Det er torskekrise. Lofotfisket er
stoppet, og næringen går konkurs.
I media ropes det om krise. Jeg har
klipt ut noen eksempler fra den siste ukens overskrifter: ”
Fiskerne raser mot Ludvigsen, 1000 fiskere utestengt.”
Som dere ser av overskriftene har
både bølgene og temperaturen vært høy i mediedebatten rundt
reguleringen av fisket i den siste tiden.
Hva er så realitetene?
Er det torskekrise? Er Lofotfisket
lukket og slukket ? Er torskereguleringene en katastrofe? Faktum er
følgende:
Fisket etter torsk for den
konvensjonelle flåten mellom 21-28 meter ble stoppet sist
søndag
Fisket for flåten mellom 15-21
meter er ikke stoppet. Det går for fullt!
Fisket for samlekvotefartøyene i
gruppe I under 15 meter er heller ikke stoppet – det går også for
fullt! Og det samme gjelder for gruppe II
Dette står altså ikke i samsvar med
det bildet som vi nå opplever blir tegnet både i media og av
enkeltaktører i næringen.
Det stormen dreier seg om er altså
noen av fartøyene innenfor gruppen 21-28 meter. Denne gruppen
består av rundt 200 fartøy, mens hele kystflåten består av rundt
2.600 fartøy som fisker torsk i den adgangsbegrensede gruppen. De
største fartøyene, altså gruppen 21-28 meter, måtte stoppes fordi
gruppen samlet hadde nådd det kvantum som var avsatt til denne
gruppens fiske frem til 1. september.
Muligheter
Selvsagt forstår jeg at fiskerne
gjerne skulle fortsette sitt fiske, også de største innenfor
kystflåten, men når kvoten er tatt har jeg som fiskeriminister ikke
mange muligheter. Jeg kunne selvsagt:
Tillate at det kvantum som er
avsatt til høstens fiske ble fisket nå i vinter:
For de ca. 200 fartøyene i gruppen
21-28 meter dreier det seg om i underkant av 5.000 tonn
Kvantumet ville strukket fisket 1-2
uker ut i tid, avhengig av vær og tilgjengelighet
Riset bak speilet er at et sei- og
hysefiske for denne gruppen til høsten ville blitt vanskelig, for
ikke å si umulig, da slikt fiske vanskelig kan gjennomføres uten
noe innblanding av torsk
Jeg har blitt oppfordret av Norges
Fiskarlag til å endre regelverket slik at alle fartøy mellom 15 og
28 meter kan fiske 50% av sin torskekvote i vinter.
En garanti på 50% ville medført
bruk av 2.000 – 2.500 tonn, eller en halvering av det periodiserte
kvantumet. En garanti på 25% ville redusert behovet til 1.000 tonn.
Men igjen, dette alternativet ville ført til mindre fiske til
høsten.
Noen fartøy har adgang til delta i
flere fiskerier.
Dette fører til at det må gjøres
enkelte valg i forhold til hvilket fiske fartøyet skal drive. Når
nå enkelte har valgt å satse på sildefiske i vinter, isteden for å
fiske torsk, så må det være den enkeltes valg. Å innføre garantier
for disse går utover de som har prioritert annerledes. Skal det
også innføres garantier i sildefisket for fartøyene som prioritert
torskefisket i vinter?
Jeg kunne også ha tillatt et
overfiske av den totale torskekvoten på knapt 200.000 tonn:
Mine regjeringskollegaer, mine
rådgivere i fiskeriforvaltningen, miljøvernorganisasjoner,
forskere, media og våre samarbeidspartnere i øst ville neppe
applaudere en slik adferd. Hvilket signal ville dette vært å gi i
forhold til kravet om en ansvarlig ressursforvaltning?
Vi vet alle hvordan det gikk i fjor
med overfiske av torsk på grunn av at presset på å få tatt sei- og
hysekvotene ble så stort at det ble gjort endringer i
reguleringene.
En fjerde mulighet for å holde
driften i gang i den største kystflåten ville vært å ta fisk fra de
små og gitt til de største. Ville det vært en akseptabel
løsning?
Skal kvotene til fartøyene mellom
21-28 meter økes, kan dette gjøres på to måter. Enten må
gruppekvoten deles mellom færre fartøy, eller så må gruppen
tilføres kvantum fra andre.
Å kritisere gjeldende fordeling og
regulering er ”helt greit” og høyst legitimt. Reguleringene av
fisket er jo i og for seg lønnsoppgjøret for fiskerne. Jeg er
imidlertid opptatt av å få presentert gode alternative
løsninger. Hva er alternativet? Hvordan kan reguleringene bli
bedre, uten at det går ut over andre og uten at det går ut over
fiskeressursene?
