt særlige forholdsregler med hensyn til sitt urfolk, samene.

Videre pågår det ulike arbeider i nordområdene der statene samarbeider over landegrensene med ulike spørsmål, og i deler av disse har samene en aktiv rolle. Det vises her til Barentssamarbeidet og deltakelsen i arbeidet innenfor Arktisk Råd.

5.3.1EUog protokoll 3 om det samiske folk

I forbindelse med de nordiske staters forhandlinger om EU-medlemskap i 1994, ble det klart at det var nødvendig å avklare statenes særlige lovgivning om tradisjonelle samiske særrettigheter i forhold til Romatraktaten. Det ble forhandlet frem en likelydende sameprotokoll. Protokollen er en del av EU-regelverket og omfatter samene i Finland og Sverige. Norge ble som kjent ikke med i EU. Ved å reise felles problemstillinger oppnådde de nordiske stater her resultater. Norge på sin side må ta hensyn til at Finland og Sverige som EU-medlemmer har minimumsstandarder de må forholde seg til.

EU har i forskjellige sammenhenger vist oppmerksomhet i forhold til urfolks situasjon, også i forhold til landrettigheter, spesielt med henblikk på urfolk i mellom- og sør-Amerika og Australia.

EU har videre utarbeidet en egen urfolks-policy. Det er fattet en politisk beslutning om dette.

Protokoll 3 om det samiska folket har følgende ordlyd:

"DE HÖGA AVTALSSLUTANDE PARTERNA

SOM ERKÄNNER de förpliktelser och åtagande som Sverige och Finland hargentemot det samika folket enligt nationell och internationelrett,

SOMKONSTATERAR, framför allt, at Sverige och Finland är fast beslutna attbevara og utveckla det samiska folkets försörjningsmöjligheter, språk, kultur ochlevnadssätt,

SOM BEAKTAR att den samiska kulturen och samernas försörjning är beroendeav primära förvärvskällor som renskötsel i traditionella områden för samiskebosättning,

HAR ENATS om följande:

Artikkel 1

Trots bestsämmelserna i Romfördraget kan det samiska folket ges ensamrätt tillrenskötsel inom traditionella samiska områden.

Artikkel 2

Detta protokoll kan utvidgas så att det tar hänsyn till en fortsatt utveckling avsådana exklusiva rättigheter för samerna som är knutna till deras traditionellanäringa. Rådet kan, på förslag frän kommissionene och efter att ha hörtEuropaparlamentet og Regionkommittén, enhälligt besluta om nödvändigaändringar av dette protokoll."

I protokoll 3 er partene blitt enige om å legge til grunn de forpliktelser de nordiske land har overfor sin samiske befolkning hva angår bevaring og utvikling av samenes næringsgrunnlag, språk, kultur og samfunnsliv. Med hensyn til EUs regelverk ble det henvist til protokoll nr. 3 som omhandler det samiske folk, og er et unntak fra Romatraktaten og likhetsprinsippet. Statene kanderved på grunnlag av protokollen gi lover som gir særskilte rettigheter til samenei forhold til resten av befolkningen. Det ble fremhevet at protokoll 3 ikke gir spesielle rettigheter, men gir rett til særlovgivning for samene, og er derfor et unntak fra Romatraktaten. I den finske proposisjonen er det uttrykkelig sagt atdette gjelder samene som urfolk.

Artikkel 1 i protokollen representerer et unntak fra EUs regelverk ellers, når den aksepterer at samene skal kunne ha en særrett til reindrift i de tradisjonelle reindriftsområdene. I artikkel 2 i protokollen åpnes det for utvidelser av slike særrettigheter for samene dersom dette fremstår som ønskelig og nødvendig for å beskytte eller videreutvikle hensynet til samisk kultur og samfunnsliv.

5.3.2Europarådet

5.3.2.1Europarådets konvensjon om minoritets- og regionalspråk av 1992

Europarådets konvensjon for beskyttelse av minoritetsspråk er ratifisert av Finland og Norge med virkning for det samiske språket.

I Sverige foreslås minoritetsspråkkonvensjonen ratifisert. For samisk og finsk er det foreslått to språkforvaltningsområder. Innenfor disse områdene vil man få utvidete rettigheter i forhold til anvendelsen av språk.

5.3.2.2Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter av1995

Finland har allerede ratifisert rammekonvensjonen, mens spørsmålet om ratifikasjon er for tiden under utredning i Sverige og Norge. Norske myndigheter forventer at rammekonvensjonen blir ratifisert høsten 1998.

Når det gjelder Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter har det vist seg å være et problem å definere hva som er nasjonale minoriteter. Konvensjonen inneholder derfor ikke noen definisjon av begrepet. Dette er ikke et problem i forhold til samer, som klart går innunder begrepet. Hver stat avgjør selv hvordan man velger å definere nasjonale minoriteter.

I Sverige har man valgt en definisjon som sier at minoriteter som var i Sverige før andre verdenskrig er å anse som nasjonale minoriteter. Minoritetsspråk-komiteen i Sverige har foreslått at rammekonvensjonen ratifiseres, og at samer, romer, tornedalinger, sverigefinner og jøder omfattes.

Mye av innholdet i konvensjonen handler om språk. De som kan henvise til særskilte landområder/territorier har under visse forutsetninger særskilte språklige rettigheter.

I Sverige har minoritetsspråk-komiteen foreslått en ny lov tilpasset innholdet i minoritetsspråkkonvensjonen. Med hensyn til grunnlovsendringer foreslår komiteen at det nedsettes en komite for å utrede dette.

5.3.3Barentssamarbeidet

Samarbeidet i Barentsregionen ble etablert ved et utenriksministermøte i Kirkenes den 11. januar 1993 med deltakelse fra Danmark, Finland, Island, Norge, Den russiske føderasjon, Sverige og EU-kommisjonen. Tilstede var også observatører fra USA, Canada, Frankrike, Japan, Polen, Storbritannia og Tyskland.

Samene og nenetserne har status som urfolk i Barentssamarbeidet. En egen arbeidsgruppe for urfolk fungerer som rådgivende organ for Barentsrådet og Regionrådet, og en representant for urfolkene tar sete i Regionrådet.

Arbeidet med urfolksspørsmål i Barentsregionen har vært konsentrert om Barentsprogrammet, som vedtas årlig av Regionrådet og angir økonomiske rammer for finansiering av samarbeidsprosjekter på tvers av landsgrensene i regionen. Når det gjelder urfolkene, er Barentsprogrammet først og fremst innrettet på å finansiere samarbeidsprosjekter av interesse for samer i Murmansk fylke og nenetsere i Arkhangelsk fylke. Det har vært gitt støtte til prosjekter for fremme av reindrift, kunsthåndverk, idrett, litteratur etc.

Det pågår arbeid med å utforme en mer helhetlig urfolkspolitikk for Barentsregionen i form av et eget handlingsprogram.

5.3.4Samarbeid i Arktis

En økende grad av industrialisering i Arktis påvirker både naturmiljøet og befolkningens helse og kultur. Både lokale og fjerntliggende forurensningskilder truer det sårbare miljøet i nord. Kampen om naturressursene har mange steder ført til overbeskatning av fornybare ressurser og miljøskader.

En rekke av de problemene og utfordringene vi står overfor i Arktis kan bare løses innenfor rammen av internasjonalt samarbeid. Det mellomstatlige samarbeidet er betraktelig styrket de senere årene både gjennom bilaterale, regionale og sirkumpolare samarbeidsformer.

5.3.4.1Arctic Environmental Protection Strategy - AEPS

I 1989 tok den finske regjeringen initiativ til et møte mellom de åtte arktiske landene Norge, Danmark, Finland, Sverige, Island, Canada, USA og Russland om felles innsats for miljøvern i Arktis. De åtte arktiske landene ble enige om å samarbeide om en felles miljøvernstrategi for Arktis (Arctic Environmental Protection Strategy - AEPS).

AEPS ble vedtatt på det første ministermøtet som ble avholdt i Rovianemi i Finland i 1991.

De arktiske urfolk har status som permanente deltakere i AEPS og er representert ved Samerådet, Inuit Circumpolar Conference og Association of Indigenous Minorities of the North, Siberia and the Far East Russian Federation (RAPON). Urfolkene har ikke avgjørende innsigelsesrett i det konsensusbaserte samarbeidet i AEPS, men deltar ellers på samme linje som statene.

Samarbeidet i AEPS har omfattet viktige problemstillinger, som bl.a. forholdet mellom miljø og utvikling, urfolks rettigheter i henhold til Agenda 21 og ILO-konvensjon nr. 169, urfolks deltakelse i beslutningsprosesser, tradisjonelle næringsveier og handelshindringer, anerkjennelse av urfolks kunnskaper og overføringsverdien av disse

For urfolkenes arbeid i AEPS er det etablert et eget sekretariat (Indigenous Peoples Secretariat-IPS) som holder til i København.

Under AEPS er det etablert fem faste programmer; Arctic Monotoring and Assessment Program (AMAP), Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF), Protection of the Arctic Marine Environment (PAME), Emergency Prevention Preparedness and Response (EPPR) og Sustainable Development and Utilization (SDU).

AEPS er nå fullt ut integrert i Arktisk Råd, dette skjedde i forbindelse med ministermøtet i Alta sommeren 1997.

5.3.4.2Arktisk Råd

Etter kanadisk initiativ har det siden 1991 vært ført forhandlinger mellom de åtte arktiske stater om opprettelse av et Arktisk Råd. De arktiske urfolk, representert ved Samerådet, Inuit Circumpolar Conference og RAPON, har deltatt i drøftelsene. Erklæringen om opprettelsen av Arktisk Råd ble undertegnet i Ottawa 19. september 1996.

Bakgrunnen for opprettelsen er å utvide det allerede etablerte samarbeidet i AEPS, med særlig vekt på å fremme bærekraftig utvikling.

Arktisk Råd er et mellomstatlig forum. I Rådet vil de åtte arktiske statene, sammen med urfolkenes representanter, møtes for å drøfte saker av felles interesse. Urfolkene er i Arktisk Råd gitt fortsatt særskilt representasjon gjennom Samerådet, Inuit Circumpolar Conference og RAPON. De tre organisasjonenes status som permanente deltakere videreføres.

5.4 Utkast til FN erklæring/deklarasjon om urfolksrettigheter av 1994

I FN pågår et arbeid med en egen urfolkserklæring. Det foreligger et utkast til erklæringstekst som det nå arbeides med. Finland, Norge og Sverige deltar alle aktivt i dette arbeidet. Erklæringen vil være et meget viktig instrument for verdens urfolk, også for samene bosatt i de nordiske stater. I arbeidet med en samekonvensjon vil det være nødvendig at man ser arbeidet i sammenheng med det som skjer i regi av FN på området for urfolksrettigheter. Arbeidet med urfolkserklæringen har pågått siden 1984.

5.4.1Bakgrunnen for arbeidet i FN med urfolksspørsmål

[ Etter foredrag holdt for den nordiske arbeidsgruppen desember 1997 av byråsjef Leif Dunfjeld, Kommunal- og regionaldepartementet ] På bakgrunn av FNs menneskerettighetskonvensjoner av 1966, ble det foretatt et kort studie over problemstillingen om urfolksrettigheter. Dette skjedde i 1969 i FNs underkommisjon for bekjempelse av rasisme og beskyttelse av minoriteter.Dette ga grunnlag for at underkommisjonen i 1972 iverksatte en større studie som gjaldt diskriminering av urfolk. Denne omfattende studien ble gjort under ledelse av Martinez Cobo, og blir kalt Cobo-studien. Studien ble avsluttet i 1984 og inneholder en lang rekke rekommendasjoner og forslag.Et av forslagene var at det skulle opprettes en arbeidsgruppe med ansvar for å behandle urfolksspørsmål. En slik arbeidsgruppe kom igang på grunnlag av ECOSOC-resolusjon 34/82. Arbeidsgruppens mandat er tosidig: For det første å foreta en fortløpende vurdering av situasjonene for urfolk i ulike deler av verden, og for det andre å fremme forslag til rettslige standarder om urfolksrettigheter. I 1985 kom underkommisjonen til at standardsettingen skulle ta form av et utkast til en FN-erklæring. Underkommisjonen leverte forslag til en slik erklæring i 1994.

5.4.2Arbeidet med erklæringen

[ Etter foredrag holdt for den nordiske arbeidsgruppen desember 1997av byråsjef Leif Dunfjeld, Kommunal- og regionaldepartementet ] FNs menneskerettighetskommisjon nedsatte i 1995 en arbeidsgruppe (WGIP) [ Working Group on Indigenous Populations] for å bearbeide utkastet til erklæring. Arbeidsgruppen har hatt tre møter, det siste i oktober/november 1997. Utformingen av artiklene i utkastet til erklæring bærer preg av at arbeidet har pågått i flere år. Dette ser man av språket og måten man har tilnærmet seg problemstillingene. Den ulike alderen på de ulike bestemmelsene fører til at artiklene fremkommer i tilsynelatende tilfeldig orden, selv om erklæringsutkastet er inndelt i fem deler. Tekniske endringer er foretatt i noen grad, enkelte forslag har ført til forbedringer. Disse endringsforslagene er enda ikke innarbeidet i teksten. Utkastet er inndelt på følgende måte:Del 1 som har til hensikt å knytte utkastet til de generelle menneskerettighetskonvensjoneneDel 2 inneholder spesielle rettigheter og problemer knyttet til urfolk og minoriteter. Gir blant annet spesiell beskyttelse for urfolk i væpnede konflikterDel 3 omhandler kulturelle rettigheterDel 4 gir dels rett til utdanning og dels forpliktelse til å gi utdanning, også i forhold til majoritetsbefolkningen slik at de gis kunnskap om urfolks tilstedeværelse og kultur. Videre gis urfolk rett til selv å fremstille seg/sine problemstillinger i mediaDel 5 inneholder politiske og demokratiske rettigheterDel 6 gir rett til land og rett til kompensasjon for tapt land, videre rett til utvikling på egne premisserDel 7 omhandler også politiske rettigheterDel 8 forplikter statene til å gjennomføre og iverksette bestemmelsene i erklæringenDel 9 avslutningen som setter dette i større sammenheng og viser at bestemmelsene i erklæringene er minimumsstandarder Erklæringsutkastet inneholder en del vanskelige artikler. Så langt har de enkleste delene og bestemmelsene blitt anbefalt behandlet først. Hittil har de tre møtene vist at artikkel 3 som omhandler selvbestemmelse er en vanskelig artikkel i forhandlingssammenheng. De vanskelige bestemmelsene ellers med tanke på forhandlingene synes mer tilfeldig plassert i utkastet, slik at ikke noen spesiell del av utkastet skiller seg ut på dette punktet. Etter at menneskerettighetskommisjonen besluttet egne prosessuelle regler som åpnet adgang for urfolksorganisasjoner, deltar et stort antall urfolksrepresentanter i arbeidet. Fra Europa deltar Samerådet og Inuit Circumpolar Conference (ICC ).Når det gjelder Norden så har samordningen av standpunktene gått langsomt. Det er åpenbart at de øvrige deler av verden forventer at de nordiske stater får til en samordning på grunn av disse statenes renommé hva angår menneskerettigheter og lavt konfliktnivå i forhold til egne urfolk, samene. Det har gått tre år uten at man er kommet igang med substansielle diskusjoner. Urfolksorganisasjonene har forventninger i forhold til de nordiske stater. De nordiske stater vil kunne bidra til å skape større tillit og resultater.

6. INTERN RETT I FINLAND, NORGE OG SVERIGE

I forbindelse med arbeidet med en nordisk samekonvensjon vil det være nødvendig med en gjennomgang av lovgivningen i de enkelte stater som angår samene. Man vil samtidig forsøke å se på likheter og ulikheter i lovgivningen i Norden, da spesielt når det gjelder det man finner interessant i forhold til en eventuell samekonvensjon.

6.1 Grunnlov / Regjeringsform

Samtlige tre stater har i sin øverste lovgivning inntatt bestemmelser som angår samene direkte.

6.1.1Finland

Finland har fire grunnlover. I to av dem, nemlig regjeringsformen og riksdagsordningen, finnes det bestemmelser om samenes rettigheter.

I den nye 14 § 3 mom i regjeringsformen, som trådte i kraft 1 august 1995, gis andre språkgrupper enn den finske- og svenskspråklige rett til å opprettholde og utvikle sitt særegne språk og sin særegne kultur. Samene som urfolk nevnes særskilt. Samenes rett til å anvende samisk i kontakt med myndighetene fastsettes i lov, se avsnitt 6.3 om samisk språk.

Regjeringsformen 14 § 3 mom lyder:

"Samerna såsom ursprungsfolk samt zigenarna och andra grupper har rätt attbevara och utveckla sitt språk och sin kultur. Om samernas rätt att användasitt språk hos myndigheter stadgas i lag. ..."

I 1995 fikk man i en ny bestemmelse i regjeringsformen 51 a §. Bestemmelsen trådte i kraft i 1996. Den lyder:

"Samerna såsom et urfolk skall, enligt vad som stadgas i lag, tilförsäkraskulturell autonomi inom sitt hembygdsområde i ärenden som angår derasspråk och kultur"

Dette er en styrking av samenes stilling i Finland. Bestemmelsen skiller seg fra tilsvarende paragrafer i de andre statene ved at man her betegner samene som urfolk i grunnloven. Videre tilkjennes samene kulturell autonomi, kulturelt selvstyre, innenfor hembygdsområde, som omfatter kommunene Enontekiö, Enare og Utsjoki, i tillegg et reinbeiteområde i Sodankylä. En kulturell autonomi som dette, medfører at samene innenfor hembygdsområde får større selvstyre i forhold til språk og kultur. Sametingslagen gir nærmere bestemmelser om samenes kulturelt selvstyre. Sametinget er det organ som skal realisere den kulturelle autonomien.

I Finland gis samene en særstilling også i spesiell bestemmelse i riksdagsordningen. Riksdagsordningens 52 a § er fra 1991 og lyder:

"Samerna skall höras i frågor som särskilt berör dem såsom närmare stadgasi arbeidsordningen för riksdagen."

For ordens skyld tas bestemmelsen i arbeidsordningen för riksdagen som omhandler dette med, nemlig 16 §:

"När ett specialutskott behandlar ett lagförslag eller ett annat ärende somsärskilt angår samerna skall det bereda företrädare för samerna tillfälle attbli hörda, om det inte finns särskilt skäl till annat."

Riksdagen skal høre samene i spørsmål som særskilt angår dem. Samene skal gis mulighet til å uttale seg ved forberedelsen av saker som angår dem spesielt, slik at de garanteres reelle muligheter til å påvirke sakene. Dette uttaler Grundlagsutskottet i sin ställningstagande 1990 rd. - GrUB nr 12 - Prop nr 219. I de øvrige stater har man ikke tilsvarende bestemmelse.

I enlighet med regeringens proposition till riksdagen med förslag till ny regeringsform för Finland (RP 1/1998 rd) föreslås att samernas grundläggande fri- och rättigheter som urfolk till eget språk och egen kultur (i 14 § 3 moment RF) skall förbli oförändrade i grundlagen. Samernas rätt till språklig och kulturell autonomi inom sitt hembygdsområde (i 51 a § RF) skall enligt förslaget tas med i paragrafen som gäller "Kommunal och annan regional självstyre". Bestämmelsen om hörande i riksdagen av samerna i ärenden som särskilt gäller dem (i 52 a § riksdagsordningen) skall i sak oförändrad upptas i riksdagens arbetsordning, som gäller som en vanlig lag.

6.1.2Norge

I Norge har samene fra 1988 hatt en egen paragraf i Grunnloven, § 110a:

"Det paaliger Statens Myndigeheter at lægge forholdene til Rette for at densamiske Folkegruppe kan sikre og utvikle sit Sprog, sin Kultur og sittSamfundsliv"

Dette er en viktig bestemmelse som sikrer det materielle grunnlaget for den samiske kulturen og gir grunnlag for positive særtiltak i forhold til den samiske befolkning. Bestemmelsen pålegger myndighetene en plikt til å "lægge forholdene til rette..", samtidig som samene gis rettigheter.

Begrepet urfolk/urbefolkning er ikke anvendt i bestemmelsen, det er likevel på det rene at samenes særstilling som urfolk er grunnlaget for at man fikk denne bestemmelsen.

Det har inntil ganske nylig vært hevdet at dette er en bestemmelse av mest prinsipiell karakter, og man har stilt seg noe avventende til det nærmere konkrete juridiske innholdet. Bestemmelsen har fått et mer konkret innhold ved at den er blitt anvendt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Sivilombudsmannen, i 1996 to saker. Sivilombudsmannens uttalelser medfører at grunnlovsbestemmelsen nå får allmenn interesse og betydning for et hvert forvaltningsorgan som får samiske problemstillinger til behandling.

6.1.3Sverige

Sverige har en generell målsetningsparagraf som omhandler minoriteter i Regjeringsformen 1 kap. 2 § fjärde stycket (Införd g. Lag 1976:871):

"Etniska, språklia och reigiösa minoriteters möjligheter att behålla ochutveckla ett eget kultur- och samfundsliv bør främjas"

I forbindelse med forarbeidene til bestemmelsen ble det fremholdt at ordet kultur i denne sammenheng skal gis en vid tolkning. Begrepet omfatter de materielle forutsetninger for samekulturen, reindrift omfattes derved av begrepet. Reindriften er sentral i samenes tradisjonelle levesett.

I forbindelse med inngåelsen av EU-medlemskap fikk man i 1994 i Regjeringsformen 2 kap. 20 §:

"Begränsningar i rätten att driva näring eller utöva yrke får införas endastför att skydda angelägna allmänna interessen och aldrig i syfte enbart attekonomiskt gynna vissa personer eller företag. Samernas rätt att drivarenskötsel regeleras i lag."

Bestemmelsen har til hensikt å beskytte reindriften som samisk næringsform. Denne bestemmelsen er meget viktig for reindriftssamene, men er av spesiell karakter.

6.2 Samelov og sametingslag

Samtlige stater har en egen lov som særskilt omhandler samene - i Finland sametingslagen av 1995, i Norge sameloven av 1987 med senere endringer og i Sverige sametingslagen av 1992. Samtlige gir grunnlaget for opprettelsen av de respektive sameting, samt regler omkring sametingsvalget. På enkelte områder er imidlertid lovene ulike eller skiller ut i forhold til hverandre.

6.2.1Finland

I Finland har man siden 1973 hatt det folkevalgte Sameparlamentet. Sameparlamentet ble erstattet av Sametinget i 1996. Sametinget er opprettet i medhold av sametingslagen av 17 juli 1995 (974/95). Loven ble endret 22 desember 1995 (1725/95). Både loven og endringene trådte i kraft i begynnelsen av 1996.

Loven er inndelt i 7 kapitler: 1 kapittel Allmänna stadgan, 2 kapittel Sametingets uppgifter, 3 kapittel Mandattid, organ och verksamhet, 3 a kapittel Bokföring og revisjon, 4 kapittel Val till sametinget, 5 kapittel Söknad av ändring, 6 kapittel Särskilda stadganden.

Lovens kapittel 1 har grunnleggende bestemmelser. Den første delen av 1 § er likelydende med Regjeringsformen 51a §. Statens økonomiske ansvar fastslås i 2 §. I 3 § er begrepet same for denne loven definert. Man har her et subjektivt kriterium, der en person må anse seg for å være same, tilsvarende finner man i norsk og svensk lovgivning. Videre må personen oppfylle et av tre alternative objektive kriterier: 1) som går på språk; vedkommende selv, foreldre- eller besteforeldregenerasjonen må ha hatt samisk som førstespråk. 2) den er å anse som same som er etterkommere etter en person som "har antecknats som fjäll-, skogs- eller fisklapp i jordeböckerna eller uppörds- och mantalslängderna". 3) en av foreldrene har vært eller kunne ha vært innført som stemmeberettiget.

Definisjonen skiller seg fra de andre staters tilsvarende paragraf, ved at en person har muligheten til å definere seg som same ved å henvise til at vedkommende er etterkommer etter en som har vært inntegnet som lapp tidligere, se punkt 2).

4 § definerer hembygdsområde; kommunene Enontekis, Enare og Utsjoki og i tillegg et område - Lapin paliskunta/Lapplands renbeteslags område - i Sodankylä kommune. I Norge har man definert et samisk språkforvaltningsområde og i Sverige har man i ikke definert et tilsvarende område.

Sametingets oppgaver omhandles i 2 kapittel. I 5 § Allmän behörighet:

"Till sametinget hör de ärenden som angår samernas språk och kultur samtderas ställning som urfolk. I ärenden som hör till sametinget kan det hosmyndigheter väcka initiativ och göra främställningar samt avge utlåtanden. Idessa ärenden utövar sametinget dessutom beslutanderätt så som stadgas idenna eller någon annan lag."

Videre har man i 6 § en bestemmelse som gir Sametinget representasjonsrett og plikt i alle saker som hører til Sametinget, dette gjelder både på nasjonalt og internasjonalt plan. Slik lyder 6 § Hur samerna skal företrädas:

"Sametinget skall i de ärenden som hör till det företräda samerna i nationellaoch internationella sammanhang"

Tilsvarende lovregulering finnes ikke i Norge og Sverige.

Sametinget skal årlig utarbeide en berättelse for statsrådet, denne inngår som en del av regjeringens berättelse. I § 8 omhandles fordelingen av anslag/tilskudd:

"Sametinget beslutar om fördelning av de medel som anvisats för samernasgemensamma bruk."

Sametingslagen fastsetter i 9 § enn forhandlingsplikt for myndighetene. Forhandlingsplikten omfatter alle omfattende og viktige avgjørelser som direkte eller særskilt kan ha innvirkning på samenes stilling som urfolk. Bestemmelsen i sin helhet :

"Myndigheterna skall förhandla med sametinget om alla vittsyftande ochviktiga åtgärder, som på ett direkt och särskilt sätt kan inverka på samernasställning som ett urfolk och som på samernas hembygdsområde gäller 1)samhällsplanering, 2) skötsel, användning, arrendering och överlåtelse avstatens mark, skyddsområden och ödemarksområden, 3)tillståndsansökningar angående inmutning av gruvmineraler samtutmålsläggning, 4) ändring i lagstiftningen eller förvaltningen angåendenäringar som hör till samisk kultur, 5) utveckling av undervisning på samiskaeller i samiska språket och av social- och hälsovårdstjänsterna samt, 6) annatmotsvarande ärende som har inverknan på samernas språk, kultur eller derasställning som urfolk. För att fullföra förhandlingsplikten skall den behörigamyndigheten bereda sametinget tillfälle att bli hört och förhandla om saken.Om sametinget inte utnyttjar tillfället hindrar detta inte myndigheten attfortsätta behandlingen av ärendet."

I sametingslagens kapittel 3 omhandles mandattid, organ og virksomhet. Sametinget har 21 folkevalgte representanter og 4 vararepresentanter som velges for en periode på fire år. Minst tre representanter og en vararepresentant skal være fra hver av kommunene i "hembygdsområde".

Sametingets ordfører velges av og blant tingets representanter, det samme gjelder to varaordførere. Sametingets styre består av disse tre og i tillegg høyst fire representanter. Det vil si at der er en øvre grense på syv medlemmer i styret.

Sametinget har et eget sekretariat i Enare. Sametinget er administrativt underlagt Justitieministeriet.

Kapittel 3 a innehåller betämmelserna om sametingets bokföring och revision. Sametinget i Finland kan inte på grund av dess självstyrelsesnatur anses som en statlig myndighet eller som en del av statsförvaltningen. Till sin natur är det dock offentligrättsligt. Sametinget tar själv hand om sin bokföring och har egna revisorer. Sametinget och justitieministeriet väljer vardera en revisor och hans suppleant för att granska sametingets förvaltnig och ekonomi.

I 4 kapittel er det gitt regler om valg til Sametinget. Samer som ikke er finske statsborgere har også stemmerett og er valgbar, dersom personen har hatt bosted i Finland de to siste år før valgåret, se 21 § og 22 §. Til sammenligning har man en tilsvarende ordning i Norge, der samer med annet statsborgerskap enn norsk må ha vært innført i det norske folkeregisteret som bosatt i riket i de tre siste år før valgdagen. I Sverige har samer med annet statsborgerskap enn svensk stemmerett dersom de har stått innført i det svenske folkeregisteret de tre siste år før valgdagen, men de er likevel ikke valgbar til Sametinget.

I Finland har behovet av att ändra sametingslagen diskuterats, speciellt dess § 3 (samedefinition) som fick sitt nuvarande innhåll när riksdagen behandlade ärendet. Sametinget har ansett bl.a att samedefinitionen inte motsvarar den folkgrupp samerna anses allmänt bilda i Finland och konstaterat att samedefinitionen bör basera sig på det samiska språket så som förut och överenstämma med bestämmelserna i den samiska språklagen (se 6.1.3) I justitieministeriet har utarbetats ett utkast till en ny språkbaserad samedefinition. Förslaget att ändra samedefinitionen har också mött motstånd, varför frågan är tillsvidare öppen.

6.2.2Norge

Sameloven i Norge er fra 1987 med senere endringer og tilføyelser. Loven legger grunnlaget for Sametinget og inneholder fire kapitler. Kapittel 1 Allmenn bestemmelser, kapittel 2 Sametinget, kapittel 3 Samisk språk og kapittel 4 Overgangsregler og ikrafttredelse.

Lovens formål framgår av § 1-1 og har samme innhold som grunnlovsbestemmelsen. Bestemmelsen lyder:

"Lovens formål er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe iNorge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv."

I likhet med grunnlovsparagrafen har denne bestemmelsen stor betydning. Kapittel 1 inneholder videre bestemmelser der det heter at samene skal ha et eget Sameting, Sametingets årsmelding skal sendes Regjeringen, staten skal dekke utgiftene fylkeskommunene og kommunene har til sametingsvalget. Videre er det i § 1-5 en viktig regel hva gjelder samisk språk:

"Samisk og norsk er likeverdige språk. De skal være likestilte språk etterbestemmelsen i kapittel 3."

Dette har medført høynet status for det samiske språket. Se for øvrig avsnitt 6.3 Samisk språk.

Lovens kapittel 2 gir reguleringer angående Sametinget. § 2-1 Sametingets arbeidsområde og myndighet:

"Sametingets arbeidsområde er alle saker som etter tingets oppfatning særligberører den samiske folkegruppe.

Sametinget kan av eget tiltak reise og avgi uttalelse om alle saker innenfor sittarbeidsområde. Det kan av eget tiltak også legge fram saker for offentligemyndigheter og private institusjoner m.v.

Sametinget kan delegeres myndighet til å forvalte de bevilgninger som bevilgestil samiske formål over det årlige statsbudsjett. Departementet fastsetterreglementet for Sametingets økonomiforvaltning.

Sametinget har beslutningsmyndighet når dette følger av andre bestemmelser iloven eller er fastsatt på annen måte."

I § 2-2 reguleres innhenting av uttalelse fra Sametinget. Det framkommer her at offentlige organ bør gi Sametinget anledning til å uttale seg før de treffer avgjørelse i saker innenfor Sametingets arbeidsområde. I praksis har det vist seg at de fleste offentlige organ etter hvert har innarbeidet rutiner på å innhente Sametingets uttalelse i spesielle saker.

Sametinget velges ved direkte valg og for en periode på fire år. Valg til Sametinget avholdes samme dag som stortingsvalget. Sametinget har 39 representanter, tre representanter fra hver av de 13 valgkretsene, se § 2-4. Den har stemmerett som er innført i manntallet og som kan stemme ved kommunevalget. Det vil si at samer bosatt i Norge med et annet statsborgerskap enn norsk, må ha vært innført i folkeregisteret som bosatt i Norge i de tre siste år før valgdagen. Det samme gjelder i forhold til valgbarhet og forslagsrett.

Når det gjelder samemanntallet så har man bestemmelser om hvem som kan kreve seg innført i manntallet i § 2-6. Med hensyn til lovens samedefinisjon så har den i likhet med tilsvarende bestemmelser i den finske og svenske loven et subjektivt og alternative objektive kriterier. § 2-6, 1. ledd lyder:

"Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten

  1. har samisk som hjemmespråk, eller
  2. har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller
  3. er barn av person som står eller har stått i samemanntallet

kan kreve seg innført i et eget samemanntall i bosteds kommunen."

Bestemmelsen skiller seg fra de øvrige staters definisjoner ved at man i 1996 utvidet språkkriteriet slik at dette er oppfylt dersom en av oldeforeldrene har eller har hatt samisk som første språk. Dette innebærer at språkkriteriet er utvidet en generasjon lenger tilbake (oldeforeldre) i forhold til de reglene man har hatt i Norge tidligere, og nå har i Finland og Sverige. Videre har man i bokstav c. samme regel som i de øvrige stater, nemlig at du kan kreve deg innført dersom en av foreldrene dine er eller har vært innført i manntallet. I Finland har man i tillegg en utvidelse, det er tilstrekkelig at en av foreldrene kunne ha krevd seg innført.

Sametingets hovedadministrasjonen ligger i Karasjok. De underliggende råd har sine administrasjoner spredt; Samisk næringsråd i Karasjok, Samisk språkråd i Kautokeino, Samisk utdanningsråd i Kautokeino, Samisk kulturminneråd i Nesseby og Samisk kulturråd i Tysfjord.

Kapittel 2 inneholder ellers regler av mer teknisk art omkring valget. Det er gitt forskrifter for valg av Sameting. Kapittel 3 omhandler utelukkende språk, og dette behandles særskilt nedenfor. I kapittel 4 om overgangsregler og ikrafttredelse fremkommer det at Sametinget er en videreføring av Norsk Sameråd. Norsk Sameråd var oppnevnt og ikke valgt.

6.2.3Sverige

Sverige fikk sin sametingslag i 1992 (SES 1992:1433). Loven trådte i kraft i 1993. Loven har fire kapitler; 1 kapittel Inledande bestämmelse, 2 kapittel Sametinget, 3 kapittel Val til Sametinget og 4 kapittel Särskilda föreskrifter om sameröstlängden. I tillegg finnes instruksjon for Sametinget.

I 1 kapittel har man i 1 § følgende bestemmelse:

"I denna lag ges bestämmelser om en särskild myndighet - Sametinget - meduppgift främst att bevaka frågor som rör samisk kultur i Sverige."

Videre har man definisjonen av hvem som er å anse som same i denne loven, dette i 1 kapittel 2§. Definisjonen har i likhet med tilsvarende i Finland og Norge et subjektivt og alternative objektive kriterier. Det subjektive kravet er at vedkommende må anse seg for å være same. Videre er språket av betydning for oppfyllelse av et av de objektive kriteriene: Personen selv, en av foreldrene eller besteforeldrene må ha eller ha hatt samisk som språk i hjemmet. En person oppfyller også definisjonen dersom vedkommende i tillegg til å anse seg som same, har en av foreldrene som er eller har vært upptagen i röstlängden.

Sametingets oppgaver er regulert i lovens 2 kapittel 1 §. Oppgavene er beskrevet i bestemmelsen ved en innledning etterfulgt med en opplisting i fem punkter.

" Sametinget skall verka för en levande samisk kultur och därvid ta initiativ tillverksamheter och föreslå åtgärder som främjar denna kultur. Till Sametingetsuppgifter hör särskilt att

  1. besluta om fördelingen av statens bidrag och av medel ur Samefonden tilsamisk kultur och samiska organisationer samt av andre medel som ställs tillsamernas gemensamma förfogande,
  2. utse den styrelse för sameskolan som avses i 8 kap 6 § i skollagen(1985:1100),
  3. leda det samiska språkarbetet,
  4. medverka i samhällsplaneringen och bevaka att samiska behov beaktas,däribland rennäringens interessen vid utnyttjande av mark och vatten,
  5. informera om samiska förhållanden."

Bestemmelsen er ulik tilsvarende i de øvrige landenes sametingslover, i det man har en mer konkret gjennomgang av Sametingets arbeidsoppgaver. Dette på grunn av at Sametinget i Sverige er en statlig myndighet. Myndighetsoppgavene fremgår av bestemmelsen som er sitert ovenfor. For Sametinget finnes det dessuten årlige reguleringsbrev, der Regjeringen fastsetter særskilte arbeidsoppgaver for Sametinget. Samtinget skal altså fordele økonomiske midler, utnevne styret for sameskolen, lede språkarbeidet, medvirke i samfunnsplanleggingen og sørge for at samiske behov ivaretas, videre skal Sametinget informere om samiske forhold.

