I sommer har Carl I. Hagen på nytt signalisert at Frp vil ta opp forslaget om et eget utenlandsbudsjett. Poenget skal være at utgifter i utlandet ”holdes utenom” når statsbudsjettets behandles.

Et bredt flertall i Stortinget har tidligere avvist dette forslaget. Det er mange grunner til at Hagens forslag er en dårlig ide.

Som for en husholdning, må en vurdering av statens økonomiske stilling bygge på en oversikt som omfatter alle statens inntekter og utgifter. Ved en slik vurdering må en ta hensyn til at alle statens utgifter må finansieres. Bruker man én milliard kroner mer i dag, har man én milliard kroner mindre å bruke senere. Dette kan ikke unngås ved å splitte budsjettet opp i ulike deler som underlegges ulike regler, enten det dreier seg om et eget utenlandsbudsjett eller ulike fond øremerket for særskilte formål. Du blir ikke rikere om du på Syden-turen har to plastkort knyttet til samme konto!

Det synes som om enkelte mener at ”vi har mer penger enn vi kan bruke”, og at vi må lete etter måter å bruke penger på som ikke skader den innenlandske økonomien. Dette er en feiloppfatning. Staten har for tiden høy sparing, men sparingen er ikke større enn det som er nødvendig for å dekke fremtidige pensjonsforpliktelser. Ved utgangen av dette året vil statens pensjonsforpliktelser være anslagsvis 3.400 mrd kroner. På samme tidspunkt vil Petroleumsfondet ha en kapital på kanskje rundt 700 mrd kroner. Frp’s forslag om å øke den offentlige pengebruken ved å opprette et utlandsbudsjett innebærer et svik mot fremtidige pensjonister.

Forslaget om et utenlandsbudsjett er simpelthen ikke noe annet enn en finurlig måte å øke offentlige utgifter på. Således er arven etter Anders Lange helt glemt. Som politikere er vår oppgave å prioritere mellom ulike hensyn og gjennomføre tiltak som gjør at vi kan få mer ut av pengene.

Det er riktig at ulike måter å bruke pengene på, har ulike virkninger på økonomien. Blant annet er Samarbeidsregjeringens politikk om å bruke mer på skatte- og avgiftslettelser, en bedre politikk for konkurranseutsatt næringsliv enn Ap’s alternativ. I forhold til å øke utgiftene gir skattereduksjoner mindre press mot priser og lønninger, og dermed mot renten. Vår politikk legger dermed grunnlaget for høyere vekst og med det et bedre grunnlag for å finansiere skole, helse, veier, pensjoner og andre gode formål. Dette er imidlertid en diskusjon om hvordan vi skal bruke de pengene vi allerede bruker, ikke om hvordan vi kan ”svi av” enda mer.

Det er vel tvilsomt om det er god ressursutnyttelse å kjøpe ting i utlandet hvis man kan få det samme billigere hjemme. Hvis man for eksempel skal kjøpe PC’er ”fra utlandet”, betyr det at norske forhandlere skal være avskåret fra å gi tilbud?

Forslaget om et utenlandsbudsjett innebærer i realiteten at utgifter i ”ut av landet”, ville få forrang i forhold til økte bevilgninger til undervisnings-, helse- og omsorgstjenester produsert i Norge. Dermed lar vi hensynet til kortsiktig konjunkturstyring veie så tungt at det bestemmer over prioriteringene mellom ulike formål i budsjettet, og ikke bare bestemme nivået på inntekter og utgifter. Dette blir både vilkårlig og galt. Vi kan ikke nedprioritere skole og omsorg med en rent konjunkturpolitisk begrunnelse. Den politiske utfordringen er å legge til rette for omstillinger som kan gi gode velferdstilbud både i dag og i framtiden. Å benytte våre felles ressurser til lavere prioriterte formål av rene konjunkturhensyn vil bare bringe oss fjernere fra dette målet.