Rettferdighet er et mye brukt ord
når reguleringene kritiseres. Hva er rettferdig? Er det mest
rettferdig at den som kritiserer får mer, og lar andre betale
regningen? Regningen, og dermed problemet, forsvinner ikke
ved at den skyves over bordet.
Hvordan blir en regulering blir til
?
Jeg regner med at de fleste av dere
kjenner sånn noenlunde prosessen med hvordan en regulering blir
til. Basert på råd fra havforskerne om totalkvoter (TAC)
gjennomføres forhandlinger med andre land om fastsettelse og
fordeling av TAC, og etter disse forhandlingene er den norske
kvoten klar. Forslag til fordeling mellom de enkelte flåtegruppene
blir gitt som innspill til Reguleringsrådet. Erfaringer fra
reguleringene året som gikk er også med på å danne grunnlaget for
neste års reguleringer. Innspill til neste års reguleringer tas inn
i sakspapirene til Reguleringsrådet, og under møtet i
Reguleringsrådet i månedsskiftet november/desember gir
Reguleringsrådet sin tilråding.
Reguleringene av fiskeriene er som
dere forstår en kontinuerlig prosess, - og la meg legge til - en
kontinuerlig forbedringsprosess.
Enkelte elementer må endres i løpet
av reguleringsåret. Enten på grunn av utviklingen i fisket, som
resultat av innspill fra næringen, eller som resultat av politiske
vurderinger. Her er det jeg har blitt særdeles sterkt utfordret i
år.
Årets torskeregulering
Den norske torskekvoten i nord er
195.435 tonn i 2003. Kvoten er fordelt med følgende gruppekvoter:
57.919 tonn (29,64%) til trålerne og 137.516 tonn (70,36%) til den
konvensjonelle flåten.
Den konvensjonelle kvoten fordeles
med 17.616 tonn (12,81%) til fartøy over 28 meter som fisker med
garn og line, samt 119.900 tonn (87,19%) til kystflåten.
Av kystflåtens kvantum på 119.900
tonn er 13.064 tonn (10,9%) satt av til fiske i gruppe II, den åpne
gruppen, mens resterende 106.836 tonn (89,1%) er satt av til gruppe
I.
Kystflåtens kvantum for fartøyene
som er i gruppe I, altså de deltagerregulerte, er fra og med 2002
fordelt etter den såkalte ”Finnmarksmodellen”, i år med 14.156 tonn
(13,25%) for båtene under 10 meter, 40.865 tonn (38,25%) til båter
mellom 10 og 15 meter, 32.051 tonn (30%) for gruppen mellom 15 og
21 meter, og de største, mellom 21 og 28 meter, har 19.765 tonn
(18,5%).
Da ”Finnmarksmodellen” ble
innført, med fordeling av kvoten med faste andeler mellom de
ulike lengdegruppene, var det for å sikre de minste båtene mot
konkurranse fra de største båtene. Davids kamp mot Goliat skulle
dermed være et tilbakelagt stadium. Nå må David sloss mot David og
Goliat mot Goliat. Det er det vi ser konsekvensen av i dag når
torskefisket for fartøyene mellom 21 og 28 meter ble stoppet ved
midnatt søndag, mens de andre gruppene kan fortsette sitt fiske
innenfor sine gruppekvoter.
Når det slås opp i media at den
stoppen som er innført er en ny negativ rekord i tidlig
stopp, og holdes opp mot ”aldri mer 18. april” fra 1989, så er det
altså en litt skjev sammenligning. Når fisket etter torsk for
kystflåten ble stoppet 18. april i 1989, og 13. mai i 2001, så
omfattet det hele kystflåten. Det gjør ikke dagens stopp.
Den gruppen som nå er stoppet,
altså de mellom 21-28 meter, utgjør 200 fartøy (7,7%) av fartøyene
i gruppe I. Denne gruppen kan som nevnt fiske 19.765 tonn, hvilket
tilsvarer vel 10% av hele den norske totalkvoten. Av dette
kvantumet er 25% avsatt til høsten, hvilket utgjør nøyaktig 4.941
tonn. Det kvantumet striden nå dreier seg om tilsvarer altså rundt
2,5% av hele den samlede norske torskekvoten for 2003.
Krise
Jeg kunne godt tenke meg et noe
høyere fokus på de resterende 97,5% enn det har vært til nå!. Jeg
forstår at det kan oppstå vanskelige situasjoner for den enkelte
skipper og hans mannskap i den gruppen som er stoppet, men det er
ikke dermed sagt at;
det er torskekrise,Lofotfisket er stoppet og næringen går konkurs.