Sametinget skal bestå av 31 valgte representanter og vararepresentanter, dette fremgår av 2 § i 2 kapittel. Regjeringen bestemmer hvem som skal være ordförande i Sametinget, etter forslag fra Sametinget. Sametinget velger et styre blant representantene med høyst syv medlemmer som skal utføre den løpende virksomheten i Sametinget, og det velges en leder for styret.

Det avholdes valg til Sametinget hvert fjerde år. Valgdagen er tredje søndag i mai (se 3 kapittel 1 §). Av kapitlets 2 § går det frem at landet utgjør en valgkrets. Av 3 § går det frem at for å ha stemmerett må vedkommende være oppført i sameröstlängd (samemanntall). 4 kapittel har särskilda föreskrifter om sameröstlängden. I 3 kapittel har man videre en rekke detaljerte bestemmelser angående valget, tilsammen 33 paragrafer.

6.3 Samisk språk

De enkelte stater har bestemmelser vedrørende samisk språk, noe som er av betydning for ivaretakelse og utvikling av språket.

6.3.1Finland

Finland har i sine grunnlover tre bestemmelser som regulerer samiske forhold. I 14 § mom 3 og i 51 a § regjeringsformen som tidligere er gjennomgått, tillförsäkras samerna såsom urfolk språkliga och kulturella rättigheter.

I Finland er det en egen lov som omhandler bruk av samisk hos myndighetene. Lag om användning av samiska hos myndigheter 8.3.1991/516. Loven trådte i kraft 1 januar 1992. Senere endringer av 1995 kom i forbindelse med opprettelsen av Sametinget i Finland.

Loven likestiller samisk med finsk og svensk i en del sammenhenger som er nærmere regulert i loven. I den første bestemmelsen, 1 §, framgår det at man kan anvende samisk ved domstolen og ved andre statlige myndigheter og innretninger, videre hos de kommunale myndighetene og andre självstyrelsesamfund, hos samekommuner og i Sametinget. Dette kan gjøres i henhold til det som følger av loven.

I 2 § er det definisjoner av same og samenes hembygdsområde. Samedefinisjonen i denne loven har et subjektivt og alternative objektive kriterier. Personen må oppfatte seg som same og i tillegg oppfylle et av kriteriene til samisk språk, enten ved selv, en av hans foreldre eller besteforeldre har lært samisk som første språk. Denne samedefinisjonen er tilnærmet lik definisjonene i de norske og svenske samelovene.

Hembygdsområdet i denne loven tilsvarer det området som er definert i den finske sametingsloven, og omfatter kommunene Enontekis, Enare og Utsjok samt Lapplands renbeteslags område i Sodankylä.

Myndighetene og institusjoner som omfattes av loven er gjennomgått i 3 §. Deler av bestemmelsen gjengis her:

"De myndigheter och inrättninger på vilka denne lag tillämpas är

  1. de domstolar och statliga distrikts- och lokalförvaltnings-myndigheter til vilkas ämbetsdistrikt samernas hembygdsområde eller endel av det hör,
  2. länsstyrelsen i Lapplandslän och organ som er verksamma vid den,
  3. Sametinget och
  4. justitiekanslern och riksdagens justitieombudsman,
  5. konsumentombudsmannen och konsumentklagonämnden, jämställdhetsombudsmannen och jämställdhetsnämnden samt dataombudsmannen och datasekretessnämnden,
  6. folkpensionsanstalten och lantbruksföretagarnas pensionsanstalt, samt
  7. de statliga förvaltningsmyndigheter som i egenskap av besvärsinstans behandlar ärenden som har änhängiggjorts vid ovannämnda förvaltningsmyndigheter

........"

Bestemmelsen har videre utvidelser og begrensninger i forhold til særlig nevnte myndigheter.

Lovens kapittel 2 går gjennom de språklige rettighetene som loven gir. En same bosatt i Finland kan i befolkningsböckerna/folkeregisteret oppgi samisk som sitt morsmål, jf. 5 §. Videre har en same i en sak som angår vedkommende rett til å anvende samisk hos myndigheter som er nevnt i 3§ 1 og 2 ledd/mom. Dette gjelder også for sammenslutning, stiftelse eller læreanstalt som har samisk som protokoll-/undervisningsspråk, noe som er bestemt i 6§.

Innenfor det samiske hjembygdsområdet skal saker på initiativ fra myndighetenes tjenestemenn anvende samisk om en samisk sakägare/part begjærer dette. Se 7 §. En samisk part kan på begjæring også få oversatt en henvendelse, dersom dette kommer fra en myndighet som nevnt i 3§ 1 og 2 ledd/mom. Dette skal skje uten omkostninger for parten, se nærmere om dette i 8 §. I 9, 11 og 12 §§ fremkommer det hvilke kunngjøringer og lignende som skal oversettes til samisk. Medlemmer av offentlige kommisjoner og nemnder og deres rett til å anvende samisk omhandles i 10 §. En myndighet der virksomheten er rettet utelukkende mot samer, kan ved siden av finsk anvende samisk som internt embetsspråk, se 13 §.

I det tredje kapitlet i loven omhandles bestemmelsene som kommer til anvendelse for myndighetene i kommuner og andre självstyrelsessamfund. Her reguleres nærmere særlig det som påligger myndighetene i det samiske hjembygdsområdet, og videre kirkelige myndigheter. Se 14 - 16 §§.

Tolking og oversetting omhandles i kapittel 4. Dersom tjenestemannen ikke behersker samisk skal han i de tilfelle som reguleres av denne loven ordne med tolk, se 17 §. Dersom oversettelse ikke lar seg utføre på annen måte, utføres oversettelse av Byrået for samisk språk som ligger under Sametinget. Dette gjelder også om det er nødvendig med oversettelse fra finsk til samisk. Dette reguleres i 18 §. Med hensyn til kostnadene i forbindelse med oversetting og tolking, framgår det av 19 og 20 §§ hvem som har ansvaret for dette.

I kapittel 5 er særskilte bestemmelser samlet. Et eget byrå for samisk språk underlagt Sametinget har ansvaret oversettelse til og fra samisk og andre oppgaver som følger av loven, se 21. I 22 § gis det mulighet for gratis bistand for samiskspråklige om nødvendig. Rett til permisjon med lønn for å lære seg samisk er regulert i 23 §. Det er regulert i 24 § når kunnskaper i samisk skal anses som en særskilt kvalifikasjon ved ansettelser.

När Finland ratificerade Europarådets konvention om minoritetsspråk år 1994, förklarades samiska som regionalt minoritetsspråk. Eftersom man inte särskilt betonat något av de tre samiska språk som talas i Finland, är alla tre att anse som minoritetsspråk. Undervisning i samiska som modersmål ordnas från grundskolan upp till gymnasiet i alla tre samiska språk i samernas hembygdsområde, medan undervisning på samiska ordnas på nordsamiska och i viss mån även på skoltsamiska huvudsakligen i förskolan och de sex lägsta klasserna i grundskolan. Det bör nämnas att kommunerna i hembygdsområdet har strävat att ge denna undervisning trots att elevgrupperna många gånger är små t.om. i vissa fall 1-2 elever. Samiskspråkig dagvård ordnas på nordsamiska, dock i ringa mån. För närvande pågår försök med språknäste på enaresamiska och skoltsamiska. Vad gäller undervisningen hänvisas yttermera till kapitel 6.4. Andre lover og bestemmelser av spesiell interesse.

Hjembygdsområdet er i stor grad området der retten til anvendelse av samisk er størst, og det er også her samene har flest rettigheter i forhold til bruk av samisk. Dette samsvarer med det som er tilfellet for det samiske språkforvaltningsområdet i Norge. Loven er ellers mer detaljert enn det man har i språkbestemmelsene i sameloven i Norge.

Sametinget har tillsatt en arbetsgrupp för att utreda om det fins behov att ändra den samiska språklagen.

6.3.2Norge

I Grunnlovens § 110 a nevnes språket særskilt. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette " ... for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, ... ".

Man har som tidligere nevnt et eget kapittel i den norske sameloven som omhandler samisk språk. Lov av 12 juni 1987 nr 56, kapittel 3 [ Tilføyd ved lov av 21 desember 1990 nr 78] . Under kapittel 1 i samme lov har man en egen bestemmelse, nemlig § 1-5 der det fremheves at samisk og norsk er likeverdige språk, og at språkene skal være likestilte etter bestemmelsene i lovens kapittel 3.I den første bestemmelsen, § 3-1 er det gitt en rekke definisjoner. Det fremkommer blant annet hva som er å anse som forvaltningsområdet for samisk språk: Kommunene Karasjok, Kautokeino, Porsanger, Tana, Nesseby og Kåfjord. Videre framkommer hvilke offentlige etater som omfattes av bestemmelsene i kapitlet. § 3-2 sier at lover og forskrifter som er av særlig betydning for den samiske befolkning skal oversettes til samisk. Videre skal kunngjøring fra et offentlig organ som retter seg mot hele eller deler av befolkningen i språkforvaltningsområdet skje både på norsk og samisk. Offentlige skjemaer til bruk ved offentlige organ i forvaltningsområdet skal være både på norsk og samisk. I den neste bestemmelsen, § 3-3, er det fastsatt at den som henvender seg på samisk til et lokalt offentlig organ har rett til svar på samisk. Dette gjelder både muntlige og skriftlige henvendelser. Samme bestemmelse har også regler i forhold til regionale offentlige organ, ved skriftlig henvendelse på samisk til et slik organ har man krav på skriftlig svar på samisk.I forbindelse med kontakten med rettsvesenet er det en utvidet rett til bruk av samisk, dette reguleres i § 3-4. Dette gjelder i forhold til domstoler som helt eller delvis omfatter forvaltningsområdet. Loven har her utfyllende reguleringer både i forhold til muntlig og skriftlig samisk. I samme bestemmelse reguleres også samisk i forhold til politi og påtalemyndighet, videre omtales retten til bruk av samisk i fengsler i Troms og Finnmark. Det er også en utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren. Dette omhandles i § 3-5, og gir den som ønsker det rett til å bruke samisk for å ivareta sine egne interesser i forhold til lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner i forvaltningsområdet. Samtidig har man da krav på å bli betjent på samisk.Med hensyn til tjenester på samisk i Den norske kirke, har man i henhold til § 3-6 rett til individuelle tjenester i menigheter innenfor forvaltningsområdet.Retten til utdanningspermisjon reguleres i § 3-7. Tilsatte i et offentlig lokalt eller regionalt organ i forvaltningsområdet har rett til permisjon med lønn for å lære seg samisk, dersom organet der vedkommende er tilsatt har behov for dette. Den som gis permisjon kan pålegges bindingstid etter permisjonen. I § 3-8 er det bestemt at enhver har rett til opplæring i samisk, og at dette reguleres nærmere i forskrift. Når det gjelder undervisning i og på samisk i grunnskolen og på videregående skole er dette fastsatt i grunnskoleloven og lov om videregående opplæring.Det er opp til kommunestyrene å avgjøre om samisk skal være likestilt med norsk i den kommunale forvaltning, se § 3-9. Dersom bestemmelsene i loven ikke blir fulgt, er det i § 3-11 regulert hvilken klageadgang som foreligger. I tillegg til at den person saken direkte gjelder har klageadgang, har også landsomfattende samiske organ/organisasjoner i særskilte situasjoner klageadgang. Samisk språkråd er opprettet i medhold av denne loven, Sametinget oppnevner rådets medlemmer, leder og nestleder. Dette i medhold av § 3-12.I motsetning til de finske bestemmelsene har man i Norge ikke noen formelle krav med hensyn til hvem som har krav på få svar på samisk eller bli betjent på samisk. Man har således ikke bundet disse rettighetene opp til etnisitet. Hvem som måtte ønske det kan altså bli betjent på samisk innenfor de rammer loven setter.

6.3.3Sverige

Sverige har i Regjeringsformens 1 kapittel 2 § 4 st., som er gjennomgått tidligere, en målsetningsparagraf der blant annet språklige minoriteter skal gis muligheter for å beholde og utvikle et eget kultur- og samfunnsliv. Samene nevnes ikke spesielt, men kommer inn under denne bestemmelsen.

I sametingsloven av 1992 nevnes det samiske språket spesielt i forbindelse med Sametingets oppgaver, se lovens 2 kapittel 1 § 3. Der det heter at Sametinget skal lede det samiske språkarbeidet.

I motsatts till Finland og Norge är samiska inte officiellt språk i Sverige. Det finns således ingen samisk språklag i Sverige. Å andra siden finns det inte någon lagbestemmelse som uttryckligen anger att svenska är officiellt språk i Sverige. Dock skall det svenska språket användas vid svenska myndigheter vilket framgår av 8 § i förvaltningslagen, 5 kap 6 § och 33 kap 9 § rättegångsbalken samt av 50 § fövaltningsprocesslagen.

Undervisning i det samiska språket har en särställning i bl.a. grundskoleförordningen. En samisk elev har rätt att få undervisning i det egna språket, även om det inte är elevens dagliga umgängesspråk i hemmet. En elev har rätt till modersmålsundervisning under hela sin studietid, oavsett om detta är inom ramen för den kommunala grundskolan eller sameskolan. Något krav på minimiantal elever som önskar sådan undervisning och som måste finnas för att sådan undervisning skall anordnas finns inte för det samiska språket. Liknande rättigheter finns för gymnasieskolan i gymnasieförordningen. I läroplanen för det obligatoriska skolväsendet finns särskilt uppsatta mål om att kunna tala, läsa och skriva på samiska. En kommun är skyldig att anordna modermålsundervisning endast om det finns en lämplig lärare.

Det er kommet forslag om at man i Sverige bør få en egen språklov. Forslaget er fremmet av minoritetsspråkkomiteen, som samtidig har laget en betenkning med forslag til språklov.

6.4 Andre lover og bestemmelser av spesiell interesse

Det gis i det følgende en kort oversikt over lover av spesiell betydning for den samiske befolkning og lover som særskilt inneholder bestemmelser som regulerer samiske forhold.

6.4.1Finland

6.4.1.1Näringar

Renskötsel, jakt och fiske är traditionella näringarna som hör till samernas kulturform och deras kulturella autonomi som urfolk i enlighet med 14 § 3 moment och 51 a § Regeringsformen för Finland. Renskötsellagen, renhushållningslagen, lagen om fiske och jaktlagen innehåller hittills inga eller få lagrum gällande samer.

Renskötsellagen

Rätten till renskötsel regleras i renskötsellagen (848/1990). För renskötsel finns det ett renskötselområde, som omfattar Lapplands län och nordligaste delen av Uleåborgs län. Renskötselområdet är indelat i renbeteslagsområden.

Renskötsellagen behandlar inte samernas renskötsel, eftersom en utredning av samernas rättigheter var anhängig av en annan utredning, som inte var färdigställd år 1990 vid behandlingen av renskötsellagförslaget i riksdagen (GrUU 3/1990 rd). Renskötsel får bedrivas inom renskötselområdet oberoende av ägande- och besittningsrätt till marken (3 §). Renar får ägas av medborgare i en stat inom Europeiska ekonomiska samarbetesområdet, som har varaktig hemortsrätt inom renskötselområdet (4 §). Renägarna på ett renbeteslags område bildar ett renbeteslag, som är en juridisk person och har ett verksamhetsområde vars gränser fastställs av länstyrelsen (6 §). Renbeteslaget är skyldigt att sköta medlemmarnas renar samt förhindra att renarna orsakar skada (7 §). Renbeteslagen bildar en förening - renbeteslagsföreningen - som har till uppgift att utveckla renskötseln och renhushållningen. En av styrelsemedlemmarna i föreningen representerar Sametinget (20 §).

Renskötselrätten innehåller rätten att äga renar och betesrätten för renar. Likaså får man med myndigheters tillstånd bygga skyddsgärden och renskiljningsgärden på statens skogasmark (39 §) samt utan tillstånd ta virke i statens skogar för bränsle och kåtabygge (40 §). Dessa rättigheter påminner om allemansrättigheter.

Statens skogsmarker i nordligaste delen av renskötselområdet bildar ett område som är särskilt avsett för renskötsel. Inom detta område får marken inte användas så att det medför betydande olägenhet för reskötseln (2 §).

Renhushållningslagen

Renhushållningslagen (161/1990) har till syfte att främja försörjningsmöjligheter och levnadsförhållanden för renskötare som får sin huvudsakliga inkomst av renskötsel. Lagen gäller ekonomiskt stöd och andra åtgärder till förmån för renskötare och renbeteslag. Verkställandet av lagen faller under lantbruksadministrationen i kommunerna samt under de statliga myndigheter som tar hand om landsbygdsnäringar.

Skoltlagen

Skolterna är samer som flyttades till Finland från de områden som Sovjetunionen annekterade i andra världskriget. För skoltsamerna finns det skoltlagen (253/1995). Syftet med skoltlagen är att främja skolternas och skoltområdets levnadsförhållanden samt skolternas utkomstmöjligheter samt att bevara och främja skoltkulturen. Med stöd av lagen kan man ge finansieringsstöd och vidta andra åtgärder inom skoltområdet som ligger i östra delen av Enare kommun mot ryska gränsen. I lagen är en person definierad som skolt på språkliga - skoltsamiska - grunder. Skötseln av skoltfrågor baserar sig på skolternas traditioner. Det finns byastämma, skoltråd och förtoendeman för behandling av skoltfrågor. Förtroendemannen väljs i val, där röstberättigade ar de myndiga skolter som bor i Enare kommun. Skolternas organ har rätten att ge utlåtanden i ärenden som berör dem.

Lag om fiske

Enligt lagen (286/1982) om fiske har kommuninvånarna i Enontekis, Enare och Utsjoki kommuner rätt att fiska utan ersättning på statens vattenområde i dessa kommuner. Samer som inte har gårdsbruk - närmast renskötande samer samt skoltsamer - har därtill enligt riksdagens grundlagsutskott rätt till fiske som baserar sig på privaträttsliga grunder: minst på urminnes hävd (GrUU 7/19978 rd). Denna rätt regleras dock inte i lagen om fiske eller annanstans i lagstiftningen. För fiskerifrågor på statens vattenområde i dessa kommuner finns en delegation. En av delegationens fem medlemmar bör representera Sametinget.

Jaktlagen

Enligt jaktlagen (615/93) tillkommer rätten att bedriva jakt och bestämma därom markägaren. Kommuninvånarna har dock jakträtt på statens område i kommuner som hör till Lapplands län samt vissa andra områden. Samernas jakträtt behandlades inte skilt för sig i gällande jaktlag.

6.4.1.2Utdanning og skole

Här behandlas främst lagstiftning om grundskolan och gymnasiet. Enligt gällande grundskollag den 27.5.1983/476 ändrad den 8.2.1991/261 och 29.12.1994/1448 kan undervisning ordnas i samiska (nordsamiska, enaresamiska och skoltsamiska) som modersmål och som undervisningsspråk i hela landet. Gymnasielagen den 27.5.1983/477, ändrad den 8.2.1991/262 och 29.12.1994/1449 innehåller motsvarande stadganden. Grundskolförordningen den 12.10.1984/718, ändrad 27.11.1992/1174), stadgar entydigt och klart att samiskspråkiga barn i samernas hembygdsområde har rätt att erhålla undervisning också på samiska. Däremot stadgas inte om hur mycket av undervisningen bör vara på samiska.

Regeringens proposition till riksdagen med förslag till lagstiftning om utbildning (RP 86/1997 rd) vilka lagförslag den 11.6.1998 godkänts av riksdagen, innehåller däremot klara förbättringar i avseende på sameundervisningen. Enligt lag om grundläggande utbildning stadgas, att de elever som bor i samernas hembygdsområde och som behärskar samiska huvudsakligen skall undervisas på samiska. Enligt stadgandet är kommunerna skyldiga att ordna undervisning om så endast en elev kräver det. Att över hälften av undervisningen skall vara på samiska är ett helt nytt stadgande. Enligt den nya gymnasielagen skall för gymnasiets del fortfarande gälla ett likartat stadgande som för närvarande.

Enligt den av riksdagen godkända nya lagen om grundläggande utbildning (12 §) och den nya gymnasielagen (8§) befästes det samiska språkets ställning ytterligare i och med att samiska jämställs med Finlands två nationalspråk finska och svenska som modersmål i grundskolan och gymnasiet. Stadgandet lyder:"Undervisning i modersmålet meddelas utgående från studerandens undervisningsspråk i finska, svenska eller samiska." Enligt 2 mom. ovannämnda paragrafer kan en studerande, som inte valt samiska som undervisningspråk, dock undervisas i samiska som modersmål. Målsättningen är fortfarande den att alla studerande med annat modersmål skall lära sig behärska också landets huvudspråk. De samer som läser samiska som modersmål läser i allmänhet finska som andra språk, men kan även läsa finska enligt modersmålskursen.

Enligt de nya skollagarna stadgas även att den som ordnar samiskspråkig undervisning även skall godkänna en läroplan särskilt för samiskspråkig undervisning. Stadgandet är nytt.

De nya skollagarna träder i kraft den 1.1.1999.

Enligt studentexamensförordningen (1000/1994) ordnas modersmålsprov i finska, svenska och samiska. Sedan år 1994 har årligen några sameabiturienter deltagit i modersmålsprovet i nordsamiska. Våren 1998 ordnades för första gången modersmålsprovet även i enaresamiska. I nordsamiska som kort språk har man redan länge ordnat prov i studentexamen.

Det är även skäl att nämna att utbildningsstyrelsen i samarbete med länsstyrelsen i Lapplands län utvärderat den samiska undervisningen. Rapporten gavs offentlighet den 18.4.1998.

I hembygdsområdet verkar ett utbildningscentrum för främjande av det samiska språket och kulturen samt näringslivet.

6.4.2Norge

6.4.2.1Næringer

Reindriftslovgivningen

Reindriftsloven [ Lov om reindrift av 9 juni 1978 nr 49] regulerer formål og grunnleggende forutsetninger for reindrift, styringsorganer og administrasjon, hva retten til å utøve reindrift omfatter, merking og registrering av merker, alminnelige regler om utøvelse av reindrift, og ansvar for skade og erstatning. Retten til å drive reindrift på norsk side, er som på svensk side i det vesentligste forbeholdt samer. Innenfor reinbeiteområdet som består av deler av fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark, er det et vilkår for å drive reindrift at vedkommende er av samisk ætt. Reindriften er i henhold til loven organisert med reindriftsstyret som øverste organ, dernest områdestyre, reinbeitedistrikt og tillitsmannsutvalg som laveste nivå. Administrativt er reindriften underlagt Landbruksdepartementet. Reindriftsforvaltningen har en egen hovedadministrasjon i Alta og 6 regionale reindriftskontor. Retten til å utøve reindrift er en bruksrett uavhengig av eiendomsretten og omfatter, se § 9, ledd : "1. rett til opphold med rein og ferdsel, flytting og flytteleier,2. rett til beite for rein, 3. rett til anbringelse av anlegg som trengs til reindriften, 4. rett til brensel og trevirke, 5. retttil jakt, fangst og fiske, med det nærmere innhold som følger ......" Det er ventet at man i Norge vil få en gjennomgang av eksisterende reindriftslovgivning. Der er gitt en egen lov for reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal. [ Lov av 21 desember 1984 nr 101] En rekke andre lover har betydning for reindriftsnæringen. Foruten reinbeitekonvensjonen og reingjerdekonvensjonen nevnes her fjelloven av 6 juni 1975 nr 31, lov om fond for reineiere av 23 mars 1984 nr 11 og plan- og bygningsloven av 14 juni 1985 nr 77. Andre næringer

For de øvrige tradisjonelle samiske næringene er det ikke gitt spesielle lover forden samiske befolkningen. Her gjelder tilsvarende reguleringer som for denøvrige befolkningen. Dette gjelder blant annet i forhold til kyst- og fjordfiske,lakse- og innlandsfiske, jordbruk og utmarksnæringer.

6.4.2.2Utdanning og skole

Av aktuelt regelverk på dette området nevnes grunnskoleloven og forskrifter til lov om videregående utdanning.

Utdanning for samer med utgangspunkt i samisk språk og kultur er en viktig forutsetning for levedyktige samiske samfunn. Samenes innflytelse på innholdet i skolen er et viktig redskap i bevaring og utvikling av samisk språk, kultur og samfunnsliv. Sametinget har derfor et ansvar for skolens rolle i utviklingen av samiske lokalsamfunn og samisk identitet hos samiske barn og unge.

Det er viktig at opplæringen også for samiske elever skjer innenfor rammen av enhetsskolen. Funksjonell tospråklighet og tokulturell kompetanse er en forutsetning for samers aktive deltakelse i samfunnet.

Grunnlovens §40 A gir bestemmelser om undervisning i og på samisk. Barn i samiske distrikt har rett til å få opplæring i og på samisk. Kommunestyret i samiske områder kan gjøre vedtak om at alle skal ha samisk språk som fag i grunnskolen. Opplæring i eller på samisk kan også bli gitt elever med samisk bakgrunn utenom samiske distrikter. Dersom det er minst tre samiskspråklige elever ved en skole, kan de kreve opplæring i samisk.

Forskrifter til Lov om videregående opplæring gir fritak for vurdering i sidemål for elever som har hatt samisk som første eller andre språk i grunnskolen.

Regjeringen har fremmet en proposisjon for Stortinget om ny opplæringslov. Regjeringen går inn for å utvide den individuelle retten til opplæring i samisk til å gjelde hele landet for samiske elever i grunnskolen, og i den videregående opplæringen dersom eleven har hatt opplæring i samisk i grunnskolen.

Regjeringen går inn for at Sametinget skal få myndighet til å fastsette innholdet i læreplaner for fag som omhandler samisk språk, kultur og samfunnsliv, samt for læreplaner i samiske språkfag og de særskilte samiske fagene i videregående opplæring (duodji og reindrift) innenfor tidsmessige og ressursmessige rammer fastsatt av departementet. Departementet går inn for å overføre sekretariatet for Samisk utdanningsråd til Sametinget.

6.4.2.3Andre

Barnehageloven [ Lov om barnehager av 5 mai 1995 nr 19] Kommunenes ansvar i forhold til barnehager reguleres i § 7 i loven. Blant annet skal kommunene sikre gode barnehager til flest mulig barn. Bestemmelsens 3. ledd omhandler samiske forhold: "Barnehager for samiske barn i samiske distrikt skal bygge på samisk språk og kultur."Det er i kommentarene til bestemmelsen påpekt at dette er et ledd i å oppfylle og tydeliggjøre forpliktelser staten har gjennom lovgivning og administrative tiltak for å tilrettelegge forholdene for den samiske befolkning. Videre slår man fast i kommentarene til loven at barnehager for samiske barn som ligger i samiske distrikt, etter loven er pålagt å bygge på samisk språk og kultur. Kulturminneloven [ Lov om kulturminner av 9 juni. 1978 nr 50] Kulturminneloven har i § 4 er en omfattende opplisting av kulturminner som automatisk er fredet. Av opplistingen i bestemmelsen nevnes boplasser eller rester av dem, spor etter håndverk og industri, spor etter åkerbruk av alle slag, spor etter jakt-, fiske- og fangstinnretninger, vegfar av alle slag, forsvarsverk av alle slag, steder som arkeologiske funn, tradisjon, tro, sagn eller skikk knytter seg til, steiner og fast fjell med helleristninger eller lignende og gravminner av ethvert slag. Dette gjelder kulturminner fra oldtid og middelalder, inntil år 1537. Kulturminne defineres i lovens § 2 som alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunderlokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. En automatisk fredning av kulturminner innebærer forbud mot inngrep i automatisk fredede kulturminne, dette er nøyere beskrevet i § 3.I § 4, 2. ledd har man en bestemmelse som særskilt omhandler samiske kulturminner. Bestemmelsen henviser til opplistingen av fredete kulturminner tidligere i paragrafen. Bestemmelsen lyder: "Det samme gjelder samiske kulturminner som nevnt ovenfor fra mer enn 100 år tilbake."Samiske kulturminner har således et særskilt vern, i det de automatisk er fredet dersom de er 100 år eller eldre. Dette er et klart skille i forhold til andre kulturminner som er automatisk fredet dersom de er fra 1537 eller tidligere. Domstolsloven [ Lov om domstolene av 13 august 1915 nr 5 ] I domstolsloven har man en paragraf som gir utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet, se § 136 a. Bestemmelsen henviser til samelovens § 3-4, som behandler retten til utvidet bruk av samisk i rettsvesenet. Samelovens § 3-4 er tidligere omtalt, se pkt 5.2.2. Stadnamnlova [ Lov om stadnamn av 18 juni 1990 nr 11] Med hensyn til samiske og finske stedsnavn har man bestemmelser i loven, i lovens § 3, 2 ledd:"Samisk og finske stadnamn som blir nytta blant folk på staden, skal til vanleg brukast av det offentlege på kart, skilt, i register m.m., saman med eventuell norsk namneform."Der lokalbefolkningen benytter samiske eller finske stedsnavn, skal også det offentlige til vanlig benytte disse på kart, skilt osv., sammen med det eventuelle norske navnet. Når det gjelder skrivemåten av samiske navn skal gjeldende rettskrivingsprinsipp følges, se § 4, 1 ledd, 2 pkt. I klagesaker over skrivemåte, kan klagenemda i prinsipielle saker innhente uttalelse fra Samisk språkråd, se § 8, 2 ledd. I henhold til § 9 oppnevner departementet (Kulturdepartementet) stedsnavnkonsulenter for norske, samiske og finske stedsnavn. Mineralloven

I Norge arbeides det med en ny minerallov. Proposisjonene ventes i løpet av 1998. Sikring av samiske rettigheter er et tema i arbeidet.

6.4.3Sverige

6.4.3.1Rennäringen

Traditionellt har samelagstiftningen huvudsakligen inriktat sig på rennäringslagstiftning. Detta beror på att riksdag och regering utgått från att rennäringen varit grunden för samisk kultur. Den första rennäringslagen tillkom 1886 och ersattes senare av 1898 och 1928 års renbeteslagar.

För rennäringen finns nu en särskild rennäringslag (SFS 1971:437) från 1971. Rennringslagen (RNL) reglerar renskötseln inom det sk. renskötselområdet i Sverige. Förutom att reglera rensköttseln innehåller rennäringslagen skyddsparagrafer för rennäringen. Enligt 26 § RNL kan regeringen förordna om upphävande av renskötselrätten för visst markområde om markområdet behövs för något av de ändamål som anges i 2 kapitlet expropriationslagen eller för annat ändamål av väsentlig betydelse från allmän synpunkt. I tillägg kan regeringen förordna om renskötselrättens upphävande för områden utan väsentlig betydelse för renskötseln om området behövs för allmänt ändamål. Iövrigt kan inte renskötselrätten upphävas. När renskötselrätten upphävs enligt 26 § RNL skall ersättning utgå enligt 28 § RNL. I 30 § RNL uttalas att den som inom åretruntmarker äger eller brukar mark där renskötsel bedrivs inte får ändra användningen av marken på sätt som medför avsevärd olägenhet för renskötseln i annan mån än som följer av förornandet enligt 26 § RNL. Till rennäringslagen finns en rennäringsförordning (SFS 1971:438). För renskötseln finns vidare Kungörelse (SFS:550) om köttbesiktning beträffande renkött m.m., Förordning (SFS 1986:255) om pristillägg på renkött. Tidigare fanns en förordning (1976:430) om ersättning för vissa skador av rovdjur som stadgade ersättningsskyldighet för staten för varje återfunnen ren som styrktes vara rovdjursriven. Ersättningen utgick förutom till ägaren också till den sameby inom vars betesområde renen påträffades. Ersättningsbeloppets storlek fastställs av naturvårdsverket. Rovdjursersättningssystemet har dock varit under revidering innebärande att regeringen genom regleringsbrev fastställer ett ersättningsbelopp som överförs till Sametinget. Ersättningsbeloppet för 1997 har varit 30 miljoner svenska kronor. I stället för en förordning har regeringen numera överlåteit till Sametinget att bestämma ersättningsbeloppets storlek och reglering av ersättningsvillkoren.

Lag (1987:12) om hushållning med naturresurser m.m. (NRL) (omtryckt 1987:247) trädde i kraft den 1 juli 1987 och uttalar i lagens 2 kap. 5 § rennäringen som ett bland flera nationella intressen. Andra nationella intressen är jordbruk, skogsbruk, yrkesfiske, naturvård, energiproduktion och totalförsvaret. De områden som är av betydelse för dessa verksamhetsgrenar skall så långt som möligt skyddas mot åtgärder som kan påtagligt fösvåra verksamheten eller näringen. Detta innebär ett särskilt hänsynstagande till olika nationella intressen och verksamheter utöver de allmänna bestämmelserna om hushållning med mark, vatten och den fysiska miljön i övrigt. Bestämmelser i NRL skall tillämpas vid beslut och ärenden enligt plan- och bygglagen, vattenlagen, miljöskyddslagen, naturvårdslagen, torvlagen, väglagen, ellagen, rörledningslagen och den nya minerallagen. Detta innebär i korthet att de centrala bestämmelserna i NRL skall läggas till grund för användningen av mark och vatten i Sverige även om annan lag som berör mark och vattenanvändning tillämpas. NRL är således en överordnad mark- och vattenanvändningslag. NRL har vidare en särskild skyddsbestämmelse 3 kap. 5 §, som stadgar att för de obrutna fjällområdenas del får bebyggelse och anläggning komma tillstånd endast om det behövs för rennäringen, den bofasta befolkningen, vetenskaplig forskning eller det rörliga frilufslivet. Andra åtgärder får, enligt paragrafen, vidtas endast om det kan ske utan att områdenas karaktör påverkas.

Enligt naturvårdslagen (1964:822, omtryckt 1974:1025) kan statens mark avsättas till nationalpark för att bevara större sammanhängande områden i väsentligt oförändrat skick. De närmare bestämmelserna om förvaltningen av nationalparkerna meddelas av statens naturvårdsverk efter samråd med länsstyrelsen. Enligt 6 § i naturvårdslagen får emellertid sådana föresakrifter inte föranleda inskränkningar i samernas rättigheter enligt rennäringslagen.

Hänsyn till rennäringens intressen inom skogsbruket har kommit till uttryck dels i föreskrifter, dels i allmänna råd utfärdade i skogsstyrelsens författningssamling (SKSFS 1986:6 och SKSFS 1982:2). Undantagsbestämmelser för rennäringen finns vidate i Terrängkörningslagen (1975:313).

6.4.3.2Undervisning

Aktuelle lover: skollagen (SFS 1985:1100), sameskoleförordningen (SFS 1995:205), grunnskoleförordningen 5 kap og gymnasieförordningen 5 kap.

Skola

Samiska barn kan välja mellan tre utbildningsvägar; att gå sameskola, att gå i integrerad samisk undervisning i grundskolan eller att gå i den vanliga grundskolan.

Av skollagen framgår att sameskolan skall syfta till att samers barn skall få en utbildning med samisk inriktning som i övrigt motsvarar utbildningen till och med årskurs 6 i grundskolan. Sameskolstyrelsen beslutar om intagning av elever till sameskolan. Sameskolstyrelsen beslutar om var sameskolor skall anordnas. En kommun får anordna s.k. integrerad samisk undervisning för samiska elever vid sin grundskola, om avtal om sådan undervisning träffats mellan kommunen och Sameskolstyrelsen.

Sameskolförordningen meddelar föreskrifter för främst sameskolan och den integrerade undervisningen. Samisk undervisning omfattar bl.a. det samiska språket och kulturen. Sameskolstyrelsen är en myndighet och leder och ansvarar för verksamheten i sameskolorna.

I läroplanen för det obligatoriska skolväsendet framgår att sameskolan ansvarar för att varje elev efter genomgången sameskola är förtrogen med samiska kulturarvet och kan tala, läsa och skriva på samiska. Dessa målformuleringar konkretiseras vidare i den särskilda kursplan som finns utarbetad för samiska.

En samisk elev har enligt 5 kap. 3 § grundskoleförordningen rätt att få undervisning i det egna språket, även om det inte är elevens dagliga umgängesspråk i hemmet. En elev har alltså rätt till modersmålsundervisning oavsett om detta är inom ramen för den kommunala grundskolan eller sameskolan. Motsvarande rätt finns för gymnasieskolan i gymnasieförordningen.

