Tale av statsminister Kjell Magne Bondevik:

Avduking av byste over Gunnar Jahn

Bankplassen 20. oktober 1998

Med forbehold om endringer

Norges Bank ved sentralbanksjef Kjell Storvik tok i 1996 initiativet til å få laget et varig minnesmerke over Gunnar Jahn. Dette ledet til at det ble etablert et samarbeid mellom Statistisk Sentralbyrå, Nobelinstituttet og Norges Bank, samt med Jens Christian Hauge som representant for motstandsbevegelsen. Det er en ære og en glede for meg å få være den som i dag kan få synliggjøre at dette samarbeid har ført til at det nå er reist en byste av Gunnar Jahn på Bankplassen, nær de institusjoner hvor han hadde sitt virke.

Gunnar Jahn var født i 1883, og døde i 1971 i en alder av 88 år. Han var direktør for Statistisk Sentralbyrå fra 1920 til 1946 og sjefsdirektør i Norges Bank fra 1946 til 1954. Han hadde et bredt internasjonalt engasjement, var formann i Den norske Nobelkomite fra 1942 til 1964 og et fremtredende medlem av motstandsbevegelsen under krigen. Han var i perioden 1934-35 finansminister for Venstre i Johan L. Mowinckels tredje regjering og var høsten 1945 medlem av Einar Gerhardsens samlingsregjering.

Gunnar Jahn vokste opp i Trondheim på slutten av forrige århundre. Også faren var ivrig venstremann, og Gunnar Jahn sier selv i en av sine bøker at han allerede i 14-15 årsalderen gikk over fra barn til bevisst ungdom. Han vokste opp i et miljø hvor landet vårt og dets fremtid var det sentrale, hvor sinnet og oppmerksomheten var vendt mot vest, mot alt det politiske frisinn som var å finne i England. I Jahns miljø øvde Grundtvigs menneskesyn og 80-årenens sterke brytningstid ennå sin virkning. Levende beskriver han Olavsdagen 29. juli 1897, oppmarsjen av representanter fra 800 lag og kommuner, en mønstring av det som senere førte fram til 1905 med Bjørnson og Sars i spissen.

Gunnar Jahn studerte i Oslo. Først tok han juridicum i 1907 og deretter ble han cand.oecon i 1909. Statistikken som fag opptok ham sterkt. I 1910 ble han sekretær i Statistisk Sentralbyrå, som siden skulle legge beslag på de fleste av hans arbeidsår. Etter tre års avbrudd for å jobbe i Rasjoneringsdirektoratet, kom han i 1920 tilbake til byrået som direktør. Han var knyttet til byrået helt til han ble utnevnt til sjefsdirektør for Norges Bank ved Nicolai Ryggs avgang i 1946. Innimellom hadde han tid til å være lærer, idet han foreleste i statsøkonomi ved Oslo Handelsgymnasium og i statistikk ved Universitetet i Oslo i flere år. Overalt høstet han anerkjennelse og overbeviste ved sin faglige tyngde og personlige autoritet. Men det er morsomt å konstatere at han i all denne tunge fagligheten også kunne ta seg tid til å utgi bøker som ”Byggeskikker på den norske landsbygd” og ”Om binding av ørretfluer”.

Som Venstre-politiker ble han satt på sin første større prøve da han ble finansminister i Mowinckels tredje regjering i 1934-35. Også her sies det at han først og fremst var fagmann. Partimannen kom i annen rekke.

Men det er hans innsats under 2. verdenskrig det står aller mest respekt av. Helge Seip skrev en gang at ”da krigen kom, og tyskerne med den, ble det for alvor bruk for Gunnar Jahns evner og forutsetninger. Da var det nordmannen Gunnar Jahn risset sitt navn i vår historie så det står der for slektene framover. Nå kom hans nasjonale sinnelag, hans grunnfestede demokratiske innstilling, sansen for rettssamfunnets normer og verdier til sin rett, men også hans ro og hans trønderske stahet var gode egenskaper å ta med, mens han satt i Administrasjonsrådet og siden i Heimefrontens ledelse.”

Med god grunn ble han etter hvert mistenkt for litt av hvert av tyskerne. I oktober 1944 ble han arrestert, og hans liv hang i en tynn tråd. Først satt han fengslet på Akershus, senere på Grini frem til krigens slutt. Da frigjøringen kom, kunne han åpent tre fram som en av Norges skjulte ledere. Det heter at han en kortere tid lekte med tanken om selv å forsøke å bli statsminister. Han ble ikke det, men finansminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering.

I de første etterkrigsårene spilte han en fremtredende rolle i Venstres partiorganisasjon. Han var en ledende skikkelse på landsmøtet i 1945, ble nestformann i partiet, og deltok i flere komite- og utredningsoppdrag.

Etter at han overtok sjefdirektørstillingen i Norges Bank i 1946, trakk Jahn seg i løpet av noen få år ut av aktiv partipolitikk. I 8 år innehadde han sjefsstillingen i Norges Bank, men han var knyttet til banken ennå i mange år.

Gunnar Jahns navn er ellers uløselig knyttet til Nobelkomiteen, hvor han ble medlem allerede i 1937 og formann i den lange perioden fra 1942 til 1964. Det sies at han ofte var meget skarp og åpen i sin vurdering av internasjonale spørsmål og konflikter. Særlig engasjerte han seg i kampen mot atomvåpen.

Til slutt må Jahns rike interessefelt nevnes. Han sies å ha pleid sine blomster med nennsom hånd. I tillegg til bøkene jeg tidligere har nevnt, har det kommet flere bøker, samt avhandlinger og artikler i innen – og utenlandske tidsskrifter. Han var friluftsmann og naturelsker. Han introduserte en så vidt sjelden idrettsgren som bueskyting i vårt land og var selv ivrig bueskytter. Gjennom hele livet søkte han tilbake til Rørosvidda og hytta på Brekken. I denne karrige fjellbygda fant verdensmannen Jahn mennesker som kjempet for sin eksistens og sin egenart. Selv om Jahn var glødende opptatt av tall og statistikk, glemte han aldri at det mest verdifulle av alt er mennesket. Verdien av det samarbeid som skal til, blir større når mennesket forstår av fri vilje å sette grensen for sin egen frihet for alle de andres skyld, som han sier i et av sine foredrag.

Det er med respekt for en ruvende og mangfoldig skikkelse i norsk samfunnsliv gjennom en mannsalder, at jeg nå har den ære å avduke kunstneren Marit Wiklunds byste ”Venstremann og verdensmann.”