Men jeg skjønner jo godt
reaksjonene på medieoppslagene. Når NRK har overskrifter som ”1000
fiskere utestengt”, ”Fiskere satt på land” og ”Stenges ute fra
Lofotfisket”, så reagerer jo selvsagt enhver som er opptatt av
denne næringen.
Det skulle være unødvendig av deler
av media å være med på å hause opp situasjonen ved å ta ting helt
ut av sin sammenheng. Jeg skal komme tilbake til temaet
samfunnsansvar, men la meg nevne at her er det ikke bare næringen
og fiskeriministeren som skal ha dette ansvaret, men også media må
føle et ansvar for å formidle realitetene. Men er det av vrang
vilje at budskapene formidles slik de gjør, eller er det
kunnskapene det skorter på?
Så kan man spørre hvorfor jeg ikke
kan gi meg på disse 2,5%-ene, når striden ikke handler om mer enn
dette. Da må jeg igjen tilbake til tallenes tale. Den er som
følger;
Gruppen 21-28 meter har en
gruppekvote på 19.765 tonn. Av dette er 14.824 tonn (75%) avsatt
til et fiske før 1. september. Og 4.941 tonn (25%) avsatt til et
fiske etter 1. september
Hvorfor trenger man et høstkvantum
på i underkant av 5.000 tonn for denne gruppen? Hvilket
fiskemønster har disse fartøyene på høsten? For at disse fartøyene
skal kunne drive et fiske etter sei og hyse på høsten må det være
kvantum til bifangst tilgjengelig etter 1. september. Dette vil
måtte tas av høstkvoten.
I 2002, som er det eneste
referanseåret vi har med innføring av Finnmarksmodellen og en egen
gruppekvote for denne gruppen, kunne denne gruppen fiske 19.259
tonn. Av dette var 10% avsatt til fiske etter 1. september. Når
fisket ble stoppet 10. april var det fisket 19.200 tonn, og det
gikk med 1.400 tonn som bifangst fra fisket ble stoppet til 1.
september . Det ble ikke åpnet for et direktefiske etter torsk på
høsten, og gruppen fisket totalt 21.483 tonn. Dette medførte et
overfiske av gruppekvoten på 2.224 tonn i 2002.
Fisket i år måtte stoppes litt før
periodekvoten var tatt, nemlig på rundt 13.800 tonn, slik at det
kunne være noe torsk igjen til bifangst i andre fiskerier for denne
gruppen frem til 1. september. Dette er beregnet å utgjøre rundt
1.400 tonn. Det må også påregnes at gruppen vil fiske 700 tonn
torsk som bifangst etter 1. september. Det vil da være grunnlag for
et direktefiske etter torsk på mellom 3.500 og 4.000 tonn i
høst.
Erfaringene fra i fjor viser at det
er nødvendig å sette av 5.000 tonn til høsten, både for å dekke
bifangstbehovet til denne gruppen, og for å kunne åpne for et
direktefiske etter torsk. Det er faktisk også slik at noen av de
som er i denne gruppen ønsker å ta sin del av kvoten til høsten.
Det passer inn i deres fiskemønster. Hva ville deres reaksjoner
vært hvis jeg fjernet deres fiskemuligheter til høsten? De har
planlagt etter de reguleringene jeg fastsatte ved inngangen av
året.
Norges Fiskarlag har, som nevnt,
foreslått en garanti på 50% av maksimalkvoten. Dette ville medført
bruk av 2.000 – 2.500 tonn, eller en halvering av det periodiserte
kvantumet. Jeg kunne derfor ikke gå inn for denne løsningen.
Fiskarlaget har nå kommet med et nytt forslag som innebærer en
garanti på 25% av maksimalkvoten. Dette forlaget vil redusere
kvantumet som står igjen til høsten med ca. 1.000 tonn. Forslaget
har sin pris: Gjøres det tillempninger i reguleringene i vinter,
blir det magrere til høsten.
Skulle jeg imøtekomme forslaget fra
Norges Fiskarlag om å gi garanterte kvoter på 25% til fartøyene
mellom 15 og 28 meter, slik at de som har kommet uheldig ut i
torskefisket i allefall får fiske ^1 av sin maksimalkvote i vinter,
får jeg en ny hodepine: Hvis det ikke står igjen nok fisk til å
holde i gang hyse, sei og torskefisket til høsten – Blir det da nye
aksjoner? Hva skal jeg gjøre da – tillate overfiske av kvoten?
