Dagens sikkerhetspolitiske bilde er
preget av usikkerhet og endring. Nye trusler setter etablerte
kapasiteter, etablerte strukturer og "etablert tenkning" på
prøve.
Norges sikkerhetspolitiske
situasjon er helt avhengig av vårt forhold til nære venner og
NATO-allierte. NATO står denne høsten foran viktige veivalg, og
toppmøtet i Praha i november skal stake ut ny kurs. Det nære
sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Europa og USA må fornyes og
bekreftes, gjennom forpliktende vilje til endring.
Jeg vil at Norge skal være aktiv,
moderne og endringsvillig. Vi må tilpasse oss – samtidig som vi
bevisst utnytter alle muligheter til å påvirke våre omgivelser i
retning av
våre interesser.
Vi må skape et moderne,
omorganisert nasjonalt forsvar, og vi må skape et fornyet og
effektivt NATO, tilpasset en ny virkelighet.
Det historiske, geografiske,
kulturelle, politiske og verdimessige fellesskapet NATO er basert
på, er unikt. Det finnes ingen historisk parallell til at så mange
stater, spredt over et så stort område, i en periode på over 50 år
har stått last og brast i sikkerhetspolitikken.
For Norge som småstat gir
NATO-medlemskapet unike muligheter for innflytelse på
sikkerhetspolitikken i vår del av verden. Vi ville ikke hatt denne
muligheten alene. Et lite land vil alltid ha begrenset innflytelse.
Som NATO-medlem kan vi imidlertid påvirke prosesser som former våre
sikkerhetspolitiske omgivelser i tiår fremover.
Første del av tittelen på
foredraget er NATOs krav til Norge. Det betyr ikke at NATO trer
vilkårlige krav ned over hodet på oss. Når NATO stiller krav til
Norge, er det også Norge som stiller krav til Norge.
Vi forholder oss til NATOs krav
fordi vi har vært med å utvikle dem og fordi vi mener at de er
fornuftige. Alle NATO-land forholder seg til de samme kravene.
Dermed blir NATOs evne til å håndtere nye utfordringer mye større
enn om det enkelte land på egen hånd staker ut sin kurs.
NATOs krav vil først og fremst
gjøre oss betydelig bedre i stand til å møte våre hjemlige
utfordringer – også utfordringer vi må eller ønsker å løse
alene.
Det finnes ingen motsetninger
mellom de krav som må oppfylles for at vi skal være fullverdige
medlemmer i NATO, og de krav som må oppfylles for at vi skal være i
stand til å håndtere viktige oppgaver på egenhånd
.
Den kalde krigens slutt har
nødvendiggjort en dramatisk annerledes måte å tenke
forsvarsstruktur på. Alle NATO-land foretar derfor gjennomgripende
endringer i sine forsvar.
En klar og forutsigbar fiende under
den kalde krigen, gjorde at alliansen konsentrerte seg om å utvikle
forhåndsplanlagte, detaljerte planer og øremerkede styrker for å
forsvare alliansens område mot konkrete trusler. Disse styrkene var
i stor grad konstruert for statisk forsvar langs en på forhånd
utvalgt frontlinje. Tunge styrker med stor ildkraft ble prioritert
fremfor mobile styrker med høy fleksibilitet.
Etter Berlin-murens fall er det
stadig klarere at dagens trusler er høyst varierte og
uforutsigbare.
Derfor må Alliansens
styrkeplanlegging også bevege seg i retning av mer overordnede
planer enn tidligere. Det må utvikles en styrkebrønn med fleksible
og deployerbare styrker som kan skreddersys for å møte de
utfordringer som oppstår.
En overgang fra trusselbaserte styrker til kapasitetsbaserte
styrker er grunnleggende for Alliansen. Denne overgangen danner
grunnlaget for utviklingen av det norske forsvarets styrkestruktur
frem mot neste langtidsplan for Forsvaret, som skal gjelder fra
2006 til 2008.
Utviklingen i NATO de siste ti-tolv
årene kommer til å forsterkes ytterligere ved de beslutninger som
vil bli truffet under NATO-toppmøtet i Praha. Slagordet for møtet
er "nye kapasiteter, nye samarbeidsrelasjoner og nye medlemmer".
Jeg er overbevist om at Alliansen vil levere på alle tre
områdene.
Prague Capabilities Commitment
Nye militære kapasiteter er
nødvendig for å opprettholde NATOs relevans.
Prague Capabilities Commitment –
eller PCC – er oppfølgeren til Defence Capabilities Initiative,
vedtatt på Washington-toppmøtet våren 1999. PCC sikter mot å
forbedre og fokusere NATOs militære evne på en rekke sentrale men
langt færre og helt konkrete områder. PCC vil derfor være
forpliktende for medlemslandene på en helt annen måte enn DCI.
Generalsekretær Robertson har
særlig fokusert på fire hovedområder der medlemslandens styrker må
forbedres:
- forsvar mot kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske
våpen;
- kommando-, kommunikasjons- og informasjonsoverlegenhet;
- evne til operativt samarbeid og effektivitet i kamp;
- og hurtig deployering og utholdenhet.
Tempo, og reell forpliktelse fra
medlemslandene, forventes i implementeringen av disse punktene.
Norge er en aktiv og tydelig medspiller i arbeidet for et moderne
og effektivt NATO. Det er lite produktivt å protestere mot
forandringer som uansett vil tvinge seg frem. Norge skal vise evne
og vilje til å tenke fremover. Våre allierte skal si "look to
Norway". Det gir økt innflytelse på områder som er viktig for
oss.
a) Når det gjelder forsvar mot
masseødeleggelsesvåpen, vil Norge søke å utstyre alle enheter vi
har innmeldt til NATOs reaksjonsstyrker med kapasitet til å
forsvare eller beskytte seg mot effektene av slike våpen. Det vil
også gjøre disse enhetene bedre rustet til å håndtere eventuelle
kriser i Norge der slike våpen blir benyttet.
b) Når det gjelder økt kommando-,
kommunikasjons- og informasjonsoverlegenhet, vil Norge bidra i et
felles NATO-program for å utvikle et
luft-til-bakke-overvåkningssystem. Vi tar også sikte på å begynne å
innføre taktiske ubemannede luftfartøyer – såkalte UAVer – i det
norske forsvaret allerede i løpet av inneværende fire-årsperiode.
Slike farkoster vil blant annet hjelpe andre enheter i Forsvaret
til å kunne skaffe seg et bedre situasjonsbilde, og dermed gjøre
dem mer effektive i strid.
c) For å bidra til økt evne til
operativt samarbeid og effektivitet i kamp, vurderer vi å øke vår
beholdning av presisjonsstyrte luftleverte våpen med 30 prosent
innen 2005. Parallelt vil vi arbeide for et flernasjonalt samarbeid
om anskaffelse og drift av GPS-styrte luftleverte våpen. Vi har i
dag laserstyrte presisjonsstyrte missiler på våre F 16 i
Afghanistan.
NATOs generalsekretær har også bedt
oss om å vurdere å anskaffe multirolle kamphelikoptre.
Forsvarssjefen vil se på dette i sin militærfaglige utredning 2003
for å anskaffe slike på noe lengre sikt. Dette er imidlertid svært
kostnadskrevende, og vil antagelig i beste fall være mulig som del
av en flernasjonal enhet.
d) Vi vurderer også tiltak for å
øke evnen til hurtig deployering og utholdenhet. Norge er blant
annet
ledernasjon i Alliansen i arbeidet med å sikre betydelig
økt strategisk sjøtransportkapasitet for NATOs reaksjonsstyrker. Vi
vurderer dessuten å anskaffe et logistikkskip til støtte for de nye
fregattene.
Videre tar vi sikte på å bidra til
NATOs evne til strategisk lufttransport, for eksempel gjennom å
inngå en leasing-avtale for å sikre kapasitet til tung strategisk
lufttransport.
I tillegg ser vi på muligheten for
å inngå en leasingavtale med et sivilt firma for å kunne bidra med
ett eller to lufttankingsfly. Også på dette feltet er det i dag et
betydelig kapasitetsunderskudd i NATO.
Det er ikke lett å få europeiske
nasjoner til å stille relevante kapasiteter innen disse områdene.
Norge og Frankriket er et av få land som gjennomfører en betydelig
budsjettøkning. Mange europeiske land bruker stadig mindre
ressurser på Forsvaret.
Når en ser dette i sammenheng med
stadig dyrere våpensystemer og militært materiell, blir det tydelig
at Europa må tenke nytt for å oppnå en tilfredsstillende
kapasitetsøkning.