Sameskolan och annan samisk undervisning skall förutom de särskilda mål som finns uppsatta för verksamheten, följa de nationella bestämmelserna för motsvarande skolformer.

Barnomsorg

Sameskolstyrelsen får enligt 2 kap. 4 § sameskolförordningen efter avtal med en kommun fullgöra kommunens uppgifter inom förskole- och fritidshemsverksamheten för samiska barn. Förskoleverksamheten skall ha en samisk profil med målsättningarna att bevara och stärka det samiska språket, kulturen, identiteten, traditionerna och värderingarna.

6.4.3.3Övrig lagstiftning i Sverige

Radio

Avtal mellan staten och programföretagen i Sveriges Radio uttalar att företagen i sin programverksamhet skall ta särskild hänsyn till språkliga och etniska minoriteter

Övrig

Förutom ovan lagstiftning finns ett stort allmänna lager som direkte eller indirekte berör samerna, samisk kultur och samiska rättigheter såsom medborgare i Sverige.

7. OVERSIKT OVER AVTALER MELLOM STATER OG URFOLK OG PARTSFORHOLDET I EN EVENTUELL NORDISK SAMEKONVENSJON

7.1 Innledning

Arbeidsgruppen har bedt professor Gudmundur Alfredsson gi en oversikt over avtaler mellom stater og urfolk, samt vurdere mulige parter i en eventuell nordisk samekonvensjon. [ Tittel: " Memorandum about a new Nordic Sami Convention: Models and possible parties ". Gudmundur Alfredsson er professor og meddirektør ved Raoul Wallenberg intstitutet för mänskliga rättigheter och humanitär rätt ved universitetet i Lund i Sverige siden 1995] Det er fra sametingenes side blitt fremmet ønske om at samene som folk bør få opptre som part i en nordisk samekonvensjon i tillegg til statene. Av hensyn til de prinsipielle sidene ved denne saken har man funnet det nødvendig å få spørsmålet om samenes partsstatus utredet av en ekstern ekspert innenfor folkeretten. Spørsmålet om samene som mulig part i en eventuell nordisk samekonvensjon innebærer utfordringer for et eventuelt videre arbeid. Samene vil med dette få en ny status, idet konvensjonen ikke kun er et instrument statene i mellom, men også direkte i forhold til samene som folk. Etter det man er kjent med i internasjonale sammenhenger, eksisterer det ikke avtaler som kan være aktuelle som sammenligningsgrunnlag for Norden. Det som følger nedenfor i kapittelet er hentet fra Alfredssons arbeid, uten at man har funnet å kunne ta med hele utredningen. Arbeidsgruppen presiserer at man ikke har tatt stilling til innholdet i dette arbeidet. Det som følger nedenfor i kapitlet har arbeidsgruppen tatt med som relevante momenter og som et bidrag til et eventuelt videre arbeid med en nordisk samekonvensjon. Arbeidsgruppen har kun kommet med kommentarer der det kommer klart til uttrykk i teksten.

7.2 Oversikter over eksisterende overenskomster mellom stater og urfolk og over forskjellige historiske modeller

Miguel Alfonso Martinez har som spesialrapportør (forskningsrapportør) i FNs underkommisjon for forebygging av diskriminering og beskyttelse av minoriteter (underkommisjonen) de siste årene hatt ansvaret for en undersøkelse av traktater, overenskomster og andre konstruktive ordninger mellom stater og urbefolkninger ["Study on treaties, agreements and other constructive arrangements betweenStates and indigenous populations"]. Han er også medlem av FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger (WGIP) [ Working Group on Indigenous Populations] .I henhold til sitt mandat har Alfonso Martinez fremlagt fire ganske detaljerte og informative foreløpige rapporter og fremdriftsrapporter. Rapportene finnes i følgende FN-dokumenter:- foreløpig rapport i E/CN.4/Sub.2/1991/33,

  • første fremdriftsrapport i E/CN.4/Sub.2/1992/32,
  • annen fremdriftsrapport i E/CN.4/Sub.2/1995/27, og
  • tredje og siste fremdriftsrapport i E/CN.4/Sub.2/1996/23

Rapportene er fremlagt for og drøftet av WGIP, underkommisjonen og kommisjonen. På samme måte inneholder rapporter fra WGIP og sammendrag fra underkommisjonen og kommisjonen ytterligere opplysninger og synspunkter. Beslutninger eller avgjørelser på området kan også være relevante. [ De seneste avgjørelsene fra underkommisjonen er 1996/118 og 1997/110 og de siste avgjørelsene fra kommisjonen er 1996/109 og 1997/113. Det er lett å finne frem til tidligere beslutninger og avgjørelser via disse avgjørelsene og gjennom de årlige annoterte agendaene for de to organene.] Rapportene har vært forsinket på grunn av sykdom, og den endelige rapporten fra Alfonso Martinez med hans konklusjoner og anbefalinger er ennå ikke kommet.I rapportene nevner Alfonso Martinez et stort antall traktater, overenskomster og andre ordninger som berører stater og urfolk, selv om han ikke hevder å ha foretatt en uttømmende undersøkelse. Tekstene og ordningene som behandles i rapportene hans dekker et bredt felt av modeller, fra unilaterale, subsidiære eller delvise ordninger til omfattende traktater om fred og respekt mellom suverene parter, som senere i praksis kan ha blitt redusert til nasjonale forhold gjennom nasjonale regjeringers eller domstolers avgjørelser.Ved å påvise det store antall modeller som har vært anvendt, fremlegger Alfonso Martinez en slik mengde av formelle ordninger, parter og materielt innhold at det vil bli meget vanskelig for ham og senere for de overordnede organene å trekke entydige konklusjoner når det gjelder anvendbarheten og verdien av de undersøkte avtalene og ordningene på basis av det innsamlede og analyserte materialet. [ Kanskje det eneste fellestrekk man stort sett kan finne mellom disse traktatene og ordningene med urfolk er at de er brutt igjen og igjen av statene og neglisjert av det internasjonale samfunn.] For så vidt angår en ny samekonvensjon kan det være én lærdom å trekke, nemlig behovet for troverdige metoder for å overvåke nasjonal overholdelse av konvensjonens bestemmelser og for å gi samene adgang til slike overvåkningsordninger som er fremhevet i Kautokeino-foredraget. [ Gudmundur Alfredsson: "Innholdet i en ny nordisk samekonvensjon og partene i konvensjonen: Minimumskrav" under Lappekodisillsymposiet i Kautokeino november 1997]

7.3 Folkerettslig analyse av modellene

7.3.1Stater som primære subjekter i folkeretten

I folkerettslig teori og praksis er statene primær- eller hovedsubjektene. De er i folkeretten juridiske personer med egne rettigheter, forpliktelser og egen prosessuell stilling. Statene er suverene, de skaper selv mesteparten av retten gjennom traktater og fast praksis som fører til folkerettslig sedvane eller alminnelige rettsprinsipper [ Se oppgaven over rettskilder i folkeretten i artikkel 38 i statuttene for Den internasjonale domstolen. ] , de er medlemmer av internasjonale organisasjoner, og organer som består av stater eller statlig oppnevnte eksperter som anvender retten. Det er med andre ord statene som bestemmer det meste.Det er først og fremst statene som inngår traktater. I Wien-konvensjonen av 1969 om traktatretten sies det i artikkel 1, paragraf 1 (a) at for så vidt gjelder konvensjonen "betyr traktat en internasjonal avtale inngått mellom stater i skriftlig form og undergitt folkeretten, enten den består av et enkelt dokument eller av to eller flere beslektede dokumenter og uansett hva den er kalt." I artikkel 3 i samme konvensjon er det imidlertid åpnet for "internasjonale overenskomster inngått mellom stater og andre folkerettslige subjekter" samtidig som det fastslås at slike overenskomster kan ha juridisk kraft.Som en konsekvens av sin suverenitet og suverene fullmakter kan stater velge å inngå traktater eller overenskomster med ikke-statlige avtaleparter. Det er rikelig med eksempler på denne praksisen i internasjonale forhold, ikke bare når det gjelder traktater og overenskomster med urfolk, [ For et sammendrag av relevante folkerettslige betraktninger, se Alfredssons artikkel om traktater med urbefolkninger ["Treaties with Indigenous Populations"] i Encyclopedia of Public International Law , utgitt i regi av Max Planck-instituttet i Heidelberg.] men også når det gjelder overenskomster med mellomstatlige og private organisasjoner og multinasjonale eller utenlandske selskaper.De nordiske land kan følgelig inngå en ny konvensjon med samene og ikke bare om dem. Statene kan velge å gjøre dette ut fra rettferdighets- og likhetshensyn eller av andre praktiske grunner, som å bedre levekårene for en underpriviligert del av vedkommende stats befolkninger, for å øve innflytelse på andre staters opptreden eller for å øke sin egen troverdighet.

7.3.2Status for andre folkerettssubjekter, inklusive grupper []

høykommissær for nasjonale minoriteter og FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger og minoriteter adgang for grupper, gir dem anledning til å delta i møter og har ellers direkte kontakt med dem. For å fremme grupperettigheter, kan grupper også gjøre bruk av FNs klageordninger, både traktatbaserte og resolusjonsbaserte ordninger, som for eksempel dem som følger av artikkel 14 i Den internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering og den såkalte 1503-prosedyren.De menneskerettighetsdokumentene, ordningene og organene som er nå er nevnt i forbindelse med grupper, er i det store og hele akseptert av de nordiske landene og er derfor gjeldende og tilgjengelige for samene.

7.4 Mulige parter i en ny samekonvensjon

Betydningen av en ny nordisk samekonvensjon, hvis den kommer i stand, vil hovedsakelig ligge i de materielle bestemmelsene. At samene blir part/parter i konvensjonen kan være et spørsmål om form, men det er nært knyttet til en ny konvensjons materielle innhold og det inntrykk den vil gi.

Arbeidsgruppen vil tilføye at en operativ partsstilling for sametingene i seg selv kan ha betydning som et dynamisk element i forholdet mellom regjeringene og sametingene.

Samisk deltagelse i utarbeidelsen og vedtagelsen av en ny samekonvensjon er viktig fordi deltagelse er nøye knyttet til det grunnleggende i den likhet, verdighet og rettferdighet som urfolk søker å oppnå og som folkeretten gir dem krav på som menneskerettigheter. Når man forutsetter at konvensjonen vil ta opp så vel samenes stilling som deres rettigheter, får spørsmålet om partsstilling materiell og symbolsk betydning. De materielle rettigheter kan ikke og bør ikke skilles fra partsstillingspørsmålet. [ For en nyskapende og kreativ undersøkelse av ideer og forslag som er relevante for mange av de spørsmål som tas opp i dette memorandumet, se professor Atle Grahl-Madsen, The People of the Twilight Zone , med undertittelen Towards Sami Self-Government. A Sovereign Sapmi. An autonomous Samieana , Universitetet i Bergen, avdeling for offentlig og internasjonal rett, 1988.] Finland, Norge og Sverige er de selvfølgelige parter i en ny nordisk samekonvensjon. Fem nordiske land som parter kunne også være et mulig og interessant alternativ, generelt i tråd med nordisk samarbeid og spesielt som et middel til å legge grunnlaget for regional overvåking der de to ekstra statene kunne tilføre eller anses for å tilføre ytterligere uhildethet og objektivitet.Muligheten for at en fjerde (eller sjette) stat knytter seg til prosjektet oppstår hvis Den russiske føderasjon og samene som bor innenfor dens grenser skulle bli deltagere. Samenes rettigheter i Russland ville utvilsomt dermed bli styrket, og generelt samisk samhold ville fremmes hvis alle hadde samme status og rettigheter og anledning til i forskjellige sammenhenger å opptre som ett folk som bor i mer enn en stat.Samene bør være part/parter i en ny nordisk samekonvensjon. En slik fremgangsmåte ville sikre likhet, verdighet og respekt for urfolkrettigheter i selve utarbeidelsen og vedtagelsen av en ny konvensjon. De nordiske landene bør ikke ha noe å frykte i denne sammenheng, så lenge innholdet i en ny konvensjon dreier seg om nasjonale ordninger, hvilket er å vente.Hvis samene er part/parter i en ny konvensjon, må de kunne vedta, undertegne og ratifisere teksten. Dette kunne lett gjennomføres ved en samisk folkeavstemning og/eller godkjennelse av de tre sametingene, forutsatt at slike funksjoner var delegert til dem og valg fant sted på basis av et slikt mandat. Sametingene burde også utpeke en eller flere samiske representanter med fullmakt til å vedta konvensjonen ved sin underskrift og gjennom ratifikasjonsdokumentene. Endringer i nasjonal lovgivning når det gjelder de funksjoner som blir å delegere til sametingene kan bli nødvendig.Et annet spørsmål dukker opp med hensyn til samene som part/parter i en ny konvensjon, nemlig hvorvidt de skal opptre som en eller tre (fire) grupper når teksten skal ratifiseres. Igjen må det være opp til samenes egne representative organer å avgjøre om de skal ratifisere en ny konvensjon som én gruppe eller som separate grupper. [ Atle Grahl-Madsen, på side 73 (se fotnoten ovenfor)] Hvis de bestemmer seg for å gjøre det som ett urfolk/én gruppe, må de tre sametingene møte samlet eller opprette et felles organ, noe som i sin tur også vil kunne kreve endringer i nasjonal lovgivning.Så lenge det vesentlige i en ny konvensjon handler om stillingen og rettighetene til samene som urfolk innen vedkommende stater, er det bare stillingen som sekundærsubjekt det er tale om. Denne typen intern eller nasjonal regulering forhindrer også eventuelle konsekvenser som ville følge av en status som folk, med muligheter knyttet til ekstern selvbestemmelse og mulig løsrivelse.En ny konvensjon, inngått bare mellom de berørte statene, ville også behandle samene som subjekter i den grad den ville bekrefte eller etablere nye rettigheter med rettslige følger og med mulighet for rettslig prøving. Spørsmålet om samene som subjekt for internasjonal og nasjonal rett vil bare unngås dersom man anvender en konvensjon mellom stater som enten regulerer forholdet mellom konvensjonens medlemsstater, uten at rettigheter for samer er inkludert, eller behandler slike spørsmål på internasjonalt nivå, men uten gyldighet i nasjonal rett og uten rett til bruk av nasjonale eller internasjonal rettsmidler. En slik løsning er i våre dager imidlertid uønsket og usannsynlig.En vesentlig del av de endelige resultatene vil nødvendigvis være basert på de materielle bestemmelsene i en ny konvensjon. I denne forbindelse henger en stilling som part/parter for samene sammen med det som må bli konvensjonens materielle innhold når det gjelder likhet, verdighet og andre grunnleggende menneskerettigheter. Her er konsekvens nøkkelordet.Det dukker uvilkårlig opp mange aspekter ved det materielle innhold i denne forbindelse. Det er verdt å merke seg at nyere ordninger med autonomi for urfolk konsentrerer seg om land, slik det fremgår av overenskomster og rettsavgjørelser i USA, Canada, Australia og andre steder. Andre beslektede aspekter som kan og bør styrkes ved at samene blir part/parter i en ny konvensjon, er urfolks rett til identitet, både for gruppene og deres medlemmer [ Se artikkel 1 i UNESCOs erklæring om rase og rasediskriminering om enkeltpersoners og gruppers rett til å være annerledes, artikkel 1 i FNs erklæring om rettigheter for personer som tilhører en nasjonal, etnisk, religiøs og språklig minoritet, paragraf 32 i rapporten fra OSSEs Københavnmøte og andre internasjonale og regionale menneskerettighetsdokumenter.] og urfolks rett til å bruke sine egne språk. [ Som forutsatt i Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, Konvensjonen om barnets rettigheter, UNESCO-konvensjonen mot diskriminering i undervisning, OSSE-rapporten fra Københavnmøtet i 1990 og andre OSSE- og Europaråddokumenter. I Haag-anbefalingene om rett til utdannelse for nasjonale minoriteter, utarbeidet av eksperter fra ikke-statlige organisasjoner sies det i paragraf 1 at "Rettighetene til personer som tilhører nasjonale minoriteter til å opprettholde sin identitet kan bare realiseres fullt ut hvis de oppnår tilstrekkelig kjennskap til sitt morsmål i løpet av utdannelsen".]

7.5 Nødvendige midler for å sikre nasjonal etterlevelse

Adgang til å gå til domstolene eller klage til andre kompetente myndigheter ved manglende oppfyllelse fra statenes side er nødvendig for at rettighetene skal komme til praktisk anvendelse. I tråd med urfolks behov og påtrykket fra eksisterende internasjonale standarder bør et av målene for en ny samekonvensjon være opprettelse av rettigheter for grupper og enkeltpersoner som er detaljerte, absolutte og umiddelbare nok til å bli ansett og behandlet som rettslig bindende. I denne henseende ville en ny konvensjon kunne gi et reelt bidrag. En ny konvensjon bør absolutt bli inkorporert i nasjonal rett, helst i grunnlovs form, slik at konvensjonens bestemmelser kan prøves for domstolene.

Som rettighetshavere til individuelle rettigheter og grupperettigheter, bør samene settes i stand til som enkeltpersoner og grupper å forelegge alle klagesaker for objektiv og uhildet avgjørelse ved domstolene. Videre bør de ha mulighet til å forelegge avgjørelser i deres disfavør for internasjonal vurdering, enten på de måter som eksisterer i dag eller for et nytt internasjonalt organ av uavhengige nasjonale eksperter og urfolkeksperter som kunne opprettes i henhold til en ny konvensjon (se bemerkningene ovenfor om fem nordiske land som parter).

Internasjonale menneskerettighetsdokumenter krever vanligvis effektive nasjonale ordninger for gjennomføring av rettigheter for enkeltpersoner og grupper. Rettighetene må overføres fra papiret til praksis. Hvis rettigheter anerkjennes eller gis til enkeltpersoner og/eller grupper, må disse ha adgang til å klage avgjørelser inn for domstolene eller få dem overprøvet på annen måte på nasjonalt plan. [ På det nasjonale plan fremgår en slik ordning av artikkel 2 i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og flere artikler i Den internasjonale konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering.] Dette fremgår av klageordninger og overvåkningsordninger på det internasjonale plan. [ Henholdsvis Den valgfrie protokoll til Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og artikkel 14 i Den internasjonale konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering åpner for klage til de respektive tilsynsorganene. Som nevnt annetsteds, åpner artikkel 14 døren for grupper så vel som for enkeltpersoner.] Det er normalt en nødvendig forutsetning for internasjonal klageadgang at alle nasjonale rettsmidler er uttømt, hvilket betyr at adgang til nasjonale klageinstanser for enkeltpersoner og/eller grupper er forutsatt. De nordiske statene har akseptert de fleste relevante materielle bestemmelsene og prosessuelle fremgangsmåtene det er tale om.