Norges Fiskarlag er bedt om å
vurdere konsekvensene av sitt eget forslag, både med hensyn til
bifangstbehovet, og med hensyn til fartøyene som har planlagt å
drive et direktefiske etter torsk etter 1. september. Jeg vil
vurdere forslaget og konsekvensene nøye før jeg fatter en endelig
beslutning i dette spørsmålet.
Fisket for fartøyene mellom 15 og
21 meter har også vært godt i år. Det kan derfor også bli nødvendig
å stoppe fisket for denne gruppen om ikke altfor lenge.
Fiskeridirektoratet vil sende ut stoppmelding på vanlig måte når
deres periodekvote er beregnet oppfisket.
Reguleringsrådet
Årets torskeregulering er fastsatt
i tråd med tilrådingen fra Reguleringsrådet. Når det gjelder
tilrådingen fra Reguleringsrådet er jeg på sett og vis fanget:
Viser jeg til at Reguleringsrådet har anbefalt noe, blir det
oppfattet som om jeg fraskriver meg ansvaret for egne beslutninger.
Fastsetter jeg noe annet enn det Reguleringsrådet tilrår lytter jeg
ikke på næringen.
La meg gjøre det helt klart: Får
jeg gode råd fra næringen og Reguleringsrådet, ser jeg ingen grunn
til ikke å følge dem. Rådet jeg fikk i forhold til årets
torskereguleringer var, som jeg nevnte innledningsvis, et
kompromiss som skulle ivareta både landindustriens og flåtens
interesser. La meg i denne omgang minne om Reguleringsrådets
sammensetning.
Når nå reguleringsopplegget
kritiseres, må jeg ha lov til å spørre: Hvem er representative for
næringen? Er det organisasjonene som er medlemmer og observatører i
Reguleringsrådet, eller er det de som kritiserer reguleringene som
er representative? Dersom ikke organisasjonene som er representert
i Reguleringsrådet taler næringens sak, må næringen selv sørge for
at de gjør det!
Nytt av året – industriens
interesser
Og hva var det som lå i bunnen når
vi fastsatte reguleringene ved inngangen av året som var nytt i
forhold til tidligere år? Jo, vi satte et tydelig fokus på
industriens behov. Og hva er så disse behovene? Jeg vil nevne
markedshensyn og behov for jevn produksjon. Årets regulering av
torskefisket med en lav overregulering av maksimalkvotene for
fartøyene i de to gruppene 15-21 meter og 21-28 meter, kombinert
med at det ble satt av et visst kvantum til høsten, var et forsøk
på å ivareta både flåtens og industriens interesser.
Kombinasjonen av overregulering og
periodisering har kanskje ikke løst problemene, men hva er den
egentlige utfordringen? Selv om vi fjernet virkemidler som både
overregulering og periodisering, ville ikke dette uten videre føre
til vesentlig mindre kappfiske og kappkjøping.
Dersom vi hadde tildelt
fartøykvoter i gruppen 21-28 meter ville hvert enkelt fartøy fått
10% lavere kvote. Den enkelte ville riktignok vite at han kunne ta
sin kvote, men kvotene ville blitt mindre og fisken ville fortsatt
blitt tatt i sesonger. Det er altså i grunnen ikke periodiseringen
som fører til kappfiske, men knappe ressurser fordelt på mange som
ønsker å være med på eventyret. Her kunne jeg brukt mye tid på
kapasitet, men jeg lar det være i denne omgang.
Flåtens og industriens interesser
går ikke alltid hånd i hånd, og det er en stor utfordring å forene
disse hensynene når en skal finne en hensiktmessig gjennomføring av
et fiske.
Årets fiske har vist både
”kappfiske” og ”kappkjøping”. Både flåten og industrien har et
kvantumsfokus og ikke et tydelig nok kvalitets- og
verdiskapingsfokus. Jeg vil kanskje særlig oppfordre industrien til
å tenke over at ”kappkjøpingen” er med på å motvirke industriens
egne krav om jevn produksjon og markedshensyn som skal legges til
grunn i reguleringene. Men jeg vil også utfordre fiskerne. Er dere
villige til å ta sjansen på gjennom å overse industriens behov for
råstoff til høsten, å risikere at flere av mottakene kanskje er
borte neste år.
I de senere år har fiskeindustrien
hatt store problemer med å oppnå lønnsom drift. Resultatet har vært
konkurser og nedleggelser av et stort antall bedrifter. Antall
filetbedrifter er f.eks de siste 15 årene redusert fra 75 til
dagens 20 bedrifter. Vi må nok også dessverre regne med at flere
bedrifter vil bli nedlagt i de nærmeste årene. Enten fordi de ikke
klarer å oppfylle kravene til standard eller å oppnå lønnsom
drift.
