Statsminister Kjell Magne Bondevik

Feiringen av Israels 50-årsjubileum

Israel – navnet vekker sterke følelser. Ja – vi kan vel nesten si at landet er både elsket og hatet. Så har da også det jødiske folk en lang, stolt, men også lidelsesfull historie.

Det har bodd jøder i det aktuelle landområdet i årtusener. For 4000 år siden fikk Abraham dette ord fra sin Gud: ”Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det land som jeg vil vise deg.”

Det jødiske folk har i perioder mistet oppholdstillatelsen til Israel. Men folket har gang på gang vendt tilbake. På Jesus tid, som vi kjenner fra vår Bibel, sto jødefolket under romersk styre. 70 år etter Kristus ble Jerusalem ødelagt og tempelet falt i grus, etter at romerne slo ned jødisk opprør. Siden år 135 etter Kristus har jødene levd i adspredelse, inntil opprettelsen av staten Israel i 1948 – som vi i dag markerer.

Opprettelsen av den moderne israelske stat er nært knyttet til de mest dramatiske begivenheter i vårt århundre. Da britene overtok styret over Palestina - området etter 1. Verdenskrig, lovet de også å gi jødene et nasjonalt hjem. Etter 2. Verdenskrig besluttet britene å trekke seg ut og FN vedtok at mandatområdet skulle deles i en jødisk og arabisk stat. Jerusalem skulle legges under internasjonal kontroll, en by der jøder, muslimer og kristne kunne leve fredelig sammen med like rettigheter. FNs delingsplan ble godtatt av jødene, men forkastet av samtlige arabiske land. Hva skulle man gjøre i denne situasjon - vente eller handle?

Under ledelse av David Ben-Gurion besluttet ledende organ i det jødiske samfunnet å gripe sjansen. Den 14. mai 1948 kl. 1600 i Tel Aviv museum ble det historiske møtet avholdt. David Ben-Gurion, senere Israels statsminister i 15 år, reiste seg og leste uavhengighetserklæringen:

”Israels land var det jødiske folks fødested. Her formet de sin åndelige, religiøse og nasjonale egenart. Her opplevde de sin uavhengighet og skapte en kulturarv av stor nasjonal og internasjonal betydning. Her har de skrevet og gitt verden Bibelen.

Også i den tiden folk har vært skilt fra Israels land har de alltid bevart sin troskap mot landet, over alt i verden hvor de var atspredt, og de opphørte aldri med å be for, og håpe på, en tilbakevending og gjenreisning av deres nasjonale frihet.”

I Uavhengighetserklæringen mintes man også den ufattelige tragedien som rammet jødene under holocaust. Med autoritet og overbevisning proklamerte David Ben-Gurion den nye staten, som ble gitt navnet Israel, med disse ord:

”Det er en naturlig rett for det jødiske folk, liksom for andre, å leve et liv i frihet i sin suverene stat. I samsvar med dette er vi trådt sammen til høytidelig møte på dagen for mandatets opphør. Medlemmene av det nasjonale råd, som representerer det jødiske folk i Palestina og verdens sionistbevegelse, og i kraft av den historiske, naturlige rett som det jødiske folk har, og i kraft av resolusjonen fra De Forente Nasjoners Hovedforsamling erklærer vi med dette opprettelsen av en jødisk stat i Palestina, som skal bære navnet Medienat Israel (Staten Israel).”

Dagen etter ble Israel angrepet fra arabiske naboland. 6.000 jøders liv gikk tapt i denne frihetskrigen i 1948/49. Siden har Israel levd i mer eller mindre konflikt med sine arabiske naboland. Et vendepunkt ble det da statsminister Begin og president Sadat, under medvirkning av president Carter i USA, inngikk fredsavtale på basis av den såkalte Camp David avtalen. Senere har også Israel fått fredsavtale med Jordan.

I fokus nå står særlig Israels forhold til palestinerne. Dette folket har også en lidelsesfull historie, og har på en måte ”falt mellom flere stoler” i Midt-Østen.

Derfor er det vårt inderlige ønske at den pågående fredsprosessen mellom Israel og palestinerne må lykkes. Begge folk fortjener fred og rettferdighet. Men jeg er overbevist om at en løsning som Israel kan godta, også må innebære fred og sikkerhet i forhold til de arabiske naboland. Det er herfra Israel mer enn noe annet, har kjent trusselen opp gjennom historien.

Norge har spilt, og spiller, en viktig rolle i denne fredsprosessen. Oslo-avtalene bidro til å løse den fastlåste situasjon og la grunnlaget for den tilnærming mellom partene vi senere har vært vitne til. Forbindelsen til begge parter er gode. Ingen vil mistenke Norge for stormaktsinteresser i området. Jeg hadde nylig gleden av å treffe statsminister Benjamin Netanyahu her i Oslo og har også invitert Yassir Arafat til Norge. Jeg ser likeledes fram til å besøke Israel og Midtøsten-regionen til høsten.