8. BEHOVET FOR EN NORDISK SAMEKONVENSJON

I dette kapitlet vil arbeidsgruppen gjennomgå momenter som taler for at det er behov for en nordisk samekonvensjon, samtidig som det er hensiktsmessig å se på de argumentene som finnes for at det ikke er et utpreget behov. En slik vurdering og gjennomgang vil ikke være uttømmende, man tar derfor forbehold om at det kan være momenter som ikke er tatt med.

8.1 Samenes særlige stilling

Samene er ett folk bosatt i fire stater. Samene har bebodd sine områder forut for statenes etableringer, og deres status som urfolk er anerkjent både på nasjonalt og internasjonalt nivå. De nordiske statene har et felles ansvar for bevaring og utvikling av samenes næringsgrunnlag, språk og kultur. For at samene som folk skal kunne bevare sin felles samiske identitet og fungere som ett folk på tvers av grensene, er det viktig å understreke de tre lands felles ansvar og felles forpliktelser overfor samene. Dette ansvaret må blant annet innebære at man søker å oppnå best mulig samordning og samarbeid som styrker samenes mulighet til fortsatt å leve som ett folk innenfor de nordiske stater.

8.2 Forholdene i grenseområdene

8.2.1Riksgrensene

Det samiske fellesskap bygger blant annet på en felles kultur, identitet og et felles verdigrunnlag. Tradisjonelt har ikke dette fellesskapet vært oppdelt av riksgrensene. Dette fellesskap går oftest på tvers av riksgrensene, og fellesskapet følger på mange områder breddegradene. De samiske dialektområder, klestradisjoner, slektsbånd, næringsliv og tradisjonell handel er eksempler på dette.

Etter grensedragningene har det ikke alltid vært mulig, eller det har blitt vanskelig å utøve det samiske fellesskap. Til tross for hindringer har samene bevart det tradisjonelle fellesskap på de aller fleste områder, man har innrettet og tilpasset seg i forhold til de ulike begrensninger som er blitt pålagt. Det er imidlertid ikke tvil om at den samiske kultur har blitt påvirket av de omkringliggende samfunn i de tre stater, og således har utviklet seg forskjellig på en del områder.

Dette har gjort at den felles utviklingen av det samiske samfunn står overfor store utfordringer. Fra samisk side er det lagt betydelig vekt på samarbeid på tvers av landegrensene, dette har første og fremst skjedd via en rekke samiske organisasjoner. Samerådet kan nevnes som sentral aktør i denne sammenheng. Utviklingen av Samisk parlamentarisk råd [ Se kapittel 9.3] vil her kunne spille en viktig rolle. Spørsmålet om en nordisk samekonvensjon må ses i relasjon til det ansvar de nordiske stater har for å legge forholdene til rette for styrking av den samiske kultur. En god og effektiv styrking av den samiske kultur forutsetter imidlertid at det felles samiske kulturgrunnlag, uavhengig av nasjonalstatene, gis utviklingsmuligheter. Det er en viktig forutsetning at det legges til rette for at man fra samisk side kan styrke den felles plattformen man har for samfunnsutvikling bygd på samiske verdier og normer. En slik utvikling er imidlertid avhengig av en harmonisering i de tre stater.Man har foretatt henvendelser til en rekke samiske organisasjoner og institusjoner med forespørsel om hvilke behov de ser i forhold til en samekonvensjon. Arbeidsgruppen fikk tilbakemeldinger som dels illustrerer juridiske problemer og dels praktiske med hensyn til samkvem over riksgrensene. >Av de svar som kom inn får man en illustrasjon av hvilke hindringer man står overfor. Her nevnes et lite utvalg av det som fremkom av forespørselen: Ulik lovgivning og behovet for harmonisering, næringsdrift og den ulike organisering, og statsgrensene som skaper problemer for næringene. I forbindelse med toll henvises det til problemer med eksport og import. [ Enkät om nordisk samekonvensjon, utarbeidet av Sametinget i Sverige, datert 6 juni 1997]

8.2.2Andre spesielle grenser

Foruten riksgrensene er det en del andre grenser som skaper skiller som er unaturlige for samene.

Finland og Sverige er som kjent med i EU, mens Norge ikke har inngått medlemsskap. Dette skaper en del skiller i forhold til det tradisjonelle fellesskap. Samene i Finland og Sverige har noenlunde like forutsetninger for å føre videre sitt fellesskap, mens samene i Norge er utenfor dette.

Innenfor EU har man programmer som også samene kan delta i. Disse programmene er imidlertid knyttet til spesielle områder og de som er bosatt innefor dette området. Felles for Mål 6 programmet, Interreg-Sápmi og Interreg-Norden-grønne belte er at deler av de samiske områdene faller utenfor. Samer bosatt i områder som ikke kommer innunder programmet har således ikke de samme vilkår som de som er bosatt innenfor området.

Med hensyn til det som skjer i regi av Barentssamarbeidet har man noe av de samme problemstillingene, Enkelte av sameområdene er ikke innenfor området for samarbeidet og har derved ikke mulighet til å delta.

På en måte fører disse nye og positive tiltak til nye grenser mellom samiske områder.

8.3 Nordiske tradisjoner

Man har i Norden lange tradisjoner for samarbeid på tvers av landegrensene. Dette har utviklet seg over år, og har vist seg å ha mange positive sider. Dette gjelder også i utstrakt grad nordiske konvensjoner.

Det er viktig og nødvendig at man i nordiske sammenhenger er seg bevisst det forhold at den samiske kulturen er en del av den felles nordisk kulturarv, og at den samiske kulturen i seg selv har en nordisk egenverdi.

For statene som sådan håper arbeidsgruppen at arbeidet med en nordisk samekonvensjon kan føre til en mer rasjonell utnyttelse av resurssene, såvel økonomisk som menneskelig. Med hensyn til samiske spørsmål ser man muligheter for et utbredt samarbeid, utover det man allerede har i dag. Innenfor mange områder har man tre parallelle arbeid gående. Arbeidsgruppen ser muligheter for samarbeid og rasjonalisering som en fordel for samtlige parter. [ Det vises til kapittel 9 Emner og temaer for en konvensjon] Det er reist innsigelser med henvisning til at det allerede eksisterer et stort antall nordiske konvensjoner - spørsmålet er om det da er behov for ytterligere en konvensjon. Arbeidsgruppen har ikke hatt mulighet til en total gjennomgang av eksisterende nordiske konvensjoner. Man har ansett det som relevant å vurdere de konvensjonene som spesifikt omhandler samer og er av spesiell relevans for samer. De øvrige har man funnet at det vil ha en marginal hensikt å gjennomgå med tanke på arbeidet med en nordisk samekonvensjon

8.4 Samenes behov

Samene har i en årrekke fremmet krav om en egen samekonvensjon. Det er behovet for et felles instrument, et harmonisert regelverk og en samordning av spørsmål som angår samene som ett folk som er blitt fremhevet.

Sametingenes felles prinsipper som er fremlagt, illustrerer hvilke behov som sett fra samiske side er viktige å få anerkjennelse for i forbindelse med arbeidet med en konvensjon. Dette fremkommer grundigere nedenfor i kapittel 9.1.

Her nevner man likevel noen av de prinsipper som er sentrale og av spesiell betydning. Samene er et urfolk i fire stater og nasjonalstatene er etablert på samenes områder. Samenes rett til selvbestemmelse trekkes frem som et sentralt prinsipp. Sametingene anfører at man kun ønsker en anerkjennelse av den alminnelige retten til selvbestemmelse, og at dette ikke hjemler en ubetinget rett til løsrivelse.

Sametingene har anført at det ved utformingen av en nordisk samekonvensjon ikke er aktuelt med lavere standarder enn de rettighetene som det samiske folket og samiske personer allerede har gjennom nasjonale og internasjonale instrumenter. Internasjonale standarder nedfelt i ILO konvensjon nr. 169 om urfolk i selvstendige stater, utkastet til FN deklarasjonen om urfolksrettigheter, FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, FN konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FN konvensjonen om barns rettigheter m.v. må etablere minimumsstandarder i forhold til samekonvensjonen.

Fra sametingene i Norge og Sveriges side vises det til at rettssystemene i Norge og Sverige har en utpreget dualistisk karakter, med den konsekvens at domstolene i stor grad gir nasjonal lovgivning fortrinn i tilfeller hvor det oppstår motstrid mellom ratifiserte konvensjoner og intern lovgivning. Det er derfor for sametingene i Norge og Sverige av avgjørende betydning at bestemmelsene i samekonvensjonen inkorporeres i intern lovgivning.

8.5 Harmonisering av rettsstandarder

Gjennomgangen i kapitlene ovenfor viser at det er til dels store forskjeller, dels likheter med hensyn til rettslige reguleringer hva angår samene i de nordiske stater.

En oppsummering av dagens situasjon illustrerer at alle tre stater har anerkjent at de har et urfolk, samene. Alle tre stater har folkerettslige forpliktelser, felles er i utgangspunktet art 27 i FN konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, likevel er det ellers noen ulikheter. En felles utfordring i alle stater er spørsmålet om retten til land og vann. Man står i de tre stater overfor til dels like utfordringer.

Fra sametingenes side vises det til at det er viktig at samekonvensjonen harmoniserer de eksisterende nasjonale lovgivninger i de nordiske statene, slik at høyeste nasjonale rettslige standard etablerer en nordisk minimumsstandard i intern rettslig sammenheng. I følge sametingene er dette en konsekvens av det forhold at samene som ett folk har krav på de samme rettighetene uavhengig av i hvilken de stat bor. Videre må en samekonvensjon ikke medføre at samene i en stat taper rettigheter som allerede er anerkjent i nasjonal lovgivning i en eller flere stater.

Det er naturlig at man fra samisk side ønsker seg en utvikling i forhold til de uløste problemene man har her. Det er mange måter å gjøre dette på, men det forutsetter imidlertid politisk vilje til fleksible løsninger. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at dette vil også statene være tjent med. En konvensjon vil ha betydning som et stabilt instrument, og samtidig gi grunnlag for forutsigbarhet der politiske endringer ikke uten videre vil få påvirke forholdene samene i mellom. I tillegg til at en konvensjon forhåpentligvis vil bedre og styrke samenes posisjon som et folk, vil det være med på å samle samene og ha en symbolverdi av viktighet for fremtiden.

Arbeidsgruppen viser til det forhold at Finland og Sverige er med i EU, mens Norge ikke er det. Dette er et moment som taler for en avtale på dette området.

Videre tror arbeidsgruppen at arbeidet med en konvensjon vil kunne medføre en samordning og et utvidet samarbeid på en rekke felter der man i dag har vanskeligheter. En hensikt må selvsagt være å gi samene bedre grunnlag for egenutvikling på områder som kultur, næring, samfunnsliv og språk.

8.6 Hvilken type konvensjon er det behov for?

Diskusjonen i arbeidsgruppen har basert seg på de ulike syn man har med hensyn til hvordan man best kan løse de hindringer og problemer samene som et folk står overfor, som følge av de ulike staters politikk og lovgivning. Det fremkommer at det dreier seg om såvel rettslige som praktiske hindringer. Det er vist til at det vil være viktig at man vurderer konvensjonens rolle i forhold til folkerettens regler, samtidig som man drøfter hvilket nivå man legger seg på.

Det har i arbeidsgruppen vært drøftet hvorvidt det var ønskelig med en detaljert konvensjonen, eller om en rammekonvensjon som fastslår prinsipper vil være mest formålstjenlig.

Blant annet er det blitt påpekt at man bør unngå å skape inflasjon i rettslig reguleringer, og at mange forhold egentlig er et spørsmål om samordning istedenfor rettslige problemer. Det fins mange konvensjoner angående urfolk, og man burde derfor være opptatt av det praktiske samarbeid innenfor de tre stater. Dette bør prioriteres foran en konvensjon. Samtidig er det fra arbeidsgruppen vist til at man må få til tilfredsstillende ordninger og rutiner for å løse disse samordningsspørsmålene uavhengig av konvensjonsspørsmålet.

Det er fremholdt at det minst ønskelige er at man får en konvensjon med få rettigheter og uten dynamikk. Da vil en rammekonvensjon eller en avtale om samarbeid være å foretrekke.

Dersom Finland og Sverige ikke tiltrer ILO konvensjon 169, vil en konvensjon med et mer omfattende materielt innhold være mer interessant å diskutere. Dersom de samme stater tiltrer, vil det ikke være av samme interesse med en konvensjon, siden samene da allerede i kraft av ILO konvensjonen har omfattende rettigheter. En samarbeidsavtale vil da kunne være mer interessant.

Arbeidsgruppen har ikke tatt endelig stilling til hvilken form en konvensjon bør ha. Hva som er mest hensiktsmessig vil i stor grad avhenge av flere faktorer. Det vil kunne ha innvirkning hvorvidt alle stater ratifiserer ILO konvensjon nr 169 og om det opprettes et felles politisk organ på nordisk nivå med ansvar for samiske saker.

8.7 Behovet for annet samarbeid

[ Se forøvrig anbefalinger i kapittel 10.4] Arbeidsgruppen har gjennom sitt arbeid fått bekreftet at det foreligger behov for et organisert samarbeid utover det man har i dag. Arbeidsgruppen har diskutert mulige former for samarbeid også utover en konvensjon. Det har vært naturlig at man har sett på muligheter der sametingene og regjeringene deltar.Når man etter en gjennomgang av folke- og internrett - samt praktiske problemer - kan konstatere en samarbeidsplikt for statene i forhold til samiske saker, er det naturlig at man ser det som formålstjenlig med en formalisering av samarbeid i faste samarbeidsorganer.Av organisert samarbeid på nordisk nivå i samiske spørsmål har man i dag Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål. Dette samarbeidet er på administrativt nivå med representanter fra de tre regjeringer. Samerådet møter som representant for samene, og blir orientert om arbeidet som skjer i regjeringene. I de enkelte regjeringer er det ulike ministere som har ansvaret for samiske saker, og disse er heller ikke nødvendigvis sammenfallende med de som har ansvaret for nordiske saker (nordiske samarbeidsministre) i Nordisk Ministerråd. Pr i dag er situasjonen slik: I Finland er Justitieministeren den som har ansvaret for samiske saker, mens Europaministeren er nordisk samarbeidsminister. I Norge er Kommunal- og regionalministeren både sameminister og nordisk samarbeidsminister. I Sverige er Jordbruksministeren ansvarlig for samesaker, mens Handelsministeren har ansvaret for nordisk samarbeid. Dette illustrerer at man på regjeringsnivå ikke uten videre har et forum der samiske saker kan drøftes. Et viktig poeng er at man i alle tre stater har opprettet sametingene som representative folkevalgte organ for samene. En naturlig konsekvens av dette vil være at sametingene deltar i det arbeidet på nordisk nivå som angår samene, og samtidig er med på å sette dagsorden for dette samarbeidet.Et samarbeid bør foregå på såvel politisk som administrativt nivå. Det vil være realistisk å skape et organ der man kan løse utfordringene man har på nordisk nivå med hensyn til samiske spørsmål. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at en fast samordning på politisk nivå i seg selv vil medføre harmonisering, uavhengig av innholdet i en eventuell konvensjon. Fra sametingenes side vises det til at man er interesserte i hensiktsmessige og reelle nordiske forhandlings- og konsultasjonsmekanismer. Disse mekanismene må ha en slik karakter at de framstår som reelle forhandlings- og konsultasjonssystemer mellom nasjonale og samiske myndigheter som likeverdige parter. Sametinget i Norge foreslår at arbeidet videreføres ved at sameministrene og sametingspresidentene undertegner et dokument. I dokumentet konstateres prinsippene om samene som ett folk i flere stater, selvbestemmelse, konvensjonsparter, forhandlingsplikt, forhandlings- og konsultasjonsorganer. Videre i avtalen opprettes systemet med "Det nordiske samesamarbeidet". Ordninger må snarest mulig etableres slik at "Det nordiske samesamarbeidet" kan gjøres operativt.Arbeidsgruppen mener det er ønskelig med et samarbeidet som vil gi sametingene såvel som statene en formalisert rett og forpliktelse til å ha et organ for samhandling i samiske saker. Det vil være hensiktsmessig med en gjennomføring av dette uavhengig av arbeidet med en nordisk samekonvensjon.Arbeidsgruppen anser behovet for et organisert samarbeid som viktig og henviser til anbefalingene i kapittel 10.4.

8.8 Internasjonale forventninger

Etter at de nordiske statene signaliserte at de ville starte arbeidet med en nordiske samekonvensjon, har dette vært fulgt med interesse. Stater og urfolk verden over har forventninger til at et arbeid på dette området i Norden kan bidra til utvikling og endringer også i deres egne områder. Fra det internasjonale miljø ellers har man fått signaler om at man har forhåpninger i forhold til det arbeidet som skjer på nordisk nivå.

Urfolksrettigheter er et område hvor det internasjonalt skjer en utvikling, og hvor man er i ferd med å utvikle innholdet på felter som tidligere var mer uklare. De internasjonale forventningene illustrerer at det også i forhold til det internasjonale samfunn er behov for det arbeid som nå har tatt til i Norden med hensyn til urfolksspørsmål. Det forventes at det kan være til nytte på internasjonalt nivå, og at det vil være et bilde for andre urfolk. Etter det arbeidsgruppen kjenner til er det ikke inngått liknende avtaler andre steder, der man regulerer forholdet mellom et bestemt urfolk bosatt i flere stater.

