Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Ingeniørenes Hus, 19. april 2004

Om å se de sårbare barna

Hilsen til Kari Killén ved 70-årsjubileet

Kjære Kari Killén!

Vi vet mye om barn som er utsatt for omsorgssvikt. Nå må vi komme lenger enn til å telle dem, vi må begynne å se dem!

Av alt det kloke du har sagt og skrevet, er kanskje dette komprimerte sitatet selve essensen; alle barn her et grunnleggende behov for å bli sett.

I boka ”Det sårbare barnet” heter det første kapittelet nettopp ”Se meg! Hjelp meg!” Oppfordringen går til profesjonelle voksne som har kontakt med barn fra rusmiddelutsatte familier. Disse profesjonelle voksne hjelperne må oppdage de sårbare barna, og gi dem muligheten til å komme gjennom barndommen med så lite skade som mulig.

De sårbare barna

Mer enn noen har du pekt på at barn i familier med rusmiddelproblemer er sårbare høyrisikobarn. Der hvor rusmidler brukes under svangerskapet, er barna utsatt for et vell av risikofaktorer av både biologisk og psykososial karakter. De sårbare barna vokser opp i et miljø preget av utrygghet og uforutsigelighet, sammen med en eller to foreldre som har det vanskelig selv. Den tidlige mor-barn-kontakten som er så viktig, har vanskelige vilkår i slike familier. Prisen barna betaler kan bli høy.

Undersøkelser bekrefter at barn som vokser opp i familier med rusproblemer, har flere helseproblemer av fysisk og psykisk art, og mer atferds- og skoleproblemer enn andre barn. Studier bekrefter også høy forekomst av overgrep og kaotiske familieforhold i egen barndom hos foreldre med rusproblemer. Altså; ”Barndommen varer i generasjoner”, som en av de andre bøkene dine heter. Omsorgssvikt varer også gjennom generasjoner; det er vanskelig å gi videre god nok omsorg dersom en selv ikke har fått det. Samtidig peker du på at ikke alle barn fra belastede familier utvikler samme problemer, og at det er mulig å forebygge ved tidlig intervensjon. Du gir altså disse barna håp. Det er viktig.

For de som har et profesjonelt forhold til sårbare barn, for eksempel gjennom barnehage eller skole, er det viktig å vite at barn kan vokse opp under vanskelige forhold og tilsynelatende være velfungerende, samtidig som de strever med sine opplevelser. Det du blant annet har lært oss, er at de barna som klarer seg best er de som har hatt en tilknytning utenfor familien, og dessuten hatt mulighet til å få hjelp til å bearbeide sin egen opplevelse av det som er vanskelig. Her kan ansatte i barnehage og skole spille en viktig rolle, blant annet ved å gi muligheter til å snakke om denne type problemer.

Barnebøker

Som et bidrag til denne utfordringen, har du også ivret for å få oversatt en serie danske barnebøker om omsorgssvikt. Det er vanskelig å ta opp at enkelte barn lever med foreldre som drikker, at noen barn må i fosterhjem, eller at foreldre skilles – derfor er det uhyre viktig for disse barna å få en åpning til å snakke om og bearbeide sine egne problematiske opplevelser. Og for en lærer eller førskolelærer kan det handle om noe så enkelt som å lese en slik bok. For de barna det gjelder, er det viktig at problemet ikke gjemmes bort, men at barna tvert om får forståelse av at dette er noe som gjelder flere, og som det er lov å snakke om.

Det er mange profesjonelle som ser, men likevel ikke godt nok, hevder du, og det tror jeg du har rett i. Vi bruker ulike strategier for å beskytte oss i møtet med foreldre og barn i situasjoner med omsorgssvikt. Vi beskytter oss for å slippe unna det onde, det aller verste, det som gjør vondt fordi det er så vanskelig å hanskes med. Mange uttrykker skepsis til å spørre og grave om barnas familiesituasjon. Og her svarer du konstruktivt; det skal de heller ikke gjøre. Det barna er opptatt av, er ikke hva som har skjedd, men hva som skal skje framover. Noe av det aller viktigste vi som profesjonelle kan bidra med, er derfor å formidle forståelse for hvordan barna har det og hva de strever med. Dette gjør at de slipper å føle seg alene, og det kan gi dem håp.

Barnevernreformen

I den nye stortingsmeldingen om barnevernet (behandlet av Stortinget i februar 2003) var hovedkonklusjonen at til tross for en positiv utvikling de siste årene, tyder en helhetlig gjennomgang på at barnevernet ennå ikke er den sentrale støttespilleren for utsatte barn og deres familier som vi alle ønsker oss. Dette skyldes blant annet at barnevernet ofte kommer for sent inn til å kunne yte god nok hjelp til utsatte barn og deres familier. I det arbeidet departementet har satt i gang i kjølvannet av stortingsmeldingen, blir det lagt stor vekt på tidlig forebyggende hjelp til barn og familier. I dag innser fagfolk mer og mer betydningen av å stimulere familiens helhetlige situasjon og egne ressurser, og hjelpetiltak skal settes inn der familiene har særlig behov. Selv om denne erkjennelsen er til stede, kreves det ytterligere holdningsendring og metodisk opprustning både i barnevernet og samarbeidende tjenester. I stortingsmeldingen drøftes en rekke tilnærminger som er egnet til å gi bedre hjelp til barn og unge og deres familier. Etter regjeringens oppfatning er det behov for at familie- og nærmiljøorienterte metoder blir brukt i betydelig større grad enn i dag. Målet er flere funksjonsdyktige familier og mindre omsorgssvikt.

Fra 1. 1. 2004 har staten tatt på seg et større ansvar for barnevernet. Det fylkeskommunale barnevernet er avviklet, og det er opprettet et Statens barnevern og familievern med fem regionale enheter. Med den aktuelle reformen vil regjeringen støtte opp under noen ønskede retninger for barnevernet. Vi ønsker først og fremst økt satsing på gode lokale løsninger og lokale tiltak i et samarbeid mellom familiene, barnevernet og andre tjenester. Vi ønsker økt fokus på forebyggende arbeid, og vi ønsker å få til en utvikling hvor færrest mulig barn får behov for å bli plassert utenfor eget hjem.

Som ledd i omorganiseringen av barnevernet er det fra årsskiftet etablert 26 nye fagteam, fordelt på de fem statlige regionene. Hver region får flere team med ansvar for hver sin geografiske del av regionen. Dette innebærer en betydelig styrking; gjennom fagteamene vil det kommunale barnevernet få en helt annen og bedre støtte enn i dag. Fagteamene skal arbeide med inntak til alle statlige barneverntiltak. Fagteamene skal også utvikle alternative løsninger i enkeltsaker, i samarbeid med kommunene. Teamene blir regionenes kontakt til kommunene og skal yte generell bistand til kommunalt barnevern og andre etater som arbeider med svaktstilte barn og unge. Det omfatter blant annet jevnlige besøk og møter, initiativ til faglige utviklingstiltak og særskilt hjelp til kommunene i krevende og sammensatte saker.

Det pågår for tiden et viktig arbeid med å legge om kursen i barnevernet. Vi vil sette et sterkere fokus på forebyggende arbeid og tidlig, kvalifisert hjelp til utsatte barn og deres familier. I denne prosessen føler jeg at vi i alt vesentlig er på linje med det du, Kari Killén, har arbeidet for og skrevet om. Og det føles betryggende.

Gratulerer med jubileet og lykke til med det videre arbeidet!