Sosialminister Ingjerd Schous innlegg på Sosialpolitisk forums møte, 25.11.03

Jeg er glad for å få anledning til å delta på dette møtet i Sosialpolitisk forum. Dette er et spennende initiativ. Dialog mellom aktørene i det sosialpolitiske feltet er viktig og nødvendig. Enten vi er politikere, fagfolk, praktikere, forskere, brukere eller aktivister – vi har alle noe å lære ved å lytte til hverandre og utveksle synspunkter.

Fra regjeringens side har vi vært opptatt av å legge til rette for etablering av denne typen møteplasser. Regjeringen inviterte blant annet i forbindelse med arbeidet med tiltaksplan mot fattigdom, til idédugnad med forskere og frivillige organisasjoner. Sosial- og helsedirektoratet arrangerte i april i år en fattigdomshøring med frivillige organisasjoner hvor formålet er å innhente innspill til arbeidet med å videreutvikle tiltakene mot fattigdom.

Tema for dette møtet er ”Statsbudsjettet for 2004 - sosial profil?”

Selv om mange tror - og kanskje mener - noe annet, har statsbudsjettets sosiale profil aldri vært større enn nå. Det er kanskje flere som ikke helt lar seg overbevise, og det er sikkert mange som mener at jeg som sosialminister ikke har fått til nok på sosialområdet. Men mitt budsjett er på 183 milliarder kroner – dvs 1/3 av det totale budsjettet, og det har aldri vært brukt mer til dette enn nå. Selv om mange mener jeg burde hatt mer enn 1/3, så tror jeg de fleste ser at det er ganske mye. Og tiltakene virker, men fortsatt er det mye som må gjøres.

Som dere vet har vi regjeringen inngått et budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har ikke endret så mye på budsjettet, men det har endret litt. Regjeringens hovedprioritering ligger imidlertid fast, men med noen små korrigeringer. Totalt ble det ”flyttet på” ca 5 milliarder kroner, hvorav mesteparten gikk til kommunene (2 mrd) og skolene (0,4 mrd).

På sosialdepartementets område var det imidlertid få – om noen – uenigheter om det budsjettet som Regjeringen la frem. Det var bred enighet om tiltakene som jeg presenterte i fattigdomsmeldingen i fjor, og det er bred enighet om tiltakene jeg har forslått i budsjettet for 2004. Arbeiderpartiets forslag til budsjett avviker i så måte ikke fra mitt. Vi er enige om det meste og det er bra. Skal vi få til noe er det viktig at vi står sammen om tiltakene. Jeg kommer nærmere inn på tiltakene og selve budsjettet senere.

Jeg tror det kan være nyttig å avklare nærmere hva jeg legger i begrepet sosial profil. Det er ingen grunn til å legge skjul på at det er ulike syn på hva som menes med det.

Jeg vil fremheve to elementer. En sosial profil handler om

• fokus på de mest vanskeligstilte
• fokus på tiltak som innebærer hjelp til selvhjelp.

Spørsmålet er; når skal fellesskapet rekke ut en hjelpende hånd og hvem er det vi skal rekke den ut til?

Flertallet i den norske befolkningen har gode levekår. De fleste av oss har det godt og har fått ta del i den generelle velferdsutviklingen. Enkelte faller likevel utenfor.

I Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom som vi la frem i fjor høst, forstås fattigdom som at personer har så lav inntekt, eventuelt i kombinasjon med høye nødvendige utgifter i forbindelse med sykdom, funksjonshemming mv. at de over lengre tid ikke får dekket grunnleggende behov. Hovedindikatoren – eller det viktigste kjennetegnet - på fattigdom er lavinntekt (som er definert som 50 prosent av medianinntekten), og som varer i tre år. 2,3 prosent av den norske befolkningen – som tilsvarer ca 90 000 personer - hadde i perioden 1997-1999 en inntekt under denne grensen. Siste tilgjengelige tall fra SSB viser at denne andelen har holdt seg relativt stabil de siste årene. Ut fra norske forhold er dette mange.

Fattigdom rammer også barn. En studie fra 2001 viste at mellom 1,7 prosent og 2,4 prosent av alle barn under 18 år, dvs mellom 14 000 og 19 000 barn i perioden 1998-2000, vokste opp i en familie med inntekt som er så lav at den defineres som fattige (dvs at den tjener mindre enn halvparten av medianinntekten).

Bostedsløse og tunge rusmiddelmisbrukere er eksempler på grupper som har falt utenfor. En undersøkelse fra 1997 anslo antall bostedsløse i Norge til 6 200. 2/3 av disse har behov for oppfølging og i noen tilfelle behandling for et rusmiddelproblem eller et psykisk problem i tillegg til boligproblemet. Antallet injiserende misbrukere – eller sprøytenarkomane - er i dag anslått til mellom 10 500 og 14 000, og mange av dem er svært nedslitte og forkomne. Vi ser dem hver dag. De er rundt oss i våre nærmiljøer, det være seg i by eller bygd.

La meg ta et eksempel: En ung gutt begynner lukte litt på ecstacy på fest, han blir "fanget" og eksperimenterer etter hvert med andre rusmidler. Han dropper ut av siste året på videregående skole og havner på Plata. Det blir hans nye tilholdssted de neste årene. Han sover ute og tigger, vekselvis stjeler, penger for å overleve. Slik holder han på en ti års tid. Opp gjennom årene forteller han ofte familien og venner at han ønsker seg ut av narkotikamisbruket, men det blir med ønsket. Etter elleve år, blir han lagt inn med kraftig lungebetennelse og sterkt nedsatt helsetilstand. Familien får ham inn på rusbehandling hvor han sakte, men sikkert drar seg til. Han holder seg nøktern og søker seg etter noen år inn på metadonprosjekt. Sosialtjenesten i kommunen har fanget ham opp. De skaffer ham en hybel. Mannens ønske er å finne seg et sted å bo og begynne å leve et normalt liv. Han vil gjerne jobbe og forsørge seg selv.

Det holder hardt å gå nøktern gjennomen en avvenningsprosess og måtte vente på metadonbehandling, særlig når alle vennene holder til på Plata eller ved Eika.

Mannen kommer inn på behandling. Samtidig jobber sosialtjenesten med å finne jobb til ham og greier det. Mannen får tilbud om jobb på et gartneri – og takker ja. Dette er bare begynnelsen - en begynnelse som er blitt virkeliggjort ved at

• forvaltningsnivåer og tjenesteapparatet har samarbeidet for å legge tiltakskjeden til rette
• tiltakene og tilbudene fantes,
• en arbeidsgiver i mannens hjemkommune har tatt utfordringen og sett mulighetene, framfor problemene

Sosial profil handler om å sette fokus på personer og grupper som har falt utenfor og som ikke har nytt godt av den generelle velferdsutviklingen.

Sosial profil handler om bedre målretting av virkemidler og tiltak overfor de mest vanskeligstilte.

Skal vi klare å prioritere de som har det vanskeligst, må det også innebærer å legge mindre vekt på andre. Eller sagt på en annen måte; dersom vi skal prioritere alle og gjøre alt for alle, gir vi ikke tilstrekkelig til de som trenger det mest. Når vi ser at de brede velferdsordningene fungerer dårlig for de mest vanskeligstilte, tror jeg alle er enige i at det er behov for nye grep. Det er kanskje symptomatisk at vedtaket om makspris i barnhagene først og fremst gir mest til de som også har mest. De som har høyest inntekter og som derfor har betalt mest for en barnehageplass, vil etter dette også spare mest. Jeg sier ikke at jeg ikke unner alle barnefamilier lavere barnehageutgifter. Men man skal være klar over at det ikke er de som har minst som tjener mest på det.

La meg også bruke egenandeler i helsetjenesten som eksempel.

Da Willoch-regjeringen innførte egenandelstaket på 1980-tallet var 140 000 mennesker omfattet av ordningen. Nå er situasjonen den at nærmere 900 000 personer i løpet av 2003 vil nå grensen for frikort for egenandeler for legehjelp, psykologhjelp og legemidler på blå resept og reiser i forbindelse med behandling i helsetjenesten. (Budsjettforliket med AP endrer ikke på det. Nesten like mange omfattes av ordningen).