Tradisjonelt har norsk
fiskeindustris store konkurransefaktor vært nærhet til ressursene.
I dag er dette i ferd med å tape betydning. Varer og tjenester
flyter i ��kende tempo over landegrensene, og bedriftene flytter
produksjonen dit hvor det er billigst å produsere. Vi er et
høykostland og det vil derfor bli stadig vanskeligere for norsk
næringsliv å skulle konkurrere med lavkostland som Kina og Polen.
Jeg regner med at noen av dere så TV-programmet fra Kinas
fiskeindustri i forrige uke og gjorde seg noen tanker i den
anledning.
Klarer vi ikke å være i forkant av
utviklingen og tilpasse oss til endringene i det internasjonale
markedet og tilfredsstille kundenes krav, vil det i praksis kunne
føre til økt eksport av ubearbeidet råstoff.
I følge meldingene jeg har fått
brytes det på land fisk i Lofoten for tiden. Hengkvantumet er
høyere enn i fjor, og råstoffet må kanskje snart gå til annen
anvendelse. Jeg håper at ikke det gode fisket fører til at råstoff
går ubearbeidet ut av landet. Det er en løsning som jeg mener vi må
unngå i det lengste. Og da gjelder det å finne reguleringsløsninger
som ikke gir slike virkninger.
Samfunnsansvar
Velger vi å fiske all torsken nå,
utsetter vi problemene til høsten. Fiskeindustrien har også behov
for råstoff fra september og frem til jul. Hvis de ikke har råstoff
til å opprettholde produksjonen vil våre venner og familie som
arbeider i fiskeindustrien stå uten arbeid.
Det er dette som er utfordringen
for meg. Jeg må ta ansvar for hele kystsamfunnet. Gjennom
reguleringen av fisket skal jeg søke å ivareta hensynet, både til
flåten og industrien. Dette samfunnsansvaret føler jeg
Reguleringsrådet tok i november ved å foreslå en regulering som
skulle ivareta hensynet til hele næringen. Jeg vil derfor oppfordre
dere til å tenke over konsekvensene egne forslag vil ha for andre,
før det fremstilles som uansvarlig å ta samfunnsansvar.
Verdier fra havet – Norges framtid
Fiskeridepartementets visjon er
"Verdier fra havet – Norges framtid". Denne visjonen sier mye om de
forventninger vi har til norsk fiskerinæring for framtiden.
Til tross for dystre tall fra
landindustrien og lavere priser til fiskerne er jeg optimist på
næringens vegne. Norge forvalter havområder seks ganger vårt
landareal. Den blå åkeren ligger der fruktbar og venter på å bli
brukt til ny produksjon. Der noen bare ser hav, ser dere
muligheter. Der andre bare ser fisk, håper jeg vi sammen skal se
eventyret. Vi må da løfte blikket og ikke bare fortape oss i det
som i dag føles problematisk, selv om det selvsagt er det nære man
føler mest på.
Vårt nye eventyr vil, om fiskere,
industri, politikere, forskere og alle med framtidstro på den
marine sektoren trekker i samme retning og til samme tid, føre oss
framover til nye gyldne Soria Moria bakom de mange blåner. Og som
den gang vi trodde på gammeldagse eventyr, hvor helten vant
prinsessen og halve kongeriket, så skal vårt moderne marine eventyr
føre oss inn i en økonomisk verdiskaping som vinner globale
markeder.
Spørsmålet er: Hvordan kommer vi
oss fra dagens situasjon til en bedre situasjon med god inntjening,
stabilitet, satsing, tro på seg selv og trygghet? Det er dette som
er utfordringen: Her må vi alle søke å spille opp synspunkter og
ideer som det kan bygges videre på. Selve ideene og mulighetene er
det bare de private næringsdrivende som kan lete fram.
Myndighetenes rolle blir gjennom gode og stabile rammebetingelser å
hjelpe fram de gode ideene til realisering hvis de viser seg å ha
livets rett.
Fiskeripolitikken skal legge til
rette for en lønnsom utvikling av fiskeri- og havbruksnæringen.
Bare gjennom markedsorientering og økt verdiskaping kan næringen
bli den bærebjelken i norsk økonomi som vi forventer. Og bare slik
vil fiskeri- og havbruksnæringen gi gode, trygge og attraktive
arbeidsplasser.
En oppfordring til
møtedeltakerne:
Kom ikke med problemet – kom med
løsningen!