Nato Response Force
NATO Response Force er et
amerikansk initiativ om å opprette en felles reaksjonsstyrke på
minimum brigadenivå, med bidrag fra alle forsvarsgrener. Styrken
skal på kort varsel kunne settes inn i alle typer operasjoner,
uavhengig av geografisk område.
Tanken er at den skal være opprettet innen 1.
Oktober 2004 og fullt operativ innen 1. Oktober 2006.
En slik reaksjonsstyrke ville
tilføre NATO en meget nyttig ressurs. Ikke minst vist erfaringene
med å sette sammen Enduring Freedom og ISAF-styrkene i fjor, at
mange NATO-land hadde urovekkende svak reaksjonsevne.
Mange av ideene knyttet til nye
kapasiteter, gjennom nisjeutvikling, multinasjonalt samarbeid og
tilpasning av eksisterende kapasiteter, vil få større tyngde dersom
målsettingen er en reell hurtigreaksjonsstyrke. Disse to tiltakene
henger derfor tett sammen med hverandre.
Kommandostruktur
Tilpasningen av NATOs
kommandostruktur til den nye sikkerhetssituasjonen, fikk en raskere
omdreining på forsvarsministermøtet i juni. Det er opprettet en
egen embetsgruppe fra hovedstedene for å puste militærkomiteen i
nakken og sørge for et resultat med politisk forankring.
Toppmøtet i Praha skal ta stilling til den nye strukturen, og
NATOs forsvarsministere skal vedta den endelige strukturen på
forsvarsministermøtet i juni 2003. Dette er langt raskere enn mange
forventet.
Kommandostrukturen må endres både
for å møte den nye trusselsituasjonen og for å redusere unødvendig
ressursbruk. Midler må, ikke bare nasjonalt, men også i NATO,
frigjøres
fra en foreldet struktur,
til den "spisse enden".
Spesielt bør det legges vekt på en
gjennomgang av de store hovedkvarterene, som utvilsomt er mest
ressurskrevende.
Kravene til den nye strukturen vil
være:
-at de effektivt kan håndtere
terrortrusselen
-
deployerbarhet.
- at behovet for
joint- operasjoner reflekteres i
kommandostrukturen.
- at allierte offiserer får
tjenestegjøre
sammen ved allierte
hovedkvarter.
- at vi sikrer
tett kontakt mellom Europa og
USA. Det betyr ikke at dagens modell er den eneste tenkelige. Bl.a.
er Joint Forces Command i Norfolk USA’s viktigste kommando for
teknologiutvikling eksperimentering, å må spille en viktig roille
for kompetanseheving i Europa.
Vi har et NATO-hovedkvarter i
Stavanger. Alliert nærvær er viktig for Norge.
- NATO har behov for deployerbare hovedkvarter og vi har vist
Jåttas deployeringsevne i Kosovo
- I tillegg til Jåttas hovedkvarter-funksjoner, kan det tenkes å
opprette et alliert treningssenter i Norge som utnytter vår
kompetanse på operasjoner i ekstremt klima, koordinert fra
Jåtta.
- Vi kan også trekke på vår erfaring med flernasjonalt
spesialstyrkesamarbeid.
NATOs Militærkomite arbeider nå med
å vurdere en kraftig reduksjon av antall hovedkvarter. Denne saken
behandles videre i den omtalte embedsmannsgruppen frem mot Prague.
Utfordringen vil være å utnytte vårt nasjonale hovedkvarter enda
mer optimalt på en måte som er bra for Norge og bra for Allianse,
slik at vi dekker konkrete behov i NATO og derved sikrer alliert
tilstedeværelse i Norge.
Det er helt nødvendig at NATO
utvikler mekanismer for å kunne delta på en koordinert måte i
større koalisjonsoperasjoner som operasjonen Enduring Freedom.
Dette vil styrke NATO-samarbeidet, samtidig som det vil kunne gi
verdifulle bidrag til viktige operasjoner ledet av større
koalisjoner.
I tillegg må NATO opprettholde en
egen kommando- og styrkekapasitet. Det er selve hovedbegrunnelsen
for å reformere kommandostrukturen. NATO må selv kunne lede
operasjoner i Alliansens nærområde, og håndtere konsekvensene av
terroranslag rettet mot Europa.