I forbindelse med Nordisk Samisk Institutts symposium: "Lappekodisillen - den første nordisk samekonvensjon" i Kautokeino i november 1997 uttalte Gudmundur Alfredsson blant annet følgende i sitt foredrag, [ Gudmundur Alfredsson: "Innholdet i en ny nordisk samekonvensjon og partene i konvensjonen: Minimumskrav" under Lappekodisillsymposiet i Kautokeino november 1997] oversatt fra engelsk: "Her er det mange viktige momenter som må vurderes, og som kan medførefordeler for alle involverte parter. For samenes del gjelder det likhet ogrettferdighet, bevaring av identitet og forbedring av livskvaliteten. Forvedkommende staters del, kan det bidra til sosial stabilitet og økonomiskfremgang, gi prestisje ved at de etterkommer folkerettslige standarder. For detinternasjonale samfunnets del kan det skape viktig presedens for å bevare fredog stabilitet."

9. EMNER OG TEMAER FOR EN KONVENSJON

De emner og temaer som følger nedenfor er på ingen måte uttømmende, og aktuelle emner for en konvensjon kan være utelatt. Det er likevel en oversikt som kan være med på å illustrerer behovet man har for en eventuell konvensjon, samtidig som det viser viktige områder der det ellers kan være behov for harmonisering eller samordning. Arbeidsgruppen viser til at dette kapitlet i stor grad tar utgangspunkt i de ønsker og behov man har fremmet fra sametingenes side. [ Det vises for øvrig til "Enkät om nordisk samekonvensjon" utarbeidet av Sametinget i Sverige, datert 6 juni 1997]

9.1 Prinsipielle temaer

9.1.1Samenes status

Man ønsker fra samisk side at det fastslås/konstateres i konvensjonen at samene er ett folk i flere stater, og at samene er et urfolk.

9.1.2Selvbestemmelse

Selvbestemmelse har vært drøftet i arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen har den oppfatning at det vil være hensiktsmessig om man i arbeidet med en nordisk samekonvensjon benytter begrepet. Samtidig erkjennes det at dette er et begrep der det folkerettslige innholdet er uklart og at innholdet må drøftes nærmere.

Retten til selvbestemmelse er tradisjonelt blitt forbundet med retten til løsrivelse. I den internasjonale debatten har enkelte stater åpent gitt uttrykk for at de frykter at urfolk vil søke å løsrive seg fra eksisterende stater dersom man uttrykkelig anerkjenner urfolks rett til selvbestemmelse. Urfolk på sin side anfører at de kun ønsker en anerkjennelse av den alminnelige retten til selvbestemmelse, noe som ikke hjemler en ubetinget rett til løsrivelse. Urfolk understreker at deres hovedmålsetting er å oppnå internasjonal respekt for sine verdier, språk, kultur, religion og levemåte. Med andre ord å bli respektert som folk på linje med alle andre folk i verden.

Daværende Sametingspresident for Sametinget i Norge Ole Henrik Magga uttalte i et innlegg [ "Samisk selvbestemmelse - vårt felles mål" Innlegg ved Sametingspresident Ole Henrik Magga, Jukkasjärvi 9/8-97] blant annet følgende om selvbestemmelse:

"Begrepet "selvbestemmelse" var i utgangspunktet en doktrine som ble utviklet i etterkrigstidensavkoloniseringsperiode. I dag kan "selvbestemmelse" for folkenes forstås på en mer utviklet måte som i seg selvikke medfører en trussel mot nasjonalstaten som størrelse. FN-kommiteen for eliminering av rasediskriminering harutviklet selvbestemmelsesdoktrinen til også å gjelde forholdet mellom folkene innen staten og statsmakten. De sieromtrent det at selvbestemmelsesdoktrinen har en intern side, slik at staten skal garantere at alle folk innen densgrenser fritt skal få arbeide for sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling (General Recommendation XXI4a av 8.3.1996). Med denne tolkningen kan man forhåpentligvis komme videre og ikke bli lammet av frykten forstatens grenser og fremtid. Dette er et verdifullt bidrag til at debatten om selvbestemmelse kan bli mer avslappet."

Flere juridisk bindende internasjonale avtaler fastslår retten til selvbestemmelse. Retten til selvbestemmelse er nedfelt i henholdsvis FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 artikkel 1, og likelydende i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 artikkel 1. Artikkel 1, punkt 1 i begge konvensjoner lyder i norsk oversettelse:

"1. Alle folk har selvbestemmelsesrett. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer frittsin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling."

Arbeidsgruppen viser til at begrepet "folk" er uavklart og kan ha ulike betydninger i ulike internasjonale instrumenter.

Utviklingen av den internasjonale forståelse av urfolks rett til selvbestemmelse har også blant annet skjedd gjennom ILO-konvensjon nr 169 og FNs arbeid med utkast til en urfolkserklæring.

I Finland har man allerede gjennom lovgivning utviklet begrepet autonomi, i Regjeringsformen (Grunnloven) har man en bestemmelse om samenes kulturelle autonomi.

Om kjernen i selvbestemmelsesretten uttalt Ole Henrik Magga følgende [ Se noten ovenfor] :

"Retten til selvbestemmelse - eller retten til overlevelse som man like godt kunne uttrykke det, bygger på trepilarer:

  1. Det materielle grunnlaget for kulturen - som har avstedkommet rettighetsdebatten,
  2. Retten til å overføre kultur fra generasjon til generasjon - derav debatten om utdanningssystemet, og
  3. Retten til å formulere og målbære egne ønsker og å representere seg selv - derav behovet for et representativtorgan"

Fra sametingenes side viser man til at folkenes rett til selvbestemmelse er et internasjonalt rettsprinsipp. Som rettsprinsippet har folkenes selvbestemmelsesrett dype historiske røtter. Samenes rett som folk til selvbestemmelse bør derfor også være det grunnleggende prinsipp i en nordisk samekonvensjon. Gradvis har samenes rett til selvbestemmelse kommet i skyggen av nasjonalstatenes politiske ønsker og behov. En eventuell begrensning av det samiske folkets rett til selvbestemmelse vil være i strid med gjeldende internasjonal rett, og det vil være en klar diskriminering av det samiske folk dersom man ikke anerkjenner at samene har de samme rettighetene som alle andre folk i verden.

Sametingene i Finland, Norge og Sverige har i forbindelse med FNs internasjonale urfolkstiåret utarbeidet og vedtatt fellesprogrammet "FNs urfolkstiår - sametingens felles mål og tiltak". Grunnlaget for arbeidet er gjeldende internasjonale instrumenter angående minoriteter og urfolk, samt FNs generalforsamlings resolusjoner og sametingenes politiske programmer. I sitt felles program uttaler man at store deler av statene Finland, Norge, Russland og Sverige er etablert på samiske områder. Dette faktum gjør at samene som folk gjennom alders tids bruk har krav på anerkjennelse av retten til å bestemme over egen kultur, samfunnsliv og egne områder. Av dette følger at grunnprinsippet i forholdet mellom samer, finner, nordmenn og svensker må være at man forhandler seg fram til avtaler mellom våre folk. Det fastslås at like lite som samene kan dominere i ett og alt i hele det samiske bosettingsområdet, like lite kan de øvrige folk gjøre det.

Med utgangspunkt i punktene 2.1 og 2.2 i sametingenes fellesprogram er hovedbudskapet at sametingene må gis selvbestemmelse over egne anliggender. Her følger et utdrag av noen av punktene:

"Internasjonalt mål for urfolkstiåret

Sametingene legger til grunn at FN-tiåret for urfolk er en mulighet til å etablere internasjonale rammebetingelser forverdens urfolk. Arbeidet knyttet til tiåret bør konsentreres om å anerkjenne urfolks fundamentale rett til å utviklesin kultur og sine samfunn på egne premisser. I løpet av tiåret vil Sametingene arbeide for at det internasjonalesamfunn anerkjenner og sikrer urfolks rett til selvbestemmelse.

Nasjonalt mål for urfolkstiåret

Finland, Norge og Sverige har gjennom etableringen av folkevalgte organ for samene, vært med å vise vei for detinternasjonale samfunn. Til tross for at Sametingene i disse land er de mest demokratiske urfolksorgan i verden, erdet mange land som har kommet betydelig lenger i å gi urfolk ansvaret og rammene for å styre egen utvikling. Somen konsekvens av Sametingenes internasjonale mål for urfolkstiåret får man følgende nasjonale mål forurfolkstiåret: I løpet av tiåret vil Sametingene arbeide for at Finland, Sverige og Norge anerkjenner og sikrersamenes rett til selvbestemmelse.

Nasjonale tiltak i tiåret

Sametingene vil nasjonalt arbeide for at:

  1. Samene gjennom Sametingene anerkjennes reell bestemmelsesrett over eget folks framtid. På denne måten vil densamiske modellen kunne bli et eksempel også for andre urfolk og stater.
  2. Det samiske parlamentariske samarbeidet skal styrkes politisk og økonomisk for å sikre dets rolle som sameneshøyeste felles organ."

Arbeidsgruppen mener temaet selvbestemmelse må bearbeides videre med sikte på at det tas med i en samekonvensjon.

9.1.3Land- og ressursrettigheter

Den samiske kultur er nært knyttet til utnyttelsen av naturressursene. Kulturvernet som følger av artikkel 27 i FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter gir urfolk et klart grunnlag for vern av det materielle kulturgrunnlag. I ILO 169 i kapitlet om landrettigheter erkjennes urfolk særlige rettigheter i forhold til landområder.

Fra sametingenes side fremholdes at samenes rett til tradisjonell bruk av ressursene i sine områder må sikres og utvikles, og samenes rett til å eie og besitte de områder de tradisjonelt har brukt må nedfelles i en konvensjon. Rettsprinsippene om positiv diskriminering og om vern av det materielle kulturgrunnlaget gjelder også for utnytting av naturressurser.

Högsta Domstolen (HD) i Sverige har i Skattefjällsmålet uttalt seg om eiendomsretten til landområder. HD ansåg inte att samerna hade äganderätt till de markområden som skattefjällsmålet gällde (dvs vissa områden i nordliga Jämtland). Av domstoskälen kan det emellertid utläsas att HD ansåg att samerna i och för sig redan på grund av sin användning av fjällen haft möjlighet att i äldre tid förvärva äganderätt till mark (eller snarare en rätt jämförlig med dåtida skattbönders s.k. skattemannarätt). Detta kan jämföras med den traditionella tidligare uppfattningen att nomader inte kan förvärva äganderätt till den mark de brukar, eftersom de inte ansetts ha haft besittning till marken.

Förutsättningarna för att skattemannarätt skulle föreligga var enligt HD att bruket av fjället varit intensivt, stadigvarande och väsentligen ostört av närboende samt att någorlunda fasts gränser hade hävdats för området. (Se skattefjällsdomen sid 109f).

I de nordiske stater pågår en politisk prosess med ulikt innhold omkring samenes rett til land og vann.

Arbeidsgruppen tar ikke stilling til spørsmålene omkring retten til land og vann, men konstaterer at en konvensjon må gjenspeile forholdet mellom sikring av tradisjonelle samiske arealer og grunnlaget for samisk kultur.

9.1.4Medbestemmelse, samhandling og samarbeid i samiske saker

Når et spørsmål berører samer i flere stater, må det være ordninger som garanterer at dette løses på en tilfredsstillende måte. Dette følger av det felles ansvar de nordiske stater har i forhold til samene som ett folk.

Fra sametingenes side mener man at statene må ha en plikt til samarbeid i samiske saker og at dette må være et av prinsippene i konvensjonen. Samenes rett til selvbestemmelse har blant annet den rettslige konsekvens at nasjonalstatene har plikt til å innlede reelle forhandlinger med sametingene i alle spørsmål som omfattes av denne retten. Dette medfører at man i en framtidig samekonvensjon må inkludere mekanismer som legger forholdene til rette for slike prosesser. Retten til medbestemmelse må omfatte både en rett og en plikt til konsultasjon og forhandling i spørsmål som berører samene.

Arbeidsgruppen viser til at man i de interne lover allerede har enkelte reguleringer som angår dette.

I Finland har man i Riksdagsordningen en bestemmelse der det fremgår at Riksdagen skal høre samene i spørsmål som særskilt angår dem. Samene skal gis mulighet til å uttale seg ved forberedelsen av saker som angår dem spesielt, slik at de garanteres reelle muligheter til å påvirke sakene. Nasjonale myndigheters forhandlingsplikt med et samisk folkevalgt organ er allerede i dag nedfelt i den finske sametingsloven. I den finske sametingsloven § 9 fastsettes det at myndighetene skal forhandle med Sametinget om alle vidtgående og viktige saker som berører samene eller deres områder - saksområder som samfunnsplanlegging, arealutnyttelse, mineralutvinning, lovgivning vedrørende samiske næringer og kultur, utdanning, og alle saker som har innvirkning i forhold til samisk språk og kultur, samt samenes stilling som urfolk. Loven presiserer at statlige myndigheter har plikt til å forhandle med Sametinget. Med andre ord har man allerede i dag en samelovgivning i et av de nordiske landene som nedsetter en omfattende forhandlingsplikt for statlige myndigheter. Den grunnlovsvernede samiske kulturelle autonomi i Finland, sammen med myndighetenes forhandlingsplikt og Sametingets representasjonsrett og -plikt, gir Sametinget en helt ny politisk og rettslig stilling som langt på vei imøtekommer internasjonale rettslige standarder.

I Norge har man i sameloven en bestemmelse at offentlige organ bør gi Sametinget anledning til å uttale seg før de treffer avgjørelse i saker innenfor Sametingets arbeidsområde. ILO artikkel 6 pålegger blant annet regjeringen konsultasjonsplikt i forhold til vedkommende folk i visse saker.

Medbestemmelsesretten er og vil være et viktig område for utvikling og bevaring av det samiske, og vil være et nødvendig emne i en konvensjon.

Arbeidsgruppen anser at nasjonal rett og folkeretten gir et godt grunnlag for å ta inn i en konvensjon prinsippene om forhandling, samarbeid og medbestemmelse i forholdet mellom regjeringene og sametingene.

9.2 Definisjoner

9.2.1Same

I Norden har man en noe ulik definisjon av begrepet "same". Definisjonene er i mange tilfeller gitt med tanke på å gjelde kun i forhold til den enkelte lov der dette er regulert. Et av problemene er at man internt i den enkelte stat kan ha ulike definisjoner i forskjellige lover. Det har fremkommet at det vil være en fordel om man får en felles definisjon, i allfall i Norden.

Felles for definisjonene i de tre staters sametingslover/samelov er at de har et subjektivt kriterium, som medfører at en person må erkjenne seg som same. Dette er felles for sameloven i samtlige stater. I tillegg er det alternative objektive kriterier, der vedkommende må oppfylle minst et av disse. Felles er at disse er knyttet til språk, med unntak av et kriterium i den finske sametingsloven. Det er finnes imidlertid et utkast om endringer av dette i Finland, men spørsmålet er inntil videre åpent.

Fra arbeidsgruppens side konstateres det at man står overfor et reelt problem, og man vil foreslå at man streber etter en felles definisjon.

9.2.2Samiske områder

Det er blitt stilt spørsmål om det bør gis særskilte rettigheter innefor spesielle områder. I Finland har man det samiske "hembygdsområdet", som gir rett til utøvelse av spesielle rettigheter. Videre har man et reindriftsområde som strekker seg utover "hembygdsområdet". På norsk side har man det samiske språkforvaltningsområdet, virkeområdet for Samisk utviklingsfond og det samiske reindriftsområdet. I Sverige har man også et område for reindrift, samt et forslag om samisk språkområde .

Fra sametingenes side fremholdes det at samenes rett til tradisjonell bruk av ressursene i sine områder må sikres og utvikles, videre må samenes rett til å eie og besitte de områder de tradisjonelt har brukt nedfelles i konvensjonen.

Artikkel 14.2 i ILO 169 pålegger myndighetene å ta nødvendige skritt for å identifisere de landområder der urfolk tradisjonelt lever, og sikre effektivt vern av deres eiendomsrett og rett til besittelse.

9.3 Felles samiske organ

Av felles nordiske organ som i dag behandler samiske saker har man Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål. Videre har samene observatørstatus i Nordisk Råd. Samisk parlamentarisk råd er vedtatt opprettet av de tre sametingene i 1996 og er under etablering. Samisk parlamentarisk råd skal bidra til samordning i saker som berører samer i flere stater eller samene som ett folk, samt bidra til utviklingen av praktiske samarbeidsformer mellom sametingene.

9.3.1Et overvåkingsorgan

Forslaget om en nordisk sameombudsmann ble opprinnelig fremmet i samerettsutvalgenes fellesutredning i 1988.

I drøftinger i arbeidsgruppen er det kommet frem forslag om det i en eventuell konvensjon legges opp til et overvåkingsorgan ("standing committee").

I en konvensjon må det gis muligheter for at man kan følge utviklingen som foregår internasjonalt på urfolksrettens område. Det ble nevnt som en mulighet at man i konvensjonen nedfeller at det skjer årlige forhandlinger og virkemidler for at konvensjonen kan etterleves. Hensikten er at det opprettes et organ som har som formål å påse at en konvensjon overholdes og følges opp.

9.3.2Nordisk Råd - samisk representasjon

Samarbeid i nordiske organ legger rammen for samisk sameksistens på tvers av landegrensene. Det vil derfor være viktig at samene får innflytelse i disse organer. Det grønlandske-, færøyske- og ålandske folk er medlemmer av Nordisk Råd og er representert gjennom sine respektive staters delegasjoner. Sametingene har i dag observatørstatus i Nordisk Råd.

Fra sametingenes side har det vært et krav i mange år at man på linje med de øvrige folk i Norden får fast representasjon i Nordisk Råd.

Arbeidsgruppen konstaterer at det er bare kan endres gjennom medlemsforslag i Nordisk Råd.

9.4 Andre emner

9.4.1Lovsamarbeid

Det er lange tradisjoner for nordisk lovsamarbeid gjennom Nordisk Råd. Med hensyn til samiske spørsmål er det ikke noe lovsamarbeid.

Behovet for et slikt samarbeid finnes. Arbeidsgruppen foreslår at det vurderes nærmere hvordan dette kan gjøres i praksis.

9.4.2Toll og avgifter, handelssamarbeid, skatt

Det er mange reelle problemer for den samiske befolkning på en rekke ulike områder når det gjelder toll og avgifter. Dette er ofte problemer med økonomiske konsekvenser. I tillegg er det viktig å se dette i forhold til at samene ikke kan opprettholde de naturlige relasjoner til sitt folk på den andre siden av grensen. Det er henvist til at man i forbindelse med inngåelsen i EU har fått ytterligere problemer i forhold til det samiske handelssamarbeidet. Dette går utover utøvelsen av de tradisjonelle samiske næringene, og dermed det materielle kulturgrunnlaget.

