Statsråd Laila Dåvøy
Barne- og familiedepartementet

MARKERING AV 100-ÅRS JUBILEET FOR KVINNERS STEMMERETT I DET NORSKE MISJONSSELSKAP

Stavanger 16. oktober 2004

Kjære deltakere fra inn- og utland!

It is an honour for me to be invited to speak on this celebration of the 100 ^th> anniversary of female suffrage in The Norwegian Missionary Society. And it is a great pleasure to see that so many foreign friends are able to celebrate with us.

Gaining the right to vote so early clearly shows a great trust in the women in the Norwegian Missionary Society.

Norway has been ahead when it comes to gender equality. And I'm proud to say that for a long time, we have been promoting gender equality to foreign countries. I find it quite interesting to see how equal women and men in the mission organisations were as early as the beginning of the 20 ^th> century. A lot of people would probably be surprised if they knew this!

I would like this part of Norwegian mission life to be better known abroad!

Det er en stor ære og glede for meg å få delta ved denne markeringen av at det i år er 100 år siden Det Norske Misjonsselskap innførte stemmerett for kvinner!

Misjonsselskapets innføring av stemmerett for kvinner i 1904 var et stort og viktig skritt på likestillingsveien. Det var noen forut for Misjonsselskapet. Både i Søndagsskoleforbundet og i Norges kristelige Ungdomsforbund var kvinnene valgbare til verv i hovedstyre og generalforsamling. Men Misjonsselskapet var da, som nå, en virkelig stor organisasjon og det var et sterkt signal da kvinnene her fikk stemmerett. Det at flere store og tydelige kristne organisasjoner allerede rundt århundreskiftet ga kvinnene denne retten, ga et tydelig signal som må ha vært tungtveiende også når det skulle vurderes kvinnelig stemmerett også ved stortings- og kommunestyrevalg her til lands.

Det heter jo at i 1913 fikk kvinnene stemmerett og året etter brøt første verdenskrig ut. Men ikke mindre – i 1904 fikk kvinnene i NMS stemmerett, og året etter ble unionen med Sverige oppløst!

Mange har inntrykk av kristne organisasjoner henger etter på alle vis, ikke minst i likestillingsspørsmål. De skulle vært her i dag! De skulle hørt fra historien og ikke minst sett bildene og de kvinnene som er her i kveld. Det er ikke få kvinner som har tatt ansvar, fått ansvar, samlet inn penger og dermed støttet – både kvinner og menn – i deres kamp i andre verdenshjørner. Det skaper likestilling, det skaper utvikling og det skaper framgang.

Stemmerett fører ikke automatisk til økt innflytelse. Selv i dag – 100 år etter at Misjonsselskapet innførte stemmerett for kvinner -og over 90 år etter at kvinner fikk alminnelig stemmerett her til lands– er det langt igjen før kvinner har like stor innflytelse som menn.

Det var ingen selvfølge for hundre år siden at kvinner kunne møtes – ikke bare at de møttes uten barn, men også at de kunne være uten menn, de hadde andakt og i tillegg ha ansvar for penger på disse møtene! Tenk for en frihet for disse kvinnene. At de hadde en sånn sterk stilling og organisasjonstradisjon i Misjonsselskapet må ha vært en sterk pådriver også i andre lag og foreninger. Og begrunnelsen var at frelsen var for begge kjønn. Så flott!

Disse kvinnene fikk en egen identitet som ikke var knyttet til mannen, men til eget medlemskap og engasjement i foreningen. De hadde et fellesskap – og ofte tok de med sin egen rokk og spiste middag sammen, selv om enkelte måtte hjemom og øse opp middagen til husbonden som satt hjemme.

Det er også interessant hvordan de kom med i foreningene. Mange fikk et engasjement i arv, det var en tradisjon på gården de kom til at kona i huset var delaktig i misjonsarbeid og kvinnene kom inn som etterfølger etter sin egen mor eller etter svigermor. Dette mønsteret er fremdeles i bruk i noen bygder.

Ikke minst hadde mange prestekoner et sterkt ansvar. I mange sokn var det en tradisjon for at de skulle både være ledere, holde andakt og holde hus – med de plikter det medførte. Møtene i Gamlemisjonen var nemlig i prestegården.

På arbeidsmarkedet og i hjemmet, råder fortsatt tradisjonelle kjønnsrollemønster. Kvinner har ansvaret for både det betalte og det ubetalte omsorgsarbeidet, mens menn fremdeles har enn sterkere tilknytning til arbeidslivet enn kvinner. Kvinnene har inntatt yrkeslivet, men mennene har ikke på samme måte inntatt omsorgsarenaen og hjemmesfæren. Her håper jeg at mennene blir mer likestilte! Jeg tror det kan bidra til at enda flere kvinner engasjerer seg i organisasjonsarbeid og påtar seg lederoppgaver. Utfordringene er å skape endring, slik at det ikke lenger er noe særsyn at kvinner er administrerende direktører eller oberster, eller at menn jobber i barnehager.

Og vi arbeider fremdeles for å realisere likelønn: ikke bare lik lønn for likt arbeid. Det har vi stort sett allerede. Siktemålet er å etablere lik lønn for arbeid av lik verdi.

I politikken utgjør kvinnene 36 prosent av representantene på Stortinget og 34 prosent i kommunestyrene. Hele 42 prosent av regjeringen er kvinner, men bare 14 prosent av ordførerne i kommunene.

I næringslivet dominerer menn totalt i de høyere maktposisjonene. Det betyr at den innflytelse og likestilling som er mulig innen politikken, begrenses av mannsdominansen i den viktige økonomiske sfæren. Den lave kvinneandelen, både i styrer og ledelse er et signal om at kvinner og menn ikke har samme utviklings- og karrieremuligheter i næringslivet. Her ligger Norge langt etter land som vi tradisjonelt har oppfattet som mindre likestilte enn oss.

Jeg har mange gode minner fra basarer. I nasjonalsangen vår står det ”Alt hva fedrene har kjempet, mødrene ha græt” – men tenk på alt det andre kvinnene har gjort! Kvinner har sydd, bakt, solgt lodder, pyntet basarlokaler, smurt mat – og så oftest fått hjelp av en mann på basarkvelden til å trekke loddene. Hva hadde NMS vært uten kvinnene – eller uten mennene? Jeg skal ikke i dag si hvem som hadde blitt sårest savnet.

For å bedre kjønnsbalansen i næringslivet har Stortinget vedtatt regler om kjønnsrepresentasjon i styrene for alle offentlig eide foretak. Dette innebærer at det blant styremedlemmene i disse selskapene skal være et minimumsantall av hvert kjønn – tilnærmet 40 prosent. Samme krav til kjønnsrepresentasjon vil bli innført for private allmennaksjeselskaper i 2005, hvis ikke den ønskede kjønnsrepresentasjonen oppnås frivillig innen den tid. Til å begynne med, var motstanden mot de nye reglene stor i næringslivet. Nå har det roet seg, og næringslivet konsentrere seg i stedet om å få frem dyktige kvinner til styreverv – for som høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner sier – det er jo bare et pålegg om refleksjon!

Lovendringen om kjønnsrepresentasjon i styrer er et viktig skritt på vei mot økt likestilling og demokrati. Og jeg håper at flere kvinner i styrene vil bidra til flere kvinnelige ledere. Det var først i 1939 NMS vedtok å tillate kvinner i Landsstyret og 60 år senere fikk en en kvinnelig leder der. Dere har nok gjort dere den samme erfaring her som andre har gjort i ulike sammenhenger; problemet er ikke at en ikke spør kvinner, men at mange kvinner vegrer seg mot å takke ja til et verv.

I en del frivillige organisasjoner – inkludert kirkelige organisasjoner - er det også skjevt fordelt mellom kjønnene. Det virker som mange frivillige organisasjoner - på samme måte som det private næringsliv - er ”kjønnsdelte”.

Vi må huske at mannsdominans ofte skyldes uformelle kvoteringsregler blant menn. Menn velger blant menn. Det vil de fortsette med. Men nå må kvinner slippe til!

Undersøkelser viser jo at kvinner i like stor grad som menn ønsker å påta seg lederoppgaver og ansvar. Og i motsetning til det mange tror, har kvinner i kristenlivet i lang tid tatt ansvar og vist vei! La oss få dokumentert denne historien!

Og så må vi som er kvinner i større grad takke ja når sjansen byr seg og utfordringen er der. Vi må dessuten være flinkere til å backe opp andre kvinner. Ikke alle flinke kvinner er konkurrenter. Vi må vise at det er feil at kvinner er kvinner verst, det er også et ansvar å ta.

Likestilling handler om rettferdighet. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at kvinner og menn skal ha like muligheter til å delta i de fora der viktige beslutninger tas og øve innflytelse i samfunnet. Den lave andelen kvinnelige ledere i offentlig og privat sektor og i organisasjonslivet, er uheldig. Det innebærer at samfunnet ikke gjør bruk av den ressursen som kvinners kompetanse utgjør. Det innebærer også at samfunnet ikke fungerer så demokratisk som det burde, siden kvinner har mindre innflytelse enn menn.

Veien til suksess ligger i mangfold, og jeg vil påstå at et miljø som bare består av det ene kjønn skaper enfold. Vi trenger mangfold i arbeidslivet, med både kvinner og menn på alle arbeidsplasser, for eksempel flere mannlige hjelpepleiere og flere kvinnelige elektrikere! Vi trenger også mangfold i næringslivet og i organisasjonene. Det er en kvalitetssikring når begge kjønn får bidra med sine erfaringer og sine perspektiv. Et lite land som Norge har ikke råd til å la være å likestille. Økt mangfold vil også gjøre organisasjonen mer kreativ og organisasjonsarbeid enda mer spennende. I tillegg vil økt mangfold i større grad sikre kvalitet i organisasjonens arbeid. Dette krever økt mangfold i alle ledd – det som gjerne kalles alle nivå.

Ordet ”Likestilling” har fått en ny valør i dagens Norge – fordi så mange innvandrerkvinner og -jenter er ofre for gamle tradisjoner og undertrykking.

Men vi må ikke glemme at dette er velkjent også i norsk historie og virkelighet. Vi skal bare tilbake til 1920- og 30-årene for å finne yrkesforbud for gifte norske kvinner. Kvinners underordning i ekteskapet forsvant fra vigselsritualet så sent som i 1920. Før den tid skulle ”I Kvinder være eders Mænd underdanige”.

Vi har en utfordring på dette området, og vi må bruke vår erfaring, kunnskap og solidaritet for at likestilling skal gjelde alle i Norge.

For meg er Jesus en viktig inspirasjonskilde. Han utøvde nettopp toleranse og likeverdig behandling av kvinner og menn. Selv kvinner som ikke den gang var sosialt akseptable!

NMS har i år aktivt brukt raggsokken som en stafettpinne og påminner om hundreårsjubileet. Dette er både fantasifullt, humoristisk og nok sikkert svært bevisst. Det er ikke få som har harselert over norske kvinners strikking av sokker til barn i Afrika. Det er en stolt gjenreising dere har gjort i og med denne rundreisa. Tatt raggsokken tilbake, det er nå utført.

Det er ikke få villige hender som har arbeidet for NMS. Dette gjelder ikke minst kvinnenever. Tilbake har de fått et nettverk, en glede over å kunne hjelpe og utløp for et engasjement som strekker seg utover borettslaget eller bygda. Og mange har storkost seg underveis.

Jeg har et håp om at Norge kan bidra enda mer på den internasjonale arena. Vi er allerede sterkt inne på mange felt, for eksempel i fredsprosesser og med nødhjelpsarbeid, - men vi kan gjøre mer! Gjennom det internasjonale arbeidet kan Norge være en pådriver for at verdens kvinner kan få økt innflytelse både på eget liv og regionalt, nasjonalt og internasjonalt plan. I denne sammenheng tror jeg Misjonsselskapet, med sitt engasjement i Norge og utlandet, også framover kan være en pådriver og et forbilde innenfor sitt felt.

Now, I would like to thank you all for your time and attention, and to wish you a very happy celebration!

Da gjenstår det bare å si takk for meg – og ønske dere alle en minneverdig kveld!