Dette krever en fortsatt integrert
militær struktur og en mer effektiv kommandostruktur.
Vi kommer ikke utenom at styrkene i
en koalisjon må kunne operere
sammen. Her er NATO avgjørende.
Noen må sikre
interoperabilitet.
Det gjelder både materiell,
prosedyrer, taktikk og kultur. Uten NATO’s operabilitet og
koordinering, ingen Enduring Freedom koalisjon, ingen ISAF eller
fredsoperasjoner på Balkan. Langvarig integrert militært samarbeid
og øvelser er den eneste måten som sikrer at styrker
kan operere sammen.
Nye medlemmer
Under NATO-toppmøtet i Washington i 1999 ble
Polen, Tsjekkia og Ungarn tatt opp som medlemmer av Alliansen. Det
synes nå klart at opp til 7 nye medlemsland vil innlemmes i
Alliansen. Med dette utvides den euro-atlantiske sone av sikkerhet
og stabilitet. Dette er positivt for Norge, og vi støtter
utvidelsen.
Det stilles høye krav til
medlemslands-kandidatene. Det er en forutsetning at de er i full
gang med moderniseringen av sine styrker allerede før de blir
medlemmer.
Med en utvidet medlemsmasse blir
det samtidig enda viktigere at også nåværende medlemsland følger
opp arbeidet med å utvikle sine styrkestrukturer til det nivå
NATO-samarbeidet krever. Dette gjelder også Norge.
NATO er først og fremst en
forsvarsallianse. Uten at Alliansens militære styrker og
den militære handlingsberedskapen holdes på et høyt nivå, mister
NATO sin eksistensberettigelse.
Det må derfor stilles klare
krav til nye medlemmer, om
relevante kapasiteter som raskt kan brukes i allierte operasjoner.
Det betyr også satsing på "nisjer", samarbeid om anskaffelser,
pooling of forces og arbeidsdeling innad i NATO.
Nye relasjoner
Når det gjelder nye relasjoner, så er
NATO-Russland-rådet – som ble opprettet i våres – uten
sammenligning viktigst. NATO-Russland-rådet utgjør nok et skritt i
prosessen med å innlemme Russland i det euro-atlantiske
sikkerhetsfellesskapet.
Det nye trusselbildet forårsaker
store endringer i NATO, og krever at vi prioriterer våre ressurser
i forhold til dette. Også den generelle teknologiske og
militærfaglige utviklingen stiller det norske Forsvaret overfor
store utfordringer i årene fremover. Alle disse forhold peker i
samme retning: Rask og dyptgående omstilling av Forsvaret er
nødvendig.
Vi er godt i gang. Den pågående
omleggingen skal redusere de årlige driftsutgiftene med minst 2
milliarder 2001-kroner, sammenlignet med et alternativ uten
omlegging. Minimum 5000 årsverk skal tas ut av fredsorganisasjonen,
og vi skal kvitte oss med 2 millioner kvadratmeter
bygningsmasse.
Derved øker vi Forsvarets
muligheter til å prioritere kvalitet og reaksjonsevne. Samtidig
skal vi tilføre Forsvaret betydelig større ressurser i løpet av de
neste årene. Forsvarsbudsjettet vil bli økt med omkring 10 prosent
fra forrige regjerings budsjett høsten 2001, til 2005. Samtidig har
vi gitt Forsvaret forutsigbarhet i perioden gjennom vårens
forsvarspolitiske forlik mellom regjeringspartiene og
Arbeiderpartiet.
Derfor vil vi i 2005 ha et forsvar
som er i bedre stand til å løse sine oppgaver.
Imidlertid er vedvarende omstilling
nødvendig: Kontinuerlig omstilling kommer til å bli regelen, ikke
unntaket, for Forsvaret i fremtiden.
Slik jeg ser det, må Forsvarets
videre omstilling i neste periode skje langs fire hovedspor:
1) Reprioritere
For det første må vi reprioritere investerings- og
driftsmidler knyttet til den eksisterende struktur. Utviklingen av
MTB Skjold-klassen er ett eksempel på dette. Skjold var i
utgangspunktet utviklet med hovedsiktemål å bidra til
anti-invasjonsoppgaven. Gitt de nye utfordringene, må den til dels
utstyres og innrettes på andre måter for å bli mer relevant, og
kunne gis en internasjonal anvendelse . Det samme gjelder deler av
hærstrukturen, som i større grad må tilpasses et nettverksbasert
forsvar med vekt på deployerbarhet, mobilitet og fleksibilitet.
2) Nisjer
For det andre må vi utvikle høyt spesialiserte
kapasiteter, av begrenset størrelse men med høy beredskap og
kompetanse, såkalte nisjekapasiteter. Et lite land med begrensede
midler kan ikke utvikle kapasiteter på linje med store land.
På enkelte områder – på bakgrunn av erfaringer
på Balkan, i Afghanistan eller hjemme – kan vi imidlertid utvikle
spesialiserte enheter som er fullt på høyde med de beste. Den
jobben våre spesialstyrker, transportkontrollenheter og EDO-teams
og mineryddere gjorde i Afghanistan er et glimrende eksempel på
dette, og erfaringene fra Kosovo var en viktig forutsetning for den
innsatsen.
3) Strategiske partnere
En tredje tilnærmingsmåte er å inngå i systematisk
samarbeid med strategiske partnere, blant annet gjennom såkalt
force pooling. Dette innebærer at vi går sammen med andre
land om å utvikle, anskaffe, drive, vedlikeholde og oppdatere
militære kapasiteter, for på den måten å redusere kostnadene.
Denne typen samarbeid bør vi kun
inngå med land som står oss nær når det gjelder interesser,
verdier, størrelse og verdensanskuelse. Norge følger derfor en
såkalt Nordsjø-strategi, der vi har et luftsamarbeid med Danmark og
Nederland, hærsamarbeid med Tyskland og Nederland i det
Tysk-Nederlandske korps, og ser særlig Storbritannia og Nederland
som interessante partnere for marinen og kystjegerne.
USA er en strategisk partner på de
fleste områder. For eksempel er Luftforsvaret tungt knyttet til USA
på jagerflysiden, både med hensyn til F-16 og
utdanningssamarbeidet, og med hensyn til utviklingen av JSF, som
kan komme til å bli vårt neste jagerfly. For Sjøforsvaret er linken
til USA gjennom for eksempel samarbeidet i Stanavforlant meget
viktig.
Også Polen kan på sikt bli et
potensielt viktig Nordsjøsamarbeidsland, og gjennom NORDCAPS har vi
etablert et styrket nordisk forsvarssamarbeid.
4) Nye strukturelementer
Den fjerde måten å utvikle nye styrkestrukturelementer på,
er gjennom fellesfinansierte prosjekter i NATO-regi.
Overvåkningsflyflåten AWACS er hovedeksemplet på dette per i dag.
Fordi en del kapasiteter er så dyre i anskaffelse og drift at de
aller fleste NATO-land ikke er i stand til å anskaffe dem på
egenhånd, har denne tilnærmingen fått fornyet aktualitet.
Fellesfinansierte prosjekter i
NATO-regi vil blant annet være aktuelt for anskaffelse og drift av
en felles luft-til-bakke overvåkningskapasitet (
Alliance Ground Surveillance – AGS), og kanskje også for
anskaffelse og/eller drift av strategiske ubemannede
luftfartøyer.
En bonuseffekt ved å opprette slike
felleskapasiteter, er at det i betydelig grad vil styrke
samholdet i alliansen. Ikke minst vil det gi ekstra
incentiver til stormaktene, ved at de faktisk må
bruke NATO i militære operasjoner for å få tilgang til
disse kapasitetene.
En kombinasjon av de fire
tilnærmingsmåtene jeg nå har skissert, vil gi Forsvaret en
kvalitativt betydelig bedre styrkestruktur og militær kapasitet.
Det vil styrke vår evne til å møte et bredt spekter av utfordringer
– alene og sammen med allierte, i våre nærområder og i fjernere
strøk.
En slik modernisering og endring av
styrkestrukturen vil være ressurskrevende, selv gitt de gevinster
vi kan oppnå gjennom flernasjonalt samarbeid. Å frigjøre
ytterligere midler – utover det vi klarer gjennom den pågående
omstilling – vil derfor være nødvendig også i neste
langtidsperiode.
De midlene vi kan avsette til
investeringer, blir angrepet fra to sider.
På den ene siden har vi den
teknologiske fordyrelse. Det innebærer, noe forenklet, at de
produkter og tjenester Forsvaret er avhengig av, gjennomsnittlig
fordyres med over 2 prosent årlig, vel og merke på toppen av
ordinær prisvekst..
Konsekvensene av denne tendensen
kan blant annet reduseres gjennom økt bruk av hyllevareteknologi og
internasjonalt samarbeid, heller enn å drive dyr egenutvikling av
produkter og gjennomføre rene nasjonale anskaffelser.
På den andre siden har vi økningen
i driftskostnadene, som i Forsvarsstudien 2000 ble anslått til å
ligge på ca 1,7 prosent i året utover den kompenserte lønns- og
prisvekst. Dette skyldes at de varer og tjenester Forsvaret
benytter seg av, stiger raskere i pris enn gjennomsnittet i
konsumprisindeksen. Konsekvensene av en slik vedvarende tendens kan
kun motvirkes gjennom kontinuerlig rasjonalisering av
virksomheten.
Sett i et tyveårsperspektiv er
konsekvensene av disse forholdene dramatiske. I Forsvarsstudien
2000 ble det slått fast at forskjellen mellom å forutsette en
prisvekst på 1,5% og 2,0%, tilsvarte 23 milliarder kroner i
perioden, noe som tilsvarer mer enn det vi betaler for de nye
fregattene og de nye MTBene til sammen.
Konklusjon vi må trekke er enkel:
Forsvaret må hele tiden drives mer effektivt enn
tidligere.
De endringer vi må anbefale i neste
langtidsdokument kan ikke sees adskilt fra den omstilling vi nå er
i ferd med å gjennomføre. Den modernisering og endring vi legger
opp til i neste langtidsdokument, bygger videre på de resultater vi
allerede er i ferd med å oppnå.
Den pågående omstillingen av Forsvaret er en forutsetning for
den vedvarende modernisering som vil komme.
Den innsatsen Forsvarets personell
gjør i forbindelse med den pågående omstillingen, er imponerende,
og fører til at vi får et bedre forsvar enn vi har i dag. Det betyr
ikke at vi kan stoppe opp og hvile på våre laurbær.
Vi må ha to tanker i hodet
samtidig. Fullt trykk på den pågående omstillingen, samtidig som vi
forbereder oss på neste runde.
Forsvaret skal videreutvikles som
et effektivt og tidsmessig sikkerhetspolitisk instrument:
Vi trenger fortsatt bred politisk
enighet om å skape gode og forutsigbare rammevilkår for Forsvaret,
og må ha dette som et siktemål også for Stortingsbehandlingen av
neste langtidsplan i 2004.
Vi må videreføre omstillingen av
Forsvarets styrkestruktur, i tråd med de krav vi har utformet i
NATO, og vi må fortsatt finne innsparinger i fredsdriften av
Forsvaret for å vri ressursstrømmen til operativ virksomhet.
Dette er i tråd med målene for inneværende
periode.
Jeg tror én fundamental
forutsetning for å lykkes er at vi i større grad må tenke
helhet – eller jointness – i alt vi gjør. Under den kalde
krigen hadde de tre forsvarsgrenene separate og relativt adskilte
oppgaver. Derfor drev de i liten grad sin forsvarsplanlegging
sammen. Slik er det ikke lenger.
Utfordringen er å skape synergieffekter. Den
militære yteevnen hos to eller flere enheter som opererer sammen,
kan være dramatisk mye høyere enn summen av de to enhetenes yteevne
når de opererer alene. Dette må vi lære oss å utnytte!
I Afghanistan-kampanjen så vi hvordan ubemannede
luftfartøyer og spesialstyrker på bakken som lokaliserte og merket
bombemål, sammen med langtrekkende bombefly og missiler med
presisjonsleverte våpen, skapte en uslåelig kombinasjon av presis
informasjon, ildkraft og presis leveringsevne.
Disse enhetene kan gjennom samvirke
oppnå resultater som langt overgår det de samme enhetene kunne
oppnå hver for seg.
Skal vi klare å utnytte disse
synergieffektene, må
fellestankegangen få fotfeste i Forsvaret. Alle i
Forsvaret må prioritere Forsvarets totale kapasitet.
Vi må i fremtiden satse på fellesoperasjoner og nettverksbasert
forsvar. Alle øvelser i det norske Forsvaret bør være
fellesoperative. Forsvarets personell tilhører én organisasjon –
Forsvaret.
Det betyr ikke at forsvarsgrenenes identitet er uviktig. Man må
kunne noe godt for å være nyttig for helheten. Her er
grenspesialisering i opplæringsfasen viktig. Poenget er at vi i
praktisk operasjon hjemme og ute må kunne være fellesoperative.
Dette er en forutsetning for at fremtidens norske forsvar skal være
tilstrekkelig fleksibelt og effektivt. Marinejegernes og
hærjegernes samarbeid i Kandehar er et utmerket eksempel på dette,
likeså hæringeniørenes støtte til luftelementet på Manas, og
samarbeidet mellom minedykkerne og hærens eksplosivryddere i
Kabul.
Vi må legge til rette for en
effektiv prosess knyttet til utviklingen av neste langtidsplan.
Enhver fagmilitær anbefaling hviler
på en del premisser som i sin natur er politiske. Jeg har derfor
utformet et sett med politiske rammer som Forsvarssjefens
fagmilitære utredning 2003 skal basere seg på.
Disse rammene er mer utfyllende og
helhetlige enn det som var tilfellet tidligere. Samtidig er de
utviklet i et integrert arbeidsfellesskap mellom departement og
overkommando. Dette varsler om en ny og toppstyrt integrert ledelse
av og kontroll med Forsvarets langtidsplanlegging. Det er historisk
nytt.
Målet er at Forsvaret skal utvikles
i retning av å oppfylle fire målsettinger:
For det første skal Forsvaret være
moderne. Dette innebærer at alle enhetene i Forsvarets
styrkestruktur skal holde et internasjonalt høyt nivå, både hva
angår kompetanse, utrustning og evne til å operere sammen med
hverandre og med allierte styrker. Styrkene må kunne operere i et
moderne stridsmiljø og kunne håndtere et bredt spekter av oppgaver
og trusler.
Forsvaret må i mye større grad bli
nettverksbasert, det vil si at alle enheter må kunne knyttes sammen
i ett, helhetlig nettverk ved hjelp av informasjonsteknologi. Dette
vil gi en dramatisk forbedret informasjonsflyt, og tilrettelegge
for styrket hurtighet og presisjon, både med hensyn til
beslutninger og med hensyn til å sette disse ut i livet.
For det andre skal Forsvaret være
alliansetilpasset. Det innebærer at Forsvaret må være i
stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker både
hjemme og ute, og bidra aktivt til å løse hele spektret av NATOs
oppgaver.
For det tredje skal Forsvaret være
oppgavebasert. Med andre ord: De oppgavene Forsvaret skal
være i stand til å løse må være styrende for styrkestrukturen og de
kapasiteter som anskaffes eller videreføres. Det betyr at det er
styrkestrukturens evne til å løse
helheten av Forsvarets oppgaver som skal avgjøre dens
sammensetning.
For det fjerde skal Forsvaret være
i langsiktig balanse. Forsvaret må drives og fornyes slik
at kompetanse og kapasitet opprettholdes, også på lengre sikt,
innenfor gitte økonomiske rammer. "Baugbølger" av investeringer som
er skjøvet ut i tid, utsatt vedlikehold, nedtærede lagre og
lignende, skal i størst mulig grad unngås. Langtidsperspektivet
skal være styrende for all strukturutvikling i Forsvaret, både for
å skape en mest mulig effektiv struktur på sikt og for å unngå
feilinvesteringer.
Summen av disse hovedmålene er i
overenstemmelse med forsvarssjefens visjon om "Et tidsmessig
forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement".
Neste langtidsplan utgjør et
endelig brudd med den kalde krigens måte å drive
forsvarsplanlegging på. I motsetning til tidligere, utvikler vi nå
fleksible og komplementære styrker for å kunne håndtere et bredt
spekter av lite forutsigbare utfordringer, alene og i samarbeid med
våre allierte.
For det første tar vi utgangspunkt i et revidert sett med
prioriterte oppgaver, som reflekterer våre sikkerhetspolitiske
rammer. Det innebærer på den ene siden krav til høy tilgjengelighet
for en rekke enheter. Vi må kunne håndtere episoder og mindre
kriser i norske områder, samt større kriser der også Alliansen må
involveres. Det innebærer også et krav om at alle enheter i
styrkestrukturen i prinsippet også skal kunne løse større oppgaver
som en del av Alliansen, både i norske områder og
internasjonalt.
For
det andre: For å operasjonalisere disse oppgavene, ser vi
på et bredt spekter av mulige konfliktscenarier. Her er poenget å
fange opp så mye som mulig av det potensielle spennet av
utfordringer.
For det tredje vil vi prioritere NATOs styrkemål i
strukturutviklingen, prioriteringer som også ivaretar rent
nasjonale behov. De enheter vi har behov for hjemme, er som en
hovedregel også enheter som etterspørres i NATO. I utgangspunktet
skal alle Forsvarets styrker kunne brukes både ute og hjemme.
Samtidig må de være mobile, velutrustede, godt trent og kunne
benyttes på kort varsel.
Skal vi få til den modernisering og
omstilling av Forsvarets styrkestruktur som dette innebærer, må
Forsvaret drives mer effektivt enn i dag. Særlig er dette viktig
når det gjelder fredsdriften, herunder støttevirksomheten. Vi har
bare så vidt begynt å ta ut gevinstene av reduksjonen av Forsvarets
volum og av de mulighetene ny teknologi gir. Forsvaret må gjøre de
fleste ting på en annen og ny måte i fremtiden.
Med det for øyet har forsvarssjefen
min fulle støtte når han ser på mulige kutt i støttevirksomheten,
endringer i personellpolitikken, endringer i praktiseringen av
verneplikten, en mer rasjonell styrkeproduksjon, og justeringer i
Forsvarets anskaffelsespolicy.
Målet er å hente ut gevinst. Denne
rasjonaliseringen og omleggingen går ikke ut over Forsvarets
operative evne – men er en forutsetning for økt operativ evne i
tiden fremover.
Forsvarssjefen og Forsvarets
ansatte må gis en mulighet til å drive virksomheten så effektivt
som mulig.
Planene for inneværende
omleggingsperiode innebærer betydelige budsjettøkninger for
Forsvaret – omkring 10% i forhold til det Stoltenberg-regjeringen
la opp til for 2002. Det er mye, og viser at denne regjeringen
mente alvor når vi for et år siden sa at vi ville øke
forsvarsinnnsatsen.
Med dagens forsvarsforlik som
utgangspunkt er det neppe realistisk å se for seg en ytterligere
budsjettøkning i neste planperiode. Jeg har derfor bedt
forsvarssjefen om å utrede strukturalternativer gitt tre
forskjellige økonomiske nivåer; henholdsvis en videreføring av
årets økonomiske nivå, en videreføring av det planlagte
gjennomsnittsnivået for perioden 2002-2005, og en videreføring av
2005-nivået. For alle de tre alternativene skal han også skissere
tiltak som kan kompensere for begrensede justeringer i
budsjettnivået.
Like viktig som de økonomiske
nivåene det skal planlegges utifra, er at planleggingen er
realistisk. Det innebærer blant annet et krav om balanse mellom
struktur og ressurser over de neste tyve årene, og at kun
innsparinger som er konkretisert skal godskrives.
Forsvarssjefen skal også se på
hvordan Forsvarets operative behov kan tillegges større vekt. Det
kan for eksempel skje ved at en større del av ressursene kan
kanaliseres via øverstkommanderende ved Forsvarets fellesoperative
hovedkvarter i Stavanger. Større innflytelse for det operative
perspektiv generelt og det fellesoperative perspektiv spesielt vil
igjen kunne ha positive konsekvenser for moderniseringshastigheten
og operativiteten i Forsvaret.
Jeg har i dette foredraget beveget
meg fra de overordnede internasjonale utviklingstrekk til de mer
detaljerte aspekter ved det norske forsvarets virksomhet.
Det er slik vi må tenke. Omstilling
av Forsvaret er en vedvarende prosess. Bare ved å tenke langsiktig
og helhetlig på Forsvarets utvikling – med utgangspunkt i hvilke
krav omgivelsene rundt oss stiller til vår operative evne – kan vi
over tid oppnå det vi har som mål: Målet er et effektivt og robust
forsvar, et forsvar som våre allierte i NATO tar seriøst, et
forsvar som er et effektivt sikkerhetspolitisk instrument, og et
forsvar som i enda større grad enn i dag er en spennende og
utfordrende arbeidsplass.