Forbindelsene mellom Israel og Norge går ikke bare på myndighetsnivå. Vel så viktig har kontakten vært mellom norske og israelske institusjoner, og mellom enkeltmennesker i de to land. La meg spesielt nevne to forbindelseslinjer: Arbeiderbevegelsen og kristenfolket.

Den norske arbeiderbevegelsen har en lang historie for nær kontakt med sin israelske kollega. Forholdet har vært satt på prøve, men forbindelsene er fortsatt sterke. Dette har vi også sett i forbindelse med fredsprosessen.

Arbeiderpartiet har hatt nære kontakter med ledende israelske politikere, som David Ben-Gurion og Golda Meir. Men også i senere tid Shimon Peres.

Einar Gerhardsen var den første europeiske statsminister som i sin tid avla et offisielt besøk i Israel – i 1961. Tilbake fra dette besøket, holdt Gerhardsen en tale hvor han bl.a. sa: ”Jeg vil tro at araber-statene, hver enkelt av dem som er nabostat til Israel, vil kunne ha meget stor nytte av et vennskap eller samarbeid med Israel. Vi skal naturligvis også prøve å forstå araber-statene, men det ville være godt om de gjør seg fortrolig med at her er det ingen vei tilbake. Israel vil bestå som selvstendig stat og som jødenes land.” Gerhardsen nevnte ikke det problemet som i de senere år har kommet sterkest i fokus, utviklingen av en palestinsk nasjonal identitet. Dette har preget Arbeiderpartiet mer i den senere tid, og også nyansert forholdet til Israel.

I store deler av kristenfolket har forholdet til Israel vært preget av hengivenhet og varme. Israel var mitt søndagsskolelandskap. Slik har det vært for mange nordmenn. Slik kjenner vi Genesaretsjøen, Betlehem og Jerusalem. Slik får landet en spesiell plass i vår kultur – og i vår trosverden. Derfor blir det også spesielt å besøke landet. Mange tusener har gjennom årene benyttet seg av denne anledningen, og båndene til Israel har slik blitt sterke.

Jødene under krigen

I en lang, lidelsesfull historie for jødefolket, vil vi i vår tid særlig tenke på jødeforfølgelsene under den annen verdenskrig. Holocaust er en av menneskehetens verste forbrytelser.

Også i Norge led jøder overlast. Eiendom ble konfiskert. Uretten er ikke gjort opp. Men nå har vi et grunnlag for dette. Etter påtrykk fra Stortinget, opprettet den forrige regjering et utvalg - Skarpnes-utvalget – for å fremlegge materiale som grunnlag for erstatning til gjenlevende jøder og deres familier som var utsatt for konfiskasjon av eiendom. Utvalget delte seg i to.

Regjeringen har valgt å legge tenkningen fra mindretallet til grunn, altså først og fremst en moralsk/etisk tilnærming. Vi vil om få uker legge fram en proposisjon for Stortinget også med forslag til økonomisk oppgjør. Dette blir to-delt: Et ”kollektivt oppgjør” på i utgangspunktet 250 millioner kroner, og et individuelt oppgjør til enkeltpersoner på inntil 200.000 kroner i hvert tilfelle. Totalt vil disse to elementene kunne beløpe seg opp til 450 millioner kroner.

Midlene til det kollektive oppgjøret forutsettes å gå til følgende tre hovedformål:

• Et fond som administreres av styret i de mosaiske trossamfunn og hvor avkastningen benyttes til å sikre jødisk kultur og nærvær i Norge.
• Et beløp som benyttes til internasjonal støtte til gjenoppbygging av jødiske kulturer og fordeles gjennom et fond hvor bl.a. representanter for Regjeringen, Stortinget, de mosaiske trossamfunn i Norge og World Jewish Congress deltar.

· Et beløp som benyttes til opprettelse av et kunnskaps-, opplærings- og dokumentasjonssenter i Norge om Holocaust og jødiske og andre minoritetsgruppers situasjon.

Uretten mot det jødiske folk kan aldri gjøres god igjen. Men vi plikter å ta et historisk og moralsk/etisk oppgjør med det som skjedde, og la dette oppgjør også komme til uttrykk økonomisk.

La meg uttrykke vår anerkjennelse for det store bidrag norske jøder har ytet til vårt lands utvikling. De har aldri vært mange, men de har satt spor etter seg.

Israel er i dag et fremgangsrikt, moderne land med et levende demokrati, et avansert teknologisk nivå og en kultur preget av den ukuelighet og skaperkraft som har båret det jødiske folk gjennom århundrene. At det – midt oppi integreringen av nye hundretusener av borgere – har vært mulig å bygge en israelsk nasjon på mindre enn to generasjoner – er kanskje mer enn David Ben-Gurion drømte om da han for 50 år siden leste uavhengighets-erklæringen.

På vegne av Den norske Regjering hilser jeg staten Israel, og gratulerer med 50-årsjubileet. Historien er preget av en enorm utvikling, men også kamp, strid og krig.

Mitt fremste jubileumsønske for Israel er derfor dette: Fred over Israel!

SHALOM IM ISRAEL !

Lagt inn 30. april 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen