Prinsipiell dom for allemannsretten

15.01.99

Prinsipiell dom for allemannsretten

Den såkalte Sandefjord-saken - en høyesterettsdom om fjerning av gjerder som sperret for ferdsel på en strandeiendom i Sandefjord, er en høyesterettsdom av stor prinsipiell interesse. Høyesterett gir her uttrykk for synspunkter som også har betydning ved anvendelsen av friluftsloven på andre tilsvarende saker.

Av Harald S Ruberg

Høyesterett gir veiledning for den skjønnsmessige avgjørelsen av hva som er innmark og utmark og for vurderingen av om stengsler og hindringer for ferdsel er lovlige eller ikke. Gjennom denne dommen har høyesterett klargjort og utdypet hva som er gjeldende rett etter friluftsloven. Det standpunkt Høyesterett har tatt, stemmer godt over ens med de synspunkter Miljøverndepartementet som overordnet myndighet i forhold til friluftsloven har ment er gjeldende rett.

Begrenser eiers råderett

Allemannsretten innebærer en begrensning av eierens råderett over sin eiendom. Den enkelte grunneier/hus- eller hytteeier har plikt til å respektere allmennhetens ferdsel i utmark og kan ikke legge hindringer i veien for lovlig ferdsel. Påbudet i friluftsloven om ikke å ha stengsler, skilt eller liknende som vanskeliggjør lovlig ferdsel, retter seg direkte mot eieren. Det er kommunen som har ansvaret for å fremme allemannsretten på lokalt nivå, og kommunen er i friluftsloven gitt myndighet til å pålegge fjerning av ulovlige ferdselshindringer. Dersom kommunen får henvendelser fra organisasjoner eller enkeltpersoner, har kommunen plikt til å ta det konkrete tilfellet opp til vurdering.

Ferdselsrett i utmark

Høyesterett kom fram til at det i den konkrete saken var ferdselsrett i strandsonen på eiendommen, men ikke rett til bading og opphold. Retten til bading og opphold går ikke like langt som retten til ferdsel. Retten til ferdsel gjelder bare i utmark, ikke innmark (med unntak av en viss ferdselsrett i innmark vinterstid). Avgjørelsen av hva som er utmark og innmark er derfor viktig, og dommen gir veiledning til hjelp for å avgjøre om arealer er utmark eller innmark. Etter friluftsloven er bl.a. hustomt og dyrket mark innmark, og dessuten liknende område der allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for grunneieren. Høyesterett uttaler at en hustomt må begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset.

Ingen fast grense

Ved vurderingen av om allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel skal det foretas en interesseavveining, og Høyesterett har stadfestet at det må stilles høye krav for at et areal skal bli innmark. I den konkrete saken var den store avstanden mellom huset og stranden (65 meter) tillagt vekt. Det er imidlertid ikke dermed fastslått noen fast metersgrense for ferdselsretten. Det kan være tillatt å ferdes på stranden selv med kortere avstand mellom hus og strand. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Hagemøbler ingen hindring

Høyesterett slo også fast at installasjoner i strandsonen, som moloer, båtslipp, utespiseplass og flaggstang ikke gjorde arealet til innmark. Med andre ord vil ikke privatiserende innretninger på en eiendom hindre ferdselsrett. Dessuten ble det slått fast at også gamle gjerder kunne fjernes. Det hadde ingen betydning at kommunen ikke hadde krevet fjerning av gjerdene tidligere, eller at det ikke hadde vært ferdsel på eiendommen før. Høyesterett påpeker at det ikke var avgjørende at det lå en campingplass inntil eiendommen.

Belastning kan vurderes

Dersom ferdsel på en eiendom blir særlig omfattende og belastende, vil det imidlertid kunne bli aktuelt å tillate stengsler etter friluftslovens bestemmelser om lovlig sperring. Det må i så fall foretas en nærmere vurdering av kommune og fylkesmann. Sperring kan bare tillates for 5 år om gangen. Det er grunn til å framheve de plikter vi alle har ved bruk av allemannsretten. Vi må vise hensyn og ferdes på en varsom måte. Denne aktsomhetsplikten er i samsvar med god folkeskikk, og allemannsretten gjør ikke noe unntak fra kravet om at vi må oppføre oss skikkelig når vi ferdes. Tvert imot er dette kravet direkte nedfelt i friluftsloven flere steder. Grunneieren har rett til å vise bort folk som ikke oppfører seg i tråd med god ferdselskultur.

Kommunens ansvar

Det er viktig at kommunene som har ansvaret for å fremme allmennhetens friluftsinteresser på lokalt nivå, kan bruke friluftsloven i praksis. Miljøverndepartementet derfor har bedt fylkesmennene gi kommunene nødvendig orientering om dommen. Samtidig har departementet minnet om oppfordringen som er gitt i Miljøverndepartementets rundskriv T-6/97 til kommunene om aktivt å følge med og søke fjernet ulovlige stengsler og skilt i kommunen, spesielt i strandsonen som er særlig attraktiv for allmenn ferdsel. Slik oppfordring er også gitt i to sentrale stortingsmeldinger: St meld nr 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling og St meld nr 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk.

15. januar 1999