Er det noen som virkelig mener at alle 900 000 er i en situasjon der de trenger en håndsrekning fra fellesskapet? Er det slik at alle disse 900 000 vil havne i et økonomisk uføre dersom de må betale litt mer for medisiner og legebesøk?

Nei, slik er det ikke for det store flertallet. Men for noen vil det skape vansker, og det er disse gruppene tiltakene må være rettet mot. Det er derfor Regjeringens oppfatning at et noe høyere egenandelstak ikke primært rammer de vanskeligst stilte.

Regjeringen har imidlertid lagt vekt på å oppnå bedre skjerming av lavinntektsgrupper med store helseutgifter. I 2003 innførte vi fullt fritak for egenandeler på blå resept for minstepensjonister. Denne regjeringen har også innført et egenandelstak 2, som blant annet gjelder tannbehandling og opphold på opptreningsinstitusjoner. Da Ap satt i Regjering mente de at et tak 2 ikke var mulig å få til. Denne regjeringen klarte det. Dette er helt klart et tiltak som mange med høye utgifter til medisiner nyter godt av, og det er dem vi skal nå.

Gode levekår og et høyt velferdsnivå henger sammen med et godt utbygd velferdssystem og en sunn økonomisk utvikling.

For meg er det viktig å understreke at et overordnet mål for velferdsordningene våre er at de gir hjelp til selvhjelp og at de legger til rette for at mennesker i yrkesaktiv alder skal kunne forsørge seg selv og sine ved eget arbeid.

Velferdsordningene skal også gi sosial og økonomisk trygghet gjennom å sikre inntekt for de som varig eller midlertidig har problemer med å forsørge seg selv ved eget arbeid, og kompensere for særlige utgifter eller dekke særlig behov i forbindelse med sykdom mv. Et bærekraftig velferdssamfunn krever imidlertid også at alle som er i stand til å bidra til fellesskapet gjør det, mens velferdsordningene forbeholdes det lille mindretallet som av ulike grunner faller utenfor.

Vi har de siste årene sett en utvikling der stadig flere i yrkesaktiv alder lever av offentlige stønader. Antall uførepensjonister økte i perioden 2000-2002 med 4,5 prosent. Det var ved utgangen av 2002 vel 292 000 uførepensjonister. I dag er det slik at 1 av 5 i yrkesaktiv alder lever på trygd. I tillegg kommer alle pensjonistene. Samtidig øker sykefraværet. Det har også antall personer på medisinsk rehabilitering og antall mottakere av rehabiliteringspenger. Utviklingen er bekymringsfull.

Personer med nedsatt funksjonsevne er en av flere grupper som har lavere yrkesdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Flere undersøkelser viser at mange funksjonshemmede er trygdemottakere, selv om de ønsker å arbeide. Mange gjør det ikke, fordi vi mangler tilrettelagte arbeidsplasser.

Sosial profil handler om å sette fokus på det som bidrar til å hjelpe personer inn i arbeidslivet og hindre at personer faller ut av arbeidslivet. Jeg kan ikke få understreket nok betydningen av et inkluderende arbeidsliv, rett og slett fordi de største forskjellene i Norge i dag går mellom de som har arbeid og de som ikke har arbeid. Å hjelpe flere til å klare seg selv gjennom eget arbeid er derfor den sikreste måten å redusere forskjeller på. Inntekt vil alltid gi bedre levekår enn trygd. Slik skal det også være. Det handler om å legge til rette for aktive arbeidsrettede tiltak og arbeid, og det handler om å gi den enkelte større grad av individuell oppfølging.

Å sette fokus på selvhjelp handler også om å sikre at det lønner seg å arbeide. En ensidig satsing på å utvikle stønadsordninger som inntektssikring, vil kunne bidra til at personer forblir stønadsmottakere i en vanskelig livssituasjon.

Jeg mener også det er både viktig og riktig at samfunn innrettes slik at hver og en av gis en tilstrekkelig økonomisk motivasjon til å bli selvforsørget. Dette er også viktig for å opprettholde velferdssystemets legitimitet i befolkningen. Fellesskapet skal bruke sine ressurser på de som ikke kan klare seg selv.

Veiledende satser for økonomisk sosialhjelp kan være et eksempel. Hvis statens veiledende satser legges på et nivå som innebærer at de som i en periode mottar sosialhjelp, får utbetalt et større beløp enn personer som har en lønnsinntekt, har vi et problem. Stønadsordningen mister sin legitimitet og oppslutning blant folk flest dersom de som har inntekt får mindre i lønningsposen enn de som ikke jobber. Jeg tror det vil føre til økt stigmatisering. Økt stigmatisering og mindre oppslutning om nødvendige sikkerhetsnett, er det vi minst av alt trenger. Vi trenger derimot økt forståelse for at fellesskapet trenger alle bidrag og vi trenger alle hender til både å fylle og forme velferden. Vi er avhengig av at hver og en av oss bidrar med det vi kan. Jeg ønsker at vi fokuserer mer på hva vi kan gjøre enn hva vi ikke kan gjøre. Det er bedre å jobbe litt enn ikke å jobbe i det hele tatt.

Så til det foreliggende budsjettforslag/budsjettforliket for 2004.

Spørsmålene er:

• Har vi oppmerksomhet på de mest vanskeligstilte?
• Har vi nok oppmerksomhet på det som innebærer hjelp til selvhjelp?

Først til fokus på de mest vanskeligstilte.

Dette handler om mer enn fokus på fattige. Jeg kommer likevel ikke utenom å nevne Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom som ble lagt frem i fjor høst, og som det var bred politisk enighet om. Regjeringen satte her fokus på fattigdomsproblematikk, og ikke, som tidligere regjeringer, på ulikheter i levekår i befolkningen. Jeg synes det er verre at vi har mange fattige enn om vi har noen få rike.

Tiltaksplanen, som i 2003 har en samlet ramme på om lag 335 mill kroner, omfatter et bredt spekter av målrettede tiltak rettet mot de mest vanskeligstilte.

I tillegg kom en styrking av arbeidet mot rusmiddelproblemer med om lag 65 mill kroner knyttet til Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer som ble lagt frem samtidig. Dvs totalt 400 mill kroner til rus og fattigdom ble bevilget i 2003.

I fattigdomsmeldingen foreslo vi en rekke konkrete og viktige tiltak. Vi bevilget 142 mill til arbeidsmarkedstiltak for sosialhjelpsmottakere. Folk må ut av stønadskøene, og mange trenger hjelp til å komme seg ut av den. Vi utvidet stønadsretten for enslige forsørgere under utdanning slik at flere får muligheten til å skaffe seg et yrke (35 mill), vi forbedret bostøtteordningen for barnefamilier (77 mill) og vi styrket oppfølgingstjenesten for bostedsløse (30 mill). Dette er konkrete tiltak som fanger opp enkeltmennesker som har behov for en utstrakt hånd fra fellesskapet.

Vi foreslo også flere tiltak rettet mot ungdom som tiltak for å hindre at ungdommen dropper ut av skolen (8mil) og tilskudd til storbytiltak (2,5). Vi må gjøre det vi kan for å fange opp ungene våre før de tråkker feil. Vi vet aldri hvem som rammes.

Med de tiltakene som ligger i forslaget til budsjett for 2004 er denne regjeringens samlede forslag til tiltak rettet mot rus og fattigdom på nær 2 milliarder kroner. Jeg vet at dette kan være et abstrakt tall, men viktigere enn selve tallet er at det har ført til resultater. For eksempel er over

4 000 mennesker i tiltak eller på vei inn i tiltak. Dette er resultater av satsingen rettet blant annet mot langtidsmottakere av sosialhjelp.

Vi har fått bedre oppfølging av rusmisbrukere. Det har aldri vært gitt mer til legemiddelassistert rehabilitering – altså metadon og subutex – og det har aldri vært gitt mer til lavterskel helsetiltak – det vil si legehjelp på gata – enn under denne Regjeringen. Disse to tiltakene retter seg mot de mest slitne av rusmisbrukerne, og hjelpen er for mange livreddende.

Vi har fått bedre oppfølging av bostedsløse. Nylig vedtok også stortinget etter forslag fra Regjeringen å innføre retten til individuell plan i sosialtjenesteloven, som rett og slett betyr at du får rett til en egen plan – en oversikt – over de tiltakene og den hjelpen du trenger, og hvordan dette skal gjøres. Vi vil at den enkelte skal ”leies” gjennom systemet slik at man får den hjelpen man trenger, når man trenger den.

Hovedmålgrupper for tiltak i 2004 er

• langtidsmottakere av sosialhjelp og innvandrere med svak tilknytning til arbeidslivet
• enslige forsørgere under utdanning
• bostedsløse og rusmiddelmisbrukere med behov for oppfølging i bolig
• barnefamilier og andre med lav inntekt og høye boutgifter
• barn og ungdom berørt av fattigdomsproblemer.

Vi har også en nyhet i det foreslåtte budsjettet som jeg har store forhåpninger til. Vi foreslår nå en styrking av tilbudet om legemiddelassistert rehabilitering – dvs metadon og subutex - for rusmiddelmisbrukere og opprettelse av nye plasser i arbeidsmarkedstiltak for personer som deltar i slikt opplegg. Vi vet alle at ”ei pille ikke er nok” dersom man skal klare å komme tilbake til livet etter mange år på kjøret. Da trenger man noe som kan gi livet mening og innhold. Jeg håper at arbeidsmarkedstiltak spesielt rettet mot disse kan bidra til det. Det handler om å ha noe å stå opp til om morgenen. Vi viderefører også bevilgningen til lavterskel helsetilbud for rusmiddelmisbrukere som er et viktig tiltak for å bedre helsetilstanden til de slitne misbrukerne. Samlet sett gir vi 222,5 millioner kroner til legemiddelassistert rehabilitering og lavterskelhelsetilbud. Aldri har det vært gitt mer, og aldri har det vel vært mer nødvendig heller.

Innledningsvis nevnte jeg en forholdsvis ung mann som i dag har både bolig og jobb og som har fått mulighetene for å leve et tilnærmet normalt liv, fordi tjenesteapparatet skjønte at samarbeid var viktig for å redde mannen og fordi han var så heldig å finne en arbeidsgiver som var villig til å ta sjansen på ham. Det er det vi trenger samarbeid og mennesker som er villige til å ta sjansen, som ser mulighetene.

I denne sammenheng vil jeg også gjerne nevne Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999 -2006. Nyere undersøkelser viser en forholdsvis moderat, men likevel klar sammenheng mellom psykiske lidelser som angst og depresjon, og lavinntektsproblemer. Psykisk sykdom er også en av to sykdomstyper som dominerer de trygdeytelser som har medisinske inngangsvilkår. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2004 en økning på omtrent 700 mill kroner til Opptrappingsplanen, noe som er den største økningen i løpet av ett år i hele den perioden som opptrappingsplanen gjelder for. Regjeringen foreslår også å utvide denne perioden frem til 2008 slik at den utvides med to år.

Så til tiltak som innebærer hjelp til selvhjelp.

Tiltaksplan mot fattigdom

Som jeg var inne på tidligere er fattigdom og vedvarende lavinntektsproblemer i stor grad knyttet til manglende eller lav deltakelse i arbeidslivet. En av hovedstrategiene i Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom er derfor å styrke den enkeltes tilknytning til arbeidslivet. Vi må hjelpe folk til å klare seg selv.

I 2003 er det fordelt rundt 1300 plasser i arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp og arbeidsmarkedsrettet kvalifisering for innvandrere og flyktninger. Som jeg så vidt har nevnt var i alt 4160 personer aktuelle for disse tiltaksplassene ved utgangen av oktober 2003. Disse henvises fra kommunene til Aetat. 2500 har mottatt tiltaksplass. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2004 å trappe opp satsingen på målrettede arbeidsmarkedstiltak, og har avsatt midler til i alt 431 nye plasser.

Regjeringen foreslår også å utvide stønadsperioden under nødvendig utdanning for enkelte grupper av enslige forsørgere. Formålet er å bedre mulighetene til selvforsørging etter utløpt stønadsperiode.

SATS

Jeg vil også nevne arbeidet med samordningsreformen, dvs arbeidet med å samordne Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten. Det er bred politisk enighet om behov for å organisering Aetat, trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten på en bedre måte enn i dag. Et av hovedmålene for denne omorganiseringen er å lede flere mot arbeid og færre mot stønader. Regjeringen er i gang med å utrede ulike modeller for hvordan vi skal organisere velferdsforvaltningen for fremtiden. Vi har nedsatt et offentlig utvalg som skal avgi innstilling innen 30. juni 2004. Regjeringen vil legge frem saken for Stortinget i løpet av inneværende Stortingsperiode.

Det er en yrende forsøksvirksomhet knyttet til dette rundt om i kommunene rett og slett fordi alle ser at det er nødvendig å få til en endring. Parallelt med utredningsarbeidet, vil vi naturligvis også at all igangsatt forsøksvirksomhet med ulike modeller for omorganisering, går sin gang.

I tillegg har vi nedsatt en arbeidsgruppe som består av folk fra ulike departementer. Deres jobb fremover er å gjennomgå regelverket for å se hvilke behov det eventuelt er for å endre regelverket for ytelser og tjenester slik at de treffer bedre, og slik at ytelsene fungerer slik intensjonen er.

Attføring

Forskning viser at jo lengre en person har vært ute fra arbeidslivet – det være seg som en følge av sykefravær, rehabilitering og attføring - jo vanskeligere er det å komme tilbake i jobb. Etter dagens regler kan en person gå to til tre år uten å arbeide, fra hun/han blir sykemeldt (som man kan være i inntil ett år), via medisinsk rehabilitering (inntil ett år, med mulighet for forlengelse), før attføring i det hele tatt kan settes i gang.

En høy andel av de som tilbys attføring i dag, får tilbud om alminnelig utdanning som attføringstiltak. Det er imidlertid ikke dokumentert at lengre utdanningsløp styrker muligheten for å komme tilbake til arbeid.

Regjeringen foreslår derfor flere ulike tiltak for å sørge for at de som trenger attføring skal få det raskere enn i dag, og at flere skal tilbys aktive, arbeidsrettede tiltak istedenfor langvarige utdanningstiltak. Regjeringen ønsker også å tydeliggjøre at for at en person skal få utdanning som attføringstilbud, må vedkommende være i en vesentlig annen situasjon enn en person som tar utdanning på ordinær måte.

Funksjonshemmede

La meg også kort nevne St. meld nr. 40 (2002-2003) om mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne, som Regjeringen la frem før sommerferien. I statsbudsjettet for 2004 er denne meldingen fulgt opp med en bevilgning på i alt 67,7, mill kroner fordelt på innsatsområdene i meldingen; arbeid og utdanning, tjenester og tilgjengelighet.

Budsjettforliket med Arbeiderpartiet innbærer som nevnt at vi flytter på 5 milliarder kroner. Som jeg nevnte innledningsvis går hoveddelen til kommunene og skolene. Kommunene får mer penger og skolene skal få flere undervisningstimer. Vi styrker imidlertid også antallet tiltaksplasser med 6000. Egenandelstaket vil heller ikke øke så mye som regjeringen la opp til (fra 1350-1550). I tillegg legger vi forslagene våre om AFP og midlertidig ansettelser på vent inntil videre.

Har så statsbudsjettet for 2004 en sosial profil? Mitt svar på det spørsmålet er ja.

Regjeringen satser på de mest vanskeligstilte og på tiltak som skal bidra til at den enkelte kommer over i en bedre livssituasjon.

Men, jeg skal også være den første til å si at vi fortsatt har mye ugjort i forhold til utfordringene vi står overfor. Men vi er i gang, og har lagt strategiene for videre satsing.