Norges deltagelse i internasjonale militære operasjoner: Hvorfor, hvor og hvordan

Innledning

Mine damer og herrer, ærede forsamling.

Det var i sommer femti år siden Tysklandsbrigaden kom hjem og siden da har over 100 000 norske soldater vært i utenlandstjeneste. Deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner har vært høyt prioritert av norske myndigheter i etterkrigstiden, de første tiårene fortrinnsvis som del av vår samlede FN-innsats. Den internasjonale utviklingen siden 11.september 2001 tilsier at slik deltagelse , om enn i andre former og andre steder, vil forbli et sentralt aspekt ved Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk i årene fremover. Temaet for dette høstseminaret på høyskolen er derfor prinsipielt viktig og svært aktuelt.

Det er Regjeringens syn at vi gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner oppnår en rekke ting: Vi styrker Norges egen sikkerhetspolitiske stilling, vi bidrar til internasjonal fred og stabilitet, og vi viser samhold med våre allierte og nære støttespillere. Alt dette mens vårt militære personell samler erfaringer og kompetanse som ellers ikke ville vært tilgjengelig.

Internasjonal terrorisme og ustabile regimer, som Afghanistan, representerer globale sikkerhetsutfordringer som krever internasjonal innsats. Norges militære engasjement ute må derfor betraktes som et fremskutt forsvar av nasjonal sikkerhet og som en integrert og stadig viktigere del av Forsvarets virksomhet.

Jeg vil i dette foredraget skissere hovedtrekkene i Regjeringens politikk med hensyn til deltagelse i internasjonale operasjoner (hvorfor, hvor og hvordan). Innledningsvis vil jeg si litt om hvilke implikasjoner utenlandsengasjementet har for omstillingen i Forsvaret i lys av endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser og utviklingen i NATO-samarbeidet.

Deretter vil jeg gjennomgå hovedprinsippene for norsk deltagelse i internasjonale operasjoner, herunder noen refleksjoner knyttet til bruken av militærmakt og folkerettslig forankring.

Til slutt vil jeg komme inn på hvilke planer Regjeringen har for det internasjonale engasjementet neste år, og begrunne hvorfor dette er viktig for Norge.

Omlegging av forsvaret - tilpasning til nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser

Det nye sikkerhetsbildet krever endringer i tenkning så vel som i innretning av Forsvaret. Under den kalde krigen kunne man basere forsvarsplanleggingen på analyser av en relativt stabil motstanders evne og vilje; på hans styrkeoppbygging og militære disponeringer for øvrig. Dette ga tid til mobilisering og andre mottrekk fra vår side.

11. september 2001 illustrerte til fulle at vår tids sikkerhetsutfordringer og trusler ikke er underlagt samme logikk. Forsvarsplanleggingen kan ikke lenger baseres på den kalde krigens forutsigbarhet. Tvert i mot preges sikkerhetsbildet av uforutsigbarhet, og av et bredt spekter av oppgaver og utfordringer. Dette har gjort det tvingende nødvendig å foreta grep for å bedre Forsvarets operative evne. Dette innebærer tre helt sentrale krav, både for operasjoner nasjonalt og for operasjoner som skal gjennomføres sammen med andre.

For det første, moderne militære enheter og avdelinger må være tilgjengelige, deployerbare og generelt ha høy reaksjonsevne. De må kort sagt være det Lord Robertson kaller ”usable”. På grunn av uforutsigbarhet er det vanskelig å planlegge på samme måte som tidligere. Dette gjør at avdelinger i større grad må være stående og mobile, og kunne innsettes innenfor akseptable tidshorisonter når Regjeringen anser det som ønskelig og nødvendig.

Vårt kommende bidrag til ISAF i Afghanistan illustrerer dette. Det gikk ca. tre uker fra forespørselen kom fra NATO til Norge aksepterte utfordringen og politisk godkjenning forelå.

Vakt og sikringskompaniet fra Telemarkbataljonen vil være ISAFs hurtigreaksjonsstyrke under gjennomføringen av den afghanske grunnlovsforsamlingen i desember og januar. Jeg er stolt over at vi var i stand til å ta på oss dette viktige og høyprofilerte oppdraget på så kort varsel!