Dette er et område med en del hindringer som skaper problemer. Det har vært drøftet ulike måter man kan løse dette på. I en eventuell konvensjon kan det gis en intensjonserklæring. Dette vil kunne virke som pådriver for det praktiske arbeidet. EU-protokollen gir rett til å særbehandle samene, og kan benyttes for å få en særskilt lovgivning som sikrer opprettholdelse av det samiske levesett. Det kan opprettes et organ eller en ekspertkomite som ser på dette og får tilbakemeldinger med hensyn til slike problemer, slik at disse tas opp og løses i forhold til de rette myndigheter. Sametingene og Samisk parlamentarisk råd kan videre utnyttes bedre på dette området.

9.4.3Kultur

Kulturbegrepet i sammenheng med urfolks spørsmål kan sies å være tosidig. Den snevre definisjonen omfatter kulturområder som kunst, litteratur, musikk, forskjellige ytringsformer og så videre. Det utvidede kulturbegrepet omfatter også det materielle grunnlaget for kulturen. På grunn av urfolks tradisjonelle levesett, med en nær forbindelse mellom utøvelse av de tradisjonelle næringer og tilknytningen til kulturen, innebærer det materielle kulturgrunnlag at urfolks tradisjonelle næringer og grunnlaget for utøvelsen av disse inngår i begrepet. Den samiske kulturen er nært knyttet til de tradisjonelle næringene, og disse næringene er å anse som fundament for og bærere av kulturen.

I diskusjonene omkring kulturbegrepet kom det frem at den snevre definisjonen ikke byr på problemer, men at problemer kan oppstå når man benytter en videre tolkning.

Fra sametingenes side er det poengtert at en konvensjon må bidra til å skape et sterkt rettsvern for samisk kultur, herunder sikring av det materielle kulturgrunnlaget for samene som urfolk. Et folks rett til kulturutøvelse er en av de sentrale menneskerettigheter. Herunder ligger retten til bevaring og utvikling av samisk språk og kultur.

Arbeidsgruppen viser til at samtlige tre stater allerede gjennom FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 verner samenes materielle kulturgrunnlag. Dette bør derfor ikke by på problemer i forhold til en samekonvensjon.

9.4.4Språk

Man har innenfor det samiske språk mange ulike dialekter og ulike alfabet. Dette fordrer samarbeid over landegrensene fordi ulike dialekter går på tvers av riksgrensene.

Det skjer allerede mye på språkområdet. Det vurderes om blant annet samisk også skal med i den nordiske språkkonvensjonen. Finland har ratifisert Europarådets minoritetsspråkkonvensjon, og samisk har der status som regionspråk. Norge har også ratifisert konvensjonen. I Sverige diskuterer man nå ratifisering. Videre pågår det et samisk språksamarbeid i regi av det finske Sametinget.

Det fremheves at det vil være viktig å få et formelt språksamarbeid, av hensyn til språkets status og for å sikre bevilgninger.

9.4.5Miljø

Miljøspørsmål er viktig og det henvises til konvensjonen for beskyttelse av biologisk mangfold, særlig art. 8 j. Samtidig er det i arbeidsgruppen diskutert hvilke problemer samene har på dette området. Arbeidsgruppen kom frem til at det er tosidig; for det første har samene et særskilt behov for vern i forhold til sine områder/marker, dette gjelder for eksempel i forhold til forurensning, og for det andre må samene samtidig beskyttes mot de som arbeider mot samiske næringer, ved blant annet å hevde at de samiske næringene er miljøstridige.

Arbeidsgruppen er enige om at det ville være viktig å sikre miljøet i sameområdene, samtidig som samenes tradisjonelle utnyttelse av naturen må gis grunnlag for å videreføres. I de samiske områdene har tradisjonen vært høsting og utnytting av naturressursene som er bærekraftig og ivaretar hensynet til miljøet.

9.4.6Kulturminner

Arbeidsgruppen drøftet om dette var et spørsmål om lovharmonisering, eventuelt lovsamarbeid, da det er ulike regler i de forskjellige land. Forvaltning av kulturminner kan være et emne for en nordisk samekonvensjon.

9.4.7Helse

I grenseområdene er det et utstrakt samarbeid på helsesektoren på tvers av landegrensene. Man diskuterte hvorvidt dette bør drøftes innenfor arbeidsgruppens rammer eller innenfor et større helsesamarbeid, eller eventuelt av et ekspertutvalg.

9.4.8Samiske næringer

Næringsgrunnlaget i de samiske områdene er i stor grad knyttet til de tradisjonelle samiske næringene. Det er et nært forhold mellom den samiske kulturen og de tradisjonelle næringene. De tradisjonelle næringene har tilknytning til bestemte områder.

Reindrift

Det er påpekt at man i dag bare har bilaterale avtaler når det gjelder reindrift, altså ingen multilaterale. Når det gjelder de bilaterale avtalene er det særlig vist til de pågående forhandlingene i forhold til reinbeitekonvensjonen mellom Sverige og Norge.

Et forhold som ble fremhevet er de ulike vilkår for hvem som kan drive reindrift. I Norge og Sverige er reindrift i prinsippet forbeholdt samer. Finland skiller seg fra de to øvrige stater ved at enhver EU-medborger har adgang til slik drift. I Finland hører reindriftsnæringen til samenes kulturform og er dermed prinsipielt en samisk næring. Felles er at statene erkjenner reindriften som en kulturbærer og et viktig element for det samiske kulturgrunnlag.

Fra sametingenes side ble det fremholdt at reindrift er en sentral samisk næring, og at dette må med i en eventuell samekonvensjon.

Andre samiske næringer

Arbeidsgruppen viser til de øvrige tradisjonelle samiske næringene og understreker at det er viktig at dette tas med. Tradisjonelle samiske næringer er jordbruk, fiske i salt- og ferskvann, sløyd/duodji, utmarksnæringer som fangst, jakt og fiske, og kombinasjonsnæringer/binæringer. Hva som betegnes som tradisjonelle samiske næringer kan variere fra land til land.

De ulike støtteordningene til næringer i de ulike stater, og hvorvidt disse gis på grunnlag av etnisitet (kun til samer) eller utfra områder (like rettigheter for alle i et bestemt område) har såvidt vært drøftet i arbeidsgruppen.

9.4.9Utdanning

På noen områder innen utdanningssektoren er det allerede samarbeid på nordisk nivå. Her kan man nevne at på en del områder har man tilpasset utdanningen slik at samer i de øvrige land kan få godkjent sin utdannelse fra et annet land. Dette gjelder blant annet Samisk høyskole i Kautokeino og Umeå Universitet. Det eksisterer videre nordiske avtaler angående arbeidsmarkedstiltak.

Det er stilt spørsmål om det ville være hensiktsmessig å regulere alle områdene man har under utdanning i en konvensjon, eller om det ville bli for detaljert. Detaljerte fagspørsmål på utdanningssektoren kan det muligens være mer hensiktsmessig å regulere i et utdanningsprogram eller lignende.

Dette er likevel et viktig område som bør tas med, og da eventuelt en bestemmelse av prinsipiell karakter.

Et tema for en eventuell konvensjon kan være at man sørger for samordning, slik at man på denne sektoren får en lik basis i samtlige stater. En harmonisering av om/når avgjørelser tas og av tiltakene.

Samisk læremidler

Dette er et område hvor det vil være meget positivt og nyttig med et samarbeid mellom de tre stater. Et hovedproblem i utarbeidelsen av læremidler er finansiering, men først og fremst er problemet å finne forfattere. Mange områder står derfor uten læremidler. På bakgrunn av dette bør man vurdere om det er mulig å finne frem til samarbeidsavtaler/ordninger med utveksling, eventuelt samarbeid om utvikling av læremidler. Det pågår et prosjekt med hensyn til samiske læremidler, og Nordisk Ministerråd har bevilget penger til dette.

10. ANBEFALINGER

10.1 Innledning

Det forhold at samene som ett urfolk bebor Norge, Sverige og Finland gir disse statene et felles ansvar for bevaring og utvikling av samenes næringsgrunnlag, språk og kultur. For at samene som folk skal kunne bevare sin felles samiske identitet og fungere som ett folk på tvers av grensene, er det viktig å understreke de tre staters felles ansvar og felles forpliktelser overfor samene.

Statenes felles anerkjennelse av at samene som ett urfolk i de tre stater har et særlig og spesielt behov for ivaretakelse og utviklingsmuligheter for sin kultur, sitt levesett og samfunnsliv, understreker behovet for en samordnet politikk og et harmonisert lov- og regelverk i forhold til samene. For å oppnå en best mulig livskraftig utvikling av samisk kultur, språk og samfunnsliv, er det av avgjørende betydning at disse tre stater også foretar en samordnet felles bestrebelse for å legge forholdene til rett for at samene selv kan styre denne utviklingen.

Arbeidsgruppen har forsøkt å vurdere prinsipielle sider ved en konvensjon, samtidig som det var naturlig å se på det nordiske samarbeidet i samiske saker generelt.

10.2 Tidsaspektet

Arbeidet med en eventuell nordisk samekonvensjon er omfattende og vil ta tid. Selv om man nå fra den nordiske arbeidsgruppens side har startet utredningen av grunnlag og behov for en nordisk samekonvensjon, gjenstår fortsatt en prosess i forhold til arbeidet med en eventuell konvensjon.

Det vises særlig til at det pågår omfattende arbeider internt i de enkelte stater som vil kunne få konsekvenser for arbeidet med en samekonvensjon. I denne sammenheng nevnes at Finland utreder hvordan og med hvilke praktiske konsekvenser hindringer for ratifisering av ILO nr 169 om ur- og stammefolk i selvstendige stater kan ryddes av veien. Sverige er i gang med å vurdere hvorvidt man skal ratifisere ILO nr 169. I Sverige utredes videre spørsmålet om en samisk språklov, samt spørsmålet om en ny reinnæringslov og aktuell ansvarsfordeling mellom myndighetene. Samtidig berøres Finland og Sverige av prosessene i EU. I Norge pågår arbeidet med samenes stilling i forhold til spørsmål omkring retten til land og vann.

Arbeidsgruppen vil fremholde at det vil være behov for et nært samarbeid i tiden fremover mellom regjeringene og sametingene for å følge opp arbeidet på nordisk nivå. Dette med tanke på en mer tilfredsstillende samordnet politikk for samene som ett folk bosatt i de nordiske stater, samt bidra til felles nordisk stabilitet også for regjeringene når det gjelder samepolitikken.

Erfaringene fra arbeidsgruppen viser at et tettere nordisk felles initiativ for å imøtekomme utviklingen på feltet for urfolksrett vil være gunstig for den videre utvikling. En samordning vil forhåpentligvis være hensiktsmessig både av hensyn til samene som en egen gruppe i statene, og i forhold til de krav og forventninger man har fra internasjonalt hold.

10.3 Samene i Russland

Samene er ett folk bosatt i fire stater. Så langt har ikke spørsmålet om situasjonen for samene på russisk side vært drøftet inngående, heller ikke om det er muligheter for at man innlemmer Russland i det pågående arbeidet. Det er ytret ønske fra samisk side at dette må vurderes. Arbeidsgruppen vil foreslå at om det blir aktuelt med et videre arbeid med en konvensjon, bør man vurdere hvorledes dette kan gjøres på en tilfredsstillende måte. Det fremheves likevel at et eventuelt videre arbeid med en samekonvensjon ikke kan være betinget dette.

10.4 Det nordiske samesamarbeidet

[ Se særlig kap 8.7 Behov for annet samarbeid] Arbeidsgruppen for nordisk samekonvensjon har gjennom sitt arbeid sett at man på nordisk nivå fortsatt har mange uløste oppgaver med hensyn til samarbeidet med samiske spørsmål.

I forhold til samiske saker har man i Norden hittil ikke hatt faste samarbeidsordninger på politisk nivå. En samlet arbeidsgruppe er enige om at det er et stort behov for et slikt politisk samarbeid. Dette samarbeidet bør også ha mekanismer som gjør det mulig å løse de reelle praktiske problemene som finnes mellom samene i de nordiske stater.

Det er ønskelig med et samarbeid som oppretter hensiktsmessige og reelle nordiske forhandlings- og konsultasjonsmekanismer i forhold til samiske spørsmål.

Det bør være to nivåer på dette samarbeidet:

  1. Ministrene og sametingspresidenter kommer sammen en gang i året.
  2. En fast gruppe av embetsmenn/tjenestemenn fra regjeringene og sametingene som kommer sammen noe oftere

I tillegg nedsettes det ekspertutvalg/komiteer etter behov. Sametingene ser behov for at det allerede nå nedsettes et ekspertutvalg som får som oppgave å utarbeide forslag til en nordisk samekonvensjon.

Den nye samarbeidsmodellen som foreslås er kalt "Det Nordiske Samesamarbeidet" og dette vil gi sametingene såvel som statene en formalisert rett og forpliktelse til å ha et organ for samhandling i samiske saker. Samarbeidsmodellen bør opprettes uavhengig av om det skjer et videre arbeid med en nordisk samekonvensjon. Arbeidet med det nye nordiske samarbeidet bør komme i gang så snart som mulig.

Arbeidsgruppen har ikke gjennomarbeidet detaljene i modellen som foreslås nedenfor. Det gjelder blant annet i spørsmålet om hvilken forbindelse et slikt samarbeid skal ha til Nordisk Ministerråd og spørsmål omkring sekretariatsfunksjonen.

I forhold til de økonomiske sidene ved samarbeidet, finner arbeidsgruppen det rimelig at man ser hen til de midler som allerede i dag disponeres til samarbeid i samiske saker mellom de tre regjeringer, blant annet til disposisjoner i forbindelse med Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål. Dette er et spørsmål som i likhet ved flere andre sider ved forslaget til samarbeid må vurderes nærmere.Forslag til modell for samarbeidet på nordisk nivå:

Det nordiske samesamarbeidet

Organisasjonskart for det nordiske samesamarbeidet

Arbeidsgruppen anbefaler at det nordiske samesamarbeidet følges opp, og at en erklæring mellom sameministrene og sametingspresidentene legger grunnlaget for opprettelsen og videreføringen av et slikt samarbeid.

10.5 En nordisk samekonvensjon

Den nordiske arbeidsgruppen har utført et forberedende arbeid for den videre prosess med sikte på en nordisk samekonvensjon. En enstemmig arbeidsgruppe konstaterer at arbeidet med en nordisk samekonvensjon er viktig og at det bør føres videre.

Arbeidsgruppen presiserer at det er grunnlag og behov for en nordisk samekonvensjon. På bakgrunn av dette anbefaler arbeidsgruppen at det arbeides videre med sikte på en nordisk samekonvensjon. En mulig måte å gjøre dette på, er å utpeke et ekspertutvalg som arbeider videre med spørsmålet, og utreder dette nærmere før det eventuelt nedsettes et forhandlingsutvalg.

11. LITTERATUR

Lover:

Grunnlovsbestemmelser:

Finland: Regjeringsformen 14 § 3 mom, trådte i kraft 1 august 1995. Regjeringsformen 51 a §, trådte i kraft i 1996. Riksdagsordningen 52 a §, fra 1991 Norge: Grunnloven § 110a , av 27 mai 1988 Sverige: Regjeringsformen 1 kap. 2 § fjärde stycket (Införd g. Lag 1976:871). Regjeringsformen 2 kap. 20 § fra 1994

Sametingslovene/sameloven:

Finland: Sametingslagen av 17 juli 1995 (974/95). Loven ble endret 22 desember 1995 (1725/95). Både loven og endringene trådte i kraft i begynnelsen av 1996. Norge: Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) 12 juni. Nr 56. 1987 Sverige: Sametingslag av 1992 (SES 1992:1433), loven trådte i kraft i 1993.

Litteratur:

Alferdsson, Gudmundur: "Innholdet i en ny nordisk samekonvensjon og partene i konvensjonen: minimumskrav" holdt november 1997 i Kautokeino Alferdsson, Gudmundur: "Memorandum about a new Nordic Sami Convention: models and possible parties" (mai 1998) Ihmisoikeudet. Sata kansainvälistä. Ihnmisoikeusliitto ry. Helsinki 1995 International Labour Office - A guide to ILO convention no. 169 - Prepared by Manuela Tomei and Lee Swepston 1995 Nordisk Samisk Institutt: "Betenkning om samisk parlamentarisk samarbeid" av John B. Henriksen, 1996 NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling - Norge NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur - Norge NOU 1997:5 Urfolksrettigheter etter folkerett og utenlands rett - Norge Rapport om samarbeidet mellan samerättsutredningarna i Finland, Norge og Sverige til Nordiska Ministerrådet av 7 oktober 1988 Regjeringens proposition 1992/93:32 Samerna och samisk kultur m.m - Sverige Regjeringens propotion till Riksdagenmed förslag till ny Regjeringsform för Finland (RP 1/1998 rd) - Finland Riksdagens grunlagsutskott. Utlåtande nr 3/1990 rd (om rensskötseln) - Finland Saamelaiskäräjien kertomus vuodelta 1997 (kompendium) Sametingenes fellesprogram 1995-2004: "FNs urfolkstiår - sametingens felles mål og tiltak" Sametinget i Sverige: "Enkät om nordisk samekonvensjon" av 6 juni 1997 Sametingets berättelse för år 1996. Berättelse om regjeringens åtgärder underår 1996, avgiven vid 1997 års riksdag (B 4/1997 rd) s. 339-346 - Finland Saraviita, Ilkka: Suomen perusoikeusjärjestelmä, Rovaniemi 1998 Scheinin, Martin: Ihmisoikeudet Suomen oikeudessa, Jyväskylä 1991 SOU 1990:91 Samerätt och samiskt språk - Sverige SOU 1997:192 Steg mot en minoritetspolitik -Europarådets konvention om historiska minoritetsspråk - Sverige SOU 1997:193 Steg mot en minoritetspolitik -Europarådets konvention för skydd av nationella minoriteter - Sverige St meld nr 41 (1996-97) Om norsk samepolitikk - Norge St meld nr 18 (1997-98) Tillegg til St meld nr 41 (1996-97) Om norsk samepolitikk - Norge Lagt inn 23 juni 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen