Regjeringen fortsetter sin solidariske alkoholpolitikk

Innlegg på Forbundet mot rusgift (FMR), 12. november

Først: Takk for at jeg ble invitert til å komme hit i dag. Det er en spennende dag dere legger opp til, med mange helt sentrale problemstillinger på dagsorden. Jeg ble opprinnelig bedt om å snakke om behandlingssiden på alkohol- og narkotikafeltet. Jeg kommer nok til å innta en noe mer helhetlig tilnærming enn det.

Som dere vet ble det opprettet to nye departementer 1. oktober i år. Med dette fikk Helse- og omsorgsdepartementet ansvaret for hele tiltaksapparatet, dvs. både sosiale tjenester og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere. Dette handler om både tverrfaglig spesialisert behandling, og den oppfølging og integrering som må finne sted i kommunene etter en innleggelse. Arbeids- og sosialdepartementet har på sin side ansvaret for forebygging av rusmiddelproblemer, både når det gjelder alkohol og narkotika. Og vi har ansvaret for å koordinere alkohol- og narkotikapolitikken.

Dette betyr selvsagt ikke at man på noen enkel måte kan, eller skal, skille mellom forebygging og behandling. Det er heller ikke hensiktsmessig å se de to feltene uavhengig av hverandre. Tvert i mot. Rusmiddelpolitikken er i aller høyeste grad et fagfelt der ting henger sammen. Utstrakt samordning og koordinering av politikken er derfor nødvendig. Handlingsplanen mot rusmiddelproblemer uttrykker da også et slikt syn. Her er det fem departementer som hver på sitt område har ansvar for at politiske mål nås, og for at politisk bestemte tiltak settes ut i livet.

La meg starte med å si noe om regjeringens arbeid med å forebygge alkoholproblemer. Skader og problemer forbundet med alkohol har et større omfang enn de lidelsene som følger av et narkotikamisbruk. Ikke fordi vi kan unngå å ta inn over oss skjebnene til de som lider under sitt narkotikamisbruk og deres pårørende. Men fordi alkoholproblemer rammer langt flere. Både direkte og indirekte.

Det mangler ikke på dokumentasjon om økonomiske og samfunnsmessige kostnader forbundet med alkohol. WHO er, med sin tyngde og sin legitimitet, vår fremste leverandør av kunnskap om skadeomfanget, både i Norge og internasjonalt. Alkohol utgjør fire prosent av den totale sykdomsbyrden i verden. I vår del av verden er alkohol den tredje største risikofaktoren. I U-land med lav dødelighet, de nest fattigste landene, er alkohol den største risikofaktoren. Bare i Norge døde 424 personer pga alkohol i 2002. I tillegg kommer russkader, forgiftninger, kroniske skader, ulykker, vold, sosiale problemer og psykiske problemer.

Vi må huske at disse tallene handler om mennesker.

Jeg ble mint på dette for et par uker siden - rett etter at jeg hadde kommet hjem fra et alkoholpolitisk ministermøte i København. Da ringte en ungdomsvenn av meg. Han ba meg om å stå på i kampen mot alkoholens skadevirkninger. Hvis du noen gang får bruk for det – sa han – så må du gjerne bruke mitt eksempel; Alkoholen ødela mitt barndomshjem. Og hadde det ikke vært for alkoholen så hadde far levd i dag.

Mange av dere kjenner til liknende historier.

Skader og lidelser som påføres uskyldig tredjepart er kanskje den aller viktigste grunnen til at vi som statlige myndigheter må fortsette å føre en solidarisk alkoholpolitikk.

Vi har ikke noe ønske om å ta gleden ved alkohol fra de som klarer å kontrollere sitt eget forhold til alkohol. Men Norge har en tradisjon for en solidarisk alkoholpolitikk der de sterke må akseptere enkelte begrensninger i solidaritet med de som sliter. Denne tradisjonen er det verdt å ta vare på.

Fordi det virker. Internasjonale forskere (Babor, Room) sier langt på vei at de alkoholpolitiske virkemidlene vi benytter i Norge, er de som er mest effektive. Disse virkemidlene er, som dere sikkert vil være kjent med, høye priser og avgifter, vinmonopolordning, skjenkebestemmelser, aldersgrenser, promillegrenser og alkoholreklameforbud. Derfor har Norge (sammen med Island) det laveste konsumet i Europa. Og vi har færrest alkoholrelaterte skader og sykdommer.

Jeg er opptatt av at forskning og kunnskap skal ligge til grunn for rusmiddelpolitikken. Og både norsk og internasjonal forskning støtter i høyeste grad opp om totalkonsummodellen. Denne modellen sier at totalforbruket av alkohol i befolkningen påvirker problem- og skadeomfanget. Jo høyere totalforbruk, jo høyere antall stordrikkere og desto flere problemer, skader, ulykker og dødsfall knyttet til alkohol.

Nå opplever vi at disse virkemidlene og den norske og nordiske alkoholpolitikken er under et økt internasjonalt press – gjennom grensehandel, EUs høye importkvoter og lave alkoholavgifter. Det gjelder først og fremst og i særlig grad de nordiske EU- landene Sverige, Danmark og Finland. Men også Norge og Island blir påvirket, gjennom vårt EØS-medlemskap. Norge også fordi Sverige og Danmark er nære naboland.

Derfor tok Kjell Magne Bondevik tidligere i høst et initiativ til et en felles nordisk front når det gjelder alkoholpolitiske problemstillinger i internasjonale fora som EU og Verdens Helseorganisasjon.

Dette initiativet ble av mange karakterisert som naivt og urealistisk.

Det er riktig at det kan være vanskelig å få gjennomslag for en alkoholpolitikk som tar folkehelsehensyn – når man må kjempe med sterke pengeinteresser.

Vi trenger politikere som ikke bare taler om det vi må, men om det vi vil –

Oluf Palme sa det bra:

Politikk handler om å ville!

For noen uker siden gav initiativet resultat. Det viste seg å ikke være så naivt likevel. De nordiske landene ble enige om å arbeide for en kraftig økning av minsteprisen på alkohol i EU, og for å halvere dagens meningsløst høye importkvoter mellom EU landene.

Norden har altså blitt enig om å sammen yte motpress mot de kreftene som undergraver en effektiv og kunnskapsbasert alkoholpolitikk.

Vi er på ingen måte i mål. Men vi har fått en god start. Og vi ser at holdningene til alkohol er under forandring i EU systemet. Her skal Norge være en pådriver.

Det siste jeg vil nevne fra den fellesnordiske strategien er arbeidet med å få til en resolusjon om alkohol på Verdens helseforsamling i 2005. Dette arbeidet er viktig fordi verdens helseorganisasjon er den organisasjonen i verden som har størst innflytelse og legitimitet i medlemsland over hele verden. Resolusjoner som er vedtatt i WHO har stor tyngde i medlemslandene. Arbeidet med en slik resolusjon er nå i gang i de nordiske landene.

Men vi utsettes ikke bare for internasjonalt press. Det er betydelige krefter i Norge, både i enkelte politiske partier og i opinionen, som er sterke tilhengere av lavere alkoholavgifter og økt tilgjengelighet. Deres argumentasjon tar imidlertid ikke hensyn til at en slik politikk vil skape flere og større alkoholproblemer. Den pågående holdningskampanjen til Sosial- og helsedirektoratet har derfor som et viktig mål å skape forståelse i befolkningen for at de virkemidlene vi benytter i Norge er nødvendige og effektive når vi skal forebygge rusmiddelproblemer.

Dette er alkoholpolitiske virkemidlene som vi gjerne kaller for primærforebygging. Det vil si den forebyggingen som retter seg mot hele befolkningen og som har til hensikt å redusere det totale alkoholforbruket i befolkningen. Forebygging må selvfølgelig også skje på andre arenaer og med andre metoder.

Nøkkelen til en bedre rusmiddelpolitikk er på mange måter å finne på forebyggingssiden. Jeg ser at flere av dere som er her i dag jobber nettopp med forebygging i en eller annen form. Dere har helt sikkert oppfatninger om hva som virker, og helt sikkert også hva dere mener ikke virker. Hva det er bortkastet å drive med.

Forebygging er et utfordrende arbeid. Det er, det sier seg selv, vanskelig å vite om forebyggingen har den ønskede effekt. Hvordan vet vi hva som ville skjedd dersom vi ikke foretok oss noe? Vi lever i en tid der det stilles strenge krav til evaluering, kvalitet og etterprøvbarhet. Dette gjelder på alle samfunnsområder. Så også på rusfeltet. Selv om det kan være vanskelig å måle effekten av enkelte forebyggingstiltak vil jeg presisere at det er meget viktig at tiltak, virkemidler og prosjekter evalueres. Evalueringen må ikke nødvendigvis være kvantitativ, dvs. vi må kunne legge andre kriterier enn bare tall til grunn for en evaluering.

Det er ingen tvil om at vi trenger et bredt spekter av forebyggingstiltak - et mangfold. Vi skal jo forebygge på flere arenaer, flere nivå og mot ulike målgrupper – samtidig. Forebyggingen må henge sammen, og tiltakene må forsterke hverandre. Men, når knappe ressurser skal fordeles, så mener jeg at vi skal velge de tiltakene som kan sannsynliggjøre effekt fremfor de som ikke kan det.

Hvem er det så vi skal forebygge? Hvem er det forebyggingen retter seg mot? Er det andre grupper nå enn tidligere? Har tidene forandret seg så mye at forebyggingen også må forandres? Både ja og nei vil jeg si.

Det er fortsatt sånn, selv om enkelte ikke liker det, at det er viktig å begrense og aller helst redusere det totale forbruket av alkohol i Norge. Forebyggingen må derfor rette seg mot ”alle”. Hvorfor det? vil noen spørre. Hvorfor er det ikke slik at man bør hjelpe de som drikker for mye og la oss andre, som nyter et glass vin i ny og ne være i fred? Selvfølgelig er det greit å drikke et glass vin i ny og ne. Alkohol er en lovlig vare som mange forbinder med hyggelig selskap og sosial avkobling. Men, alkohol er ikke en hvilken som helst vare. Det som synes å være vanskelig for mange å forstå, er at det som er greit på individnivå ikke er greit når man ser på samfunnet som helhet.

Jeg tenker her særlig på de som lever av å produsere og selge alkohol. Det er også andre som ynder å fokusere på individets frihet og rett til lett tilgang på alkohol som det viktigste aspektet i alkoholdebatten. Da kommer vi skjevt ut. Dette gjelder ikke bare på alkoholfeltet. På mange arenaer vil det være sånn at det som er best for meg som individ ikke er best for samfunnet som helhet.

I statsvitenskapen kalles dette for ”The Tragedy of the Commons”: Det som virker rasjonelt å gjøre for den enkelte får uheldige, eller tragiske om dere vil, konsekvenser for allmennheten. Jeg mener dette er ett av hovedproblemene i norsk alkoholdebatt. Norsk alkoholpolitikk handler om solidaritet. Jeg vet at dette er et begrep som ikke akkurat er i medvind for tiden. Ikke desto mindre er det dette budskapet jeg ønsker å nå ut med.

Det er også fortsatt sånn at mange lærere og andre som jobber med barn og ungdom, enten det er i skoleverket eller andre steder, opplever at de meget tidlig kan se hvilke elever som kommer til å begynne å eksperimentere med alkohol eller narkotika når de blir eldre. Ofte får de rett. Hvis det er så lett å se dette tidlig, hvorfor er det da så vanskelig å gjøre noe med det?

Fordi årsakene er så sammensatte. Fordi man ikke vet hvordan man skal gripe det an. Det er jo ikke et klart definert problem ennå, kanskje bare en følelse av at dette er et barn som er særlig sårbart. Her kan vi bli flinkere. Her mener jeg det er store gevinster å hente i form av vellykket forebygging. Hvis vi klarer å utvikle metoder som i større grad fanger opp disse elevene og som klarer å snu den negative utviklingen har vi store sjanser for å lykkes.

Tiltak rettet mot denne gruppen vil være det vi kaller for sekundærforebyggende tiltak, eller kanskje også tidlig intervensjon. Tiltaket er rettet mot spesielt utsatte grupper, men det foreligger kanskje ikke ennå et klart definert rusmiddelproblem. Ofte vil dette arbeidet dreie seg om å samordne lokalbaserte tiltak som vi kanskje ikke umiddelbart oppfatter som rusmiddelforebygging. Det kan være nettverk gjennom skole og idrettslag. Det kan være nærmiljøtiltak som fritidsklubber eller andre tiltak som tar sikte på å inkludere barn og unge som sliter inn i sunne og kraftfulle miljø som forhindrer at barnet går i retning av en destruktiv framtid. Det handler om at mange gode krefter må trekke sammen og i samme retning.

For å styrke en slik lokal samordning er det fra statens side bevilget 24 millioner kroner over en treårsperiode. Pengene går til et forsøksprosjekt, regionsprosjektet, som pågår i ni ulike kommuner. Hensikten er blant annet å utvikle hensiktsmessige modeller for helhetlig forebygging på flere arenaer. Vi skal selvsagt evaluere dette forsøket, og bruke det til å spre kunnskap om gode og effektive forebyggingstiltak, også til andre kommuner.

Mye av forebyggingen er spesielt rettet mot ungdom som gruppe. Men ungdommen er ikke noen ensartet gruppe. De er forskjellige. Det som er effektivt i en sammenheng og i en type ungdomsmiljø fungerer ikke nødvendigvis i andre miljøer. Det er viktig å nå ut til ungdom som står på terskelen til å prøve ut rusmidler, de som ennå kanskje ikke har debutert når det gjelder alkohol eller narkotiske stoffer. Fordi vi vet at det er en sterk sammenheng mellom tidlig debutalder og senere forbruk. Et viktig mål er derfor å heve debutalderen.

Her har mange frivillige organisasjoner gjort en god jobb over mange år. Men dette er kanskje også et område der vi må våge å tenke nytt. Her mener jeg at vi, kanskje i større grad enn vi har gjort tidligere, må lytte til ungdommen selv. Det er mekanismer, koder og kulturer i ungdomsmiljøer som voksne, enten det er lærere eller sosialarbeidere, ikke kjenner. Jeg tror at vi kanskje skal lytte mer til ungdommens egne ideer, og komme bort fra et ovenfra og ned perspektiv når det gjelder forebygging blant ungdom.

Som et eksempel vil jeg nevne en historie som er blitt meg fortalt. På Fauske i Nordland ble det å være medlem i Juvente plutselig oppfattet som trendy. Alle ville være medlem av Juvente. Det ble oppfattet som kult og det ble forbundet med høy status. Juvente er, som dere vet, en avholdsorganisasjon, en organisasjon som jobber for å redusere rusmiddelmisbruk blant ungdom. Resultatet er interessant. Det førte nemlig til at debutalderen på dette stedet økte ganske betraktelig. Lærdommen er, mener jeg, at når forebygging foregår på ungdommens egne premisser så virker det.

I Norge er vi velsignet med mange og dyktige frivillige organisasjoner med et enormt engasjement for rusmiddelfeltet. Det gjelder både på forebyggingssiden og på behandlingssiden. Denne regjeringen ønsker å satse på de frivillige organisasjonene.

Vi innser at vi kan vedta lover og bevilge penger, men vi kan ikke vedta engasjement eller bevilge nærhet. Det må springe ut av levende menneskehjerter som bryr seg.

Vi ønsker en god rollefordeling mellom de ulike aktørene på rusmiddelfeltet. Frivillige og offentlige. Vi ønsker en god samhandling mellom sentralt initiert forebyggingspolitikk og frivillige aktører. Det ønsker vi å få til enten de jobber med nasjonale tiltak eller lokalbaserte tiltak rundt om i landet. nivå. Og vi ønsker selvfølgelig å bidra til at de frivillige organisasjonene utfyller hverandre og ikke opplever å konkurrere om ressursene.

Sosial- og helsedirektoratet jobber nå, i samarbeid med blant andre Utdanningsdirektoratet, om en ny strategi for rusmiddelundervisning i skolen. Strategien skal bygge på den forskningsbaserte kunnskapen vi har om hvilke programmer som virker og hvilke som ikke gjør det. Strategien skal ferdigstilles innen utgangen av året og skal etter planen iverksettes i løpet av 2005.

Til tross før økt innsats, økte bevilgninger og stadig bedre kunnskap om årsaker til og konsekvenser av rusmiddelmisbruk, så øker behovene. Jeg tror jeg har et samlet behandlingsfelt bak meg når jeg sier at vi ikke kan behandle oss ut av problemene. Behovene på behandlingssiden vil garantert forsette å øke dersom vi ikke lykkes med å forebygge at rusmiddelproblemer oppstår. Dette gjelder både alkohol og narkotika.

Vi skal selvfølgelig sørge for et godt og målrettet behandlingstilbud til de som trenger det. Det er også rusreformens hensikt og målsetning. Ansvaret for dette ligger altså nå til helse- og omsorgsministeren. Jeg er selvfølgelig også opptatt av denne delen av feltet. I disse dager venter jeg på innspill fra regjeringens ekspertgrupper for alkohol og narkotikaspørsmål, blant annet knyttet til deres erfaringer med rusreformen. Rusreformen er ikke bare en organisatorisk reform. Den er også en kvalitetsreform. Jeg håper og tror at reformen sammen med individuell plan kan være med på å gi et bedre og mer målrettet behandlingstilbud.

Kommunene står utvilsomt overfor en svært viktig oppgave. Det er til kommunene rusmiddelmisbrukere som har vært til behandling i spesialisthelsetjenesten skal tilbake. Mange rusmiddelmisbrukere sier: Det er ikke det å bli rusfri som er problemet. Det er det å fortsette å være det. Og det er det virkelig. Det er det å skape seg et nytt liv, å bryte med det gamle. Det å få seg et eget sted å bo, en jobb eller en utdannelse, en meningsfull fritid, og kanskje ektefelle og barn.

Kanskje skal man gjenoppta kontakten med barn man ikke tidligere har kunnet ha kontakt med. Barn man ikke har sett på lenge og som ikke selv har sett sin mor eller far på lang tid.

Det ligger mye sorg og føleleser som skal bearbeides i slike situasjoner. Det kommunale hjelpeapparatet må, sammen med frivillige organisasjoner bistå i denne prosessen. Det er ytterst viktig at vi lykkes med dette. Jeg er sikker på at individuell plan er et godt virkemiddel i dette arbeidet. Ikke bare fordi en individuell plan er et planleggingsverktøy for den som skal komme tilbake til et rusfritt liv, men fordi den kan lette samarbeidet mellom de hjelpeinstansene som er involvert i integreringen.

Da gjenstår det bare for meg å takke for oppmerksomheten og ønske dere lykke til med resten av arrangementet.