For Norge vil det være viktig å ha en forsvarsstruktur og en beredskap tilpasset NATOs helhetlige behov. Dette vil innebære at mindre strukturelementer vil ha høy beredskap, mens større elementer kan ha noe lavere beredskap. Sistnevnte er viktig for å kunne vedlikeholde operasjoner over tid, eller forsterke innsatsen ved behov.

For det andre må hele strukturen være fleksibel. Dette innebærer at mest mulig må kunne brukes til flest mulig oppgaver, både nasjonalt og i flernasjonale operasjoner. Forsvaret må kunne brukes i fredsoperasjoner, til krisehåndtering, til stabilisering av stater som har brutt sammen og til å stanse menneskerettighetsovergrep, for å nevne noen eksempler.

Forsvaret må kontinuerlig tilpasse seg den aktuelle situasjonen. Styrkebidrag må kunne settes sammen og skreddersys i forhold til ufordringene der og da. Norske styrker må kunne samvirke og samarbeide, eller være interoperable for å bruke fagterminologien, på tvers av grenvise og nasjonale skillelinjer.

For det tredje må Forsvaret være av høy kvalitet, og gjennomgående vil kvalitet være viktigere enn kvantitet. Gjennom de siste 10-12 år har vi sett utall eksempler på at kvalitativt underlegne styrker ikke evner å påvirke utfallet av en konflikt til egen fordel. Selv om det kan være en nedre kvantitativ grense for hva slags kapasiteter det er meningsfullt å videreføre, må fokuset være på kvalitet.

Norge må, som er et lite land med begrensede ressurser, satse på kvalitet og høyteknologi, og dra nytte av vårt generelt sett høye utdanningsnivå. I forhold til internasjonale operasjoner må vi bidra med elementer basert på våre komparative fortrinn.

Her kan selv små bidrag spille en avgjørende rolle. Vårt bidrag til rydding av miner på flyplassen i Kandahar i Afghanistan i 2002 er ett eksempel på at selv små bidrag kan ha avgjørende effekt for helheten i en operasjon. En minelagt flyplass er aldeles ubrukelig, også for den som har fullstendig luftherredømme!

I sum er det altså viktig å ha styrker av høy kvalitet, med høy reaksjonsevne som er relevante i forhold til hele oppgavespekteret, hjemme som ute. Det er altså ikke slik at vi moderniserer kun for å kunne stille styrker til internasjonale operasjoner.

Like viktig er det at innenfor det sikkerhetsbildet som danner basis for forsvarsplanleggingen, så vil de samme kravene gjelde skulle det oppstå kriser og episoder i våre nærområder. Dette gjelder i forhold til terrortrusselen, så vel som i forhold til mer konvensjonelle trusler.

I overskuelig fremtid vil eventuelle konflikter sannsynligvis være av begrenset karakter. De vil kunne ha store og alvorlige konsekvenser, men ikke true vår eksistens som selvstendig nasjon. Fordi de vil være av et avgrenset omfang og ikke krever langvarig styrkeoppbygging fra en motstanders side, kan de oppstå raskt. Det er derfor viktig at vi kan demonstrere tilstedeværelse på kort varsel med reell operativ evne, og med et tilpasset forsyningssystem som sikrer utholdenhet.

Med det gamle mobiliseringsforsvaret, som var godt tilpasset situasjonen det ble utviklet for, var det ikke lenger mulig å oppnå verken ønsket reaksjonsevne, tilgjengelighet, kvalitet eller fleksibilitet. Det påståtte motsetningsforholdet mellom strukturer for nasjonale og for internasjonale operasjoner er derfor i stor grad en myte. I vår tids sikkerhetsbilde er kravene i begge deler av oppgavespekteret i stor grad sammenfallende og gjensidig forsterkende.

Vi har allerede gjort mye for å møte de nye kravene. Forsvaret er på rett kurs. Tilbakemeldingene i NATO på våre styrkebidrag til alliansens operasjoner er entydig positive. Våre bidrag er relevante og møter de krav moderne militære operasjoner stiller. Dette underbygger vår rolle som en troverdig alliansepartner. Den sikkerhetspolitiske effekten av de grep som er gjort ble tydeliggjort blant annet da NATO’s Joint Warfare Centre ble besluttet etablert på Jåttå.

Det er likevel nødvendig å fullføre det løpet som er påbegynt. Kommende langtidsplan for Forsvaret vil bli lagt frem for Stortinget før påske neste år. Den vil ta ytterligere grep for å øke Forsvarets operative evne gjennom fortsatt fokus på reaksjonsevne, fleksibilitet og kvalitet.

I denne forbindelse vil flernasjonalitet også være en vesentlig faktor. Vi må sørge for at vi har tilgang på rett type militær evne gjennom samarbeid med våre allierte og samarbeidspartnere hva angår anskaffelser og investeringer, felles logistikk og styrkestrukturer samt felles styrkebidrag til konkrete operasjoner. Samtidig bidrar det til å knytte oss enda nærmere et større sikkerhetspolitisk fellesskap innenfor NATO.

Norges støtte til etableringen av og planlagte styrkebidrag til NATO Response Force (NRF) er et viktig virkemiddel i denne sammenhengen. Etableringen av NRF vil være en katalysator for endring, eller transformasjon. Videreutviklingen av denne flernasjonale styrken er meget viktig for NATOs fortsatte militære og sikkerhetspolitiske relevans. Norsk deltagelse vil også bidra til å til å heve våre styrkers evne til operativt samvirke med allierte i flernasjonale operasjoner.

NRF vil i fremtiden trolig bli alliansens fremste verktøy for deltagelse i krisehåndteringsoperasjoner både innenfor og utenfor alliansens område. Deltagelse vil derfor representere en sentral allianseforpliktelse og i bred forstand være et viktig bidrag for å ivareta kollektiv sikkerhet. Vi må derfor se de forpliktelser Norge påtar seg i NRF i sammenheng med vårt fremtidige engasjement i internasjonale operasjoner. Ingen lands styrker kan være to steder samtidig. Derfor må vi være klar over at styrker innmeldt til NRF slik vi i dag kjenner den ikke samtidig kan deployeres for andre formål.

Rasjonale for deltagelse i internasjonale militære operasjoner

Norsk forsvarspolitikk er basert på erkjennelsen av at det ofte er en dårlig løsning å vente med å møte sikkerhetspolitiske utfordringer til de har materialisert seg på vårt eget territorium. Vi bør bidra til at kriser, katastrofer eller væpnede konflikter håndteres og finner sin løsning på et tidligst mulig tidspunkt, før de blir for store og uhåndterlige. Det kan også bidra til at konflikter langt borte forhindres i å spre seg til våre nærområder.

Gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner medvirker Norge til økt respekt for menneskerettighetene og håndhevelse av formålet med og prinsippene i FN-pakten. I tillegg yter vi effektiv humanitær hjelp til mennesker i nød gjennom våre bidrag til å forhindre eller stanse væpnede konflikter. Deltagelse i internasjonale militære operasjoner er således et nødvendig og effektivt utenrikspolitisk virkemiddel i de situasjoner der politiske og diplomatiske virkemidler kommer til kort.

Etter den kalde krigen har bruk av militære virkemidler fått en fremtredende rolle i utenrikspolitikken. Jeg vil dvele litt ved spørsmålet om anvendelse av militærmakt. Dette har bl.a. vært et aktuelt tema i den internasjonale debatten om det folkerettslige grunnlaget for å gå til væpnet angrep mot Irak. På den nasjonale arena har det norske ingeniørkompaniets humanitære rolle i den internasjonale stabiliseringsstyrken i Irak vært omdiskutert.

Sikkerhetspolitiske interesser og mål krever et bredt spekter av virkemidler. I internasjonale operasjoner er militære bidrag bare en av mange faktorer som vil kunne medvirke til å oppnå ønsket målsetning om fred og stabilitet i et konfliktområde. Militære bidrag bør bare utgjøre en del av det internasjonale samfunns innsats. Gjenoppbyggingen av et fungerende sivilt samfunn er en meget komplisert prosess som krever et betydelig sivilt engasjement både politisk, økonomisk og humanitært.

Militærmakt er som regel bare relevant når andre virkemidler ikke fører frem. I Bosnia var vi vitne til at økonomiske sanksjoner og moralsk fordømmelse ikke hadde nevneverdig effekt før det ble understøttet av militærmakt. I Kosovo var NATOs militære overlegenhet essensiell for å forhindre en menneskeskapt humanitær katastrofe. Uten et militært nærvær i Afghanistan hadde Taliban fremdeles vært i stand til å skjule og støtte Al Qaida.

I situasjoner der væpnede konflikter er såpass farlige at andre ikke kan operere i dem, vil militære styrker ofte være det eneste virkemidlet som kan anvendes effektivt og med den nødvendige grad av trygghet for personellet. Et godt eksempel på dette er den aktuelle situasjonen i Irak.

Gjentatte angrep mot FN og andre internasjonale humanitære organisasjoner har ført til redusert aktivitet og at hjelpearbeidere har måttet trekke seg ut. I debatten om det norske engasjementet i Irak denne høsten har militære styrker og humanitære hjelpeorganisasjoners virksomhet blitt fremstilt som konkurrenter.

Under de rådende forhold i Irak i dag har militære enheter langt større mulighet for å beskytte seg, og er derfor ofte de eneste som kan gjennomføre humanitær virksomhet og bidra til gjenoppbygging av det irakiske samfunnet. Det er i denne sammenheng at det norske ingeniørkompaniet gjør en viktig innsats som hjelpeorganisasjonene ikke har den samme muligheten til å gjøre.

Samspillet mellom militære og humanitære bidrag er slett ikke uproblematisk. Men vi må ikke glemme at de er gjensidig avhengig av hverandre for å lykkes. Tilfredsstillende sikkerhetsforhold er grunnleggende for at alle parter skal få utført sine oppgaver.

La oss nå vende tilbake til anvendelsen av militærmakt for å forebygge internasjonale kriser og konflikter. I enkelte situasjoner kan det bli aktuelt å intervenere for å skape kontroll og hindre negative ringvirkninger. Vi har dessverre sett altfor mange eksempler på manglende eller mangelfullt internasjonalt engasjement i regionale konflikter. Jeg tenker da spesielt på konfliktene i det tidligere Jugoslavia og på det afrikanske kontinent.

I lys av endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser bør Forsvaret derfor ha en forebyggende eller fremskutt rolle. Dette innebærer et ansvar for å bidra til en positiv sikkerhetspolitisk utvikling gjennom militær deltagelse i internasjonale operasjoner. Sammen med økonomiske, diplomatiske og humanitære virkemidler bidrar slike operasjoner til at konsekvenser av konflikter og kriser som potensielt kan utgjøre trusler mot internasjonal sikkerhet og stabilitet, blir stanset på et tidligst mulig tidspunkt.

Forsvarets rolle som ledd i et fremskutt og forebyggende forsvar forutsetter at Norge, sammen med våre allierte, må kunne bidra til å frata ulike statlige og ikke-statlige aktører muligheten for å true internasjonal fred og sikkerhet. Fremskutt forsvar innebærer at Forsvaret også må kunne bidra til å ivareta en stabiliserende funksjon. Militære kapasiteter må sammen med andre virkemidler kunne anvendes for å stabilisere ulike potensielt farlige situasjoner før de blir uhåndterlige og eventuelt kommer ut av kontroll. Hensikten er å bidra til å forebygge ulike typer kriser, væpnede konflikter og krig.

Uavhengig av bakgrunnen for bruk av militærmakt er et grunnleggende prinsipp for norsk deltagelse i internasjonale operasjoner en tilstrekkelig folkerettslig forankring og bred internasjonal oppslutning. Folkeretten har en sentral plass i utenriks- og sikkerhetspolitikken. For et lite land som Norge er en internasjonal orden basert på allment aksepterte folkerettslige normer avgjørende.

Regjeringen legger derfor til grunn at all bruk av militærmakt i forbindelse med internasjonale kriser og konflikter må søkes forankret folkerettslig, enten i samtykke fra partene, gjennom retten til selvforsvar etter FN-paktens art. 51 eller ved mandat fra Sikkerhetsrådet i henhold til FN-paktens kapittel VI eller VII. Jeg vil vise til to aktuelle eksempler.

Norges militære innsats i Afghanistan er basert på vår gjensidige forpliktelse i NATO og utøvelse av kollektivt selvforsvar som følge av terrorangrepene mot USA. Dette ble bekreftet i FNs sikkerhetsresolusjon 1368. Videre har ISAF-operasjonen sitt folkerettslige grunnlag i FN-pakten og samtykke fra interimsadministrasjonen i Afghanistan.

Norges innsats i Irak står i en særstilling ettersom Norge ikke støttet krigen mot regimet. Vi var gjennom hele konflikten klar på at militære operasjoner i Irak måtte forankres i FNs sikkerhetsråd. Men når krigen var over, og Saddam Husseins styre fjernet, var det om å gjøre ”vinne freden”. Det var aldri tvil om at Norge skulle bidra til stabilitet, med humanitær hjelp og til oppbygging av det irakiske samfunnet.

FNs sikkerhetsråd vedtok 22. mai resolusjon 1483, som ba FNs medlemsland bidra til å trygge sikkerhet og stabilitet i Irak. Dette gir styrkebidrag til den multinasjonale stabiliseringsstyrken en klar folkerettslig forankring under FN-paktens kapittel VII. Resolusjon 1483 slår også fast at bidragsytende land som ikke deltok i krigen, heller ikke får status som okkupasjonsmakt.

For Norge, i likhet med svært mange andre land, var dette et viktig moment. Vi ønsket ikke i ettertid å bidra til å legitimere en krig vi ikke støttet gjennom bidrag til den multinasjonale stabiliseringsstyrken.

I diskusjonen av hvilket grunnlag som må foreligge for norsk deltagelse kan det være nyttig å skille mellom legalitet og legitimitet. Militær maktbruk er legal når den har basis i folkeretten. Den er legitim når den kan begrunnes politisk og moralsk. I internasjonal politikk kan det imidlertid ofte være vanskelig å skille klart mellom politikk, jus og moral. Når FNs sikkerhetsråd uttrykkelig har autorisert bruk av militærmakt, er imidlertid maktbruken å betrakte som både legal og legitim.

Situasjonen er en helt annen i dag enn før 1990. Det internasjonale samfunnets maktesløshet og følelse av medskyld overfor massemyrderiene i Srebrenica i 1995, fordi man på forhånd ikke intervenerte med tilstrekkelig militærmakt, har i ettertid fått åpenbare politiske konsekvenser. Kosovo-aksjonen i 1999 må forstås blant annet i dette lys. Vi må derfor også i fremtiden skape oss handlingsrom for å kunne engasjere oss når andre menneskers sikkerhet er truet.

Hovedprioriteringer for Norges deltagelse i internasjonale operasjoner i 2004

Så til Regjeringens prioriteringer for Norges deltagelse i internasjonale operasjoner neste år. I Regjeringens forslag til forsvarsbudsjett er det avsatt 700 mill. kroner for deltagelse i utenlandsoperasjoner i 2004. Vi tar sikte på å videreføre Forsvarets deltagelse ute på et tilsvarende nivå som i år.

I praksis betyr dette at vi vil opprettholde vår deltagelse i de tre hoved-operasjonsområdene Afghanistan, Kosovo og Irak med relevante og etterspurte styrkebidrag. I tillegg vil Norge delta med enheter og personell i enkelte andre utvalgte operasjoner, herunder FN-operasjoner.

I Afghanistan er et fortsatt internasjonalt militært nærvær en forutsetning for en positiv politisk og økonomisk utvikling. Det er nå viktig å tilrettelegge for at den afghanske overgangsregjeringen blir i stand til å følge opp Bonn-prosessen og utvide sin innflytelse i provinsene. Etablering av et stabilt og demokratisk styresett i Afghanistan står helt sentralt for å forhindre at landet igjen skal bli et fristed for internasjonal terrorisme.

Norge har hittil deltatt både i den amerikanskledete operasjon Enduring Freedom og i ISAF. Norge har så langt høstet stor anerkjennelse for våre bidrag til operasjonene i Afghanistan. Vi har vist at også små forsvarsnasjoner er i stand til å stille relevante bidrag, på kort varsel, til krevende oppdrag. Som følge av NATOs overtagelse av ledelsen av den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF i august i år, vil Norges militære bidrag i Afghanistan i hovedsak konsentreres til denne operasjonen.

Norge bidrar i dag med en sivilmilitær samarbeidsenhet og medisinsk kirurgisk enhet i ISAF. Som nevnt, er et mekanisert infanterikompani under deployering i disse dager og vil fra slutten av måneden påta seg rollen som ISAFs sikrings- og reaksjonsstyrke i forbindelse med gjennomføringen av den afghanske grunnlovgivende forsamling, Loya Jirga.

Jeg vil gjerne understreke at det oppdraget som vakt- og sikringskompaniet skal løse er av sentral politisk betydning, både for den politiske utviklingen i Afghanistan generelt og for NATOs arbeid i landet. Når det afghanske storrådet, Loya Jirga, skal diskutere utkastet til ny grunnlov i desember er dette både en begivenhet i moderne afghansk historie og et viktig skritt på veien mot demokrati i landet.

Det norske kompaniet vil selvfølgelig ikke kunne garantere at Loya Jirga kommer til enighet om en ny grunnlov. Men Norge vil være en direkte bidragsyter til at sikkerhetssituasjonen under arrangementet er slik at diskusjonene kan foregå i en fri atmosfære, best mulig sikret mot sabotasje eller uroligheter.

FNs sikkerhetsråd besluttet den 13. oktober å forlenge ISAF-mandatet med ett år og utvide det geografiske operasjonsområdet utover Kabul og omegn. Dette kan medføre at forventningene til ytterligere norske styrkebidrag til ISAF vil øke. Sikkerhetsutfordringene i Afghanistan er svært omfattende. NATO har signalisert et langsiktig engasjement og vurderer nå ulike muligheter for styrke ISAFs rolle utenfor Kabul.

Det er avgjørende at alliansen lykkes i sitt oppdrag i Afghanistan, som er den første NATO-operasjonen utenfor Europa. NATO er og vil være selve hjørnesteinen for norsk sikkerhet. Derfor må Norge delta aktivt i NATOs operasjoner for å bidra til å sikre at alliansen forblir relevant og sterk.

Dette gjelder også bidrag til å styrke alliansens evne til å bekjempe internasjonal terrorisme. NATO-operasjonen Active Endeavour i Middelhavet vil fortsatt være en viktig arena for dette og utgjør et av de mest konkrete tiltakene alliansen har iverksatt i forlengelsen av artikkel 5-vedtaket. Derfor vil Norge også i 2004 delta rutinemessig med relevante kapasiteter i overvåkningen av skipstrafikken i Middelhavet.

Langvarig internasjonalt militært nærvær vil være nødvendig for å bringe sikkerhet og politisk stabilitet til Irak. Opprettelsen av en multinasjonal stabiliseringsstyrke var nødvendig for å skape gode vilkår for gjenoppbygging av infrastruktur og etablering av demokratiske institusjoner i landet. Det er bred internasjonal enighet om nødvendigheten av et sikkerhetsnærvær i Irak i post-konfliktfasen. Det er viktig at vi fra norsk side fortsetter å støtte opp under denne innsatsen.

Regjeringen tar derfor sikte på å videreføre deler av maskin- og konstruksjonskapasitetene fra Telemark ingeniørkompani i den britiske sektoren i Irak i 2004. Dette er kapasiteter som har vist seg svært nyttige og etterspurt, bl.a. når det gjelder å reparere elektrisitetsforsyning, broer, irrigasjonsanlegg og fjerne og destruere eksplosiver.

KFOR-styrken har siden 1999 hatt en sentral rolle for å tilrettelegge for en fredelig og demokratisk utvikling i Kosovo. Det er i Norges interesse å bidra med styrker gjennom NATO for å forhindre at Balkan igjen blir ”Europas urolige hjørne”.

Da jeg besøkte Kosovo nylig fikk jeg et positivt inntrykk av utviklingen i provinsen. De sentrale sikkerhetsutfordringene er fortsatt interetnisk vold, organisert kriminalitet og politisk ekstremisme knyttet til kosovo-albansk nasjonalisme. Det ser likevel ut til å være bevegelse i den politiske prosessen som følge av igangsetting av dialog og forhandlinger mellom Beograd og Pristina om Kosovos sluttstatus.

Dersom sikkerhetssituasjonen tilsier det vil NATO i løpet av 2004 gå over til et mer fleksibelt og mindre personellintensivt militært nærvær i Kosovo. Norges militære bidrag til KFOR vil reduseres i takt med denne utviklingen.

De siste ti årene har vi vært vitne til et skifte fra deltagelse i FN-operasjoner til deltagelse i operasjoner ledet av NATO eller koalisjoner av villige. Dette er særlig blitt synlig etter NATO engasjerte seg i fredsbevarende operasjoner på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet og i forbindelse med koalisjonsoperasjonene i Afghanistan. Dette innebærer likevel ikke at Regjeringen ikke prioriterer FN generelt eller FN-mandaterte operasjoner.

Norge bidrar i dag til en rekke FN-operasjoner. Vi har stabsoffiserer og observatører i Midtøsten, Etiopia og Eritrea og på Balkan. Vi har nylig avsluttet oppdrag for FN i Kongo og Liberia. Norge deltar også i andre fredsbevarende operasjoner som Multinational Force Observers i Midtøsten og Joint Military Commission i Sudan. Regjeringen tar sikte på å videreføre vårt engasjement i FN-operasjoner på omtrent dette nivået i 2004.

Noen har antydet at deltagelse i FN-operasjoner ikke lenger er en prioritert oppgave. Til dette vil jeg understreke at for Norge er FN fortsatt den viktigste aktøren når det gjelder håndtering av internasjonale kriser og konflikter.

Det er riktig at antallet personell som tjenestegjør i blå beret er mye lavere enn for 10 år siden. Men inkluderer vi Norges innsats i fredsbevarende operasjoner ledet av NATO eller andre koalisjoner av stater etter mandat fra FN er tallene ganske annerledes. Jeg vil derfor fremheve at samtlige utenlandsoperasjoner og andre oppdrag som Norge i dag deltar i og planlegger bidrag til i 2004, finner sted under klare mandat fra FNs Sikkerhetsråd.

Det å skille skarpt mellom de ulike engasjementene er lite hensiktsmessig. FN har dessverre vist ved flere anledninger de siste ti årene at organisasjonen ikke makter å løse verdenssamfunnets sikkerhetsproblemer alene. Det er derfor viktig at andre institusjoners arbeid mot samme mål ikke undergraver FNs rolle, men tvert i mot søker å understøtte denne rollen.

FN bør styrkes. Dette er velkjent norsk politikk og en målsetning som står fast.

Avslutning

Det er på tide å oppsummere!

Verden er preget at uforutsigbarhet, ustabilitet og usikkerhet. Hvilke sikkerhetsutfordringer Norge vil stå overfor i fremtiden er vanskelig å forutsi. Forsvaret må derfor kjennetegnes av kapasiteter som er tilgjengelige, deployerbare og med høy reaksjonsevne for å kunne møte et bredt spekter av mulige sikkerhetsutfordringer. Det må tas ytterligere grep for å øke Forsvarets operative evne og det er derfor viktig at vi opprettholder tempoet i omstillingen.

NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Samarbeidet i alliansen er en forutsetning for Norges militære deltagelse i internasjonale operasjoner, også FN-ledete og EU-ledete operasjoner. Samarbeidet sikrer den interoperabilitet som gjør slik deltagelse i operasjoner mulig.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk dreier seg om å kunne ivareta forpliktelsene i NATO og samtidig håndtere våre nasjonale sikkerhetsutfordringer. Gjennom økt evne til internasjonal samhandling og håndtering av andre oppgaver, representerer deltagelse i internasjonale operasjoner en viktig del av Norges samlede militære virksomhet. Det er en grunnleggende sammenheng mellom det vi gjør hjemme og det vi gjør ute. Det er to sider av samme sak.

Derfor vil deltagelse i internasjonale operasjoner utgjøre en stadig viktigere del av Forsvarets virksomhet. Vi har de siste årene vist at Norge er i stand til å stille relevante og etterspurte kapasiteter til svært krevende operasjoner langt fra våre nærområder. Regjeringen anser deltagelse i internasjonale operasjoner som et grunnleggende virkemiddel for å fremme internasjonal fred og stabilitet. Forsvaret har en viktig rolle for å bidra til å forebygge ulike typer kriser, væpnede konflikter og krig. Derfor vil vi i året som kommer opprettholde vår deltagelse i Kosovo, Afghanistan og Irak og i utvalgte FN-operasjoner.

Takk for oppmerksomheten!